Hvor mye skal man akseptere fra syke mennesker?

[AnonymBruker]

Jeg har flere venner og bekjente om sliter med fysisk eller psykisk sykdom av forskjellig sort. For eksempel har jeg en venninne som har kreft og en bekjent/venninne som er bipolar. Venninnen med kreft er en barndomsvenninne som jeg har kjent siden barnehagen, men som jeg har hatt varierende grad av kontakt med siden videregående, ettersom vi har studert på ulike steder osv. Kreften er ganske alvorlig og det ser ikke akkurat lyst ut. I tillegg sliter hun med økonomien. Jeg har derfor stilt opp økonomisk i form av å spandere hver gang vi gjør noe sammen, lage middag og kjøpt gave for å muntre henne opp. Tar kontakt med jevne mellomrom for å høre hvordan det går og om hun vil finne på noe. Som regel tar det lang tid før hun svarer og da er som oftest svaret at det ikke passer akkurat nå. Når hun først tar kontakt er det gjerne for å be om en tjeneste, og når vi endelig møtes snakker hun bare om seg og sitt og viser liten eller ingen interesse for hva som skjer i livet mitt. Hver gang etter vi har møttes føler jeg meg tappet for energi og at all livsgnisten har blitt sugd ut av meg.

I helgen hadde jeg besøk av venninnen som er bipolar. Hun er ikke en nær venninne, men siden hun hadde et ærend i byen jeg bor i og ikke kjenner noen andre her tilbød jeg henne å overnatte hos meg i to netter. Jeg laget middag til henne begge dagene, og sa hun bare måtte føle seg som hjemme. Hun bodde her gratis og spiste mat fra kjøleskapet som hun ville. På dagene var hun på shopping eller fjellturer, mens jeg var igjen hjemme (var litt småsyk), og når hun kom hjem gikk det stort sett i å fortelle om dagen og ellers snakke om seg selv og sitt. I tillegg ba hun meg om å få låne både det ene og andre som hun hadde glemt å ta med (batterier, klær osv.), og tømte siste rest av både tannkrem og dusjsåpe. Jeg kjørte henne også til og fra flyplassen. Selv hadde hun ikke med noen gave eller tilbød seg å være med å spleise på maten, men har derimot nærmest invitert seg selv til et nytt besøk. Etter denne helgen kjenner jeg at det ikke akkurat frister med en gjentakelse. 

Så til poenget: Hvor mye skal man egentlig akseptere/tåle fra mennesker som på en eller annen måte er syke? Jeg har selv vært deprimert og vet derfor at sykdom kan sette sitt preg på personligheten og gjøre deg til en person du ikke liker selv en gang. Jeg prøver derfor å ha litt ekstra tålmodighet med mennesker som er syke. Likevel tenker jeg jo at man bør klare å bevare enn viss form for folkeskikk og empati selv om man er syk, og jeg kjenner at jeg er lei av å alltid stille opp uten å få noe annet tilbake enn følelsen av å være verdiløs. Hva tenker dere?

Anonymkode: 585f8...71e

[Silfen]

Egoisme og sykdom går gjerne hånd i hånd, men av og til kan folk trenge en realitetsorientering. Det er LOV å si fra på en skikkelig måte dersom folk ikke oppfører seg greit, trass sykdom. Jeg har bipolar venninne også og det er mye selvsentrerthet, men samtidig klarer hun å bry seg om andre, så det er ikke slik som med din.

[Wenda]

Man skal vel ikke tåle mer fra syke mennesker enn hva man gjør fra friske mennesker? 

Det du beskriver kunne like gjerne skjedd med friske venner

Er selv kronisk syk, men forventer ikke at jeg skal komme unna med mer enn andre. Eneste jeg krever er en viss forståelse for at jeg er syk og dermed ikke alltid kan, orker eller klarer å være med på ting osv, men ellers så forventer jeg at andre behandler meg slik de ville behandlet et hvilket som helst annet menneske

[AnonymBruker]

Er selv fysisk og psykisk syk. Og er vel heller den som stiller opp for andre. Og tenker at man må behandle andre bra, selv om man er syk.

Men i tilfelle med den kreftsyke venninnen, som det ser dårlig ut for. Så kan jeg ikke forestille meg, hvor grusomt det er for henne. Og kan tenke meg i en sånn situasjon, så blir man ekstremt selvsentrert og egoistisk. Og føler vel at hele verden skylder deg noe. Og det blir veldig vanskelig å se andre, og andres behov.

Så i ditt tilfelle, så hadde jeg ikke hatt den bipolare venninnen på besøk igjen. Med mindre det bare var for noen timer. Mens den kreftsyke venninnen hadde jeg nok fortsatt å stille opp for. Men du kan jo begrense det litt, så det ikke tapper deg for, alt for mye energi.

Anonymkode: 5f498...16d

[AnonymBruker]

Du må lære deg å ta litt mer plass og sette deg selv litt først noen ganger!  

Anonymkode: c142d...566

[Whiskas]

tenker man har lov til å sette sunne grenser selv om folk er syke. Noen ganger trengs det en liten realitetsorientering, folk blir ofte ganske selvsentrerte og noen bruker sykdom som et "fripass" til å overkjøre andre hvis en lar dem.

[mimmis25]

Jeg tenker som så, at personligheten til mennesker som er syke kan være litt spesiell, og at det derfor bør aksepteres mer av de på det viset.

Når det kommer til andre ting, som økonomi, egoisme og å snylte på andre, så bør det ikke være noen forskjell på syk/ikke syk  

[AnonymBruker]

Når du føler at du er usikker på om dette er akseptabelt så er det ikke akseptabelt for dine grenser og din størrelse på folkeskikk og raushet. Alle er forskjellige og må kjenne på sine egne grenser, men jeg vil tro at folk flest vil føle seg brukt og utnyttet i ditt sted. Det minste den bipolare kunne gjøre var å bidra med litt mat, en ny dusjshampo eller tannkremtube. 

For meg hadde ikke dette vært akseptabel oppførsel som fristet til gjentagelse av besøk. 

Anonymkode: daf60...310

[SlemUlv]

Jeg sliter både psykisk og fysisk, men forventer ikke at vennene mine skal ta vare på meg. Jeg har leger og psykologer for sånn. Jeg betaler for meg, og om jeg er på besøk hos noen, og spiser fra kjøleskapet dems, så kjøper jeg inn nytt. 
Lager de mat til meg en dag, lager jeg gjerne mat den andre dagen. 

Jeg hadde fått dårlig samvittighet av å ha en sånn helg hos noen som du beskriver.. huff..  også hadde jeg garantert invitert dem til meg neste gang!

[Gjest Nanna87]

Din venninne har kreft, og det er faktisk synd på henne. Jeg hadde nok gjort det samme som deg, men jeg hadde blitt skuffet om hun bare hadde snakket om seg selv. Så i dette tilfellet synes jeg du tar for lite plass, og du sier kanskje ikke nok ifra. Hva med å si til henne at du også ønsker å snakke litt om deg selv, og ikke bare om henne. Fortell henne også at du føler med henne i hennes situasjon, men at hun må se deg litt bedre også. Samtidig er det lett å bli egoistisk når man sliter fysisk, eller psykisk. Man tenker bare på sine problemer hele tiden, og slik er det dessverre. Jeg hadde nok sendt henne en tekstmelding, eller snakket med henne om dette på en høflig måte. 

Angående din bipolare venninne... Mulig hun er slitsom osv, men jeg skjønner ikke hva som er så galt med å låne dusjsåpe, og tannkrem? Det koster 4 kr for tannkrem på Rema 1000, og 10 kr for såpe. Høres ut på meg som du egentlig ikke hadde lyst på besøk av henne, og det virker som din venninne gjorde det beste ut av besøket da du ikke ville finne på noe med henne, og derfor dro hun på tur alene. Noen gangen må man gi litt av seg selv;) Ønsker du ikke besøk, så takk nei. Ikke ønsk besøk, for å så la henne være i sitt eget selskap. Her tror jeg nok du må gå litt mer inn i deg selv. 

 

[altflyter]

Man skal overhodet ikke finne seg i alt. Å være bipolar er ingen unnskyldning for å ikke ha empati og folkeskikk.

Det jeg gjør med venner som ikke betaler er enkelt og greit å gjøre dem bevisst på det på en høflig måte. Som å for eksempel ta dem med på butikken når du handler mat og si noe så enkelt som "Skal vi dele 50/50, eller er det greit for deg om jeg betaler i dag og så tar du varene i morgen?" Motparten skal selvsagt ikke betale for matvarer/ting som ikke er tiltenkt helgen dere har sammen, men generelt sett kan du spørre "hvordan skal vi dele?" på en høflig måte. Når du framstiller det som en selvfølge, vil motparten neppe motsette seg det. 

Husk at ofte er det ikke for å være kjipe at folk ikke tilbyr seg, men rett og slett fordi de ikke tenker på det. Ikke alle er like.

For min del hadde det vært en selvfølge å ta med en gave/blomst som takk for meg, men alle tenker rett og slett ikke sånn dessverre  

[Gjest NotNaomi]

Hadde jeg hatt en venninne som i ditt første eksempel,ja så hadde jeg latt henne ta all plass hun ville og trengte! Hadde knapt tenkt på meg og mitt,for ærlig talt,hun er veldig alvorlig syk,mest sannsynlig ifølge din beskrivelse,med verst tenkelige utgang. Og dårlig økonomi i tillegg så gjør det ting ikke akkurat lettere. Jeg hadde hjulpet henne økonomisk,jeg hadde ikke klandrer henne for å ikke svare på telefonen,jeg hadde gjerne gjort henne tjenester. Du blir tappet for energi,mens hun knapt har noe i utgangspunktet tenker jeg.

I andre tilfellet blir det annerledes. Hun må da kunne bidra når hun er på besøk,og du må lære deg å sette grenser samt å ta ordet.

Syns ikke disse to tilfellene kan sammenlignes.

[Gjest Nanna87]

Jeg synes du virker noe egoistisk TS! 

[AnonymBruker]

Den kreftsyke venninnen din har nok godt av å åpne øynene litt og ta del i andres liv når hun befinner seg i en slik alvorlig situasjon. Samtidig er det vanskelig å sette seg inn i hennes følelsesliv og i det hele tatt forstå hvordan det er være i en slik situasjon. Akkurat dette ville jeg ha latt passere. Mulig det er en idé å invitere henne til litt større miljøer hun kan ta del av som du også selv tar del av? 

Når det gjelder venninnen din med borderline avhenger det av hvor nære dere er og hvor ofte dere er sammen. Dersom dere tilbringer mye tid sammen synes jeg du fint kan si ifra til henne på en tydelig og ordentlig måte. Dersom dere ikke er så mye sammen ville jeg bare ha vært litt mindre med henne og heller tatt innfunnet meg i at det blir noen slitsomme treff når dere først møtes. 

Men nei, men skal ikke tåle slik oppførsel kun fordi det er sykdom inne i bildet. Du er tålmodig og tar hensyn, men samtidig er det viktig at du ivaretar deg selv og din psykiske helse. Det er viktig at det ikke blir for altoppslukende. 

Anonymkode: 82f30...685

[AnonymBruker]

9 timer siden, Nanna87 skrev:

Din venninne har kreft, og det er faktisk synd på henne. Jeg hadde nok gjort det samme som deg, men jeg hadde blitt skuffet om hun bare hadde snakket om seg selv. Så i dette tilfellet synes jeg du tar for lite plass, og du sier kanskje ikke nok ifra. Hva med å si til henne at du også ønsker å snakke litt om deg selv, og ikke bare om henne. Fortell henne også at du føler med henne i hennes situasjon, men at hun må se deg litt bedre også. Samtidig er det lett å bli egoistisk når man sliter fysisk, eller psykisk. Man tenker bare på sine problemer hele tiden, og slik er det dessverre. Jeg hadde nok sendt henne en tekstmelding, eller snakket med henne om dette på en høflig måte. 

Angående din bipolare venninne... Mulig hun er slitsom osv, men jeg skjønner ikke hva som er så galt med å låne dusjsåpe, og tannkrem? Det koster 4 kr for tannkrem på Rema 1000, og 10 kr for såpe. Høres ut på meg som du egentlig ikke hadde lyst på besøk av henne, og det virker som din venninne gjorde det beste ut av besøket da du ikke ville finne på noe med henne, og derfor dro hun på tur alene. Noen gangen må man gi litt av seg selv;) Ønsker du ikke besøk, så takk nei. Ikke ønsk besøk, for å så la henne være i sitt eget selskap. Her tror jeg nok du må gå litt mer inn i deg selv. 

 

Helt enig i at det er synd på venninnen min med kreft. Jeg tror vel ingen er i stand til å forstå hvor grusomt dette må være eller hvordan man vil takle det før man er i situasjonen selv. Og det er nettopp derfor jeg har vært overbærende med henne, og nok vil fortsette å være det. 

Når det gjelder den bipolare venninnen så er det ikke kostnadene som gnager, det gjør meg ingenting at gjester forsyner seg med tannkrem og dusjsåpe og jeg kan gjerne lage middag når jeg har folk på besøk (må jo uansett lage mat til meg selv så en ekstra person til bordet gjør ikke store forskjellen). Det er bare mangelen på folkeskikk/takt og tone som irriterer meg og gjør at jeg sitter igjen med en følelse av å bli brukt og utnyttet. Selv kjøper jeg alltid en gave til vertskapet når jeg er på besøk og/eller kjøper inn egen mat, lager/spanderer middag ene dagen osv. For meg handler det om å vise takknemlighet og respekt for vertskapet og etterlate disse med en god følelse etter at man har dratt. 

Tusen takk for alle svar, interessant å se at det finnes forskjellige synspunkter på dette!

TS

 

Anonymkode: 585f8...71e

[Gjest Bøllefrøa]

Den 12.7.2016 at 3.33, NotNaomi skrev:

Hadde jeg hatt en venninne som i ditt første eksempel,ja så hadde jeg latt henne ta all plass hun ville og trengte! Hadde knapt tenkt på meg og mitt,for ærlig talt,hun er veldig alvorlig syk,mest sannsynlig ifølge din beskrivelse,med verst tenkelige utgang. Og dårlig økonomi i tillegg så gjør det ting ikke akkurat lettere. Jeg hadde hjulpet henne økonomisk,jeg hadde ikke klandrer henne for å ikke svare på telefonen,jeg hadde gjerne gjort henne tjenester. Du blir tappet for energi,mens hun knapt har noe i utgangspunktet tenker jeg.

I andre tilfellet blir det annerledes. Hun må da kunne bidra når hun er på besøk,og du må lære deg å sette grenser samt å ta ordet.

Syns ikke disse to tilfellene kan sammenlignes.

Helt enig. Bra at det ikke bare var meg som tenkte dette. 

 

Du ts, skriver du blir tappet for livsgnist fordi din (dødsdømte?) Venninne ikke stiller opp for deg i like stor grad som du gjør for henne? At hun er en energityv? (FOR noen ordvalg!!) Forventer du at en med en dødelig kreftform skal invitere deg ut på middag? Gå på shopping med deg på bursdagen din? Bare det at dere har vært ute og vært sosiale er jo fantastisk! Og en virkelig bragd. Kreft er en energityv. Behandliger kan tappe deg for det meste(muskler, immunforsvar), så har du psyken i tillegg som bare tenker det værste. For en berg og dalbane fysisk og psykisk det er å behandles for kreft. Du aner nok veldig lite om hvordan livet hennes egentlig er, selvom du sier hun bare snakker om seg og sitt. Hennes liv nå er en dødelig kreft i kroppen hennes, som prøver å ta livet hennes? Måte på hvor egoistisk man som venninne kan være. Det er nok helt umulig for en person i en slik livssituasjon å bry seg om andre folks feilfrie liv. Det eneste i hennes hode er hvor forferdelig urettferdig livet er. Og hun syntes nok ikke du har problemer for dine problemer er ikke problemer når du sammenligner hennes og ditt liv. Du må nesten svelge en kamel for venninnen din her. Hun er ikke slem med vilje. Empati kvinne!

 

Men ellers når det kommer til ikke-dødelige sykdommer, så har du gjerne tatt for liten plass. Kansje du er vandt til det når det kommer til din barndomsvenninne med kreft, at du lar andre med mindre alvorlige sykdommer også kjøre over deg?  

[Gjest Bøllefrøa]

Den 12.7.2016 at 4.10, AnonymBruker skrev:

Den kreftsyke venninnen din har nok godt av å åpne øynene litt og ta del i andres liv når hun befinner seg i en slik alvorlig situasjon. Samtidig er det vanskelig å sette seg inn i hennes følelsesliv og i det hele tatt forstå hvordan det er være i en slik situasjon. Akkurat dette ville jeg ha latt passere. Mulig det er en idé å invitere henne til litt større miljøer hun kan ta del av som du også selv tar del av?

Men nei, men skal ikke tåle slik oppførsel kun fordi det er sykdom inne i bildet.

Anonymkode: 82f30...685

Vet ikke om jeg ble lei meg eller provosert over hvor liten innsikt enkelte voksne mennesker har. Overasket er jeg dessverre ikke. Dette innlegget provoserte meg mest, i mitt forrige svar til deg ts

At hun må åpne øynene litt sa du? Hun ser døden i hvitøyet.

"Særlig når man" befinner seg i en slik situasjon hvor man vet man skal dø snart sier du?

Kom tilbake med innspill når du ser døden i hvitøyet. Du som trenger å "åpne øynene litt og sette seg inn i andres sitasjoner"!  "selvom man kommer til å dø"???! Altså