Jeg er så sliten og føler meg mislykket

[AnonymBruker]

Sommeren er bare halvveis, men vet ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg føler meg så svak. Jeg har en sønn som ikke er helt som alle andre. Han blir 7 og mangler litt "sosiale antenner" og mindre moden til sin alder. Det er ting han ikke forstår/klarer som er forventet. Hele ferien nå har jeg fått med hodet lavt. I tillegg gjør han så mye rart og oppfatter ikke f.eks når andre barn vil at han skal trekke seg bort. I tillegg kan han reagere innimellom med å slå, verstefall bite hvis han havner I noe. Jeg føler blikkene følger meg dagen lang. Jeg føler meg som en mor uten grenser og ikke klarer å følge opp mitt barn. En kan ikke se en eneste ting at han har noe ekstra og jeg har bare lyst til å skrike. Jeg føler meg fanget. Vi var hos frisøren nettopp og det ble tull. Han kan være veldig negativ og trenger masse oppmuntring. Det er veldig mye gråting og frustrasjon og en liten ting kan ende opp som en vulkan. Jeg føler jeg mister kontroll nå som han blir eldre og jeg kan ikke puste han I nakken. Han må jo få være barn han også. Flere ganger går jo alt bra også! Men hos frisøren var jeg helt matt og knust så jeg sa at han ikke er som alle andre.. jeg begynte å unnskylde meg. Jeg har aldri kjent følelsen før at det er synd på meg før nå og jeg føler jeg har tapt. Det føles som jeg nesten ikke kan vente til skolestart, noe som gjør meg enda tristere der blir han plaget hver dag. Vi har måttet slutte på fritidsaktiviteter fordi vi er i veien, vi skaper ubalanse. Det går mest I erting og at han eksploderer så det er ikke mye rom for de som ikke "klarer" seg alene.  Blir bare så lei meg for det alltid er vi som må vike. Kjenner bare at sommerferie har gitt meg alt for mye fritid til å tenke istede for dager som går I ett og alt bare skjer og går over som en evig sirkel.  Hjemme har vi mange som kjen er han og forstår, men nå på ferie føles det som ingen og det er tungt. Vet ikke hvor jeg vil med innlegget, men har ingen å snakke med akkurat nå

Anonymkode: 7cc38...5fb

[AnonymBruker]

Uff, så leit. Har han vært til utredning? 

Anonymkode: d8185...695

[AnonymBruker]

Har han diagnose og hjelp på skolen? Hvis ikke så få hjelp av bup. Tydlige grenser og regler er viktig. Korte og få beskjeder også. For mye ord og taler forvirrer. Sommerferie kan bli travelt med barn som har spesielle behov. Avlastning med besteforeldre eller andre kan kanskje hjelpe?

Anonymkode: a33d3...a47

[AnonymBruker]

Ja, 3 år siden. Skal inn til høsten igjen

Anonymkode: 7cc38...5fb

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har han diagnose og hjelp på skolen? Hvis ikke så få hjelp av bup. Tydlige grenser og regler er viktig. Korte og få beskjeder også. For mye ord og taler forvirrer. Sommerferie kan bli travelt med barn som har spesielle behov. Avlastning med besteforeldre eller andre kan kanskje hjelpe?

Anonymkode: a33d3...a47

Han har hjelp, men får ikke nok mtp det sosiale, men  PPT er mer opptatt av det faglige. Foreldrene mine er ikke sytne , heller ikke eksen, men alle har egne planer også så må nok planlegge bedre neste år eller slutte å bry meg om andre

Anonymkode: 7cc38...5fb

[AnonymBruker]

Hvor er far oppi alt dette?

Anonymkode: 1be35...10e

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg så godt. To uker med en høytfungerende autistisk 7-åring og jeg føler meg som en oppvridd skurefille. Jeg orker knapt å gå noen steder med ungen for han skravler non stop og roper høyt og er brå i bevegelsene og folk i butikker og på bussen og alle andre steder blir sure av den "uoppdragne" ungen min og jeg blir sliten av å forklare og av at voksne folk ikke skjønner forklaringene mine men fortsetter å insistere på at jeg må oppdra han. Det ender med at vi isolerer oss og finner på ting bare vi to for da er han roligere men jeg blir jo smårar selv av å gå oppi han så mange dager i strekk. To uker igjen til SFO starter igjen og jeg kan nesten ikke vente. Heldigvis har jeg ferie den første uka i august så jeg får slappet av litt før jeg begynner å jobbe igjen.

