Dilemma, barneønske

[Lykkelitten]

Jeg føler jeg sitter i et dilemma jeg ikke helt klarer å finne svar på sånn helt alene. Jeg er 26 år, kjæresten min er 38. Vi har vært sammen i 1,5 år nå. Og som overskriften sier, handler dette om barn eller ikke barn - hvertfall sånn jeg ser det.. Jeg har alltid drømt om barn, familie, trygghet. Elsker barn. Ser omgangskretsen min bygger familie, hjem. Og her sitter jeg, hodestups i en mann som sier han vil ha barn, men vet ikke om han 'tørr'. 

Da jeg traff han gjorde jeg det klart at dette var noe jeg ønsket meg, et liv uten var uaktuelt. Bare for å ha det på plass. Han spurte. Han sa at han aldri har vært i en situasjon tidligere hvor barn egentlig har vært noe tema, før han traff meg. Han er veldig karrieremenneske med høyr ambisjoner, alltid vært. Ergo aldri hatt noe ordentlig seriøst forhold som har ledet til dette spørsmålet angående barn og slå deg til ro. Igjen; før han traff meg. 

Og tilbake til at han ikke tørr.. Noe på grunn av ambisjoner han har, han er redd for å miste 'frihet'. Og noe på grunn sv oss. For ja - vi har hatt x-antall diskusjoner angående tema barn, familie, kjøpe seg noe sammen osv. Dette er jo selvsagt fordi jeg vil satse, mens han ikke har vært helt 'der', noe som har gjort meg usikker. Usikker på når kommer han dit? Kommer han noengang dit? Når kan jeg få noen konkrete svar? 

Grunnen til våre diskusjoner munner nok ut i usikkerheten angående fremtiden. Merker den kverner bak i hodet mitt hele tiden. Og det setter jo selvsagt sin stopper for en naturlig utvikling av forholdet, det neste steget.. Jeg er jo på det stadige i livet hvor barn og familie står høyt på ønskelisten. Er i full jobb, trygg økonomi, og i det hele tatt. Savnet og lengselen etter dette er i det siste blitt såpass stor at jeg nå stiller meg selv spørsmålet om jeg kan vente lenger på en avgjørelse fra han, eller om jeg må prøve lykken en annen plass.. Jeg er en satser. Jeg ønsker å satse på han, og mener dette neste steget vil gjøre godt for oss. For meg. Å leve i en sånn usikkerhet er bare vondt.. 

Er det noen råd der ute å få?? 

 

 

[Gjest Sisti]

Uff, det er dessverre veldig vanskelig, når man ikke får et klart ja eller nei. Men jeg tenker at du må ta en avgjørelse, enten må du ha et klart svar nå, eller så må du la spørsmålet ligge hvertfall ett år til, så dere kan se hvor forholdet går. Du kan ikke fortsette med en mellomting der du maser litt, venter litt, spør litt, graver litt. Han kan tydeligvis ikke bestemme seg nå, spørsmålet er om du kan gi han litt mer tid eller ikke. Den diskusjonen må du ta med deg selv. 

Mannen min var 36 da vi møttes. Jeg var mye yngre, heldigvis litt naiv og useriøs, så da han sa at han ikke så for seg barn tenkte jeg "jaja, vi har det fint nå, og når jeg blir klar for barn får jeg heller gå fra han." Han tenkte nok det samme, at vi fikk nyte det vi hadde så lenge vi kunne. 

Men heldigvis kom hans barneønske like gradvis som mitt, og jo mer alvorlig og solid forholdet vårt ble, jo mer lyst fikk han på barn. Nå er han 44 og gleder seg enormt til å bli pappa de nærmeste ukene. vi har begge vært klare noen år, men utdanning + utredning for barnløshet har tatt litt tid. Jeg kunne ikke ventet i 8 år på at han skulle bestemme seg, men jeg er glad jeg ga det noen år hvertfall. Innen han var 40 var han hvertfall med på tanken om barn.

Men det er jo ikke sikkert din mann er med på tanken om noen år heller, så du må selv vurdere hva du vil ta sjansen på. Jeg personlig hadde nok gitt det ett år til, men med klar beskjed til han om at du fortsatt ønsker barn, men skal la være å mase.