Usikker på om jeg tør og om jeg bør få barn..

[AnonymBruker]

Lurer på om det er noen her i samme situasjon.

Jeg har bipolar lidelse type 2, og er veldig usikker på det å få barn.

Mannen min har veldig lyst på barn, og det har jeg også, men sykdommen gjør at det er skummelt.

Er stabil nå, har vært det i 3 år, med medisiner, terapi og har svært god selvinnsikt. 

Jeg er redd for å bli syk igjen, under graviditeten og spes. tiden etter fødsel. 

Lite søvn er en trigger for mani/depresjon, hva skjer hvis jeg får et kolikkbarn?

Mannen har sagt at han kan ta ut pappaperm og jeg kan gå sykmeldt i permisjonstiden. Føler at det blir å snylte på samfunnet.

Det aller beste hadde vært å kunne "hoppe over" babytida, men det er jo såklart umulig.

Jeg tror ikke at en adopsjon hadde blitt godkjent heller.

Er det noen andre bipolare mødre her som kunne fortalt litt om hvordan det gikk, om de ble bedre/dårligere av å få barn?

Vi er i stabile jobber begge to, og han kommer til å bli verdens beste far.

Maniene er små, hypomanier der jeg fortsatt har kontroll på oppførselen, og det skjer kun når jeg har fått lite søvn og ved sterkt sollys om våren. Depresjonene kan bli alvorlige hvis jeg ikke får justert medisinen. Vet hva som er mine triggere og lever en rolig og regelmessig livsstil. De som kjenner meg sier jeg kommer til å klare dette helt fint, og at jeg har kontroll på sykdommen min.

Det er sikkert mange som kommer til å kritisere meg, men jeg vil gjerne høre hva andre mener om dette.

 

Anonymkode: 6104e...25e

[AnonymBruker]

Jeg har en god veninne som har bipolar lidelse og tre barn.For henne fungerer det bra.Jeg har tidvis vært veldig tett på henne og familien, da vi både jobet sammen og var nære naboer, selv hadde jeg ikke barn og var singel på den tiden, og var tidvis nesten fast inventar hjemme hos dem. Det betyr at jeg har sett på nært hold hvordan hun og barna fungerer sammen, og jeg opplever at hun er en veldig god mor. Eldstejenta, som nå er i midten av 20 årene, har flyttet hjemmefra og er i dag etablert med samboer og fast jobb. De to andre er fortsatt tennåringer og bor hjemme.

Selv om jeg som kjenner familien godt ser at mor fungerer godt som mor, vet jeg at utenforstående ved et parr anledninger har vært bekymret. Det bunner i at når mor har dårlige perioder avlyser hun alt som ikke har med barna å gjøre, så hun skal ha overskudd til å ta seg av dem, og i de periodene er hun ikke veldig flink til å forklare hvorfor hun avlyser. Når man da som utenforstående opplever en person som stadig avlyser avtaler, og generelt er lite tilstede i lokalsamfunnet, er det desverre lett for at man legger sammen to og to og får sånn ca femogførti... 

Jeg kan ikke svare deg på hva du bør gjøre. Det finnes store varriasjoner både i alvorlighetsgradav lidelsen, hvor godt man klarer å takle svigningene, og hvor godt støtteapparat man har rundt seg. Selv om jeg vet at det er fult mulig for noen med bipolar lidelse å være godt fungerende foreldre, betyr ikke det at det er sånn for alle. Jeg kjenner ikke deg, og har ingen forutsettning for å vite hvordan akkurat du takler sykdommen din. Jeg foreslår at du snaker med fastlegen (eller terapauten hvis du har en), legen kjenner deg og din sykdomshistorie,og vil ha bedre forutsettninger enn vennene dine for å gi deg gode råd.

