Å "henge etter" i livet...

[AnonymBruker]

Som tittelen sier, så kjenner jeg ofte på følelsen av å "henge etter" alle andre på min alder. Jeg er snart 26, og har fremdeles 3 år igjen av utdanningen. Leier leilighet, har tilnærmet null på sparekonto, får økonomisk hjelp av foreldrene mine, er ikke gift og barn er uaktuelt før jeg har stabil jobb (og er gift...). Siden jeg fremdeles bare er student har jeg kun hatt lavbetalte drittjobber så langt i livet, og begynner rett og slett å bli skikkelig lei meg. Kjenner meg som en taper. Ser venner og bekjente allerede er gift, har barn, er i gang med å selge sin første leilighet for å kjøpe noe større.... Og her sitter jeg da, og henger mange år bak alle sammen

Er det flere på min alder som kjenner på denne tristheten/skuffelsen en gang i blandt? 

(flytt gjerne tråden hvis den er i feil underforum)

Anonymkode: 90544...e76

[Summers]

Serr du ligger ikke spesielt etter da. Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødede er vel rundt 30 for kvinner. Gjennomsnittsalderen på studenter er rundt 30 den også. 

Synes du heller bør fokusere på hva du har og du har i hvert fall påbegynt utdanningen din og kun 3 år igjen.  Du har sikkert mye annet også, både som du har prestert og som du har vært heldig og fått. 

Edit: I tillegg bør du se på hvordan livet ditt kommer til å bli. Er jo mye lettere å aksetere at man ikke har leilighet, jobb, barn, osv om man regner med at man kommer til å få det enn om man vet man aldri klarer å få det.

Endret 14. juli 2016 av Summers

[AnonymBruker]

Nei, ser ikke på livet som en plikt og plan jeg må følge. Studerer jeg når jeg er 30, studerer jeg når jeg er 30. Hva andre gjør er meg likegyldig. Det viktigste for meg er at jeg finner en livsstil som jeg er komfortabel med og som vil gi meg gleder på sikt

Anonymkode: 34935...5fc

[Paeonia]

Følte på drt samme frem til vi kjøpte leilighet. Vi sparte knallhardt et år for å få råd, så var virkelig en seier når vi kom i mål.

Vi er 25 og har nettopp flyttet inn. Han begynner på bachelor til høsten og barn er uaktuelt før han er ferdig. Men jeg stresser ikke. Mye bedre å ta det på det tidspunktet enn nå. 

Nå har ikke jeg så mange nære venner med barn, så føler ikke så mye på det enda. Men kjente det stakk litt når min beste venninne sa hun tenker på å starte barneplanleggingen innenfor det neste året.

Men de har ting på plass, og jeg unner dem det. Ta grep, sett mål men ikke stress. Du er fortsatt ung!

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som tittelen sier, så kjenner jeg ofte på følelsen av å "henge etter" alle andre på min alder. Jeg er snart 26, og har fremdeles 3 år igjen av utdanningen. Leier leilighet, har tilnærmet null på sparekonto, får økonomisk hjelp av foreldrene mine, er ikke gift og barn er uaktuelt før jeg har stabil jobb (og er gift...). Siden jeg fremdeles bare er student har jeg kun hatt lavbetalte drittjobber så langt i livet, og begynner rett og slett å bli skikkelig lei meg. Kjenner meg som en taper. Ser venner og bekjente allerede er gift, har barn, er i gang med å selge sin første leilighet for å kjøpe noe større.... Og her sitter jeg da, og henger mange år bak alle sammen

Er det flere på min alder som kjenner på denne tristheten/skuffelsen en gang i blandt? 

(flytt gjerne tråden hvis den er i feil underforum)

Anonymkode: 90544...e76

Jeg antar du tar høyere utdannelse siden du studerer som 27-åring? I såfall vil det jo være helt normalt, og du vil få stabil inntekt og kan begynne å spare til egen bolig. Det er jo ingen fasit på når livet "starter". En som går yrkesskolen er ute i jobb som 19-åring, mens en som tar høyere utdannelse kan være nærmere 30. Det verste du gjør er å synes synd på deg selv.

