Søsteren min gjør at jeg mister livslysten...

[AnonymBruker]

Jeg er på besøk i barndomshjemmet for ferien. Mine foreldre og 18 år gamle søster bor der. Søsteren min er så jævlig at jeg blir oppriktig lettet over at livet er kort. Det triste er at hun er yngere enn meg, og derfor statistisk sett kommer til å være der resten av livet mitt, selv etter at foreldrene mine er borte. Jeg mister totalt livslysten hver gang hun viser trynet sitt. Skulle ønske at foreldrene mine kunne stikke av fra henne og flytte på hemmelig adresse så vi slipper å ha henne i livet vårt.

Vi har det fint når hun ikke er i huset, men alltid når hun er her så er det et stress, engstelig taushet eller et rent helvette. Hun roper, skriker er sarkastisk og ondskapsfull hver gang hun åpner kjeften. Det er aldri noen som snakker sammen eller har det hyggelig når hun er i hus, fordi man vet aldri når neste utbrudd begynner. Hun kan finne på å rope og skrike anklager og fornærmelser i flere timer sammenhengende, tilsynelatende uten grunn. Alle små negative ting og den minste motgang fører til et raseriutbrudd som går ut over oss og varer lenge. Huset er ikke så stort, så det nytter ikke å gå til et annet rom eller noe sånt. Hun kan også finne på å bli fysisk. 

Nå sitter jeg og er helt utslitt av å være vitne til dette støynivået og alt det hatefulle som kommer ut. Denne gangen er hun er sur fordi .. ja det er sannelig ikke lett å si. Hun er bare sur uten grunn. Sånn har det vært fra hun kom hjem i dag og til nå. Alt over himmel og jord er vår skyld. Hun roper, hyler, griner og slår oss.

Også når hun er i godt humør så er det kun sarkasme, ironi, anklager, kritikk og negativitet som kommer ut.

Jeg takler det ikke og jeg er redd for at foreldrene våre skal dø av det. All positivitet blir sugd ut av hjemmet, og foreldrene mine blir gretne og slitne mot hverandre også. Det er aldri noen som ler eller slapper av her. Noen ganger, når det har vært bare oss tre i noen dager så letter stemningen litt etter litt, og vi kan være en noen lunde normal familie. Så blir alt ødelagt neste gang hun kommer.

Jeg gidder ikke å leve sånn som dette. Gleder meg til ferien er over så det er sosialt akseptabelt å begrave seg i arbeid igjen. Jeg føler for å kutte kontakten med alle sammen bare for å slippe henne. Gleder meg til å bli gammel og dø. 

Anonymkode: 62d47...570

[AnonymBruker]

Hun høres syk ut. En form for personlighetsforstyrrelse. Verken barn, tenåringer eller voksne oppfører seg slik uten at det er noe alvorlig galt. Eller rusavhengighet? Har hun vært sånn siden hun var barn? Kan du be moren din ta det opp med legen hennes? De trenger jo hjelp, alle tre. 

Anonymkode: 5bc3e...496

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun høres syk ut. En form for personlighetsforstyrrelse. Verken barn, tenåringer eller voksne oppfører seg slik uten at det er noe alvorlig galt. Eller rusavhengighet? Har hun vært sånn siden hun var barn? Kan du be moren din ta det opp med legen hennes? De trenger jo hjelp, alle tre. 

Anonymkode: 5bc3e...496

Ja, jeg har alltid sagt at hun er alvorlig syk, men våre foreldre har fått meg til å love å ikke involvere noen utenfor familien i dette. Hun har vært sånn siden hun var en barnehageunge, men det har bare blitt verre og verre med alderen. Foreldrene mine er redd henne, så de tør ikke å sette henne på plass slik de gjorde da hun var liten og ikke kunne skade noen. Derfor blir det verre og verre. 