Når det gjelder å gåsykemeldt så mannen kan overta din permisjon synes jeg at det er helt legitimt i din situasjon. Du har en alvorlig sykdom som kan forverres av søvnmangel og dårlig døgnrytme, og er faktisk nødt til å ta hensyn til det. Hvis legen mener det er best at du er sykemeldt er det ikke noe noen andre har noe med, og det er absolutt ikke snakk om å snylte!  

Anonymkode: 9580c...8cf

[AnonymBruker]

Jeg aner jo ikke hva som er riktig for deg, men for min egen del føler jeg at jeg har blitt enda mer stabil etter å ha fått barn. Kanskje er det mer rutiner generelt her i livet som gjør det, kanskje er det hormoner, hvem veit. Bare ville si det så du veit at det kan fungere skikkelig bra også. Men snakk med lege først, for enkelte medisiner for bipolaritet anbefales ikke under graviditet. I tillegg anbefaler jeg svangerskapskontroller hos jordmor (de tar seg god tid til å høre på deg), og å være ærlig og fortelle om sykdommen. Jeg ble ihvertfall fulgt opp litt ekstra da, hadde også tilbud om ekstra oppfølging fra helsestasjon etter fødsel pga dette. Om du blir dårlig etter fødsel kan du jo bli sykemeldt da, det trenger du jo ikke å "bestemme deg for på forhånd", men da veit du at du har den løsningen i bakhånd om noe skulle skje. Lykke til uansett hva det blir til 

Anonymkode: 2680a...883

[Mearrasámi]

Er det mulig evt vurdere å kunne stille opp som fosterhjem? Det er mange barn som trenger et trygt hjem. Da kan dere også "hoppe" over babystadiet  

[AnonymBruker]

For min del så var babytiden piece of cake, men det bar tiden senere som ble slitsom, da med grensesetting, trass hyl og grin og dårlig søvn.

Anonymkode: 95577...d19

[AnonymBruker]

Du bør tenke deg godt om. Du skriver ikke hvor gammel du er, men husk at sykdommen din stabiliserer seg litt mer når du er litt inni 30-årene. Greit å vente til da, tenker jeg. 

Mannfolk lover alltid å stille opp. Mange gjør det ikke, når det kommer til stykket. Husk at 50 % av gifte par skiller seg. Klarer du dette alene om du må? 

Anonymkode: 4ba90...0e7

[AnonymBruker]

Synes du burde spørre lege eller psykolog om dette, ikke hvermansen. Dine behandlere vet mer om akkurat din sykdomstilstand, da det kan være store variasjoner, som folk på et forum ikke har mulighet til å vite noe om. 

Anonymkode: 3b2e0...c6f

[AnonymBruker]

Jeg er bipolar, type to, og har nå to barn. Eldste er 3,5 år og yngste er ett år. Svangerskapene har fine, ingen svingninger av denne typen (men hormonell har jeg jo vært). 

Det har vært tungt, men jeg var mye alene med førstemann. I svangerskapet også. Med førstemann var jeg deprimert, men jeg var stabil i depresjonen. Den stakk ikke veldig dypt. Det hele løsnet da hun begynte i barnehagen 1,5 år gammel. Hun var sovebaby, men veldig krevende i all sin våkentid. 
Med andremann havnet jeg i dyp depresjon etter minimalt med søvn i 8 måneder. Mannen måtte ta ut mye fri, og det var egentlig snakk om at han skulle overta min permisjon, men han valgte å heller ta ulønnede dager. Jeg har vært ekstremt svingende i humøret, oppe, nede, oppe, nede... Aldri midt i mellom, ikke før nå, hvor ting har roet seg litt. Dager som er ekstra slitsomme, havner jeg rett i kjelleren igjen. 

Jeg er en god mor. Når jeg bare får avlastning nok. 

Men det finnes muligheter. Mors permisjon er vel bare på 10 uker eller noe rundt der, så har far 10 uker, og så er det fellesperioden - og denne kan din mann ta. 

