Hvordan hjelpe venn med syk ektefelle?

[AnonymBruker]

Mannen til en venninne av meg har blitt syk og fremtidsutsiktene er usikre. Det er ingen som kan vite om han kan leve i flere år fremover eller kun noen få år. Det er også usikkert hvordan livet hans vil bli i forhold til endringer av kroppens funksjoner. 

Begge to vil ikke at sykdommen skal være et tema og hinder. Men jeg synes det er vanskelig når jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til de og sykdommen. Jeg synes det er helt ok at de vil leve et normalt liv som mulig, det eneste jeg er redd for er at venninnen min prøver å være "sterk" alt for lenge, helt til det blir for mye for hun. Det er jo ikke bra å gå i for lang tid uten å prate med noen og holde følelsene i "skjul". Jeg tror også dette kan påvirke forholdet vårt over tid.

Jeg håper noen her har tips til hvordan jeg skal forholde meg til de. Jeg vil jo høre hvordan det går, men jeg vil ikke presse for mye på. 

Anonymkode: 6d5c6...2f8

[Gjest ClickB4it]

Det er viktig at du respekterer at de vil at livet skal gå videre så normalt som mulig. Fortell venninnen din om bekymringen din, fortell henne at du er her for henne hele veien, men ikke kritisér måten hun og mannen velger å takle utfordringen de nå står overfor. Dersom han har mange år igjen er det jo fryktelig trist å legge opp til døden allerede, tenker jeg.

[Gjest Bøllefrøa]

Det du sier om at du er bekymret for at hun kommer til å være "sterk" alt for lenge har dessverre ikke alltid et alternativ. Å bli kastet inn i en slik situasjon får fram uante krefter. Ikke mas på at hun må "lufte seg" for deg. Hvis de har bestemt seg for å ta dette på strak arm så er du nødt til å respektere det. Har selv vært i venninnen din sine sko, man blir kastet inn i et vakum, og holder ut helt til det siste. Selv om man tror det eller ei i begynnelsen. Det er utrolig hvor mye man kan komme seg igjennom. Jeg selv taklet ikke å snakke om det med utenforstående(andre enn nærmeste familie). Kunne begynne å skjelve av aggresjon mot den som presset seg på "for å være snill". Være seg venninner eller kollegaer, ofte orket jeg ikke snakke med min søster engang. De som ikke har følt dette på kroppen, klarer ikke sette seg inn i hvordan det er uansett hvor mye de tror det. Jeg er selv rasende på alle som var der for meg i begynnelsen, men som etter en stund ikke hadde tid lenger... Det er gjerne en maske som du er nødt å ha for ellers vil du ikke klare livssituasjonen. Og hun er nødt til å være sterk for sin mann. Hun er nødt til å leve i denne situasjonen nå. Hun kommer til å komme seg gjennom det. Bare respekter ønsket.

 

Ellers så er det viktig å ikke forsvinne når månedene går. Du har jo ditt liv, de har et annet liv nå. Vet ikke detaljer med hans sykdom men kan tenke meg at det blir mye innleggelser gjennom mange uker/måneder, tilbakefall, prøveventing og prøvesvar. Det kan gjerne gå lengre perioder uten at hun /de kan treffe deg. Av smitteårsaker(immunforsvar og crpnivåer). Ikke ta dette personlig og sitt å vent på kontakt fordi "du har kontaktet de mange ganger nå uten ønsket respons". Send de i hytt og gevær masse fine tanker /kos i posten. Hjemmelagde kort. Trenger ikke være store greiene! "Tenker på dere", holder i massevis den ene uken. Det er en stooor energiboost for de som føler seg isolert igjennom en slik situasjon. Det viktigste er faktisk å være der. Vise at du er der selv når du ikke fysisk kan være der. For ord strekker ikke til. Vær en god venninne og følg hele løpet. Det er det beste du kan gjøre. Blomster er ikke en god idé om det er cellegift han må igjennom, bakterier, bakterier, bakterier i jord og overalt. Du kan lufte en idé om mannen snart skal hjemom etter en cellegiftbehandling - da må huset være nyvasket, nærmest sterilisert.  At du og kansje hennes søster, en annen god venninne kan vaske huset før utskrivingen? Husvask er nok en tung bør nå i begynnelsen.

 

Kjempeflott at du ber om råd. Dette er ikke enkelt.

