Psykiske lidelser - bekymret for fremtiden min

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med spiseforstyrrelser siden jeg var 14 år (nå er jeg 23). Det har aldri gått så langt at jeg har blitt innlagt, men jeg har hatt perioder opp og ned hvor jeg har slitt med både anoreksi, og de siste årene er det ortoreksi som har vært mest dominerende. 

På videregående bodde jeg hjemme hos foreldrene mine, og jeg hadde ganske gode perioder, og hadde deltidsjobb. Året etter videregående brukte jeg på reising. Etter det flyttet jeg hjemmefra, og ortoreksien blusset opp etter hvert. Derfor klarte jeg ikke å jobbe ved siden av studiene.

Har hatt kontakt med psykolog, og har nå blitt litt bedre, slik at jeg skal begynne å studere igjen til høsten. Likevel har jeg ikke kapasitet til å jobbe ved siden av studiene, da studier + spiseforstyrrelser er nok å takle på én gang. Så psykologen sier at jeg ikke bør ta på meg noe mer. 

Greia nå er at jeg blir veldig bekymret for fremtiden min. Tenker da på det at jeg ikke jobber og får erfaring og tjener penger. Vil dette ha store konsekvenser for meg senere? Jeg får jo studielån, men jeg kommer jo til å bruke det siste jeg har på sparekonto, uten å kunne fylle den opp igjen. Føler meg så mye "dårligere" enn alle andre, siden jeg har spiseforstyrrelsen som ligger og gnager og hindrer meg i å være "helt normal". 

Hva tror dere? Noen tips? Takker for svar 

Anonymkode: dc102...d93

[linsejesus]

Er du redd for å ikke få jobb etter studiene, eller mens du studerer?

[AnonymBruker]

14 minutter siden, linsejesus skrev:

Er du redd for å ikke få jobb etter studiene, eller mens du studerer?

Jeg kan ikke jobbe mens jeg studerer, så det er ikke en problemstilling. Dette er noe psykologen mener, da det er best for meg å fokusere kun på studiene, siden spiseforstyrrelser tar mye tid og krefter ved siden av. Det er bedre at jeg jobber for å bli helt frisk så fort som mulig, enn at jeg aldri blir frisk, i verste fall verre igjen. 

Så det er mer jobb etter studiene jeg er bekymret for at jeg ikke får. Siden jeg ikke jobber under studiene, og dermed ikke høster erfaring. Heller tjener jeg ikke penger, og dermed sitter jeg igjen som veldig fattig som nyutdannet. Føler jeg roter det til for meg selv, uansett om jeg forstår at det er en spesiell situasjon når man sliter psykisk. Jeg ønsker bare å være normal og få til det alle andre får til

Anonymkode: dc102...d93

[linsejesus]

Det er ikke alle som får til å studere og jobbe samtidig! Det er normalt å slite både fysisk og psykisk. Om du kunne sett livene til folk bak fasaden hadde du garantert ikke følt deg så annerledes.

Du skriver ikke hva du studerer, men det er slett ikke alle som jobber ved siden av studiene, og i alle fall ikke nødvendigvis innen fagetfeltet de studerer. Jeg tror ikke arbeidsgiver vil være altfor opptatt av den typen arbeidserfaring hvis du har brukbare karakterer.

[AnonymBruker]

18 minutter siden, linsejesus skrev:

Det er ikke alle som får til å studere og jobbe samtidig! Det er normalt å slite både fysisk og psykisk. Om du kunne sett livene til folk bak fasaden hadde du garantert ikke følt deg så annerledes.

Du skriver ikke hva du studerer, men det er slett ikke alle som jobber ved siden av studiene, og i alle fall ikke nødvendigvis innen fagetfeltet de studerer. Jeg tror ikke arbeidsgiver vil være altfor opptatt av den typen arbeidserfaring hvis du har brukbare karakterer.

