Manisk- depressiv?

[Gjest Anonymous]

Hei alle sammen!!

Jeg har vært sammen med min mann i over 6 år nå. Vi har hatt våre oppturer, men i stor grad også nedturer. Vi har to herlige unger sammen.

Som jeg sa har vi hatt våre nedturer, det er bare det at jeg innbiller meg at disse nedturene har vært værre enn det som normalt er. Min mann har et vanvittig temprament, han kan rope og skrike noe helt forferdelig. Han har skremt ungen med oppførselen sin. Han har kalt meg en mengde stygge ting som ikke egner seg her, sagt at han hater meg. Alt det negative som har skjedd, har han gitt meg dårlig samvittighet for. Denne oppførselen kan vare ei stund, så kan han plutselig slå helt om og være den best som finnes!! Humøret er på topp og alt skal bli bra.

Forrige uke var han på et kurs i forbindelse med jobben. Her tok de opp diverse psykiske problemer. Han var helt stille hele fredagen og jeg ante at dette kom til å bli en turbulent helg. Lørdagen var han irritert hele dagen. Etter at ungene var i seng begynte han å gråte. Han sa at han trodde han var manisk- depressiv. Han mente at han oppfulgte alle kravene til å være det. Han hadde hatt mistanker om det fra han gikk på videregående!! Jeg sa at det var ganske alvorlig det han sa, og mente at han kanskje burde skaffe seg hjelp. Han mente at det hadde han ikke behov for...

Er det noen der ute med erfaring innenfor dette?? Han har bedt meg om ikke å si det til noen, så jeg har ingen å snakke med det om. Kan han være manisk- depressiv, og kan han i så fall bli frisk på egenhånd? Uff, jeg er litt rådvill nå... Dette ble litt rotete...

Klem fra Denise

[Gjest Madam Felle]

En med diagnosen manisk-depressiv vil nok ikke klare å bli frisk på egenhånd. Han ahr nok behov for profesjonell hjelp, om det er det han har. Det er komplett umulig for noen har inne, å si at han har det, elle rikke har det. Derfor burde han søkt hjelp.

Nå i dag har de jo noen medisiner for de med manisk-depressiv, og som letter hverdagen deres.

[Gjest Chrizzy]

Ja jeg synes også at han må oppsøke hjelp. Ikke minst for deg å barna, høres ut som dere har det tøft til tider. Det er jo ikke sikkert at han er manisk depressiv, men uansett så burde han jo finne utav det, ikke minst for deg å ungene. Han setter jo ikke akkurat deg i noen lett situasjon heller her.............

Tvi tvi nå lykke til Jeg synes du skal sette foten ned om han ikke finner utav dette, og gjør noe med det. Uansett diagnose eller ikke.

[Gjest Kane]

Uff, jeg gir dere begge litt trøst først jeg, :trøste:

Min man har slitt med depresjon som i perioder går over i det maniske. Vårt forhold har alltid vært preget av dette, og i perioder har det vært riktig ille.. I de periodene klarer jeg ikke gi han den støtte han føler han må ha for å komme opp igjen fra det svarte og endeløse hullet han føler han er i - det er som å stå inne i et kvadrat så lite at du så vidt klarer holde balansen - du ser verden som er utenfor men tør ikke trå utav kvadratet i frykt for det som befinner seg der ute - frykt for at alle dine bekymringer skal bli virkelige.. Min manns frykt og sjalusi gav seg for eksempel utslag i overdrevet behov for å vite alt jeg foretok meg, hvor jeg var, hvem som var der, hva vi gjorde, sa osv - men uten å spørre - han sjekket og anklaget, helt til han mistet kontrollen over seg selv og det ble så ille han nesten sluttet sove, spise og gå ut - han lå på sofaen og tenkte, funderte, lette etter beviser for sine mistanker.. til slutt måtte han på medisiner for å komme utav det og tilbake til livet som han sier..

Depresjon er en omfangsrik diagnose som enkelte bruker for lett - det trengs utredning hos spesialister innen feltet før man kan stille en korrekt diagnose med korrekt medisinering om nødvendig. En allmennlege vet ikke nok, hverken om sykdomsbildet eller medisinene som finnes. Man trenger ikke alltid bruke medisiner heller, og kommer man langt nok i å gjenkjenne symptom og vite hvordan handle kan man klare seg helt uten medisiner også.. Så å være depresiv er ikke nødvendigvis verdens ende - men man må innse at man trenger hjelp som første steg på veien mot å få det bedre..