Anonymkode: d60c5...fb3

[AnonymBruker]

Om man funker fint i hverdagen, takler full jobb og normalt liv og vet av erfaring at man kan justere greit med medisiner - i tillegg til at mannen vet han må trå ekstra til for å forebygge så tenker jeg at det bør være gjennomførbart.

Men om du er i midten av 20årene og "kun" har 3 års erfaring så bør du jo vente tenker jeg for å få mer tid å bli trygg på avgjørelsen.

Det kommer så an på hvordan dette er i praksis i stressende hverdagsliv. Rolig liv med barn kan fort bli vanskelig ifht lyder/støy/stressfølelse og mye logistikk for å klare jobb osv.

Jeg hadde nok selv måtet vite at jeg hadde økonomi til å jobbe deltid om nødvendig i perioder om jeg selv hadde denne tilstanden. Det hadde gitt meg ro og trygghet til å vite at man kan ta en pause om nødvendig. 

Du snylter ikke på samfunnet om det viser seg å bli unntakstilstand. Det er hva skattepengene er til for. 

Anonymkode: 491f9...348

[AnonymBruker]

Jeg glemte forresten å kommentere ang søvn: det kommer også an på hvor lite søvn du blir trigget av.

Jeg sover sjeldent mer enn 6 timer, og da er jeg heldig. Det går utover hverdagen for meg. Om du trenger 7 timer pluss for å ikke havne i alvorlig depresjon så vil du få problemer med barn, det er umulig å vite om de sover greit eller absolutt ikke.

Anonymkode: 491f9...348

[AnonymBruker]

Dette er selvsagt noe du må ta opp med legen din, men personlig synes jeg absolutt ikke det er "snylting" hvis du blir sykmeldt fra permisjonen. 

Har du snakket med behandlerne dine om hva de tenker? 

Mor til en av mine beste venninner er bipolar. Det fungerte (dessverre) veldig dårlig. Hun var en god mor i periodene hvor hun fungerte bra, men når hun ikke gjorde det, var det krise, og venninna mi sier i ettertid at hun ikke skjønner at barnevernet ikke plasserte barna i fosterhjem. Men det skal sies at far ikke var med i bildet, så situasjonen blir ikke som din. 

Lykke til! Det må være et vanskelig valg.

Anonymkode: 46ad4...895

[AnonymBruker]

Ser ikke noe problem i at du får barn hvis du vil. Det kan bli hardt til tider, men det er for alle. Psykisk sykdom eller ei. 

Ta en prat med behandlere/hjelpeapparat og forbered alt så godt du kan i forkant hvis du bestemmer deg for dette. 

Da unngår du mye stress for deg selv. 

Noen medisiner er ikke bra for foster/andre kan du gå på/noen må trappes ned i svangerskap/under amming.

Du kan også planlegge tett oppfølging gjennom svangerskap da hormoner/mindre eller andre medisiner kan påvirke deg ol.

Syns dette blir veldig opp til deg selv å vurdere. 

Ingen grunn til at en med bipolar 2, stabilt liv, stabilt sykdomsbilde ikke skal ha barn objektivt sett. 

Anonymkode: b3347...f1a

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke bli gravid før vi har vært sammen i minst 3 år. Jeg vil heller ikke gjøre det hvis ikke jeg har greid å holde meg stabil i 2 år før vi prøver. Alle behandlerne mine støtter meg og sier at de ikke ser på det som noe problem, og jeg vil få veldig god oppfølging. De medisinene jeg går på idag kan jeg ta under svangerskapet så det skal gå greit, men kan ikke amme da. Det kan kanskje være like greit slik han tar seg av mye av mating på natten. Han er innstilt på dette, og er generelt en veldig snill og tålmodig mann. 

Jeg blir hypoman om jeg ikke sover på 2 netter, depresjonene kommer mer snikende, men jeg vet tegnene og hva jeg må gjøre for å få det bedre.

Det jeg ville mest med dette innlegget var å høre hvordan andre har "løst det".

TS (28 år)

Anonymkode: 6104e...25e