Angst og depresjon

[AnonymBruker]

Dersom mor eller far skulle slite med depresjon eller angst eller begge deler og bli behandlet for dette medisinsk, kan det være aktuelt for BV å blande seg inn? Har dere selv brukt eller bruker angst medisin uten at BV blander seg inn?

Jeg har hatt varig angst og depresjon men fungerer fint i hverdagen. Er planlagt gravid med min første barn. Har nå nylig begynt å gå til psykolog også. Er det slik at man bør være forsiktig med psykiatere når man har/planlegger barn? 

Anonymkode: cd1d8...e19

[AnonymBruker]

Hvis angsten gjør at du ikke makter hverdagen og av den grunn er ute av arbeidslivet tenker jeg det er naturlig at de blander seg inn. Jeg sliter med det samme og bruker medisiner men er i full jobb og klarer meg med egenmeldingsdagene mine. Har aldri hatt noe med BV å gjøre. Klarer å følge opp ungene mine og de dagene jeg er redusert så tar mannen fullt ansvar. For ungene er det som jeg skulle hatt migrene.

Anonymkode: 9b29c...37c

[AnonymBruker]

Noen må jo melde fra dersom barnevernet involveres. Der kommer jo selvsagt an på graden av angst og depresjon og om den er forenelig med å kunne ta vare på et barn, det finnes ikke noe generelt svar på dette. 

Det siste du skriver synes jeg er litt hårreisende. Man skal oppsøke hjelp og ivareta sin psykiske helse, man skal ikke unngå dette pga frykt for barnevernet. Det ganger ikke akkurat barnet at man lar være å gå til behandling. 

Anonymkode: 2935c...313

[AnonymBruker]

Jeg har flere venner som går på medisiner mot angst og depresjon, noen av dem er blitt foreldre, det er mer normalt enn man tror og som du sier selv så fungerer du jo i hverdagen. 

Skulle BV blandet seg inn i alle slike saker hadde de ikke hatt tid til annet.

Anonymkode: 4f758...7da

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis angsten gjør at du ikke makter hverdagen og av den grunn er ute av arbeidslivet tenker jeg det er naturlig at de blander seg inn. Jeg sliter med det samme og bruker medisiner men er i full jobb og klarer meg med egenmeldingsdagene mine. Har aldri hatt noe med BV å gjøre. Klarer å følge opp ungene mine og de dagene jeg er redusert så tar mannen fullt ansvar. For ungene er det som jeg skulle hatt migrene.

Anonymkode: 9b29c...37c

At du er ute av arbeidslivet har ingenting å si ifht. BV. Angst og depresjon er svært utbredt. Dersom man mottar behandling for dette og fungerer greit i hverdagen, klarer å ivareta barnets behov osv, er det ingenting å frykte.

Anonymkode: 6c6e7...584

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen må jo melde fra dersom barnevernet involveres. Der kommer jo selvsagt an på graden av angst og depresjon og om den er forenelig med å kunne ta vare på et barn, det finnes ikke noe generelt svar på dette. 

Det siste du skriver synes jeg er litt hårreisende. Man skal oppsøke hjelp og ivareta sin psykiske helse, man skal ikke unngå dette pga frykt for barnevernet. Det ganger ikke akkurat barnet at man lar være å gå til behandling. 

Anonymkode: 2935c...313

Du har nok aldri vært psykisk syk og gått hos psykolog?
Har du én dårlig dag og forteller sannheten til psykologen, da blir du innlagt. Har du en dårlig dag hvor du hylgriner og alt du kan tenke på er å dø og gi opp livet. Selv om at du har hatt slike dager flere ganger i mange år, og du lever fortsatt. 
Det nytter ikke å si at du har en dårlig dag, og i morgen er det over. Det nytter ikke å si at ja du har suicidale tanker NÅ, men i morgen er du OK igjen. En psykolog tar alt i verste mening. Dine ord betyr ingenting, når du nevner ordet "selvmord" og "gir opp", da er du garantert innleggelse. 

For noen er en rask handling fra psykolog det rette. Men, du kan fortelle psykologen at "det går bra", "det er normalt for meg", "jeg kommer ikke til å ta livet mitt". Dine ord betyr absolutt ingenting når ordene "selvmord" kommer utav kjeften din. Du gir ifra deg all makten og styringen av ditt eget liv!!