Min mann nektet å innse dette en laang og tung periode - det var riktig ille i et år før jeg sa at dette maktet jeg ikke, han fikk velge mellom oss - barna og meg - eller sykdommen sin. Enten hjelp eller alene.

Det var vekkeren for ham, da var jeg mentalt veldig langt nede, fysisk sliten og psykisk tappet for overskudd.

Det ble en kamp, men jeg er så glad i dag for at jeg ikke gav opp!

Selv om jeg nok hadde rådet alle til å løpe dersom de traff noen som var depresive, ikke gå inn i et forhold - tenk på deg selv osv.. er jeg glad jeg sto kampen ut for ham og min egen del..

I dag fungerer han helt fint, han kjenner sine begrensinger, symptomer og klarer gi uttrykk for dem slik at vi går runden uten medisiner - klart det gir små oppturer og nedturer - men det er jo i det store hva livet egentlig dreier seg om alikevel..

En venn av meg satte det i perspektiv en gang hun sa hun aldri hadde møtt noen med så store problemer som egentlig dreide seg om bagateller - det er ofte slik, man tenker små ting store og frykten vinner over fornuften - sinnet tar over og man mister evnen til å slappe av, sove, le og engasjere seg i livet rundt seg..

Dersom din mann tror han sliter med depresjon, gjerne maisk, bør dere oppsøke noen som er psykriater eller psykolog med dette som spesialfelt for å få hjelp - alene klarer man det som regel aldri..

Men det er ikke slutten på livet - heller en begynnelse på et godt liv når man har fått klarhet i tingene

Lykke til.

[Gjest Chrizzy]

Uff, jeg gir dere begge litt trøst først jeg, :trøste:

I dag fungerer han helt fint, han kjenner sine begrensinger, symptomer og klarer gi uttrykk for dem slik at vi går runden uten medisiner - klart det gir små oppturer og nedturer - men det er jo i det store hva livet egentlig dreier seg om alikevel..

Dersom din mann tror han sliter med depresjon, gjerne maisk, bør dere oppsøke noen som er psykriater eller psykolog med dette som spesialfelt for å få hjelp - alene klarer man det som regel aldri..

Men det er ikke slutten på livet - heller en begynnelse på et godt liv når man har fått klarhet i tingene

Lykke til.

Veldig fint innlegg Kane, jeg ble helt varm

[Gjest Fighter]

Ja, han kan være manisk depressiv. At han kjenner seg i gjen i beskrivelsen av det trenger ikke bety at han er det, men han kan være det. Få han undersøkt. Om han er mansik depressiv så blir han ikke frisk av seg selv.

[Gjest Jente 25]

Det er helt klart at han trenger profsjonell hjelp. Ikke minst for å avkrefte/bekrefte sine mistanker, men også for å få et bedre liv selv.

Jeg har jobbet med manisk depressive, og ut fra det du beskriver vil jeg absolutt ikke trekke konklusjon på at han er manisk-depressiv.

Oppford han til å oppsøke profesjonell hjelp, det kan hjelpe dere mye.

[Gjest Anonymous]

Er ikke psykolog og kan ikke diognostisere. Det lille jeg vet om manisk deprisive er at medesiner hjelper men er også generelt følelses/humør dempende og derfor velger mange å ikke ta medisin mot dette(de vil jo ha de gode stundene). Uansett så trengs det en dignose bare om han vil ha trygdeytelser eller få behandling i det offentlige. Mange er bråsinte uten å være manisk depresive. Mye kan behandles uten medikamenter. Han må finne strategier som gjør at han ikke blir så sint. Kan anbefalle en film "anger managment" elelr på norsk "terapi for korte lunter" nå er dette bare en film men er ikke det greit en kveld da :-)

Det at hen ser sjøl at han er unødvendig sint er jo et stort skritt i riktig retning.