Så kanskje du er heldig og finner en mann som har god økonomi? Ikke noe galt i det

Anonymkode: 1e964...802

[AnonymBruker]

Ja, jeg gjorde det i mange år. Da jeg sluttet på vgs strøk jeg i et fag som tok meg to år å ta opp igjen. Det gjorde at jeg begynte på studie da de fleste av mine venner begynte på sitt siste år i bachelor. Jeg hadde ikke førerkort, ikke bil, aldri hatt kjæreste, ingen studiekompetanse, leide rom i kollektiv og hadde en veldig kjedelig jobb. Mine venner flyttet inn med kjæreste, avsluttet bachelor, planla master, kjøpte bil, kjøpte leilighet og noen fikk barn, mens jeg satt i sengen min på kollektivet som en tenåring. Alderen min tilsa at jeg skulle bli voksen, men i forhold til alle andre følte jeg meg ikke mye voksen.

Følte meg lenge veldig deppa for dette, spesielt fordi mange av mine venner fikk mye hjelp til å oppnå ting. Det gjorde ikke jeg. Da tenker jeg på foreldre som betalte for førerkort, ga de bil i gave, stilte som kausjonister og med egenkapital slik at de ikke trengte å spare selv, hjalp de økonomisk her og der, tok de med på ferie, lot de bo hjemme, osv.

Etter å ha følt litt synd på meg selv lagde jeg en liste med alt jeg ønsket å oppnå. Så jobbet og sparte jeg til én og én ting. I dag har jeg studiekompetanse, førerkort, har eid bil, studert noe bra og begynner ny bachelor til høsten. Bestemt meg for å ikke bo i kollektiv noe mer for å få sjansen til å bli "litt mer voksen". Har fortsatt aldri hatt kjæreste, men prøver å ikke tenke på det  

Har til og med spart 50k i BSU som fattig student! Jeg har aldri fått økonomisk hjelp av noen og har bare lånt penger én gang i livet. Det var 2000 kroner og de ble tilbakebetalt etter et par uker. Så slik føler jeg meg velykket. I et bryllup fikk vi et hefte med beskrivelse av alle gjestene. Hos meg sto det at jeg var ekstremt selvstendig og uavhengig. Da ble jeg litt stolt 

Mine nye mål nå er å spare 25k i BSU per år frem til bachelor er ferdig og få min første kjæreste. Akkurat det siste håper jeg virkelig skjer en dag da mine bestevenner allerede har hatt mange forhold og alle er i seriøse forhold med bryllupsdato planlagt et par år frem i tid. Føler meg ofte som en taper når de snakker om menn, men prøver å ikke tenke på det. Jobber med utseende og personlighet hele tiden. 

Tror mitt råd er å lage små mål og tillate seg å glede seg over alle oppnåelse, både små og store. Jobb mot det du føler mangler og om ett år kan du ha ting du ønsker i dag.  Og til slutt, forsøk å ikke fokuser så mye på hva dine venner driver med. Jeg skal love deg at det er ting ved dem som de skulle ønske var annerledes. 

 

Anonymkode: f9664...e3a

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, alle sammen! Godt å høre at jeg ikke er alene om dette, og tusen takk for alle gode råd! Skal prøve å endre fokus litt, men som sagt, det hjalp virkelig å høre at det ikke bare er meg som har følt det slik <3 

Anonymkode: 90544...e76

[Filippa90]

Føler det slik jeg å, selv om jeg er ferdigutdannet(bachelor) og eier leilighet. Er 26 år.

Men, aldri hatt kjæreste, vil bytte jobb til noe heeelt annet og må da ta ny utdanning og selge leiligheten. Flytte inn i kollektiv som 26 åring frister ikke.. 

Alle mine venninner er i forhold eller gift og har barn. Eneste positive akkurat nå er at jeg skal på fire ukers ferie, helt alene!