Jeg har hatt mange slike dager. Dager hvor jeg gråter inne hos psykologen. Men tørr ikke å si noe, for da blir jeg innlagt. For noen er innleggelse det rette. For meg er det katastrofe. Har blitt innlagt én gang, hadde fullpanikk. Besvimte på grunn av hyperventilering. Fikk dra hjem etter 9 timer. Mamma lå over hos meg for å passe på meg. Jeg sov meg igjennom problemene, dro til psykolog neste dag og da var alt bedre.

Det er vanskelig å forklare. Men det er som om at glasset fylles opp litt for vær dag. En dag renner det over, og du eksploderer. Alle tanker og følelser du har prøvd å skyve unna, kommer tilbake for fult. Altså, dårlig dag. Da gjør du ikke annet enn å stirre i veggen og gråte i flere timer. 
For å unngå at glasset skal fylles opp, så må du få pratet ut om tankene og følelsene. Men, det kan du ikke hos psykolog, for da blir du tvangsinnlagt. Noen ganger så må man bare få ut all dritten. Si det høyt eller fortelle noen. Det er det som trengs! Alt du trenger er noen som vil høre på deg. Så fort du har fått sagt alt det tunge du har bært på, så føler du deg tusen kilo lettere. Da er glasset tømt og du føler deg mye bedre. Noen ganger må du skrike ut ting, for å få det ut. Du eksploderer nesten av å holde alt det vonde inni deg. En dag blir det for mye, og da har du en "dårlig dag". 
Tanker og handlinger er to forskjellige ting. Men dessverre så er psykologer mer opptatt av depresjon-pasienter som en gruppe og ikke individuelt. Dine ord, betyr ikke en dritt.
Derfor må du passe på hva du sier, for alt blir tatt i verste mening. Selv om at det bare er uskyldige tanker du må få ut.

Jobb og hverdag, er også to forskjellige ting. Noe friske folk ikke forstår. 
Depresjon er det som er mest risky når det kommer til barn. For har du et lite barn så kan du ikke ligge i senga hele dagen. Du kan ikke stoppe å spise eller gå ut. 
Angst, det kan du faktisk leve med uten at det går utover barnet. Så fremt du har en viss kontroll over angsten. 

Man kan faktisk komme seg opp på et nivå, et nivå hvor du klarer det helt fint i hverdagen. Men du klarer ikke hverdagen + jobb. Stopper du behandling så faller du tilbake til start. Men du kommer deg ikke lengre frem, slik at du klarer hverdagen og jobb samtidig. 

Anonymkode: fedcf...cbe

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du har nok aldri vært psykisk syk og gått hos psykolog?
Har du én dårlig dag og forteller sannheten til psykologen, da blir du innlagt. Har du en dårlig dag hvor du hylgriner og alt du kan tenke på er å dø og gi opp livet. Selv om at du har hatt slike dager flere ganger i mange år, og du lever fortsatt. 
Det nytter ikke å si at du har en dårlig dag, og i morgen er det over. Det nytter ikke å si at ja du har suicidale tanker NÅ, men i morgen er du OK igjen. En psykolog tar alt i verste mening. Dine ord betyr ingenting, når du nevner ordet "selvmord" og "gir opp", da er du garantert innleggelse. 

For noen er en rask handling fra psykolog det rette. Men, du kan fortelle psykologen at "det går bra", "det er normalt for meg", "jeg kommer ikke til å ta livet mitt". Dine ord betyr absolutt ingenting når ordene "selvmord" kommer utav kjeften din. Du gir ifra deg all makten og styringen av ditt eget liv!!

Jeg har hatt mange slike dager. Dager hvor jeg gråter inne hos psykologen. Men tørr ikke å si noe, for da blir jeg innlagt. For noen er innleggelse det rette. For meg er det katastrofe. Har blitt innlagt én gang, hadde fullpanikk. Besvimte på grunn av hyperventilering. Fikk dra hjem etter 9 timer. Mamma lå over hos meg for å passe på meg. Jeg sov meg igjennom problemene, dro til psykolog neste dag og da var alt bedre.