Jeg skal studere fysioterapi. Med en gang jeg sier det til folk, får jeg en lang utgreining om hvor vanskelig det er å få jobb etter utdannelsen, hvor viktig det er med erfaring, hvor viktig det er med gode karakterer osv., for å skille seg ut i mengden. Derfor får jeg nesten vondt i magen når jeg tenker på det Men jeg må jo studere det jeg er interessert i, og ønsker å jobbe med i fremtiden. 

Anonymkode: dc102...d93

[Pipaluk]

jeg synes det høres veldig fornuftig ut det psykologen sier. Du har en tøff periode foran deg nå, hvor du kan oppleve en del stress. Jeg tenker at det å samtidig skulle jobbe kan gjøre at det tipper over. Det er en sjanse jeg ikke synes du bør ta nå som du er godt i gang Sats heller på gode rutiner rundt studiet, bli kjent, og bli trygg. 

Jeg vet ikke hva slags  jobb du tenker å utdanne deg til etterpå. Selv om du ikke har lønnet arbeid så kan du også få erfaring.  Det finnes mange frivillige aktiviteter du kan delta på etterhvert. Der kan du høste mye erfaring  og det kan være et springbrett for lønnet arbeid på sikt.

 

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Det går alltids an å finne noe annet du er interessert i å ta en utdanning der. Jeg vet jeg angret på mine 3 år som ikke gav noe. Jeg var ung og skjønte egentlig ikke hvordan arbeidsmarkedet fungerte. Alle sa jeg måtte følge drømmene mine. De burde heller fortalt meg at det fins mer enn 1 drøm, og at man kan finne andre ting man liker som også gir jobb

Anonymkode: 5915f...0e6

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det går alltids an å finne noe annet du er interessert i å ta en utdanning der. Jeg vet jeg angret på mine 3 år som ikke gav noe. Jeg var ung og skjønte egentlig ikke hvordan arbeidsmarkedet fungerte. Alle sa jeg måtte følge drømmene mine. De burde heller fortalt meg at det fins mer enn 1 drøm, og at man kan finne andre ting man liker som også gir jobb

Anonymkode: 5915f...0e6

Hva mener du med det? At jeg skal finne noe annet enn fysioterapi å studere? I så fall, hvorfor? Jeg har brukt lang tid på å bestemme meg for utdannelse, da jeg har vært mye frem og tilbake, men landet på at det er fysioterapi som passer meg best. Man skal tross alt jobbe med det resten av livet, og derfor er det viktig å velge noe man trives med og tror man kommer til å kunne drive med i fremtiden. Jeg har ikke noe annet enn fysioterapi hvor jeg føler det sånn. 

Anonymkode: dc102...d93

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med det? At jeg skal finne noe annet enn fysioterapi å studere? I så fall, hvorfor? Jeg har brukt lang tid på å bestemme meg for utdannelse, da jeg har vært mye frem og tilbake, men landet på at det er fysioterapi som passer meg best. Man skal tross alt jobbe med det resten av livet, og derfor er det viktig å velge noe man trives med og tror man kommer til å kunne drive med i fremtiden. Jeg har ikke noe annet enn fysioterapi hvor jeg føler det sånn. 

Anonymkode: dc102...d93

Dersom det er sant at det er vanskelig å få jobb. Jeg personlig vet ikke om de har rett når de sier det. Om det er vanskelig å finne jobb vil det jo ikke spille noen rolle at yrket passer deg, da du risikerer å ende opp i kassa fordi du ikke får jobb.

Det er vanlig å låse seg litt på et yrke, alle rundt en forventer jo at man skal finne 1 yrke som passer en og gå for det. Men om man undersøker mer, så finner man mange yrker som kunne passe en. Noen yrker man har helt feil inntrykk av eller som man ikke skjønte man var flink på.

Anonymkode: 5915f...0e6

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dersom det er sant at det er vanskelig å få jobb. Jeg personlig vet ikke om de har rett når de sier det. Om det er vanskelig å finne jobb vil det jo ikke spille noen rolle at yrket passer deg, da du risikerer å ende opp i kassa fordi du ikke får jobb.