[Gjest Gjest]

For meg høres det ut som han kvalifiserer til diagnosen manisk deppresiv. Jeg har selv sykdommen. Synes ofte folk bagatelliserer diagnosen. Det er en meget alvorlig syksom som går ut over jobb, økonomi, familien, det sosiale liv, alt. Hvert sekund på døgnet tar jeg meg sammen og det blir man jo helt utslitt av. Den dagen man vet at i dag har jeg lyst til å bestille en ferietur. Men plutselig kommer på at å nei, nå begynner jeg å bli manisk. Når man ikke lenger bare kan være den man er. Jeg går på jobb enten jeg er dep. eller manisk. Når de rundt meg ler, tenker jeg om jeg også tør å le eller utvikler manien seg da. Mister jeg kontrollen. Din man er heldig som har familie. Jeg har bodd alene med mine barn i 18 år pga. jeg ikke ønsker å involvere noen i min sykdom.

Den beste måten å lev e med sykdommen er å ikke jobbe og kunne følge svingningene og leve de ut. Da er det best. Fremfor å måtte presses inn i de friskes verden. Sykdommen er jævelig. Sånn er det.

[Gjest Gjest]

For meg høres det ut som han kvalifiserer til diagnosen manisk deppresiv. Jeg har selv sykdommen. Synes ofte folk bagatelliserer diagnosen. Det er en meget alvorlig syksom som går ut over jobb, økonomi, familien, det sosiale liv, alt. Hvert sekund på døgnet tar jeg meg sammen og det blir man jo helt utslitt av. Den dagen man vet at i dag har jeg lyst til å bestille en ferietur. Men plutselig kommer på at å nei, nå begynner jeg å bli manisk. Når man ikke lenger bare kan være den man er. Jeg går på jobb enten jeg er dep. eller manisk. Når de rundt meg ler, tenker jeg om jeg også tør å le eller utvikler manien seg da. Mister jeg kontrollen. Din man er heldig som har familie. Jeg har bodd alene med mine barn i 18 år pga. jeg ikke ønsker å involvere noen i min sykdom.

Den beste måten å lev e med sykdommen er å ikke jobbe og kunne følge svingningene og leve de ut. Da er det best. Fremfor å måtte presses inn i de friskes verden. Sykdommen er jævelig. Sånn er det.

Hei! Dette høres vanskelig ut, men veldig aktuelt for meg akkurat nå, så takk for at du gjenopptok tråden. Jeg har nemlig ganske nylig hatt et forhold til en som jeg tror var slik du/dere beskriver. Jeg hadde aldri møtt på sykdommen tidligere, så jeg skjønte "ingenting" først. Etterhvert skjønte jeg mer, jeg diskuterte temaet med andre som hadde erfaringer, og han fortalte lite grann selv men ikke mye, dessverre.

Og dersom du vil, kanskje du kan svare meg på et spørsmål, slik at jeg nå i ettertid, kanskje han forstå ham enda bedre?

Min X ble aldri høylytt sint, men han ble mørk og dyster og forsvant liksom inn i seg selv. Da var det nærmest umulig å snakke normalt med ham.

Dette skjedde når vi hadde hatt en diskusjon, der jeg stilte krav til ham.

En gang gjorde han det slutt, men kom tilbake. Jeg lærte meg å formidle mine krav på en mildere måte, og alt ble bedre. Men så skjedde det ting, der jeg rett og slett ble dypt såret over at han ikke forstod at han måtte stille opp og gjøre noe (og det var ikke et urimelig krav, jeg lover!).

Jeg snakket rolig med ham om det. Han var uenig og ville først ikke gjøre noe med det, men så lovet han det. Alt var tilsynelatende fint en stund. Så litt etter gjorde han det slutt, uten mye forklaring. Jeg tror at han ikke greide "presset" fra meg, men valgte å skylde på noe annet (bla meg indirekte) for å gjøre det slutt.

Ut i fra din beskrivelse så virker det som det kan stemme, at manisk depressive personer kan reagere slik? Jeg vil bare prøve å forstå ham og det som skjedde. Siden jeg aldri helt fikk vite, eller fikk sjansen, føles det veldig vondt. Vi var utrolig glade i hverandre og jeg kunne jo i grunnen ha tenkt meg å tilbringe resten av livet med ham, og han med meg, men plutselig "gav han opp". :gråte:

Som jeg ser det er det lite jeg kunne gjort annerledes. Eller hva sier du?

