Sensitiv info om ektefellen til sjefen sin

[Gjest Illoljalt behandlet]

Min mann har begynt i en ny jobb på et nytt sted. Vi er nettopp flyttet hit. Det er et lite sted.

Jeg har en deltidsjobb og er uføretrygdet pga nerveproblemer.

Nå viser det seg at mannen min har fortalt dette til sin sjef, og også grunnen til at jeg er ufør.

Dette er ting jeg ikke har snakket om på min egen jobb engang...

Nå er jeg dypt frustrert, og føler han har behanldet meg med null respekt.

Han mener han ikke gjorde noe galt, at jeg ikke har noe å skjule osv. Men DETTE ER DA NOE JEG BESTEMMER, OG IKKE HAN?

Det er MINE GRENSER!!! Og de er blitt grundig TRÅKKET PÅ!

I tillegg er firmaet han er ansatt i, en familiebedrift, hvor båndene er tette.

Så dette kan jeg regne med er noe alle vet om nå... (hele bygda)

Jeg er :evil: :-( :evil: :o og tror ikke jeg orker mer. Det er ikke første gang han har handlet i såkalt god mening, på tross av mine ønsker og min intregritet.

Er så forvirret som jeg ikke har vært siden..?

Orker ikke mer, og sitter her på gråten...

Vurderer å gjøre det slutt... gå...

Overreagerer jeg? (Er forvirret, men mest sint og såret...)

[Gjest GreenSky]

Hm! Jeg er 100% sykemeldt nå, pga dårlige nerver. Det, og en blodsykdom. En til deg, vet åssen det er. Folk er forskjellige. Jeg ser ikke på det som noen svakhet å ha fått nerveproblemer, selv om det er sykdom som liksom skal skjules, helst. Men hvorfor det? Jeg synes ikke det er noe stress, og er åpen om det. Men vi er alle forskjellige, og har forskjellige grenser for hva som er akseptabelt. Jeg synes ikke det var ille at han fortalete det, men at han brøt tilliten ved å fortelle det synes jeg var ille. Hvis du ser forskjellen. Så det synes jeg du skal ta opp med han. Mulig han ikke har innsett hvor ille du egentlig synes det var, så dere har helt klart en kommuniksasjosproblem. Men det kan dere greie å ordne opp i.

[Gjest hun som startet tråden]

Du skjønner, GreenSky, at han er klar over at jeg ikke forteller om mine nerveproblemer uten at jeg kjenner folk og føler trygghet i situasjonen...

Han vet også at jeg ikke vil gå til samtaleterapi på poliklinisk dagsenter her, men at jeg i stedet reiser 2 timer til nærmeste by for å gå til psykolog... (nå er det en stund til jeg har time igjen, tre uker)

Er kvalm. Føler han har tråkket på mine grenser.

Jeg er klar over mitt "handicap" blir verre når jeg ikke "står fram", men jeg vil selv velge hvem jeg forteller det til. Mine venner vet om mine nerveproblemer, men her kjenner jeg ingen og er redd for å bli stigmatisert. Er nettopp flyttet hit...

Og nå har jeg lyst å pakke og flytte fra både han og denne fillebygda...

Og hvorfor fortelle det til SJEFEN SIN? :o Han har da ingenting med min sykdom, mine inntektskilder å gjøre...

Jeg føler han forteller det (er på grensa til paranoia her nå) for å tråkke meg NED...

:-(

Og det skremmer meg, virkelig...

[Gjest GreenSky]

Han gjør det nok ikke for å tråkke deg ned, det er jeg sikker på. Han tenker vel bare ikke, eller har ikke forstått alvoret.

[Gjest Anonymous]

Han gjør det nok ikke for å tråkke deg ned' date= det er jeg sikker på. Han tenker vel bare ikke, eller har ikke forstått alvoret.

Jeg tror han har forstått alvoret... Han ser hvor jeg sliter, og at jeg må ha valium de dagene jeg er på jobb... (men ikke ellers, fordi jeg er redd for å bli avhengig)

Det har vært snakk fra min manns side om at jeg kan bidra i firmaet der han er blitt ansatt, er datakyndig og kan bidra med en del etterhvert, men det har han ikke tatt opp med sjefen sin enda. Først forteller han negative ting om meg... så det lover ikke så bra...