Det er vanlig å låse seg litt på et yrke, alle rundt en forventer jo at man skal finne 1 yrke som passer en og gå for det. Men om man undersøker mer, så finner man mange yrker som kunne passe en. Noen yrker man har helt feil inntrykk av eller som man ikke skjønte man var flink på.

Anonymkode: 5915f...0e6

Dette gjør ikke akkurat situasjonen enklere for meg. Jeg prøver å være glad for at jeg har funnet utdannelsen jeg vil ta, at jeg i dete hele tatt har kapasitet til å ta utdannelse, og at jeg forhåpentligvis skal bli helt frisk. Det er ikke noe morsomt å få slengt at jeg kommer til å ende opp i kassa fordi jeg ikke får jobb. 

Anonymkode: dc102...d93

[Sulosi]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette gjør ikke akkurat situasjonen enklere for meg. Jeg prøver å være glad for at jeg har funnet utdannelsen jeg vil ta, at jeg i dete hele tatt har kapasitet til å ta utdannelse, og at jeg forhåpentligvis skal bli helt frisk. Det er ikke noe morsomt å få slengt at jeg kommer til å ende opp i kassa fordi jeg ikke får jobb. 

Anonymkode: dc102...d93

Følg den planen du har lagt. Så lenge du har mulighet til å flytte så finner du jobb. Ikke tenk på "hva-hvis-om-atte" som vi sier hos oss.

[AnonymBruker]

Det er mange som ikke klarer jobbe ved siden av studiene selv uten psykisk problemer. De som jobber gjør det jo hovedsaklig for penger å ikke for erfaringens del i de fleste tilfeller. De vil ha en livsstil som ikke er lar seg gjøre på studielån. Men man kan leve på bare studielån/stipend så lenge man bare bor billig og er økonomisk smart. Dessuten kan du jo ha sommerjobb i de lange feriene og prøve å få relevante jobber sånn? På mange studentportaler legges det ut relevante sommerjobber man kan søke på etc. 

Ellers syns jeg du bare skal se det ann. Begynn å bare studere slik psykologen sier å se hvordan det går. Har du kapasitet til mer enn studier merker du det etterhvert.

Litt uenig med at det psykologen din sier nødvendigvis er en sannhet uten unntak.

Jobber du. Går hele dagene dine til jobb og studier. Da har du ikke tid til overtrening, matfokus og generell overtenking. Men sliten vil du selvfølgelig bli. Så det fordrer at du spiser mat. 

Anonymkode: b76b4...561

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette gjør ikke akkurat situasjonen enklere for meg. Jeg prøver å være glad for at jeg har funnet utdannelsen jeg vil ta, at jeg i dete hele tatt har kapasitet til å ta utdannelse, og at jeg forhåpentligvis skal bli helt frisk. Det er ikke noe morsomt å få slengt at jeg kommer til å ende opp i kassa fordi jeg ikke får jobb. 

Anonymkode: dc102...d93

Du overtolker. Jeg sa at dersom de har rett i at det er vanskelig å få jobb, så kan du risikere det. Handler ikke om å "slengt" det til seg. Det er slik virkeligheten er. Og ja, det suger for mange av oss. Jeg måtte selv ta kassajobb fordi utdannelsen min ikke gav jobb. Og det er bedre at du tenker gjennom dette nå, enn at alle rundt deg forteller deg at det kommer til å ordne seg med jobb. For dersom ingen ansetter, så er ikke drømmer noe som automatisk går i oppfyllelse. Det eksisterer mange alternativer, så det er ikke noe du trenger å bli opprørt over. Mange må endre drømmene sine fordi virkeligheten er noe annet. Og de overlever det, som regel

 

Anonymkode: 5915f...0e6

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er mange som ikke klarer jobbe ved siden av studiene selv uten psykisk problemer. De som jobber gjør det jo hovedsaklig for penger å ikke for erfaringens del i de fleste tilfeller. De vil ha en livsstil som ikke er lar seg gjøre på studielån. Men man kan leve på bare studielån/stipend så lenge man bare bor billig og er økonomisk smart. Dessuten kan du jo ha sommerjobb i de lange feriene og prøve å få relevante jobber sånn? På mange studentportaler legges det ut relevante sommerjobber man kan søke på etc. 