Hun har et ekstremt kontrollbehov samt et behov for alltid å være best, aldri ta feil og alltid ha mer enn oss andre. Hun er en tyrann, en egoist og en terrorist. Om ikke alt blir 100% som hun har sett for seg så klikker hun. Og hun er misfornøyd og sur selv om det blir 100%. Ingen ting er bra nok. Bare det at en av oss puster for høylydt kan utløse en aggressiv reaksjon. Hun skal alltid ha førsterett og alltid siste ordet.

Hun maser alltid om hjelp fra mine foreldre, og så klikker hun etterpå over at hjelpen ikke er bra nok. Hun roper og skriker til dem, anklager dem for å sabotere henne osv, enda de gjør alt de kan og mer til for å hjelpe henne. 

Eksempel: vi er på restaurant og når maten kommer så var ikke retten 100% som hun hadde tenkt / eller den var som hun hadde tenkt, men en av våre retter ser bedre ut. Hun blir rasende og anklager oss for å ha villedet henne om hva hun skulle velge (ja, alt er alltid vår skyld. Hun finner på de villeste grunner for hvorfor). Så krever hun å få bytte rett med en av oss, og foreldrene mine gir alltid etter fordi det er flaut at en voksen person lager scener. 

Et annet eksempel: bestemoren min ville til slutt ikke ha familien vår på besøk noe mer på grunn av alt levenet den jenta lager. 

Beklager. Jeg må bare få ut litt frustrasjon om jeg skal overleve ferien. 

Anonymkode: 62d47...570

[AnonymBruker]

Du skaffe henne hjelp! Min femåring(!) har litt slik oppførsel,  og hun er henvist til bup (barne - og ungdomspsykiatrien). Hun kan da umulig fungere på skole eller i jobb? Hvorfor vil ikke foreldrene dine ha hjelp? Dvs, det er jo din søster som trenger det, hun har det jo ikke bra nå hun heller? Det vil aldri bli bedre eller hå over av seg selv, forstår ikke foreldrene deres det? 

Anonymkode: 5bc3e...496

[AnonymBruker]

Hallo i luken? Det er jo åpenbart at hun trenger hjelp! Seriøst, drit i hva foreldrene dine sier, her må du faktisk ta kontroll. Hva om hun har noe som kan behandles? Hva om hun faktisk lider? Hva om, hva om, hva om! Seriøst, be foreldrene dine skjerpe seg også tar dere kontakt med noen som kan hjelpe! 

Foreldrene dine 'enabler' jo søsteren din på det groveste.

Anonymkode: de8db...70a

[Forundret..]

Huff. Det er jo forferdelig! Hjelp foreldrene dine med å få rydda unna dette monsteret. 

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skaffe henne hjelp! Min femåring(!) har litt slik oppførsel,  og hun er henvist til bup (barne - og ungdomspsykiatrien). Hun kan da umulig fungere på skole eller i jobb? Hvorfor vil ikke foreldrene dine ha hjelp? Dvs, det er jo din søster som trenger det, hun har det jo ikke bra nå hun heller? Det vil aldri bli bedre eller hå over av seg selv, forstår ikke foreldrene deres det? 

Anonymkode: 5bc3e...496

Det var interessant. Har legene sagt noe om hva du som forelder kan gjøre for å hjelpe?

Foreldrene våre synes det er pinlig å oppsøke hjelp. De har sagt hele livet at det vil gå over av seg selv med alderen, og nå sier de at hun er over 18 så de kan ikke tvinge henne til noe. 

 

Anonymkode: 62d47...570

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det var interessant. Har legene sagt noe om hva du som forelder kan gjøre for å hjelpe?

Foreldrene våre synes det er pinlig å oppsøke hjelp. De har sagt hele livet at det vil gå over av seg selv med alderen, og nå sier de at hun er over 18 så de kan ikke tvinge henne til noe. 