Ja, ja.

Det er av sine egne man skal ha det.

Er kanskje ekstra sår nå, vært en helg uten at vi kunne snakke om det, med mye besøk fra slekt.

Skal gå med ryggen hevet. Men føler meg så LATTERLIGGJORT, gjort så LITEN, ved at han har trådt over streken og SLADRET om min diagnose, og mine inntektskilder... (og ikke lagt inn ett ord om mine kvalifikasjoner, som er ganske allsidige, siden det er hans eget forslag at jeg kanskje kan jobbe i firmaet etterhvert...) Det betyr vel, når han har sagt dette, at han ikke vil ha meg der...

Skal fortelle hva som skjer i morgen.

Men jeg misliker dette, denne holdningen hans; jeg forstår bedre enn deg, og vet det beste for deg...

Jeg er vel den som ordner opp mest her, når det gjelder økonomi, søknader osv.

Jeg er redd dette bare er første steg fra hans side overfor sjefen. Jeg har hatt alkoholproblemer, og de kan dukke opp igjen. Da kan han lett si til sjefen, når noe går galt på jobb, at det er pga meg...

En SLIK mann vil jeg ikke ha. Det er jo brudd på gjensidig taushetsplikt overfor hverandre...

Eller, kanskje han vil at det skal bli brudd. Og da er det enkest å tirre meg opp, slik at bruddet blir et faktum...

[Laban]

Jeg synes du overreagerer. Du har rett til å bli sint, men mst trolig var mannen din "bare" ubetenksom og tenkte seg ikke så godt om da han sa det til sjefen sin.

Det er ikke så lett heller, da. Kanskje spurte sjefen om du jobbet etc, og da han sa at du var ufør, ligger det jo i luften at folk lurer på hvorfor...

[Gjest Anonymous]

Jeg synes du overreagerer. Du har rett til å bli sint, men mst trolig var mannen din "bare" ubetenksom og tenkte seg ikke så godt om da han sa det til sjefen sin.

Det er ikke så lett heller, da. Kanskje spurte sjefen om du jobbet etc, og da han sa at du var ufør, ligger det jo i luften at folk lurer på hvorfor...

Jeg jobber (deltid). Og ja, folk lurer på hvorfor når de får høre om en uføretrygdet. I alle fall på småsteder, med sladder og vitebegjær.

Men er det profesjonelt av en sjef, som ikke har ansatt MEG og aldri MØTT MEG, å grave etter diagnosen min gjennom en ansatt (min mann)?

Der kunne min mann satt ned foten, i alle fall, og sagt at han ikke er villig til å gå inn på min sykehistorie... Men det gjorde han ikke. :-?

Og han hadde ikke trengt fortelle om uføretrygda heller, jeg jobber deltid, og det ville vært et bra nok svar...

Så jeg skjønner ikke. Mannen min er ikke akkurat den minst skarpe heller, og har fått en ledende stilling, så hvorfor dette...

Det virker ikke logisk for meg... og jeg leter etter en grunn... men finner ingen, leter og leter, vet bare at det er alt annet enn snilt og respektfullt gjort...

[Laban]

Men er det profesjonelt av en sjef' date=' som ikke har ansatt MEG og aldri MØTT MEG, å grave etter diagnosen min gjennom en ansatt (min mann)?[/quote']

Profesjonelt er det ikke. Men du sa jo selv at dette var en familiebedrift, ergo er de kanskje mer vant til å snakke om personlige anliggender enn i større eller mer upersnlig drevete bedrifter?

Som sagt har du jo rett til å bli sint, men det kommer jo ingenting godt ut av at du nå går rundt og føler deg latterliggjort og føler at han har gjort dette for å tråkke deg ned... Gjort er gjort, hvis du virkelig tror dette om mannen din er det nok riktig å gå, men sannsynligvis gjorde han vel "bare" en tabbe, og livet går videre enten du vil eller ikke.

[Gjest Anonymous]

Du har all min sympati. Som du selv sier, du bor på et lite sted, og da kan en nok ikke forvente så mye av de rundt seg, dessverre.

[Gjest Kane]

- du bor på et lite sted, og da kan en nok ikke forvente så mye av de rundt seg, dessverre.