Ellers syns jeg du bare skal se det ann. Begynn å bare studere slik psykologen sier å se hvordan det går. Har du kapasitet til mer enn studier merker du det etterhvert.

Litt uenig med at det psykologen din sier nødvendigvis er en sannhet uten unntak.

Jobber du. Går hele dagene dine til jobb og studier. Da har du ikke tid til overtrening, matfokus og generell overtenking. Men sliten vil du selvfølgelig bli. Så det fordrer at du spiser mat. 

Anonymkode: b76b4...561

Når man er psykisk syk, i dette tilfellet i forhold til mat, kropp og trening, så får man "tid" til det, uansett om man jobber eller ei. Det tar plass uansett hvor mye annet man har og gjøre, og dersom man da har feks. både studier og jobb, så blir totalen for stor. Litt vanskelig å forklare, men andre med spiseforstyrrelser forstår sikkert hva jeg mener. Det er ikke slik at man bare plutselig glemmer alle tankene omkring dette, fordi man har så mye annet og gjøre. Å jobbe seg ut av spiseforstyrrelser er en heltidsjobb i seg selv, og ikke noe man automatisk blir kvitt. 

Anonymkode: dc102...d93

[anneira]

Ikke bli redd selv om noen forteller om deres dårlige erfaring med å ikke oppnå drømmen sin. Det er godt mulig du får jobb når du er ferdig utdannet. Kanskje du kan sjekke litt rundt i det allerede nå, hvis det er noe som kan beroligge deg? Alle får ikke drømmene i oppfyllelse, men du drømmer, og du jobber for drømmen, ha tro på det og ha tro på deg selv. Ikke sats på at du ikke får den jobben du ønsker. Jobb videre, sats på det, og bli heller skuffet hvis det ikke skulle bli sånn. Da har du andre valg, og masse erfaring. Jeg har vanskelig for å tro at du absolutt ikke skulle få jobb etter studiene fordi du ikke jobber ved siden av studiene.... Studiene er jo en jobb i seg selv, samtidig som du sliter psykisk som er en stor jobb. Om du skal frykte at du ikke får jobb på toppen av det igjen så blir det mye for deg... 

[anneira]

Men noe annet som er kommentert over her, er at hvis du hadde visst hva som skjuler seg bak fasaden til andre mennesker så ville du blitt overrasket. Spiseforstyrrelser og psykiske lidelser er jammen ikke noe å spøke med, og når du på toppen takler studier så er det fantastisk! Se deg selv i speilet, Klapp deg selv på skuldra og si at du er flink, og at du er god nok. Kanskje det hørtes dumt ut, men bare prøv, og fortsett med det. 

Jeg har vært utenfor skole og arbeidsliv i mange år pga psykisk sykdom. Til høsten skal jeg prøve meg på et kurs gjennom NAV, og kanskje bli støttekontakt! Og det er ikke nødvendigvis dét jeg er mest stolt over, men det at jeg jobber mot et mål og ikke gir opp. For mange vil nok det målet være veldig lite, men dette har kostet meg enormt mye mot og krefter. 

Om du prøver så godt du kan å hanskes med spiseforstyrrelsene og psykisk lidelse, så er det en bragd. At du i tillegg har kommet inn på skole er også en bragd! Vær stolt over deg selv her og nå, og prøv å ikke uroe deg over ting som kanskje aldri skjer   Prøv heller å fokuser på noe du gleder deg til  

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når man er psykisk syk, i dette tilfellet i forhold til mat, kropp og trening, så får man "tid" til det, uansett om man jobber eller ei. Det tar plass uansett hvor mye annet man har og gjøre, og dersom man da har feks. både studier og jobb, så blir totalen for stor. Litt vanskelig å forklare, men andre med spiseforstyrrelser forstår sikkert hva jeg mener. Det er ikke slik at man bare plutselig glemmer alle tankene omkring dette, fordi man har så mye annet og gjøre. Å jobbe seg ut av spiseforstyrrelser er en heltidsjobb i seg selv, og ikke noe man automatisk blir kvitt. 