 

Anonymkode: 62d47...570

Her er det jo også foreldrene deres som har noe skyld i denne utviklingen. Dersom det hadde blitt satt inn tiltak tidlig hadde det antakeligvis vært en noe bedre situasjon i dag. Jeg har stor forståelse for at det er vanskelig for dere som omgås henne, men jeg tipper nok at det er vanskelig for henne også. Hun støter jo folk fra seg og lever i negativitet. Du ønsker jo henne helt vekk fra livet ditt. Det er jo ikke akkurat en drømmesituasjon for henne heller, selv om hun antakeligvis ikke tenker noe særlig over eget atferdsmønster. Eller kanskje gjør hun det? Det kan jo hende at hun får dårlig samvittighet etter den dårlige oppførselen og er klar over at dette skader relasjonen deres, men at hun fortsetter i samme spor. Jeg sier ikke at det er slik, men det kan jo hende. 

Her synes jeg du skal riste litt i foreldrene dine og oppfordre dem til å legge fra seg det at det er pinlig å søke om hjelp. Det er det jo ikke. Det viktigste er jo uansett datteren deres, og om det er pinlig er ikke bør ikke være av betydning. Det er nok som du selv skriver vanskeligere å ta tak i nå da hun selv må vise et ønske om endring. Har hun uttrykt et slikt ønske? 

Har du og/eller foreldrene deres tatt det opp med henne i en nøytral setting (med dette mener jeg at det ikke er som følge av dårlig oppførsel der og da). Hvordan har hun da reagert? 

Anonymkode: 571c5...031

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det var interessant. Har legene sagt noe om hva du som forelder kan gjøre for å hjelpe?

Foreldrene våre synes det er pinlig å oppsøke hjelp. De har sagt hele livet at det vil gå over av seg selv med alderen, og nå sier de at hun er over 18 så de kan ikke tvinge henne til noe. 

 

Anonymkode: 62d47...570

Nei, det er det vi skal finne ut av. Vi har jo søkt hjelp både på våre egne og på hennes vegne, vi vil jo stoppe denne utviklingen så tidlig som mulig, og det er jo ikke bra for henne. Og heller ikke storesøster selvfølgelig, hun er også påvirket av dette (som du beskriver). Vi voksne skal ha samtaler med barnepsykiater, og så får vi se. Det er ikke sikkert det blir satt noen diagnose, vi skal hjelpe henne å høyne frustrasjonsterskelen og å handle mer hensiktsmessig/minske aggresjon/få det ut på bedre måter. De skal også snakke litt med barnet selv, og vi skal filme situasjoner hjemme.

I din søsters tilfelle vil hun nok ha nytte av slike samtaler selv. 

Anonymkode: 5bc3e...496

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her er det jo også foreldrene deres som har noe skyld i denne utviklingen. Dersom det hadde blitt satt inn tiltak tidlig hadde det antakeligvis vært en noe bedre situasjon i dag. Jeg har stor forståelse for at det er vanskelig for dere som omgås henne, men jeg tipper nok at det er vanskelig for henne også. Hun støter jo folk fra seg og lever i negativitet. Du ønsker jo henne helt vekk fra livet ditt. Det er jo ikke akkurat en drømmesituasjon for henne heller, selv om hun antakeligvis ikke tenker noe særlig over eget atferdsmønster. Eller kanskje gjør hun det? Det kan jo hende at hun får dårlig samvittighet etter den dårlige oppførselen og er klar over at dette skader relasjonen deres, men at hun fortsetter i samme spor. Jeg sier ikke at det er slik, men det kan jo hende. 

Her synes jeg du skal riste litt i foreldrene dine og oppfordre dem til å legge fra seg det at det er pinlig å søke om hjelp. Det er det jo ikke. Det viktigste er jo uansett datteren deres, og om det er pinlig er ikke bør ikke være av betydning. Det er nok som du selv skriver vanskeligere å ta tak i nå da hun selv må vise et ønske om endring. Har hun uttrykt et slikt ønske? 