[AnonymBruker]

Henger etter? hva skal jeg si? er 39 år, et barn og måtte flytte hjem. Ble arbeidsledig, men har god utdannelse. Ingen midler oppspart, måtte bruke alt på barnet.

Jeg har opplevd forferdelige ting og trengte bare ro. Har for øvrig lært at verken penger, utannelse og egen bolig har noe å si når det kommer til personlig lykke.

Men jeg er en som bare har møtt motgang.

Anonymkode: 84de1...d86

[AnonymBruker]

Jeg har litt de samme følelsene som deg TS, men jeg er over 30 år  

Da jeg var 27 starta jeg på en ny utdanning da jeg ikke trivdes med det jeg drev med, til høsten starter jeg på master, og jeg gleder meg! De fleste jeg kjenner på min alder har ploppet ut både én og to unger, noen av venninnene mine har vært gift i nesten 10 år og de er på utkikk etter bolig nr to "som minst må ha 2 bad, være over 150 kvm, 4 soverom og kjellerstue" mens jeg er overlykkelig over at jeg og samboeren min fikk råd til å kjøpe en med 2 soverom, og laaaaaangt under 150 kvm 

Jeg prøver å ikke la meg stresse, jeg orker ikke få barn fordi alle andre mener at tiden er inne. Den er ikke inne for meg

Men jeg kjenner meg igjen i det du sier om"drittjobber", jeg har fremdeles en ufaglært jobb ved siden av studiene, og jeg aner ikke hva jeg kommer til å jobbe med etter endt master da jeg ikke kvalifiserer til noen tittel, har kun kompetansen. Jeg prøver å ikke stresse, men synes det er vanskelig å "ikke bli noe", men samtidig er det dette jeg brenner for.

Prøver å ikke ha så hast med å bli "voksen", jeg er voksen på min måte - selv om det innebærer syting over studier, gråting over karakterer som ble dårligere enn forventet, at jeg blir irritert når jeg ikke får fanget Pokémon og at jeg i går spiste en bøtte med Ben&Jerry's til middag.

Er ikke så verst det heller 

 

Anonymkode: 3fb74...eb4

[Anonym90059005]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som tittelen sier, så kjenner jeg ofte på følelsen av å "henge etter" alle andre på min alder. Jeg er snart 26, og har fremdeles 3 år igjen av utdanningen. Leier leilighet, har tilnærmet null på sparekonto, får økonomisk hjelp av foreldrene mine, er ikke gift og barn er uaktuelt før jeg har stabil jobb (og er gift...). Siden jeg fremdeles bare er student har jeg kun hatt lavbetalte drittjobber så langt i livet, og begynner rett og slett å bli skikkelig lei meg. Kjenner meg som en taper. Ser venner og bekjente allerede er gift, har barn, er i gang med å selge sin første leilighet for å kjøpe noe større.... Og her sitter jeg da, og henger mange år bak alle sammen

Er det flere på min alder som kjenner på denne tristheten/skuffelsen en gang i blandt? 

(flytt gjerne tråden hvis den er i feil underforum)

Anonymkode: 90544...e76

Hva har du gjort i årene fra du gikk ut av VGS og fram til i dag? Det er jo 8 år og du sier du fortsatt har igjen 3 år med studier, så regner med du ikke har studert hele tiden. Om du gjorde noe du trivdes med da, så kan du ikke si du "henger etter" og har kasta bort år nå.

[AnonymBruker]

Det er ulike faser i livet, må du huske. Jeg hadde alt på stell mellom 25-30. Bra utdannelse, flott jobb, eget hus, gift. Nå noen år senere er jeg skilt, leier og akkurat begynt i ny jobb etter å ha vært uten jobb i ett år. Henger jeg etter i livet? Nei. Jeg er i en annen fase. En fase som etter en stund vil gå over i en ny fase. Plager meg overhodet ikke at jeg ikke er etablert på samme måte som før - kanskje fordi jeg allerede har vært det? Gleder meg selvfølgelig til jeg finner drømmeleiligheten jeg kan kjøpe, men inntil videre så er jeg såre fornøyd med tilværelsen.

