Vil lufte mine egostiske tanker ang barnefri

[AnonymBruker]

Jeg alenemor til to barn som aldri og da mener jeg aldri barnefri. Far er ute av bilde etter mange år som en far som stilte opp, men valgte å følge sin egen egoistiske vei i livet uten dem. Jeg har ingen venner eller familie som ønsker å stille opp som barnevakt, heller ikke bytte på å passe hverandre sine barn. Jeg savner og være meg og ikke BARE mamma, jeg savner å kunne gå ut, gå en tur, gå på kino uten barn osv. Generelt det å gjøre noe enten helt alene eller med venner. Jeg har nå kommet til det stedet i livet at jeg føler meg deprimert, og har tenkt tanken på at jeg skulle ønske jeg ikke hadde barn. Jeg elsker barna og mener såklart dette ikke innerst inne, men det er vondt å tenke det. Jeg gjør alt for barna hele tiden, men har aldri mulighet til å bare være meg. Jeg gråter ofte på kveldene når jeg legger meg og begynner å bli likegyldig til livet fordi jeg føler jeg bare lever som en robot. Jeg har ingenting å se frem til, ingenting å glede meg til, ingen input i livet, ingen dager hvor jeg kan få en pust i bakken. Jeg har prøvd å finne en oppegående ungdom som kunne vært barnevakt, men det er ingen i nærområdet. Og hvem som helst får ikke passe dem. Jeg vet at det er egoistisk å tenke som jeg gjør da jeg har valgt selv å få barn, men jeg er bare ett menneske jeg også. Jeg trenger noe mer i livet, noe som ikke bare dreier seg om barna, men meg som den personen jeg er. Jeg kunne tenkt meg så mangt, men bare en rusletur med en venninne hadde vært godt nok en gang i blandt. Jeg er så sliten av alt og kunne trengt noen å snakke med som er i lik situasjon. 

Anonymkode: 7a34a...c83

[Minlillesky]

Hvor gamle er barna dine? 

[AnonymBruker]

7 og 10 år er dem

Anonymkode: 7a34a...c83

[Minlillesky]

Ok. Da er 10 åringen kanskje ikke gammel nok til å være hjemme alene et par timer og være barnevakt.. 
Men har barna venner de kan sove over hos en natt da? For da kunne du ha kommet deg ut litt i hvertfall

[AnonymBruker]

Jeg har prøvd å få det til, men det har aldri klaffet med at begge har vært på overnatting hos venner samtidig. Men det kan jo skje såklart  

Anonymkode: 7a34a...c83

[Sh999]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg alenemor til to barn som aldri og da mener jeg aldri barnefri. Far er ute av bilde etter mange år som en far som stilte opp, men valgte å følge sin egen egoistiske vei i livet uten dem. Jeg har ingen venner eller familie som ønsker å stille opp som barnevakt, heller ikke bytte på å passe hverandre sine barn. Jeg savner og være meg og ikke BARE mamma, jeg savner å kunne gå ut, gå en tur, gå på kino uten barn osv. Generelt det å gjøre noe enten helt alene eller med venner. Jeg har nå kommet til det stedet i livet at jeg føler meg deprimert, og har tenkt tanken på at jeg skulle ønske jeg ikke hadde barn. Jeg elsker barna og mener såklart dette ikke innerst inne, men det er vondt å tenke det. Jeg gjør alt for barna hele tiden, men har aldri mulighet til å bare være meg. Jeg gråter ofte på kveldene når jeg legger meg og begynner å bli likegyldig til livet fordi jeg føler jeg bare lever som en robot. Jeg har ingenting å se frem til, ingenting å glede meg til, ingen input i livet, ingen dager hvor jeg kan få en pust i bakken. Jeg har prøvd å finne en oppegående ungdom som kunne vært barnevakt, men det er ingen i nærområdet. Og hvem som helst får ikke passe dem. Jeg vet at det er egoistisk å tenke som jeg gjør da jeg har valgt selv å få barn, men jeg er bare ett menneske jeg også. Jeg trenger noe mer i livet, noe som ikke bare dreier seg om barna, men meg som den personen jeg er. Jeg kunne tenkt meg så mangt, men bare en rusletur med en venninne hadde vært godt nok en gang i blandt. Jeg er så sliten av alt og kunne trengt noen å snakke med som er i lik situasjon. 