Anonymkode: 35dc2...576

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor er far oppi alt dette?

Anonymkode: 1be35...10e

Han har flyttet. Har vanlig samvær

Anonymkode: 7cc38...5fb

[AnonymBruker]

Har du sjekket om din kommune tilbyr HomeStart? 

 

Hvis barnet blir diagnotisert med en konkret diagnose senere, så er jeg også ganske sikker på at barnevernet kan hjelpe til med avlastningsmuligheter. 

Anonymkode: 9598e...6df

[AnonymBruker]

Har vært der selv, har en med høytfung autisme, det/han har roet seg med årene, men barndomsårene var ganske heavy. Det tar på, det gjør det-du er ikke mislykket,opp med hodet!

Jeg løste det ved å dra i svømmehallen, gå på fjellturer og reise, det ble en del turer til disneyland. Brukte også byen for alt den var verdt( museum, akvariet, bading, klatring og diverse annet ) når jeg var sliten fikk jeg avlastning fra familie.

Har du hage, kan en trampoline gi deg noen minutter? Prøv og finne løsninger, gi han gode opplevelser-de vokser veldig på det, jeg har en høytfungerende roligere og lykkelig tenåring i dag.

Ønsker dere all lykke til!

Anonymkode: a764f...23d

[sommermor]

Klem til deg fra en annen mor til et handicappet barn. Vit at du ikke er alene, jeg kan kjenne igjen tankene dine. Selv må jeg innrømme at jeg er ganske sliten nå,etter noen netter med lite og dårlig søvn.

Her har jeg ikke noe avlastning.

[AnonymBruker]

Klem!! Har 2 med asperger selv. De har alltid hatt hjelp og trening på det sosiale i barnehage og skole, og det er så viktig! Mas på PPT! Det er lov å ta en telefon!

Senk kravene. Ikke delta på alt andre gjør, men finn noe som er kjekt for DITT barn! Ikke tenk at "vi må jo klare dette", men "hva er gøy for han/oss?". Har han noen særinteresser? Mine elsker museum!

Anonymkode: 34afd...954

[AnonymBruker]

Den Thursday, July 14, 2016 at 22.03, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår deg så godt. To uker med en høytfungerende autistisk 7-åring og jeg føler meg som en oppvridd skurefille. Jeg orker knapt å gå noen steder med ungen for han skravler non stop og roper høyt og er brå i bevegelsene og folk i butikker og på bussen og alle andre steder blir sure av den "uoppdragne" ungen min og jeg blir sliten av å forklare og av at voksne folk ikke skjønner forklaringene mine men fortsetter å insistere på at jeg må oppdra han. Det ender med at vi isolerer oss og finner på ting bare vi to for da er han roligere men jeg blir jo smårar selv av å gå oppi han så mange dager i strekk. To uker igjen til SFO starter igjen og jeg kan nesten ikke vente. Heldigvis har jeg ferie den første uka i august så jeg får slappet av litt før jeg begynner å jobbe igjen.

Anonymkode: 35dc2...576

Et tips - som mange kanskje vil synes er veldig negativt- men jeg så en pappa på t-banen med barnet sitt. La merke til dem fordi barnet var urolig, reiste seg og satte. seg og lagde høye lyder. Men barnet hadde en t-skjorte der det sto: "Hei! Jeg er autist...."og så litt mer som jeg ikke husker, en liten forklaring. Ble litt usikker på om jeg syntes det var for mye "stempling" av barnet, men - det virket jo! Faren fikk nok flere gode blikk enn irriterte, merket bare på min egen reaksjon hvordan den endret seg fra "Åh, kan han ikke snakke til.den ungen!" 

Skjønner at noen ikke vil gjøre det, men da slipper man en del unnskyldning og forklaring.

Anonymkode: 57791...278

[Whiskas]

dette minner meg om min sønn når han var på den alderen, det ble senere påvist at han hadde aspergers syndrom. Vi fant ikke ut  dette før mange år senere og det ble mye prøv og feil og vi isolerte oss endel dessverre.

Senk skuldrene, prøv å finn ut hva dette handler om. Følelsen av å være mislykka/ ha dårlig samvittighet kjenner jeg godt igjen men er totalt bortkasta.Pleier å tenke at en blir ikke noe bedre mor av det.