Det er vanskelig å forklare. Men det er som om at glasset fylles opp litt for vær dag. En dag renner det over, og du eksploderer. Alle tanker og følelser du har prøvd å skyve unna, kommer tilbake for fult. Altså, dårlig dag. Da gjør du ikke annet enn å stirre i veggen og gråte i flere timer. 
For å unngå at glasset skal fylles opp, så må du få pratet ut om tankene og følelsene. Men, det kan du ikke hos psykolog, for da blir du tvangsinnlagt. Noen ganger så må man bare få ut all dritten. Si det høyt eller fortelle noen. Det er det som trengs! Alt du trenger er noen som vil høre på deg. Så fort du har fått sagt alt det tunge du har bært på, så føler du deg tusen kilo lettere. Da er glasset tømt og du føler deg mye bedre. Noen ganger må du skrike ut ting, for å få det ut. Du eksploderer nesten av å holde alt det vonde inni deg. En dag blir det for mye, og da har du en "dårlig dag". 
Tanker og handlinger er to forskjellige ting. Men dessverre så er psykologer mer opptatt av depresjon-pasienter som en gruppe og ikke individuelt. Dine ord, betyr ikke en dritt.
Derfor må du passe på hva du sier, for alt blir tatt i verste mening. Selv om at det bare er uskyldige tanker du må få ut.

Jobb og hverdag, er også to forskjellige ting. Noe friske folk ikke forstår. 
Depresjon er det som er mest risky når det kommer til barn. For har du et lite barn så kan du ikke ligge i senga hele dagen. Du kan ikke stoppe å spise eller gå ut. 
Angst, det kan du faktisk leve med uten at det går utover barnet. Så fremt du har en viss kontroll over angsten. 

Man kan faktisk komme seg opp på et nivå, et nivå hvor du klarer det helt fint i hverdagen. Men du klarer ikke hverdagen + jobb. Stopper du behandling så faller du tilbake til start. Men du kommer deg ikke lengre frem, slik at du klarer hverdagen og jobb samtidig. 

Anonymkode: fedcf...cbe

Jeg skjønner ikke helt hva dette har med hva jeg skrev å gjøre? Jeg ville aldri frarådet noen å oppsøke psykolog/psykiater fordi de er redd barnevernet skal komme å ta barnet. Skal man heller la være å motta behandling og hjelp mener du?  Det er er svært farlig råd å gi. 

 

Anonymkode: 2935c...313

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

At du er ute av arbeidslivet har ingenting å si ifht. BV. Angst og depresjon er svært utbredt. Dersom man mottar behandling for dette og fungerer greit i hverdagen, klarer å ivareta barnets behov osv, er det ingenting å frykte.

Anonymkode: 6c6e7...584

Makter du ikke å jobbe fungerer du ikke i hverdagen.

Anonymkode: 9b29c...37c

[Lofilteret]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har nok aldri vært psykisk syk og gått hos psykolog?
Har du én dårlig dag og forteller sannheten til psykologen, da blir du innlagt. Har du en dårlig dag hvor du hylgriner og alt du kan tenke på er å dø og gi opp livet. Selv om at du har hatt slike dager flere ganger i mange år, og du lever fortsatt. 
Det nytter ikke å si at du har en dårlig dag, og i morgen er det over. Det nytter ikke å si at ja du har suicidale tanker NÅ, men i morgen er du OK igjen. En psykolog tar alt i verste mening. Dine ord betyr ingenting, når du nevner ordet "selvmord" og "gir opp", da er du garantert innleggelse. 

For noen er en rask handling fra psykolog det rette. Men, du kan fortelle psykologen at "det går bra", "det er normalt for meg", "jeg kommer ikke til å ta livet mitt". Dine ord betyr absolutt ingenting når ordene "selvmord" kommer utav kjeften din. Du gir ifra deg all makten og styringen av ditt eget liv!!

Jeg har hatt mange slike dager. Dager hvor jeg gråter inne hos psykologen. Men tørr ikke å si noe, for da blir jeg innlagt. For noen er innleggelse det rette. For meg er det katastrofe. Har blitt innlagt én gang, hadde fullpanikk. Besvimte på grunn av hyperventilering. Fikk dra hjem etter 9 timer. Mamma lå over hos meg for å passe på meg. Jeg sov meg igjennom problemene, dro til psykolog neste dag og da var alt bedre.