:o

Dette synet deler jeg ikke... Og jeg bor selv på et lite sted - er også innflytter.. Men jeg opplever at det er i beste mening man spør - for å se om det er noe man kan hjelpe til med, man stiller opp på en helt annen måte i bygda enn i byen.. Og alle vet så klart alt om alle - eller de tror det.. Men man har da sladder i større byer også innenfor alle miljøer - så å tro at dette er verre på bygda er litt naivt. skal man unngå sladder bør man vel være eremitt..

Dessuten syns jeg trådstarter overreagerer, selv om hun har rett til å være både frustrert og såret er det vel ingen grunn for å forlate sin mann noen hun sier hun vurderer.. Da må det ligge mer bak enn bare nerveproblemer og frustrasjon etter min mening..

Og poenget må vel være at man ikke gir opp, men kjemper den kampen for å bli bedre selv om den er tøff.. Man kan da ikke resignere å tenke slik at jeg er uføretrygdet for mine problemer så jeg kan slutte å forsøke bli bedre, jeg trenger ikke si at jeg er syk til noen og de trenger ikke bry seg, dersom de virkelig bryr seg lar de meg i fred med mine problemer??

Tull.

Hev hodet og gå videre - du er syk, javel - men det er vel ingen skam??

[Gjest Pjusk]

Du har all min sympati. Som du selv sier, du bor på et lite sted, og da kan en nok ikke forvente så mye av de rundt seg, dessverre.

:o

[Suzy]

En tanke som slår meg - hadde du blitt like sint om mannen din hadde røpet at du hadde lupus, eller sukkersyke - eller et komplisert brudd i et bein?

Jeg syns du legger sten til egen byrde ved å tenke deg at nettopp fordi du har nerveproblemer så blir du uglesett.

Klart det var galt av mannen din å røpe noe sånt, men det var helt sikkert ikke for å være ondskapsfull mot deg. Ta det opp med ham og fortsett med det du gjør - skal vedde på at du ikke kommer til å få noen negative reaksjoner så lenge du ikke legger opp til dem

[Gjest Anonymous]

Hva om du forklarte saklig og konkret hva du mener, eller er dette en bekreftelse på det jeg sier?

[Gjest Virvar]

Jeg synes han kunne latt være å fortelle om dette. Det er noe som angår deg, noe som er vanskelig, som ikke hele verden behøver å vite.

Det er en god egenskap å kunne sile ut hva som passer seg å fortelle videre, og hva man skal holde tilbake med. han fortalte noe som han burde vite var mellom dere. Og han burde vridd seg unna, eller bare sagt noe løst og generelt noe, ikke utlevert dine "hemmeligheter".

Jeg forstår at du reagerer. Han burde latt være å si dette mener jeg.

Håper det ordner seg, at ikke hele bygda vet det, for det ER jo ikke sikkert da selv om sladder er en favorittbeskjeftigelse på små steder Gå med hevet hode, du har ikke noe å skamme deg over ! lat som ikke noe.

[Gjest Pjusk]

Konkret? Joda, jeg synes denne kommentaren virker utrolig snever, fordomsfull og lite intelligent.

[Gjest Anonymous]

So what???

Dette var MIN personlige mening. Hadde ikke forventet at alle var enige med meg.

Jeg lurer på om man hadde reagert likedan om det kom negative bemerkninger om byen....

[Selma]

Før du planlegger å avslutte forholdet p.g.a slikt som dette, bør du kanskje gi han en sjans, ved å sette deg ned og fortelle han hvordan du føler rundt dette og hvilke ting du ikke vil at han skal røpe til andre når det gjelder deg.

Måten du tar det opp på er ganske vesentlig, forhold deg rolig og fattet, og saklig.

[Gjest Virvar]

jeg forstår godt hvordan du mener Gjest - men jeg tror kanskje det var måten du ordla deg på som førte til reaksjonene.

har selv bodd på lite sted, og er glad jeg kom meg bort derfra, og kan leve livet uten at alle vet hva jeg har gjort nesten før jeg gjør det.

men nå sporer vi av tråden her føler jeg.

[Gjest Illoljalt behandlet]

Jeg vet det sladres i byer også, men der er det et større marked for sladder, og ALLE vet ikke dermed alt om deg. Du kan også velge terreng, etter dagsform.