Anonymkode: dc102...d93

Jada. det skjønner jeg. Men jeg tror det er veldig viktig at du følger drømmene dine, til tross for spiseforstyrrelsen. Gir du opp drømmene dine, kan du ende med å bli spist opp av problemene dine. Og målet er vel at du skal vinne over dem? Mye kan skje i studietiden. Ikke problematiser ting i forkant. Bare kast deg ut i det. Ikke tenk på hva andre klarer å gjør ved siden av studier. Det er ingen grunn til at du ikke skal klare det samme. Om ikke nå? Så kan det komme etterhvert. Men følg drømmene dine Studer fysioterapi, hvis det er det vil! Ikke tenk på hvordan en studerer fysioterapi "perfekt". 

Anonymkode: b76b4...561

[Vesentlig]

Jeg kjenner meg igjen i det du sier både i forhold til studier og spiseforstyrrelser. Men jeg prøver  roe bekymringene mine med at det er mange friske som ikke jobber og i et land som Norge er vi så heldige at staten passer på at det ikke går helt til helvette med folk om de ber om hjelp. Det er fortsatt en stund til du er ferdig utdannet og jeg er sikker påat det vil ordne seg. Fysioterapauter vil det jo alltid være behov for og med en så forutseende instilling antar jeg at du kanskje er en ganske ansvarlig type som lett blir ansatt på grunn av nettopp slike kvaliteter. 

Tenk om du bruker masse tid på å bekymre deg så det går utover studiene også får du jobb med en gang likevel? Så mye bekymring for ingenting. Hvis det skulle bli et problem så kanskje du klarer å takle det helt greit? Jeg tror kanskje du krisemaksimerer nå og ser for deg værste mulige scenarioer. Men det kommer ingenting godt ut av det. Fokuser på studier og din egen helse nå og så tar du jobb og slikt når den tid kommer.

Jeg er sikker på at dette skal gå bra

[Sulosi]

Ts, dette er din drøm. Hvordan skal vi psykisk syke (jeg har en annen sykdom enn deg) bli friske om ikke vi tør drømme og ikke våger å følge drømmene? 

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med det? At jeg skal finne noe annet enn fysioterapi å studere? I så fall, hvorfor? Jeg har brukt lang tid på å bestemme meg for utdannelse, da jeg har vært mye frem og tilbake, men landet på at det er fysioterapi som passer meg best. Man skal tross alt jobbe med det resten av livet, og derfor er det viktig å velge noe man trives med og tror man kommer til å kunne drive med i fremtiden. Jeg har ikke noe annet enn fysioterapi hvor jeg føler det sånn. 

Anonymkode: dc102...d93

ikke meg du siterer. 

Det er veldig viktig å velge det man er ganske sikker på at at man kommer til å trives med og passe som, nettopp pga. det du sier; man skal jobbe med det resten av livet. Jeg kjenner jeg har lyst å stryke deg med hårene og heie deg frem, men jeg mener personen du siterer har et viktig poeng. Man blir veldig enveiskjørt når man finner det "ene yrket", og ser ikke de resterende yrkene man både kan passe til og trives med. Fysioterapi er vanskelig å få fast, og vanskelig å skaffe ekstraarbeid for å fylle hel stilling dersom man ikke får heltid fast. Man er veldig mange om beinet, og arbeidsgivere kan velge og vrake blant de "beste".

Jeg er selv utdannet ergoterapeut og slet med anoreksi gjennom hele studietiden, noe karakterene mine er sterkt preget av. Noe relevant arbeid ved siden av studiene, men langt i fra tilfredstillende. Det er ikke samme utdannelse som det du går for, men likhetstrekkene i antall årsverk vs. eksaminerte samsvarer. Hadde jeg valgt om igjen så hadde jeg ikke gått for dette dersom jeg ikke var sikker på at jeg ville være en sterk kandidat sammenlignet med mine medstudenter. 

Anonymkode: 28d29...23d