Har du og/eller foreldrene deres tatt det opp med henne i en nøytral setting (med dette mener jeg at det ikke er som følge av dårlig oppførsel der og da). Hvordan har hun da reagert? 

Anonymkode: 571c5...031

Jeg tror ikke at hun har dårlig samvittighet. Hun har aldri brydd seg om hvordan vi har det, og jeg tror aldri jeg har hørt henne si ordet "unnskyld" i hele sitt liv. Hun har ikke noe ønske om å bedre seg. Hun innrømmer aldri feil og skylder på oss for alt. F.eks så mener hun at hennes voldsomme reasjoner er vår skyld (kan være så lite som at vi puster for hardt, snakker sammen når hun er til stede eller ser på henne på feil måte). Når hun skaper seg og er helt jævlig så oppfører hun seg som om det er vi som skal si unnskyld for at vi fins. 

Jeg kan ikke se for meg at mine foreldre har tatt det opp med henne. De er veldig konfliktsky. Jeg har prøvd å snakke med henne på en skikkelig måte, men hun blir rasende med en gang og roper at jeg ikke skal blande meg og at jeg skal holde kjeft. Da ber mor og far meg om å slutte å prate med henne fordi de ikke vil ha en ny episode. Jeg er ikke redd for henne, så når hun skjønner at skrikingen ikke hjelper så stikker hun bare av eller slår. En gang kastet hun seg over meg og prøvde å klore meg i øynene. 

Anonymkode: 62d47...570

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er det vi skal finne ut av. Vi har jo søkt hjelp både på våre egne og på hennes vegne, vi vil jo stoppe denne utviklingen så tidlig som mulig, og det er jo ikke bra for henne. Og heller ikke storesøster selvfølgelig, hun er også påvirket av dette (som du beskriver). Vi voksne skal ha samtaler med barnepsykiater, og så får vi se. Det er ikke sikkert det blir satt noen diagnose, vi skal hjelpe henne å høyne frustrasjonsterskelen og å handle mer hensiktsmessig/minske aggresjon/få det ut på bedre måter. De skal også snakke litt med barnet selv, og vi skal filme situasjoner hjemme.

I din søsters tilfelle vil hun nok ha nytte av slike samtaler selv. 

Anonymkode: 5bc3e...496

Ja, jeg tror du har rett i at hun trenger å snakke med noen. Men i likhet med mine foreldre så synes hun at det å søke hjelp er en skam. Hun blir grådig fornærmet om jeg prøver å foreslå å snakke med fastlegen.

Det høres ut som om dere er mye flinkere enn oss til å ta tak i problemer. Datteren din er heldig sånn sett. Min søster har jo på en måte blitt gitt opp av foreldrene sine. 

Anonymkode: 62d47...570

[Gjest summesumbi]

Du får pushe på. Familieterapi. 

[Gjest Glidelås]

Hvordan er hun på skolen? Med venner? Om hun oppfører seg slik mot resten av verden, så må hun vel se at folk reagerer? 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Glidelås skrev:

Hvordan er hun på skolen? Med venner? Om hun oppfører seg slik mot resten av verden, så må hun vel se at folk reagerer? 

Hun har masse venner og har toppkarakterer på skolen. Hun oppfører seg ganske bra når andre enn familien er til stede, og er litt stille og sjenert. Hun irriterer seg over alt og alle da, og klager alltid over vennene til oss når hun kommer hjem. De er så dumme, late, treige og stygge atte... Hvis noe negativt skjer i vennegjengen så tar hun det ikke opp med de det gjelder, hun kommer heller hjem og skriker og sparker og slår oss. Om vennene avlyser en plan de hadde f.eks, så er det oss det går ut over.

Anonymkode: 62d47...570

[AnonymBruker]

Får assosiasjoner til ordet psykopat når jeg leser din beskrivelse av denne søsteren din. Så trist at hun får lov til å ødelegge livene  til foreldrene dine! Og gjøre ditt liv surt også.