Anonymkode: aba8d...a91

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som tittelen sier, så kjenner jeg ofte på følelsen av å "henge etter" alle andre på min alder. Jeg er snart 26, og har fremdeles 3 år igjen av utdanningen. Leier leilighet, har tilnærmet null på sparekonto, får økonomisk hjelp av foreldrene mine, er ikke gift og barn er uaktuelt før jeg har stabil jobb (og er gift...). Siden jeg fremdeles bare er student har jeg kun hatt lavbetalte drittjobber så langt i livet, og begynner rett og slett å bli skikkelig lei meg. Kjenner meg som en taper. Ser venner og bekjente allerede er gift, har barn, er i gang med å selge sin første leilighet for å kjøpe noe større.... Og her sitter jeg da, og henger mange år bak alle sammen

Er det flere på min alder som kjenner på denne tristheten/skuffelsen en gang i blandt? 

(flytt gjerne tråden hvis den er i feil underforum)

Anonymkode: 90544...e76

Jeg ser på folk som har klart å ha et liv og klart å ikke bli gravide før de er 30 som vinnere. 

Anonymkode: 36dd8...d18

[Marie90]

Hvis du ikke bor i byen, burde du kanskje flytte dit etterhvert? Da får du et annet perspektiv på ting.

Jeg er 26 og ingen av mine venninner er gift eller har barn. Har aldri vært noe mål for meg å ha barn på min alder. Ser det heller som en stor begrensning - man har jo ikke hastverk enda, så hvorfor legge så mange muligheter til side?

Ellers vil jeg legge til at en "kvartlivskrise" er veldig normalt. Hele serien "Girls", og forholdsvis bøkene til Lena Dunham, er bygget opp rundt dette. Alt blir litt mindre moro og litt mer alvor når man er halvveis gjennom tyveårene, og hvis man har soset rundt i første halvdel så føler man som regel litt på det. 

Trøsten er at det er veldig mange som har dine tanker, uavhengig av hva deres situasjon er. Enten det er mangel på egen leilighet, kjæreste eller hva. 

Anbefaler TED-talken til Meg Jay. Det viktigste når man føler seg paralysert er at man gjør NOE, og får følelsen av at ting drives fremover. Og selvsagt omgi seg med de riktige menneskene.

Endret 15. juli 2016 av Marie90

[AnonymBruker]

1 time siden, Anonym90059005 skrev:

Hva har du gjort i årene fra du gikk ut av VGS og fram til i dag? Det er jo 8 år og du sier du fortsatt har igjen 3 år med studier, så regner med du ikke har studert hele tiden. Om du gjorde noe du trivdes med da, så kan du ikke si du "henger etter" og har kasta bort år nå.

Hei, TS her! Ja, som du sier er det 8 år siden. Jeg har tatt en bachelor og jobbet på denne tiden. Jeg trivdes ikke i jobben, men på den lyse siden fikk jeg mye erfaring (på godt og vondt). Likevel var det en dårlig jobb og det ble lite penger til overs å spare opp. Føler at jeg kastet bort en del tid på dette, men etter å ha lest tråden og alle svarene her så begynner jeg å se litt lysere på alt sammen likvel  

Anonymkode: 90544...e76

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som tittelen sier, så kjenner jeg ofte på følelsen av å "henge etter" alle andre på min alder. Jeg er snart 26, og har fremdeles 3 år igjen av utdanningen. Leier leilighet, har tilnærmet null på sparekonto, får økonomisk hjelp av foreldrene mine, er ikke gift og barn er uaktuelt før jeg har stabil jobb (og er gift...). Siden jeg fremdeles bare er student har jeg kun hatt lavbetalte drittjobber så langt i livet, og begynner rett og slett å bli skikkelig lei meg. Kjenner meg som en taper. Ser venner og bekjente allerede er gift, har barn, er i gang med å selge sin første leilighet for å kjøpe noe større.... Og her sitter jeg da, og henger mange år bak alle sammen

Er det flere på min alder som kjenner på denne tristheten/skuffelsen en gang i blandt? 