Mannen min mente i dag tidlig at han kunne si til sin sjef at han ikke må gå videre med dette. Jeg ba han la være. Det kan virke som en ren anklage, om at sjefen ikke vet bedre og er sladrete. Eller, om sjefen har fortalt dette videre til sin kone, så kommer han i forsvarsposisjon...

En som spurte om jeg ville reagert annerledes om jeg var lam eller hadde sukkersyke.

Ja, jeg ville fortalt det til folk selv og hadde vært mer åpen om det.

Men dette gjelder mitt følelsesliv. Det er ikke alle jeg slipper inn dit... :evil: :-?

Men hvordan tror dere det er på et småsted?

Man hilser ikke på folk og forteller om sine psykiske problemer, før man har en slags tillit til dem... Det som skjer da, hvis man gjør det, er jo at de vender deg ryggen og synes du er for innpåsliten som kommer og overøser dem med dine problemer... (har ikke prøvd, men har nå en del av vettet i behold, håper jeg...)

Men nå kan jeg jo slippe. Nå vet jo hele bygda det snart, så nå kan jeg bli klin hakke sprø og lage så mye kebab jeg bare vil, og gå inn i min rolle her som den sprø dama (bygdeoriginalen) hvis jeg velger være barnslig...

Men det skal jeg ikke. Jeg skal tenke over saken, og se hva jeg gjør. Jeg lar meg ikke vippe av pinnen så lett, og har ikke tenkt forlate et synkende skip. Det er i tilfelle mannen min som må forlate skuta om noen må... :evil:

Jeg er forøvrig drittlei folk som gjør "alt i beste mening". Det vil jo si at de omtrent kan gjøre hva de vil, og alltid ha en unnskyldning for hva de gjør. De kan ta over hele livet ditt, og styre deg dit du vil...

Jeg er ingen nikkedukke. :evil: Selv om jeg er nevrotisk.

Fikk ikke snakket så mye med mannen min i dag tidlig. Han måtte på jobb.

En av dere mente vi måtte ha andre problemer også, siden jeg vurderer å gå fra han. Ja, men hvilke par har ikke problemer, i perioder av et langt forhold?

Vi har vært sammen en del år, men kommer vi igjen inn i en dårlig periode, med liten tillit og misforståelser og ingen varme, så er vi kanskje et skritt nærmere brudd, enn vi var i forrige uke...

Jeg akter ikke være i et livslangt forhold, fordi deler av forholdet er bra. Hvis tilliten blir borte, er det ikke så mye igjen. Nå har vi prøvd å bygge opp tilliten over lang tid, og så skjer dette...

Egentlig er jeg rasende.

[teraliten]

En som spurte om jeg ville reagert annerledes om jeg var lam eller hadde sukkersyke.

Ja, jeg ville fortalt det til folk selv og hadde vært mer åpen om det.

Men dette gjelder mitt følelsesliv. Det er ikke alle jeg slipper inn dit... :evil: :-?

Jeg er helt enig med deg!

Jeg er selv på rehabilitering og under behandligng for en psykisk diagnose som jeg har hatt i mange år.

Jeg har problemer med å fortelle dette til selv min nærmeste familie, og det kunne ikke falle meg inn å si dette til fremmede!

Selvfølgelig er man mer åpen hvis man er lam, det er jo ikke så mye valg :-?

En fysisk sykdom er også mer akseptert blant folk, man vet mer om slike sykdommer.

Psykisk sykdom er fremdeles belagt med tabuer, og folk generelt har liten innsikt i en slik sykdom.

Psykisk sykdom handler om det som foregår inne i hodet ditt, og jeg går utifra at folk generelt ikke hilser på folk slik; "hei jeg heter ..... og jeg har en dårlig dag i dag fordi jeg var utsatt for incest i barndommen!"

Poenget mitt er at man må få velge selv hvor åpen man skal være i forhold til psykisk sykdom. Noen er veldig åpen, andre synes det er vanskelig å la "alle" få innsikt i tankene dine.

Det er ikke opp til mannen din eller andre i din nærmeste omkrets, å "oute" deg til alle slags mennesker.

Nei, mannnen din bør ha en meeeeget god unnskyldning til deg i dette tilfellet :evil: