Ungdom med mulig Asperger?

[AnonymBruker]

Mye kan tyde på at ungdommen vår kan ha Asperger, av den høytfungerende typen.  Men er det viktig for h*n å bli diagnostisert? Jeg er redd det skal virke stigmatiserende. H*n er særdeles oppegående, men har noen særegenheter. bla liker h*n ikke lærere som kommer for nær, og oppførselen kan virke arrogant enkelte ganger. H*n begynner på vgs. Er det for stort inngripen å gi læreren et hint om at h*n kan slite i enkelte situasjoner - eller skal jeg vente og se - for kanskje kommer det til å fungere helt fint? Mange lærere sukker over plagsomme foreldre, vet jeg... Noen som vet hvordan utredning foregår? Og noen som har tanker om det er nyttig for hovedpersonen å vite at man evt har en diagnose?

Anonymkode: 72f3c...d6b

[AnonymBruker]

Ønsker ungdommen selv å utredes?

En diagnose kan utløse veiledning og hjelp til å mestre utfordringer på en best mulig måte. Det gir vedkommende mulighet til å forstå seg selv bedre.

Er vanskene til hinder for ungdommen? 

Angående å snakke med lærer - hva ønsker ungdommen selv?

Når ungene kommer opp i videregående bør vi foreldre virkelig slutte med å gå bak ryggen deres for å 'ordne opp' - med mindre det er kritisk nødvendig. 

Anonymkode: c563e...5bd

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ønsker ungdommen selv å utredes?

En diagnose kan utløse veiledning og hjelp til å mestre utfordringer på en best mulig måte. Det gir vedkommende mulighet til å forstå seg selv bedre.

Er vanskene til hinder for ungdommen? 

Angående å snakke med lærer - hva ønsker ungdommen selv?

Når ungene kommer opp i videregående bør vi foreldre virkelig slutte med å gå bak ryggen deres for å 'ordne opp' - med mindre det er kritisk nødvendig. 

Anonymkode: c563e...5bd

Takk, det svaret trengte jeg. Jeg har stått sånn fast i hvordan, men svaret er jo som du skriver opp til ungdommen selv

Anonymkode: 72f3c...d6b

[AnonymBruker]

Klarer han å følge skolen fint, og organisere skolearbeidet? Hvis han er bevisst på hva han sliter med, og vet selv hvordan han skal takle det på best mulig måte, så synes jeg dere skal ha en samtale med læreren hvor dere forklarer litt om hva han sliter med, og om det er mulig å få de til å ta hensyn til dette.

Fordelen med diagnose er jo at en kan delta på kurs hvor en lærer utrolig mye nyttig + at en forstår seg selv bedre og ikke går rundt og lurer på hvorfor han er annerledes. Men hvis han allerede har få problemer, og kjenner seg selv såpass godt at han fungerer optimalt på sin måte, og godtar seg selv, så har han ingen "lidelse" men er kun annerledes. Og da trenger han ingen diagnose. Bare passe på å gjøre ting på måten som fungerer best for han, slik at han kan bli sitt beste!

Jeg er selv "Asperger-ish" men ikke nok til diagnose (utredning som voksen). Men har en sønn med diagnose og har lært mye om meg selv via kurs, lesestoff og utredningsprossessen (selv om jeg fikk "avslag"). Trenger egentlig ikke diagnose. Har ikke behov for tilrettelegging i jobb (som er hjelpen jeg kunne fått), men trengte egentlig bare en bekreftelse på at jeg ikke var som alle andre, og at mine begrensinger hadde en grunn, og at jeg egentlig bare valgte "feil vei" når jeg stanget i veggen.

Anonymkode: e433c...0fa

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Klarer han å følge skolen fint, og organisere skolearbeidet? Hvis han er bevisst på hva han sliter med, og vet selv hvordan han skal takle det på best mulig måte, så synes jeg dere skal ha en samtale med læreren hvor dere forklarer litt om hva han sliter med, og om det er mulig å få de til å ta hensyn til dette.

Fordelen med diagnose er jo at en kan delta på kurs hvor en lærer utrolig mye nyttig + at en forstår seg selv bedre og ikke går rundt og lurer på hvorfor han er annerledes. Men hvis han allerede har få problemer, og kjenner seg selv såpass godt at han fungerer optimalt på sin måte, og godtar seg selv, så har han ingen "lidelse" men er kun annerledes. Og da trenger han ingen diagnose. Bare passe på å gjøre ting på måten som fungerer best for han, slik at han kan bli sitt beste!

Jeg er selv "Asperger-ish" men ikke nok til diagnose (utredning som voksen). Men har en sønn med diagnose og har lært mye om meg selv via kurs, lesestoff og utredningsprossessen (selv om jeg fikk "avslag"). Trenger egentlig ikke diagnose. Har ikke behov for tilrettelegging i jobb (som er hjelpen jeg kunne fått), men trengte egentlig bare en bekreftelse på at jeg ikke var som alle andre, og at mine begrensinger hadde en grunn, og at jeg egentlig bare valgte "feil vei" når jeg stanget i veggen.

Anonymkode: e433c...0fa

Takk for svar! Det var veldig nyttig! Nei, h*n er veldig uorganisert og sliter med sosial kontakt med medelever.  Samtidig virker det som h*n ikke bryr seg, og har god selvtillit, men jeg vet ikke helt om d er et spill for oss foreldre. Jeg har så vondt av ungdommen vår. Nå når jeg har satt meg litt inn i Asperger skjønner jeg ungdommen min  bedre. Hvorfor høye lyder kan være ekstremt irriterende, hvorfor noe som er bagateller for oss er ekstremt viktige for h*n. Men h*n er smart, og hvis kjemi med lærer er bra går det bra, hvis ikke går d elendig :-)  Samtidig er d en ungdom som har krav på respekt fra oss og å ha privatlivet sitt i fred, så vi får spørre om det er ønskelig å få hjelp. Jeg vet vi kommer til å få et rasende nei...

Anonymkode: 72f3c...d6b

[AnonymBruker]

Hvorfor skal alle mødre og kjærester som har barn/kjærester som ikke er helt som dem på død og liv påklistre dem Aspergersdiagnosen?

Det er faktisk, tro det eller ei, ikke så vanlig.

Anonymkode: fef2f...1a8

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mye kan tyde på at ungdommen vår kan ha Asperger, av den høytfungerende typen.  

Er du utdannet psykolog, lege eller psykiater? Har du noen som helst forutsetning for å tro at sønnen din har Asperger annet enn at du har hengt deg opp i denne diagnosen?

Det skurrer litt at du først har satt diagnosen på deg selv (og blitt utredet og funnet å ikke ha den) og nå skal ha sønnen din til å ha den.

Anonymkode: fef2f...1a8

[Kvalitet]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du utdannet psykolog, lege eller psykiater? Har du noen som helst forutsetning for å tro at sønnen din har Asperger annet enn at du har hengt deg opp i denne diagnosen?

Det skurrer litt at du først har satt diagnosen på deg selv (og blitt utredet og funnet å ikke ha den) og nå skal ha sønnen din til å ha den.

Anonymkode: fef2f...1a8

De fleste  av oss har karaktertrekk forenelig med Aspergers. (Forøvrig gis ikke den diagnosen lenger). Ts kan ha trekk av AS som gjør at enkelte situasjoner er vanskelige, uten at det vipper over grensen som gir selve diagnosen. Mulig ts ser samme trekk hos barnet og av den grunn stiller spørsmål om utredning.

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar! Det var veldig nyttig! Nei, h*n er veldig uorganisert og sliter med sosial kontakt med medelever.  Samtidig virker det som h*n ikke bryr seg, og har god selvtillit, men jeg vet ikke helt om d er et spill for oss foreldre. Jeg har så vondt av ungdommen vår. Nå når jeg har satt meg litt inn i Asperger skjønner jeg ungdommen min  bedre. Hvorfor høye lyder kan være ekstremt irriterende, hvorfor noe som er bagateller for oss er ekstremt viktige for h*n. Men h*n er smart, og hvis kjemi med lærer er bra går det bra, hvis ikke går d elendig :-)  Samtidig er d en ungdom som har krav på respekt fra oss og å ha privatlivet sitt i fred, så vi får spørre om det er ønskelig å få hjelp. Jeg vet vi kommer til å få et rasende nei...

Anonymkode: 72f3c...d6b

Huff. Det er ikke greit.

Tror ihvertfall det er viktig å snakke med lærer for å få til et bra samarbeid, ihvertfall. De har gjerne også sett hva han sliter med på skolen. Kanskje det er mer omfattende enn dere tror. Skolen blir bare vanskeligere og mer uoversiktelig, og han bør få hjlep til å lære seg teknikker for å få oversikten.

Viktig at han får være seg selv, og finne sine styrker og interesser som kan engasjere seg i, og som kan være til hjelp med å være sosial.

Og hvis han blir lett overbelastet, så må han han få lov til å få fred til å hente seg inn igjen, og ikke pushes til å være sosial hele tiden. Husk at han er sosial på skolen også (bare ved at det er folk rundt). Kanskje han er introvert også.

Om du tror han trenger hjelp, så er dette noe som må pushes på. Han er gjerne for ung/umoden til å se konsekvensene av at skolegangen går skeis.

Anonymkode: e433c...0fa

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Kvalitet skrev:

De fleste  av oss har karaktertrekk forenelig med Aspergers. (Forøvrig gis ikke den diagnosen lenger). Ts kan ha trekk av AS som gjør at enkelte situasjoner er vanskelige, uten at det vipper over grensen som gir selve diagnosen. Mulig ts ser samme trekk hos barnet og av den grunn stiller spørsmål om utredning.

Veldig gode poeng. Og selv om det ikke kvalifiserer til en diagnose, så er fortsatt vanskene reelle og kanskje nødvendig å få hjelp til for å få utbytte av skolegangen.

Anonymkode: e433c...0fa

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du utdannet psykolog, lege eller psykiater? Har du noen som helst forutsetning for å tro at sønnen din har Asperger annet enn at du har hengt deg opp i denne diagnosen?

Det skurrer litt at du først har satt diagnosen på deg selv (og blitt utredet og funnet å ikke ha den) og nå skal ha sønnen din til å ha den.

Anonymkode: fef2f...1a8

Partneren min sa at jeg hadde autistiske trekk etter vi hadde vært sammen i 1 år. Jeg nevnte det for psykologen og jeg fikk etterhvert diagnosen. Det er faktisk mulig å observere den type avvik i oppførsel uten flere år på skolebenken, tro det eller ei.

Uansett. Jeg hadde nok klart meg bedre på skole og universitet om jeg hadde fått diagnosen som ung. Men det var aldri noen som skjønte eller ante at jeg kunne ha den. Det verste for meg var at jeg var stresset hele tiden og ikke skjønte hvorfor. Og konstant stress = konstant nedstemt = veldig lett langvarig depresjon om man opplever noe trist (jeg var deprimert i 12 år).

Etter at jeg fikk diagnosen lærte jeg meg å legge merke til når jeg var stresset og hva som stresset meg. Jeg aksepterte at det var noen ting jeg hadde problemer med, men at det ikke betydde at intelligensen min var lav. Generelt fant jeg ut av hva som skulle til for at jeg skulle fungere bra i hverdagen. Fra å ha droppet ut av universitetet og vært deprimert, gikk jeg over til å bli mer avslappet og ble kvitt depresjonen.

Når det er sagt fikk jeg ikke noe av denne hjelpen fra psykologen, vedkommende forstod meg aldri eller hvordan jeg fungerte. Så jeg sluttet raskt å gå der, og begynte å lære meg selv hva jeg skulle gjøre. Det funket for meg.

Anonymkode: 51cb7...c70

[Whiskas]

Min sønn fikk diagnosen i sen alder. Ble henvist av fastlegen til HABU. For ham var det en omveltning til det bedre. Han var ganske deprimert i perioder , til tider suicidal da han ikke forsto seg selv eller følte andre forsto ham, omgivelsene stilte for høye krav til hva han kunne innfri. Det at han fikk "diagnosen" gjorde en stor forbedring i livet hans. Han forstår seg selv bedre, andre forstår han bedre og man kan tilpasse skolehverdagen/tilnærmingen man har til ham på.

[AnonymBruker]

Vil råde deg til å oppsøke tråden "tror du en autist kan bli en god psykolog?" her på forumet, der ser det ut til å være mange brukere som har dyp og inngående ekspertise om temaet

Lykke til!

Anonymkode: 092a1...298

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vil råde deg til å oppsøke tråden "tror du en autist kan bli en god psykolog?" her på forumet, der ser det ut til å være mange brukere som har dyp og inngående ekspertise om temaet

Lykke til!

Anonymkode: 092a1...298

Hvor er tråden?

Anonymkode: 51cb7...c70

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvor er tråden?

Anonymkode: 51cb7...c70

 

Anonymkode: 9c6ff...85b

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mye kan tyde på at ungdommen vår kan ha Asperger, av den høytfungerende typen.  Men er det viktig for h*n å bli diagnostisert? Jeg er redd det skal virke stigmatiserende. H*n er særdeles oppegående, men har noen særegenheter. bla liker h*n ikke lærere som kommer for nær, og oppførselen kan virke arrogant enkelte ganger. H*n begynner på vgs. Er det for stort inngripen å gi læreren et hint om at h*n kan slite i enkelte situasjoner - eller skal jeg vente og se - for kanskje kommer det til å fungere helt fint? Mange lærere sukker over plagsomme foreldre, vet jeg... Noen som vet hvordan utredning foregår? Og noen som har tanker om det er nyttig for hovedpersonen å vite at man evt har en diagnose?

Anonymkode: 72f3c...d6b

Jeg svarer deg bare kjapt nå, men har mange tanker om det du spør om (har jobbet en del m AS). En ting jeg bare ønsker å si med en gang, er: Ikke tenk at han skal starte med blanke ark på ny skole!!! Veldig ofte blir nissen med på lasset, og om han ikke blir det, er det jo bra. Men hvis problemene fortsetter, og ingen har fått info på forhånd, tar det som oftest veldih lang tid før hjelpen er på plass. Vær heller litt føre var. Men nå er gutten din så stor at du kan snakke litt med ham om hva som er greit å fortelle til den framtidige læreren. Ideelt sett bør dere bli enige om noen formuleringer du kan bruke, men om dere ikke greier det, ville jeg vurdert å snakke med læreren allikevel, men presisert at dette er et sårt punkt for gutten din (eller noe i den dur). Uten sammenligning forøvrig, så har jeg et barn som begynner på ny skole tiø høsten. Barnet mitt er langt yngre enn ditt, og har ingen store vansker, men kan slite litt når det blir for uoversiktlig sosialt. Dette ba vi nåværende skole om å bringer videre til den nye, og vi har også snakket med lærer selv (den nye altså). Da vet de det og kan holde litt øye med hvordan det utvikler seg og være i forkant. Lykke til!

Anonymkode: 9b0d2...5c2