(flytt gjerne tråden hvis den er i feil underforum)

Anonymkode: 90544...e76

Kjenner meg litt igjen i den følelsen av å "henge etter", forstår ikke hvorfor jeg gjør det. Etter vgs flyttet jeg og studerte i et år, flyttet hjem igjen brukte vel 2-3 på å ta opp privatist fag (uff vil ikke tenke på at det tok så lang tid!!), så startet jeg på en bachelor som egentlig skulle vært ferdig nå, men jeg må ta et fag opp igjen til høsten. Jeg har alltid hatt en jobb underveis disse årene, så kan ikke akkurat si jeg har ligget på latsiden, burde gi meg selv en klapp på skulderen heller (det burde du og!).

Jeg nærmer meg 26år jeg og, noen av venninnene mine har barn,samboer og hus/leilighet, det kjenner jeg stikker litt (ikke det med barna, men det at de faktisk eier noe) samtidig så er jeg jo enda fri og frank , kan flytte der jeg vil og gjøre det jeg vil, det er deilig å tenke på, alt det andre kommer jo tidsnok.

Når jeg begynte på bachelor var et par venner jeg kjenner ferdig med master, hun ene jeg kjenner startet på bahcelor nr.2 , en annen har ikke fortsatt på noe etter bacheloren,men fikk seg en jobb som ikke hadde noe med utdannelsen å gjøre...

Så ja, man lever utrolig forskjellige liv på denne alderen har jeg lagt merke til. Eneste jeg kan tenke meg er at, de som er ferdig med utdanningen tidlig fordi de var heldige å valgte rett og kom inn på drømmestudiet med en gang, er mest sannsynlig de som får barn først. Jeg tipper at jeg ikke er ferdig med studier før jeg er rundt 29, hvis jeg vil ta master, så vil jeg finne meg en ordentlig jobb som er relevant ,reise, spare og plutselig så har jeg bikket 30år...

Uansett så tenker jeg at vi må prøve å leve vårt eget liv på best mulig måte, og ikke henge oss sånn opp i hva alle andre gjør, alle har vi har forskjellige forutsetninger,interesser osv underveis, og så hadde det vært utrolig kjedelig om alle var helt like.

Anonymkode: 468a2...38f

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som tittelen sier, så kjenner jeg ofte på følelsen av å "henge etter" alle andre på min alder. Jeg er snart 26, og har fremdeles 3 år igjen av utdanningen. Leier leilighet, har tilnærmet null på sparekonto, får økonomisk hjelp av foreldrene mine, er ikke gift og barn er uaktuelt før jeg har stabil jobb (og er gift...). Siden jeg fremdeles bare er student har jeg kun hatt lavbetalte drittjobber så langt i livet, og begynner rett og slett å bli skikkelig lei meg. Kjenner meg som en taper. Ser venner og bekjente allerede er gift, har barn, er i gang med å selge sin første leilighet for å kjøpe noe større.... Og her sitter jeg da, og henger mange år bak alle sammen

Er det flere på min alder som kjenner på denne tristheten/skuffelsen en gang i blandt? 

(flytt gjerne tråden hvis den er i feil underforum)

Anonymkode: 90544...e76

Får lyst til å si aller først: Du er i alle fall ikke noen taper! Skjønner at du kan føle deg sånn når du sammenlikner deg med andre, men det er bare en følelse, ikke en realitet. Jeg tror kan hende de du kjenner som er gift og har barn kan føle seg som tapere eller misunne dem som ikke er i deres sko også. Det er så rart det der, hvordan gresset virker så mye grønnere på den andre siden...

Jeg er litt eldre enn deg, og kan kjenne på en sorg med det at jeg ikke har fått barn og aller mest sannsynlig ikke kommer til å få det heller. Samtidig ser jeg jo at det ikke er bare-bare å ha barn, og jeg forsøker å fokusere på de positive sidene med livet mitt slik det er nå. Det tror jeg man kommer langt med.

Har også vært igjennom noen tunge perioder i livet, og det er så underlig å se mennesker som f.eks er 10 år yngre enn meg og forteller hvordan de skammer seg over hvor lite de har fått ut av livet sitt. Jeg ser det de har utrettet, de ser det de mangler. Men felles for denne måten å se livet på, tenker jeg er det at bare man får oppfylt disse kriteriene, om det er å gifte seg og få barn, ha egen leilighet eller være ferdig studert, det er at man gjerne glemmer å nyte veien underveis! De små øyeblikkene, det å lære ting når man er student, studentlivet... 

Jeg tror man føler seg så mye bedre om man stopper opp og ser alt man har fått til og heller sammenlikner seg med seg selv, setter egne mål, og reiser seg om det går skeis- heller enn å sammenlikne seg med andre.

Jeg har kjent på den tristheten/skuffelsen du beskriver, men jeg tror altså det går an å anerkjenne den, kanskje gråte en skvett, og så brette opp ermene og se hvordan du kan se ditt eget liv og tankegangen din med et annet perspektiv.

Anonymkode: 75ced...752

[AnonymBruker]

Ikke for å prøve å konkurrere med deg om hvem som har det verst, men jeg er en 32 år gammel mann som fullfører masterutdanningen min neste år. Jeg har hatt 16 år med psykiske plager. Jeg eier ikke sosiale antenner, men det er ikke så ille nå lenger. Jeg har ikke hatt noe erfaring med kvinnfolk. Jeg var jomfru itl jeg var 29 år gammel. Jeg vet ikke åssen man kler seg. Jeg er i tillegg lav og begynner å miste håret veldig fort. Og så har jeg bare 10000kr på konto, og 400000 kr i studiegjeld. 

Som du ser så har jeg årevis med utvikling og ting å ta igjen. Men plager det meg? Faktisk ikke. Jeg er så lykkelig som jeg aldri har vært. Det var ikke før jeg faktisk sluttet å fokusere på andre, og startet fokusere på meg selv, at jeg fant lykken og roen i min livssituasjon. Utrolig nok har jeg faktisk fått noen venner på veien også, så det er ikke helt dødt.

Ta stolthet i de daglige seirene dine. Ta stolthet i hva du utretter underveis. Husk å se tilbake på hva du har oppnådd de siste 3mnd, 6mnd, 1år, 2år... og klapp deg selv på skulderen. 

Husk at livet ikke er et race om hvem som kommer i mål først. Tror faktisk ordene "det handler ikke om å vinne, men å delta" aldri har passet bedre. Dette betyr også at du må jobbe med deg selv da, det holder ikke bare å møte opp

Anonymkode: 02241...eb8

[AnonymBruker]

Jeg blir 27 i år og har endelig fått fast jobb. Har hverken mann, eget hus, egen bil eller feit sparekonto. Måtte få hjelp av mamma for å få det til å gå rundt da jeg gikk arbeidsledig.

Så ikke gi deg selv så mye tyn  ei jeg gikk i klasse med var over 30 da hun ble ferdig med utdannelsen. Hun eide ikke nåla i veggen. 

Hadde vært værre om du var 40+ og gikk på sosialen med 5 unger med 5 forskjellige menn.

Anonymkode: 3e9ec...2c4

[Gjest PetterPanne]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir 27 i år og har endelig fått fast jobb. Har hverken mann, eget hus, egen bil eller feit sparekonto. Måtte få hjelp av mamma for å få det til å gå rundt da jeg gikk arbeidsledig.

Så ikke gi deg selv så mye tyn  ei jeg gikk i klasse med var over 30 da hun ble ferdig med utdannelsen. Hun eide ikke nåla i veggen. 

Hadde vært værre om du var 40+ og gikk på sosialen med 5 unger med 5 forskjellige menn.

Anonymkode: 3e9ec...2c4

Det der er faktisk ganske lukrativt har jeg hørt...