Det er vanskelig å forklare. Men det er som om at glasset fylles opp litt for vær dag. En dag renner det over, og du eksploderer. Alle tanker og følelser du har prøvd å skyve unna, kommer tilbake for fult. Altså, dårlig dag. Da gjør du ikke annet enn å stirre i veggen og gråte i flere timer. 
For å unngå at glasset skal fylles opp, så må du få pratet ut om tankene og følelsene. Men, det kan du ikke hos psykolog, for da blir du tvangsinnlagt. Noen ganger så må man bare få ut all dritten. Si det høyt eller fortelle noen. Det er det som trengs! Alt du trenger er noen som vil høre på deg. Så fort du har fått sagt alt det tunge du har bært på, så føler du deg tusen kilo lettere. Da er glasset tømt og du føler deg mye bedre. Noen ganger må du skrike ut ting, for å få det ut. Du eksploderer nesten av å holde alt det vonde inni deg. En dag blir det for mye, og da har du en "dårlig dag". 
Tanker og handlinger er to forskjellige ting. Men dessverre så er psykologer mer opptatt av depresjon-pasienter som en gruppe og ikke individuelt. Dine ord, betyr ikke en dritt.
Derfor må du passe på hva du sier, for alt blir tatt i verste mening. Selv om at det bare er uskyldige tanker du må få ut.

Jobb og hverdag, er også to forskjellige ting. Noe friske folk ikke forstår. 
Depresjon er det som er mest risky når det kommer til barn. For har du et lite barn så kan du ikke ligge i senga hele dagen. Du kan ikke stoppe å spise eller gå ut. 
Angst, det kan du faktisk leve med uten at det går utover barnet. Så fremt du har en viss kontroll over angsten. 

Man kan faktisk komme seg opp på et nivå, et nivå hvor du klarer det helt fint i hverdagen. Men du klarer ikke hverdagen + jobb. Stopper du behandling så faller du tilbake til start. Men du kommer deg ikke lengre frem, slik at du klarer hverdagen og jobb samtidig. 

Anonymkode: fedcf...cbe

Dette var en skrekkelig subjektiv beskrivelse og LANGT fra den virkeligheten jeg kjenner. Da jeg gikk hos psykolog snakket jeg med han om ALT og det er jo hele hensikten dersom man skal få noe ut av behandlingen.

Jeg har gått til psykolog, tatt medisiner, vært sykemeldt, ja hele pakka - uten at barnevernet ble koblet inn. Det samme gjelder de aller fleste jeg kjenner i samme situasjon. Kun en ble meldt til BV, men det var pga rusproblematikk.

Om du TS hadde visst hvor mange som spiser medisin mot depresjon/angst hadde du ikke bekymret deg. Ønsker deg alt godt

 

[Mari Y]

Her kan man forøvrig også ringe Kirkens SOS eller mentalhelses hjelpetelefon. 

Men jeg tror at mange foreldre som sliter ikke passer til å ha barn, nei. Men det kan godt hende det er de som gjør det, dersom de klarer å ivareta barnets behov, eller også får hjelp utenfra. 

Tror alle mennesker kan ha nedturer i livet, og er nok ingen som går igjennom livet smertefritt. 

 

[AnonymBruker]

Jeg har hørt om mange som tar angst/antidepressiva og har barn. Ingen tar i fra de barnet fordi om nei, men jeg har også lest og hørt veldig mye negativt om bv og begynner å lure på om man faktisk bør være forsiktig mtp psykolog og medisiner. Jeg har forstått det slik at noen fra offentlige instanser elle andre menneske må sende inn melding til bv om oss dersom vi i det hele tatt skulle ha noe med bv å gjøre, stemmer dette? Og hvis noen sender melding inn til bv, er det ikke sånn at man får komme til samtale der og rett og slett forklare situasjonen så de ser får se hvordan vi er som mennesker og foreldre. Det er ikke sånn at jeg melder naboen min til bv og så kommer de og tar ungen deres pga det, man må få lov å kunne forklare seg på en måte, avhør osv. Eller er jeg helt på bærtur her? 