Anonymkode: 7a34a...c83

Jeg forstår så inderlig godt hvordan du har det! Jeg er også alene og barnefaren har ingenting med barnet å gjøre ( han er narkoman) jeg har ingen familie selv og det er veldig vanskelig å få barnevakt her og. Jeg sliter og med kjærlighetssorg og føler meg bare tom , trist og ensom! Alle drar på ferie til fjerne himmelstrøk og jeg har ikke råd til noe. Nei, det er ikke enkelt, og du er langt ifra en egoist som tenker sånn synes jeg. Alle har behov for litt avkobling i blant. De fleste har jo 2 hver helg de kan glede seg til og legge planer. Jeg og føler at jeg har ingenting og se frem til og er redd for å bli deprimert! Men jeg prøver og se positivt på ting😊 så får jeg håpe at det vil lette litt etterhvert. Du er ikke alene ihvertfall! God klem til deg❤️

[Sulosi]

Heng opp en lapp I butikken og prøv en gang til. Prøv gjerne flere butikker evt Søk etter reservebesteforeldre

[AnonymBruker]

Feriedag når begge er på skolen? Etter ferien, men idetminste noe å se frem til. 

Anonymkode: 998ee...19e

[Horsepower]

Du kan kontakte barnevernet og forhøre deg om avlastningshjem. Skjønner godt at du sliter med dette.

[Ellen1234]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg alenemor til to barn som aldri og da mener jeg aldri barnefri. Far er ute av bilde etter mange år som en far som stilte opp, men valgte å følge sin egen egoistiske vei i livet uten dem. Jeg har ingen venner eller familie som ønsker å stille opp som barnevakt, heller ikke bytte på å passe hverandre sine barn. Jeg savner og være meg og ikke BARE mamma, jeg savner å kunne gå ut, gå en tur, gå på kino uten barn osv. Generelt det å gjøre noe enten helt alene eller med venner. Jeg har nå kommet til det stedet i livet at jeg føler meg deprimert, og har tenkt tanken på at jeg skulle ønske jeg ikke hadde barn. Jeg elsker barna og mener såklart dette ikke innerst inne, men det er vondt å tenke det. Jeg gjør alt for barna hele tiden, men har aldri mulighet til å bare være meg. Jeg gråter ofte på kveldene når jeg legger meg og begynner å bli likegyldig til livet fordi jeg føler jeg bare lever som en robot. Jeg har ingenting å se frem til, ingenting å glede meg til, ingen input i livet, ingen dager hvor jeg kan få en pust i bakken. Jeg har prøvd å finne en oppegående ungdom som kunne vært barnevakt, men det er ingen i nærområdet. Og hvem som helst får ikke passe dem. Jeg vet at det er egoistisk å tenke som jeg gjør da jeg har valgt selv å få barn, men jeg er bare ett menneske jeg også. Jeg trenger noe mer i livet, noe som ikke bare dreier seg om barna, men meg som den personen jeg er. Jeg kunne tenkt meg så mangt, men bare en rusletur med en venninne hadde vært godt nok en gang i blandt. Jeg er så sliten av alt og kunne trengt noen å snakke med som er i lik situasjon. 

Anonymkode: 7a34a...c83

Forstår godt hvordan du har det! Faren til sønnen min nekta å treffe, godkjenne og bli kjent med sønnen sin på 3 år.

Gutten har nå samvær med faren, men har lite samvær. Jeg har spurt han om å ha gutten mer - ofte, men faren sier alltid at han ikke kan/vil. Han har gutten 2 helger, når han ikke jobber. Han er vikar og jobber 1 mnd og har fri 1 mnd. 

Jeg har spurt bv om hjelp, og har fått mye veil derfra og venter på besøkshjem. Og hvis de mener jeg har gjort noe galt i forhold til barnet, håper jeg jeg får veil og at de fortsatt lar sønnen bo hjemme. 

Jeg har også skrevet påborettslagets facebook side, og funnet ei jente ca 18 år- som skal passe han når jeg trenger ekstra. 

Lykke til! 