[AnonymBruker]

Den 12.7.2016 at 0.34, AnonymBruker skrev:

Mannen til en venninne av meg har blitt syk og fremtidsutsiktene er usikre. Det er ingen som kan vite om han kan leve i flere år fremover eller kun noen få år. Det er også usikkert hvordan livet hans vil bli i forhold til endringer av kroppens funksjoner. 

Begge to vil ikke at sykdommen skal være et tema og hinder. Men jeg synes det er vanskelig når jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til de og sykdommen. Jeg synes det er helt ok at de vil leve et normalt liv som mulig, det eneste jeg er redd for er at venninnen min prøver å være "sterk" alt for lenge, helt til det blir for mye for hun. Det er jo ikke bra å gå i for lang tid uten å prate med noen og holde følelsene i "skjul". Jeg tror også dette kan påvirke forholdet vårt over tid.

Jeg håper noen her har tips til hvordan jeg skal forholde meg til de. Jeg vil jo høre hvordan det går, men jeg vil ikke presse for mye på. 

Anonymkode: 6d5c6...2f8

Jeg er i en slik situasjon, bare at her er jeg den syke - jeg kan leve lenge, kanskje bli frisk? Men det vet ingen...

mannen min har det tungt, egentlig verre enn meg.
Det jeg skulle ønske venner hjalp med, var rett og slett å invitere oss til de!

Jeg tror folk er redd for å forstyrre osv, men det som er viktig for meg er å leve mest mulig normalt.
Nå er jeg i fin form, og det hadde hjulpet veldig for begge å være litt sosial. men vi vil ikke trenge oss på...

og jeg orker ikke invitere, for da må jeg stresse med å vaske hus, rydde, lage mat osv...

det hadde vært mye koseligere om folk inviterte oss til de!

Men så tenker de sikkert at vi ikke orker og vi inviterer jo ikke de osv... men hallo - tenk deg selv da, 

du sliter med fatigue, er deppa pga sykdommen, da er det ikke lett å orke å ta initiativ til slikt!

Kanskje får dere et nei, men sett en dato, og hvis de sier det ikke passer, spør om nest helg, så tar du kontakt når det nærmer seg om de orker! 
Det hadde jo vært så koselig.

Jeg vil ikke hjelp av venner til husarbeid osv...

det er mer det sosiale. At vi ikke blir glemt!

Og vi vil helst slippe å snakke om sykdommen. Det virker som folk tror vi har slikt behov for å betro oss om hvordan vi har det osv... sannheten er at vi har mer behov for å ta pause fra sykdommen, være normale vi og.
Mannen min er sliten av at folk på jobb spør hvordan det går med meg hele tia,

og jeg blir sliten av at mine kolleger og familie sier stakkars deg og spør hvordan det går.
All sympatien og omsorgen er bra det, men hallo - jeg er ikke døende ennå, jeg ligger ikke til sengs! 
Jeg føler meg frisk - og jeg trenger å glemme at jeg er syk! 
Da vil jeg dere skal snakke med meg som en helt vanlig person, spør hvordan det går med barna, om hva vi har gjort i ferien osv.. helt vanlige ting. Har vi behov for å betro oss om sykdommen - så tar vi initiativ selv.

Og ikke kom med sånne medlidende stakkars deg blikk... jeg takler det bare ikke. Jeg føler meg ikke syk nå, så la meg føle meg frisk så lenge jeg kan. Den tid den sorg, som man kaller det....

Anonymkode: f48fe...7f3

[AnonymBruker]

Jeg har vært syk og funksjonshemmet i flere tiår og jeg liker rett og slett ikke å fortelle og snakke om sykdom, jeg trenger input av noe annet når jeg er sammen med venner.

Anonymkode: 32923...5a9

[Gjest Blondie65]

Jeg har opplevd dødelig sykdom på nært hold i familien, og det deiligste av alt var disse små lommene av normalitet. En tur på kino med en venninne der vi snakker om filmen, eller jobben eller hva som helst, bare ikke sykdommen.

Jeg støtter også tanken om et kort i ny og ne. Men løft gjerne opp telefonen for en koselig prat også. 

Det kan også være fint å følge litt med, f.eks hvis mannen skal inn til behandling, har de barnevakt? Har de transport til behandlingen? Kan ungene få litt fri fra hverdagen ved å være med dere på aktiviteter som foreldrene gjerne ikke har krefter til?