[Gjest Gjest]

Det finnes flere grader av bipolar lidelse, før kalt manisk depresjon, hvor bipolar 2 lidelse er mest vanlig. Jeg tar for meg denne varianten, siden det er den jeg har erfaring med.

Det er selvsagt ingen kur, dette er tross alt snakk om en kronisk mental lidelse, men medisineringen fungerer svært godt, når man finner de rette medisinene, og selvsagt den rette dosen. Svingninger vil man alltid ha, men de er som regel til å leve med.

Depresjonene kan ikke alltid sammenlignes med klinisk depresjon. For noen, deriblant meg, kan de oppfattes helt annerledes. Jeg blir riktignok mer følsom; reaksjonsmønsteret er mer negativt ladet. Men er som regel blid. Jeg har derimot lite eller ingen energi. Blir lett trøtt, jeg bruker evigheter på å komme i gang med hva enn jeg skal gjøre, og kommer ofte ikke i gang med det i det hele tatt. Sover mye, om jeg kan, og føler ofte at jeg ikke får sovet NOK. Men blir ikke mer irritabel eller sint, ei heller aggressiv.

Maniene er helt motsatt. Ingenting går direkte inn på meg; kan selvsagt bli lei meg, men terskelen er høyere. Jeg kan bli impusiv, shopping-runder er generelt ikke en god idé da. Jeg har ofte alt for mye energi, og alt for lite å bruke den på. Sover lite, er rett og slett for "gira" til å sove. Humøret generelt er som normalt. Det er også normalt å ha et utsvevende sexliv, selv om dette selvsagt påvirkes av hvorvidt man er i et forhold eller ikke.

Dette var da bare litt kort beskrevet. Medisinering fjerner ikke svingningene. Jeg vil ALLTID svinge mer enn friske. Det jeg vil påpeke her, er at det ikke er snakk om HUMØRsvingninger, men STEMNINGSsvingninger. Man går fra en "positivt ladet" og "aktiv" stemning, til en "negativt ladet" og "inaktiv" stemning. Humøret kan være det samme hele tiden, enten man er glad, trist, eller sinna.

Medisinene gjør det lettere å håndtere svingningene, fordi svingningene ikke når de ekstreme høydene, eller bunnene. I tillegg vil faste rutiner i hverdagen, hjelpe utrolig godt. Fast leggetid, tid å stå opp på, rutiner for mat, husarbeid, osv. I tillegg er det viktig å ha rom for å få depresjonene, sånn at man kan bruke lenger tid på det som skal gjøres, uten at man kommer i "tidsklemme". Jo mindre stress, jo bedre. Stress påvirker svingningene. I tillegg bør man prøve å unngå mange ytre påkjenninger/belastninger. En ting om gangen, er et viktig motto hva gjelder problemløsning. Alle former for belastninger kan påvirke svingningene, slik at man svinger langt mer enn man ville gjort ellers.

Utover dette, kan man ta kontakt med psykiatrisk helsetjeneste der man bor, for å få jevnlige samtaler med psykiatrisk sykepleier. Dette er ikke BEHANDLING som sådan, sykepleier kan ikke skrive ut medisiner, og har ikke en aktiv del i den delen av behandlingen. Med unntak av tilfeller der de rasjonerer medisinene (kommer innom til avtalte tider, for å se til at pasientene tar medisinene, og tar rett dose). Det er samtaler som kan bidra til at man som bipolar pasient kan få perspektiv på hverdagen, og man vil lettere kunne pusle sammen rutiner. I tillegg vil sykepleier kunne ta kontakt med behandler (fastlege/psykiater), dersom det er endringer i oppførsel som kan tyde på at medisinene ikke virker/ikke virker godt nok/pasient ikke tar medisinene. Dette er selvsagt ekstra viktig når det er barn inne i bildet.

Medisinene er som oftest milde. Og det er IKKE anti-depressiva. Anti-depressiva kan faktisk gjøre vondt verre for bipolare pasienter. Bipolar 2 pasienter, kan utvikle bipolar 1, som i tillegg til humørsvingninger, har elementer med psykoser, knyttet opp mot diagnosen. Så er man bipolar, er det UHYRE viktig å få den riktige diagnosen, og de riktige medisinene.

