24 år. Hvordan bli en person som blir sett?

[AnonymBruker]

Kanskje litt dårlig overskrift. Men innlegget handler om å føle seg ensom, ha offerrollen hele tiden og ikke altid føle at en blir sett.

så, kort forklart. Utfryst hele oppveksten, spesielt etter jeg beg på ungdomsskolen og min eneste nære venninne flyttet. Satt alene i friminuttene, og de få gangene jeg prøvde å være sammen med noen fikk jeg direkte beskjed om å stikke. 

Beg så på vgs, og det startet bra, men etter få ukee begynte de jeg så på som klassevenninner å gå unna når jeg kom. Hadde kjærlighetssorg i tillegg så knakk skikkelig sammen på vinteren og fullførte ikke skolen. Jeg satt alene på den hybelen hele tiden i mørketiden jo... Men neste år gikk bedre. Men underbevisstheten har vel lært meg at jeg skal være alene....så jeg hadde ingen nære venner i den klassa heller. Begynte på folkehøgskole og det var et fint år. Der traff jeg han jeg er forelsket i nå, 7 år etterpå. Ellers er jeg stort sett glemt. 

Nå bor jeg i en norsk by og trives. Har jobb, men ikke utdannelse. Har en del fra hjembyen/bygda som bor i samme by her, inkludert et par tidligere klassevenner. Hun ene er også en barndomsvenninne, men hun har aldri vært intresert i å treffe meg. Da vi var små og jeg spurte om å komme på besøk så kunne jeg ofte ikke fordi hun skulle ha andre venner på besøk som var fra samme by. 

Jeg har også en venninne som er litt eldre en meg, som ikke bor i denne byen her som jeg treffer når hun er i nærheten. Men hun sier at jeg må jobbe med meg selv, og det er ofte sånn alvorsprat om meg. Jeg har liksom aldri vært hun kule som folk ringer og skal ha det gøy med. 

På jobb er det og slik, at de tar bilder sammen, leggerut på face osv. 

Alt ved meg er så upersonlig  nå har masse på vennelista mi på facebook hatt bursdag og de får bilder. Lange hilsner fra venner, mens jeg får kun gratulerer med dagen fra folk. Jeg er så sint på meg selv, fordi hjernen har stengt av for sosiale evner. Men det straffer seg å være sjenert. Og så gjelder det "typen" min. Han treffer meg bare når vi er alene. Han tar meg aldri med til sine venner osv. Han virker ikke uintresert i å være med meg, men det er bare at når man først er ensom er det vanskelig å komme skikkelig inn er jeg redd. Men det er så helsikkes irriterende!! Utseendemessig skulle jeg ikke hatt noen problemer. 

Ja jeg får stadig høre at det med selvtillit ikke kommer over natta, men faen da! Jeg er 24 år nå!! Skal man bli pensjonist før det går seg til? 

Anonymkode: bb825...6a6

[Summers]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alt ved meg er så upersonlig  nå har masse på vennelista mi på facebook hatt bursdag og de får bilder. Lange hilsner fra venner,

Anonymkode: bb825...6a6

Håper du ordner seg for deg, men du må ikke la deg lure av "lange hilsener fra venner" på Facebook. Trenger ikke bety noe som helst. Det at de har et bilde av personen betyr ikke at de henger med personen ofte eller at de har et nært forhold. Kanskje treffes de kun på julebordet på jobben og bildet er derifra.  Det er nok ganske vanlig også, folk har sjeldent så mange nære venner som man får inntrykk av på Facebook.

Uansett, jeg kan ikke hjelpe deg med å få venner, men om du vil ha flere nære venninner så kommer du til å få det om du jobber for det. Du bor i en by og det er drøssevis av personer som mangler venninner og hadde elsket å finne på ting med deg. Det gjelder uansett hva slags personlighet du har så lenge du oppfører deg bra. Er man opptatt av at andre skal ha det bra samt tar initiativ til å invitere folk med på ting så er man garantert venner i lengden.