TS

Anonymkode: cd1d8...e19

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hørt om mange som tar angst/antidepressiva og har barn. Ingen tar i fra de barnet fordi om nei, men jeg har også lest og hørt veldig mye negativt om bv og begynner å lure på om man faktisk bør være forsiktig mtp psykolog og medisiner. Jeg har forstått det slik at noen fra offentlige instanser elle andre menneske må sende inn melding til bv om oss dersom vi i det hele tatt skulle ha noe med bv å gjøre, stemmer dette? Og hvis noen sender melding inn til bv, er det ikke sånn at man får komme til samtale der og rett og slett forklare situasjonen så de ser får se hvordan vi er som mennesker og foreldre. Det er ikke sånn at jeg melder naboen min til bv og så kommer de og tar ungen deres pga det, man må få lov å kunne forklare seg på en måte, avhør osv. Eller er jeg helt på bærtur her? 

TS

Anonymkode: cd1d8...e19

Nei, der blir ikke sendt inn bekymringsmelding med mindre de finner grunn til bekymring. Medisinering og timer hos psykolog alene betyr ikke at man automatisk blir meldt til barnevernet. 

Skulle barnevernet motta en bekymringsmelding vil de gå inn og undersøke saken og selvfølgelig ha en samtale med dere. Unntaket gjelder dersom det er mistanke om vold eller omsorgssvikt som går utover barnets liv og helse. Da kan de ta barnet fra hjemmet. 

Anonymkode: 2935c...313

[AnonymBruker]

Jeg sliter med div psykiske ting, blant annet angst og depresjon. Når jeg ble gravid ble jeg tett fulgt opp av jordmor og når barnet kom var det psykolog på DPS, tett fra helsesøster og sped og småbarnsteamet til BUP. Etter litt under ett år og maange undersøkelser ble vi ferdig og ingen bekymring angående omsorg for barnet. Barnevernet ble aldri involvert 

Anonymkode: 47a0a...a0a

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva som stakk meg, plutselig begynt å tenke på ting og tang som gravid. Ikke nok med at jeg er redd for alt mulig nå så skal jeg tenke på sånne ting i tillegg! Vel, det er flere som kan bekrefte at jeg er egnet som mor. Folk på jobben, sjefen og familie + venner. Hvis det blir relevant for bv så vil de nok spørre flere enn bare enn bare psykolog eller evt den som meldte ifra.

Anonymkode: cd1d8...e19

[AnonymBruker]

Den 9. juli 2016 at 12.24, AnonymBruker skrev:

Dersom mor eller far skulle slite med depresjon eller angst eller begge deler og bli behandlet for dette medisinsk, kan det være aktuelt for BV å blande seg inn? Har dere selv brukt eller bruker angst medisin uten at BV blander seg inn?

Jeg har hatt varig angst og depresjon men fungerer fint i hverdagen. Er planlagt gravid med min første barn. Har nå nylig begynt å gå til psykolog også. Er det slik at man bør være forsiktig med psykiatere når man har/planlegger barn? 

Anonymkode: cd1d8...e19

Jeg har en mye tyngre diagnose enn deg, alle visste det under graviditeten (jordmor og evt andre som måtte se på kortet jeg bar med meg overalt) og ingen har snakket noe om det. Kanskje legen sa noe om at jeg kan bli deprimert eller reagere på det å bli gravid på en litt annerledes måte.

Jeg må le litt ang siste setning. Jeg har gått til psykiater hele veien og har da aldri tenkt tanken på å være redd for dem? De rapporterer selvfølgelig til barnevernet hvis de mener du ikke er skikket som mor, men da er der vel også veldig greit å kunne få hjelp til å kunne bli en bedre mor for barnet ditt? (altså i tenkt tilfelle, hvis du er en dårlig mor).

Man kan absolutt være en dårlig mor med angst/depresjon, men hvis du fungerer fint i hverdagen så kan det umulig være et særlig stort problem (mener ikke å undergrave dine problemer, bare tenker i forhold til å ha et barn).

Men det skal sies at jeg har diskutert det å få barn med min lege før jeg prøvde å få barn. Jeg var også ganske kjent med meg selv og med min sykdom før graviditet, var uten medisiner, hadde hus, utdannelse, 100% fast jobb, hund osv. Så det var ikke et "oisann jeg ble gravid". Nå planlegger vi barn når 2, og jeg går fortsatt hos psykiater og vil nok gjøre det i mange år til. 

Jeg har aldri hørt fra barnevernet noen gang. Så de kommer helt sikkert ikke til deg basert på diagnose/samtale hos psykiater.