Det skal også sies, at de maniske periodene ikke alltid viser hos alle. Mange bipolare pasienter får diagnose klinisk depresjon, fordi de aldri har vist tegn til manier. Derfor kan ofte bipolar lidelse lett forveksles med klinisk depresjon. Noe som altså kan skape større problemer med tanke på medisinering, og bivirkninger.

Håper dette kan være til litt hjelp for andre, i samme eller lignende situasjon.

[Gjest Maria Vanessa]

Hei alle sammen!!

Jeg har vært sammen med min mann i over 6 år nå. Vi har hatt våre oppturer, men i stor grad også nedturer. Vi har to herlige unger sammen.

Som jeg sa har vi hatt våre nedturer, det er bare det at jeg innbiller meg at disse nedturene har vært værre enn det som normalt er. Min mann har et vanvittig temprament, han kan rope og skrike noe helt forferdelig. Han har skremt ungen med oppførselen sin. Han har kalt meg en mengde stygge ting som ikke egner seg her, sagt at han hater meg. Alt det negative som har skjedd, har han gitt meg dårlig samvittighet for. Denne oppførselen kan vare ei stund, så kan han plutselig slå helt om og være den best som finnes!! Humøret er på topp og alt skal bli bra.

Forrige uke var han på et kurs i forbindelse med jobben. Her tok de opp diverse psykiske problemer. Han var helt stille hele fredagen og jeg ante at dette kom til å bli en turbulent helg. Lørdagen var han irritert hele dagen. Etter at ungene var i seng begynte han å gråte. Han sa at han trodde han var manisk- depressiv. Han mente at han oppfulgte alle kravene til å være det. Han hadde hatt mistanker om det fra han gikk på videregående!! Jeg sa at det var ganske alvorlig det han sa, og mente at han kanskje burde skaffe seg hjelp. Han mente at det hadde han ikke behov for...

Er det noen der ute med erfaring innenfor dette?? Han har bedt meg om ikke å si det til noen, så jeg har ingen å snakke med det om. Kan han være manisk- depressiv, og kan han i så fall bli frisk på egenhånd? Uff, jeg er litt rådvill nå... Dette ble litt rotete...

Klem fra Denise

Kjære Denise !

Jeg var inne å leste innlegget ditt.. Å jeg måtte bare svare

Jeg kjenner meg veldig igjen i dine beskrivelser !

En dag er jeg veldig glad og verdens beste, andre dager er jeg sur og irritert og et kjempe temprament. Jeg ha begynt å gå til psykolog, og hun har fortalt meg at jeg veeldig sannsynelig har sykdommen Bipolar !

Jeg har akkurat lik oppførsel som din mann.. Kan gjerne fortelle deg mer om det.. Hvordan det går med psykologen, hva slags medisiner jeg får osv..

Før nektet jeg hjelp.. trodde ikke jeg trengte hjelp osv.. Men nå har jeg blitt mer voksen og innsett at jeg trenger hjelp. det er hverken greit å være deg eller han.. Veldig vanskelig å leve med mennesker som er opp og ned i humøret.. Men fortvil ikke, det er hjelp å få, så lenge han går inn for det selv!

Det er lurt at han gjør dette med engang.. før det blir forsent.. Ungene fortjener en bra oppvekst, har selv en far som var slik som din mann... og det ble til slutt slik at mamma og jeg måtte flytte fra han fordi han var så sinna!

Det er virkelig ikke så ille å ha psykolog, de er veldig hjelpsomme og de skjønner deg godt.. Jeg har fått masse hjelp! En utredning tar ikke så fryktelig lang tid heller, og det er virkelig verdt det!

Bare å spørre om det er noe mer du lurer på ! Håper dette var litt til hjelp..

Det finnes medisiner som holder de svingningene i humøret hans i sjakk..jeg vet veldig mye om det, så spør når som helst, så skal jeg svare så godt jeg kan!

Mhv Vanessa

[Gjest -Maggie-]

Tråden er fra 2004, så det er vel liten sjanse for at hun er her vil jeg tro.