Hun er myndig. Det burde kunne kreves av en myndig person at hun oppfører seg som folk, og at hun skaffer seg hjelp til å fungere normalt. Hvis ikke får hun flytte ut og klare seg selv. Her tror jeg det eneste som nytter er å sette hardt mot hardt. 

Anonymkode: f80e8...b1e

[AnonymBruker]

Nå har de nettopp kommet hjem, og kranglingen startet med en gang mor satte foten inn døren. Rop og skrik og anklager mot mor. Uheldigvis så kom jeg inn i stua på feil tid og fikk en tirade av mildt sagt sjokkerende fornærmelser og anklager som går på mitt utseende og person. Til og med foreldrene ble sjokkert, og de er jo vandt til henne.

Jeg er veldig lei meg nå for jeg vil ikke at familien vår skal være sånn. Jeg sier at jeg vil ikke være her noe mer og at jeg reiser hjem. Da blir jeg bedt (av foreldrene) om ikke å være barnslig. De vil ikke konfrontere henne, og de ville heller ikke ta mitt parti etter det stygge hun skrek mot meg. De sier bare at jeg ikke skal ta meg nær av det. Jeg tar meg ikke nær av det. Jeg tar meg nær av at de lar ungen oppføre seg sånn fra morgen til kveld og at familielivet blir totalt ødelagt.

Noe så enkelt som å spise et måltid sammen er jo en umulighet!

Jeg vurderer å reise i protest og ikke komme tilbake igjen før tidligst til Jul, fordi jeg mener alvor når jeg sier at jeg ikke vil at familien skal oppføre seg slik mot hverandre. Jeg tror ikke at jeg har noen andre pressmidler slik som ting er nå. 

Anonymkode: 62d47...570

[Ulla Ullsokk]

Foreldrene dine er veike og idiotiske! Pinlig å be om hjelp?? Skyt meg! De lar det gå utover deg og alle andre fordi "man ikke må si noe til monsteret"! Herregud!

Jeg hadde faktisk holdt meg unna. Heldigvis må hun jo flytte ut en dag. Du kan si til foreldrene dine at dere sees da!

Pass på deg selv, foreldrene dine gjør det jo ikke!

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Ulla Ullsokk skrev:

Foreldrene dine er veike og idiotiske! Pinlig å be om hjelp?? Skyt meg! De lar det gå utover deg og alle andre fordi "man ikke må si noe til monsteret"! Herregud!

Jeg hadde faktisk holdt meg unna. Heldigvis må hun jo flytte ut en dag. Du kan si til foreldrene dine at dere sees da!

Pass på deg selv, foreldrene dine gjør det jo ikke!

Dessverre må hun jo ikke flytte ut en dag, så lenge foreldrene lar henne holde på. En person jeg vet om holder på sånn ennå, og tyranniserer sin 78 år gamle mor som løper rundt som en tjener. Hun bor hjemme og er 47... Søsknene kommer ikke hjem i ferier lengre.

Anonymkode: 5bc3e...496

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå har de nettopp kommet hjem, og kranglingen startet med en gang mor satte foten inn døren. Rop og skrik og anklager mot mor. Uheldigvis så kom jeg inn i stua på feil tid og fikk en tirade av mildt sagt sjokkerende fornærmelser og anklager som går på mitt utseende og person. Til og med foreldrene ble sjokkert, og de er jo vandt til henne.

Jeg er veldig lei meg nå for jeg vil ikke at familien vår skal være sånn. Jeg sier at jeg vil ikke være her noe mer og at jeg reiser hjem. Da blir jeg bedt (av foreldrene) om ikke å være barnslig. De vil ikke konfrontere henne, og de ville heller ikke ta mitt parti etter det stygge hun skrek mot meg. De sier bare at jeg ikke skal ta meg nær av det. Jeg tar meg ikke nær av det. Jeg tar meg nær av at de lar ungen oppføre seg sånn fra morgen til kveld og at familielivet blir totalt ødelagt.