Anonymkode: f6845...7a7

[AnonymBruker]

Den 9. juli 2016 at 12.55, AnonymBruker skrev:

Du har nok aldri vært psykisk syk og gått hos psykolog?
Har du én dårlig dag og forteller sannheten til psykologen, da blir du innlagt. Har du en dårlig dag hvor du hylgriner og alt du kan tenke på er å dø og gi opp livet. Selv om at du har hatt slike dager flere ganger i mange år, og du lever fortsatt. 
Det nytter ikke å si at du har en dårlig dag, og i morgen er det over. Det nytter ikke å si at ja du har suicidale tanker NÅ, men i morgen er du OK igjen. En psykolog tar alt i verste mening. Dine ord betyr ingenting, når du nevner ordet "selvmord" og "gir opp", da er du garantert innleggelse. 

For noen er en rask handling fra psykolog det rette. Men, du kan fortelle psykologen at "det går bra", "det er normalt for meg", "jeg kommer ikke til å ta livet mitt". Dine ord betyr absolutt ingenting når ordene "selvmord" kommer utav kjeften din. Du gir ifra deg all makten og styringen av ditt eget liv!!

Jeg har hatt mange slike dager. Dager hvor jeg gråter inne hos psykologen. Men tørr ikke å si noe, for da blir jeg innlagt. For noen er innleggelse det rette. For meg er det katastrofe. Har blitt innlagt én gang, hadde fullpanikk. Besvimte på grunn av hyperventilering. Fikk dra hjem etter 9 timer. Mamma lå over hos meg for å passe på meg. Jeg sov meg igjennom problemene, dro til psykolog neste dag og da var alt bedre.

Det er vanskelig å forklare. Men det er som om at glasset fylles opp litt for vær dag. En dag renner det over, og du eksploderer. Alle tanker og følelser du har prøvd å skyve unna, kommer tilbake for fult. Altså, dårlig dag. Da gjør du ikke annet enn å stirre i veggen og gråte i flere timer. 
For å unngå at glasset skal fylles opp, så må du få pratet ut om tankene og følelsene. Men, det kan du ikke hos psykolog, for da blir du tvangsinnlagt. Noen ganger så må man bare få ut all dritten. Si det høyt eller fortelle noen. Det er det som trengs! Alt du trenger er noen som vil høre på deg. Så fort du har fått sagt alt det tunge du har bært på, så føler du deg tusen kilo lettere. Da er glasset tømt og du føler deg mye bedre. Noen ganger må du skrike ut ting, for å få det ut. Du eksploderer nesten av å holde alt det vonde inni deg. En dag blir det for mye, og da har du en "dårlig dag". 
Tanker og handlinger er to forskjellige ting. Men dessverre så er psykologer mer opptatt av depresjon-pasienter som en gruppe og ikke individuelt. Dine ord, betyr ikke en dritt.
Derfor må du passe på hva du sier, for alt blir tatt i verste mening. Selv om at det bare er uskyldige tanker du må få ut.

Jobb og hverdag, er også to forskjellige ting. Noe friske folk ikke forstår. 
Depresjon er det som er mest risky når det kommer til barn. For har du et lite barn så kan du ikke ligge i senga hele dagen. Du kan ikke stoppe å spise eller gå ut. 
Angst, det kan du faktisk leve med uten at det går utover barnet. Så fremt du har en viss kontroll over angsten. 

Man kan faktisk komme seg opp på et nivå, et nivå hvor du klarer det helt fint i hverdagen. Men du klarer ikke hverdagen + jobb. Stopper du behandling så faller du tilbake til start. Men du kommer deg ikke lengre frem, slik at du klarer hverdagen og jobb samtidig. 

Anonymkode: fedcf...cbe

For det første så høres det ut som du har vært ganske dårlig og psykologen har absolutt gjort jobben sin. Det er absolutt Ingen som vet når et menneske med selvmordstanker skal faktisk gjennomføre det, PG derfor vil det alltid være forebyggende behandling. Det sier seg vel selv? Det må jo bli forebygging for hvis det har skjedd er det jo på en måte lite og gjøre.

Jeg har selv vært veldig dårlig og blitt tvangsinnlagt. Keg så det kanskje ikke helt da, men jeg ser jo hvorfor nå. Når man er dårlig så har man ikle akkurat selvinnsikt og heller ikke ønske om å leve, da må andre ta ansvar for deg og det er jobben til en psykolog/lege/psykiater.

Anonymkode: f6845...7a7