Har jeg rett til å bli skuffet?

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren min nærmer oss førti og har ikke barn- noe jeg er veldig lei meg for og som er et stort savn. Jeg har et søsken som er yngre enn meg og har to barn. Når jeg er i deres hjemby passer jeg tantebarna mine og tar initiativ til å bære sammen med dem. 

Foreldrene mine er utrulig flinke til å stille opp for barnebarna og foreldrene. De kjører dem til butikk så de får handle med bil, henter i barnehage, ber på middag, har dem på overnatting, hjelper til med oppussing, vedlikehold osv. Kjøper ting som barnevogn, seng osv til barnebarna. Var gratis dagmamma for eldste barnebarnet før h*n begynte i barnehage, osv osv. Det syns jeg er flott og snilt av dem, og unner barnebarna og mamman og pappaen det, bare så det er sagt. 

 Men det  jeg reagerer på og som skuffer meg er at meg og samboeren aldri/sjelden blir spurt om feks vi vil ha besøk, om vi trenger hjelp til noe i leiligheten, om vi vil komme en tur eller generelt ikke får så mye oppmerksomhet. Jeg skjønner selvsagt at de som har barn "trenger" mer hjelp, men jeg føler meg litt uteglemt og at vi ikke er så interessante siden vi ikke har barn. Moren min sier ofte at "hvis dere får barn, skal såklart dere få det samme". Vel- vi får kanskje aldri barn, og jeg er ikke ute etter penger eller ting- bare tiden deres og oppmerksomheten av og til. Forventer jeg for mye, er jeg urimelig, eller er det forståelig? 

Anonymkode: 6ea3c...08c

[AnonymBruker]

Nei, du forventer ikke for mye eller er urimelig. Men verden er bare litt sånn..barnebarn er stas og kjernefamilien er idealet. 

Anonymkode: 98e11...738

[Zienna]

Jeg synes du har rett til å være skuffet.  Det må være ekstra sårende å bli behandlet som mindre "viktige" når dere ønsker barn, men ikke har det. 
Vil anta at foreldrene dine mener at søsteren din og familien trenger mer hjelp enn du og mannen din.  Jeg vet ikke hva du svarer, men jeg hadde svart at "ja, klart de gjør!  Men det hadde vært litt hyggelig for oss også om dere tok dere litt tid sammen med oss.  Som det er nå føler jeg som en annenrangs datter, fordi jeg dessverre ikke har barn". 
Kanskje får det henne til å tenke litt annerledes.

[AnonymBruker]

Nei, når man er førti år så synes jeg man bør ha vokst fra sånt. Det er ingen vits i å konfrontere eldre mennesker med klaging over for lite oppmerksomhet. Gled deg over familien du har og gi heller dem oppmerksomhet og tilby hjelp.

Anonymkode: 5ad3a...70d

[AnonymBruker]

Ts her. Jeg har tatt det opp, og prøvd å bare nevne at vi hadde satt pris på at dere brukte litt tid på oss. Ikke lett. Får høre at jeg er sjalu og at vi bor så langt unna. Saken er jo at de bor like langt unna meg, men jeg drar jo dit for det. Så det virker temmelig dødfødt. Det føles utrolig sårt.  

Anonymkode: 6ea3c...08c

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, når man er førti år så synes jeg man bør ha vokst fra sånt. Det er ingen vits i å konfrontere eldre mennesker med klaging over for lite oppmerksomhet. Gled deg over familien du har og gi heller dem oppmerksomhet og tilby hjelp.

Anonymkode: 5ad3a...70d

TS her. Hvis du leser innlegget, så gjør jeg faktisk det. De er ikke "eldre", de er i femti og seksti årene. De får masse oppmerksomhet, jeg ringer dem flere ganger i uka, besøker dem flere ganger i året. Besøkene de har gjort til meg ila de tyve årene jeg har bodd utenbys kan telles på en hånd. Så av og til, føler jeg det blir litt mye enveis. 

 

Anonymkode: 6ea3c...08c

[Zienna]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Hvis du leser innlegget, så gjør jeg faktisk det. De er ikke "eldre", de er i femti og seksti årene. De får masse oppmerksomhet, jeg ringer dem flere ganger i uka, besøker dem flere ganger i året. Besøkene de har gjort til meg ila de tyve årene jeg har bodd utenbys kan telles på en hånd. Så av og til, føler jeg det blir litt mye enveis. 

 

Anonymkode: 6ea3c...08c

Du høres ut til å være en datter som bryr seg og ønsker familiekontakt. Hva om du droppet telefonene ei uke eller to?  Test ut om de ringer til deg.  Det ville jeg gjort, og så tatt mine steg ut i fra det.   

[mjauritz]

Vel, besteforeldre kan fort bli helt forelsket i de små og har ofte et stort ønske om å være en sentral rolle i deres liv

Kan si at når jeg flyttet ut av byen så kom mamma på besøk 1 gang på et år, men etter det ble barnebarn har hun tatt turen 3 ganger på 3 mnder  

[AnonymBruker]

Hadde bare sagt til de at om de ikke var interessert i kontakt nå er det uaktuelt med noe mere kontakt om det blir barnebarn hos dere. 

Anonymkode: 04e54...a74

[AnonymBruker]

Sendte litt fort.

Sånn er mine foreldre å. Nå er jeg gravid i uke 39 og de siste to mnd har de plutselig vist meg mye interesse. Men det kan ikke gjøre opp for de siste 7 åra hvor jeg har følt meg like inkludert i familien som en sokk. Heldigvis har jeg en super svigermor og svigerinne. Min familie skal selvsagt få lov til å ha kontakt med ungen når den kommer, men ikke pokker om hyppigheten skal økes. Var jeg ikke bra nok å bruke tid på før, så er jeg ikke bra nok nå heller.

Anonymkode: 04e54...a74