Noe så enkelt som å spise et måltid sammen er jo en umulighet!

Jeg vurderer å reise i protest og ikke komme tilbake igjen før tidligst til Jul, fordi jeg mener alvor når jeg sier at jeg ikke vil at familien skal oppføre seg slik mot hverandre. Jeg tror ikke at jeg har noen andre pressmidler slik som ting er nå. 

Anonymkode: 62d47...570

Du gjør faktisk det eneste rette. Noen ganger må man bare sette hardt mot hardt når alle andre løsninger har blitt forsøkt, og når ikke foreldrene dine ønsker eller tør å konfrontere henne. Men her må du innse at det er stor sannsynlighet for at hun har så stor makt over foreldrene dine at de ikke orker eller tør å ta noen konfrontasjoner eller at de er så slitne at de ikke gidder etter mange år med kamp. 

Det du beskriver er klassiske tegn på psykopati (hun fremstår som dyktig og flink ovenfor andre, men det er et eller flere ofre som får føle vreden på privaten). Det er ingen andre enn profesjonelle som kan stille diagnoser, som gjerne er noe som er en omfattende prosess, men hun trenger helt tydelig noen form for behandling. At foreldrene dine har ventet til nå er en eneste stor bjørnetjeneste ovenfor dere alle, og på sikt også hun selv. Her er du helt nødt til å ta tyren ved hornene, ta den harde samtalen med dine foreldre. Av argumenter kan du jo f. eks. bruke hvordan hun skal klare seg alene i livet når de en gang faller fra? Hvordan hun skal kunne klare seg i arbeidslivet? I tette relasjoner og kjærlighetslivet? Selv om mange med personlighetsforstyrrelser dessverre greier å komme seg et stykke i livet ved å lyve, manipulere og generelt være jævlig mot andre, så vil man på et eller annet tidspunkt møte på en som tar rotta på en. Når hun reagerer med så stor grad av sinne og vold er det faktisk virkelig fare på ferde. Har foreldrene dine tenkt på muligheten for at hun skader eller i verste fall tar livet av en person en dag? I så fall vil hun måtte tilbringe store deler av livet i tvungen psykiatri.

Du kan heller ikke se bort fra at hun virkelig klikker en dag gjennom psykoser eller lignende psykiske tilstander. Det vet man jo ikke så lenge hun ikke har fått noen form for behandling eller diagnose, men risikoen er der og da er foreldrene dine i faresonen. Det må du bidra til å få dem til å forstå. Unnskyldninger som at man ikke kan tvinge noen 

Beklager om du syntes jeg overdramatiserer, det er sjelden jeg gir såpass sterke råd som dette, men det du beskriver virker faktisk veldig alvorlig. Slik du beskriver det er hun regelrett til fare for både seg selv og sine omgivelser. Hun er nesten garantert ikke psykisk frisk og hun må til en fastlege for videre henvisning, der du og/eller andre familiemedlemmer forklarer situasjonen. Det vil også være det beste for henne. 

Anonymkode: d359b...acd

[AnonymBruker]

Jeg kjente en gang et slikt menneske. En tante av en kjæreste jeg hadde.

Hun var voksen og bodde sammen med sin eldre far (min kjærestes bestefar).

Hun var en hustyrann, og det hele toppet seg da hun slo den eldre mannen til blods ute på gårdsplassen og mannen i nabohuset heldigvis kom av bråket og tok den eldre mannen med seg.

Hun hadde fantasier om både seg selv og de mest utrolige ting. En koffert full av legemidler hjemme (hun var ikke lege eller sykepleier).

Den gamle kom aldri hjem igjen. Noen få år etter døde han på sykehus. Frem til den dagen bodde han i egen leilighet på et omsorgssenter.

Anonymkode: e269b...194