[Minlillesky]

Kan avlastning via barnevernet være noe du kunne tenkt deg? Eventuelt søke etter "reservebesteforeldre"? Det er mange som har lykkes med det, og det er nok mange som ønsker å være bestemor/bestefar. 

Ikke vær redd for å si fra når man trenger hjelp. Vi er bare mennesker, vi har ikke superkrefter.

[Veslefrikk]

Du er ikke egoistisk selv om du har behov for litt barnefri og egentid innimellom. Både barn (over en viss alder) og foreldre har godt av det. 

Ser at flere har forslått at du kan søke om besøkshjem og avlastning gjennom bv og det er en god ide. Du kan også melde barna på speideren eller 4H hvis det er det der dere bor. De har stadig vekk helgeturer som barna kan være med på. Ungene her er med i speideren og ca en gang i måneden er de på helgetur med en eller to overnattinger og om sommeren er de på leir og den varer fra 6-10 dager avhengig av hvor de er. Dette er jo frivillige turer å være med på, men det hadde nok blitt tilløp til krig her hvis jeg hadde nektet noen av dem å være med. I tillegg så lærer de jo mye nyttig og blir veldig selvstendige.   

[Gjest Wanda Maximoff]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg alenemor til to barn som aldri og da mener jeg aldri barnefri. Far er ute av bilde etter mange år som en far som stilte opp, men valgte å følge sin egen egoistiske vei i livet uten dem. Jeg har ingen venner eller familie som ønsker å stille opp som barnevakt, heller ikke bytte på å passe hverandre sine barn. Jeg savner og være meg og ikke BARE mamma, jeg savner å kunne gå ut, gå en tur, gå på kino uten barn osv. Generelt det å gjøre noe enten helt alene eller med venner. Jeg har nå kommet til det stedet i livet at jeg føler meg deprimert, og har tenkt tanken på at jeg skulle ønske jeg ikke hadde barn. Jeg elsker barna og mener såklart dette ikke innerst inne, men det er vondt å tenke det. Jeg gjør alt for barna hele tiden, men har aldri mulighet til å bare være meg. Jeg gråter ofte på kveldene når jeg legger meg og begynner å bli likegyldig til livet fordi jeg føler jeg bare lever som en robot. Jeg har ingenting å se frem til, ingenting å glede meg til, ingen input i livet, ingen dager hvor jeg kan få en pust i bakken. Jeg har prøvd å finne en oppegående ungdom som kunne vært barnevakt, men det er ingen i nærområdet. Og hvem som helst får ikke passe dem. Jeg vet at det er egoistisk å tenke som jeg gjør da jeg har valgt selv å få barn, men jeg er bare ett menneske jeg også. Jeg trenger noe mer i livet, noe som ikke bare dreier seg om barna, men meg som den personen jeg er. Jeg kunne tenkt meg så mangt, men bare en rusletur med en venninne hadde vært godt nok en gang i blandt. Jeg er så sliten av alt og kunne trengt noen å snakke med som er i lik situasjon. 

Anonymkode: 7a34a...c83

Jeg skjønner deg så godt og jeg har stått i dine sko for en del år siden. Det som skjedde med meg var at jeg ble deprimert, skikkelig deprimert og brukte langt tid for å krabbe meg ovenpå igjen. Det er når man står i en sånn situasjon at man kjenner på alt man har tatt for gitt tidligere, alt man skulle ønske man hadde en mulighet for. 

Hvis du bor i Oslo så kan du søke opp Rødhette som tilhører Aleneforeldreforeningen og melde deg inn der. Jeg har ikke brukt det selv men det er et unikt tilbud som jeg hører mange, som ikke har avlastning, flytter til Oslo kun fordi at de ønsker å benytte seg av det. Jeg hadde også spurt Home-Start. Du har riktignok ikke så små barn mer, men du mangler familie og andre støttespillere så det skader ikke å prøve seg for å se om de kan gjøre et unntak fra regelen. Hva med å kontakte frivillighetssentralen på jakt etter reserverebesteforeldre eller sette inn en annonse i avisen? Her er litt lesestoff. Jo, også har vi jo barnevernet.

Endret 10. juli 2016 av Steve Rogers