Usikkerheten min ødelegger visst alt?

[AnonymBruker]

Må krype til korset ved å spørre om råd nå. Jeg er helt på villspor. Lang historie gjort kort, jeg sliter med depresjon. Depresjon er et omfattende begrep som defineres ulikt, men man kan si det slik at jeg er virkelig ute å kjøre noen ganger. Depresjonen er tilbakevendende, det vil si at jeg i perioder har det veldig bra, før jeg helt utav det blå blir veldig langt nede, suicidal, svært usikker på alt, paranoid og diverse. Det klikker totalt for meg og en slik periode varer i flere dager, lengste det har vært er 2-3 uker. Orker ikke sminke meg, orker ikke rydde, orker ikke prate med andre mennesker og blir virkelig lukket og låst. Jeg har innsett at dette kanskje er en sykdom jeg må leve med og jeg jobber med å takle de dårlige periodene på en bedre måte. 

For ikke så lenge siden kom jeg i kontakt med en mann jeg liker veldig godt. Falt nesten pladask. Vi snakket sammen hele tiden, både på skype, telefon, meldinger og alt. Vi hadde blitt enige om å møtes, selvfølgelig, og da trosser jeg en av mine verste frykter (vet denne setningen kanskje er feil men whatevz), jeg er nemlig veldig redd for å bli avvist. Vi utviklet ganske sterke følelser for hverandre på kort tid fordi vi ser ut til å passe vanvittig bra sammen. Vi har også utvekslet en del "kinky" bilder, snakket om sårbare temaer, men jeg har ikke i detalj forklart hva jeg sliter med og han vet egentlig ganske lite om meg. 

Her for noen dager siden var jeg utrolig langt nede og spurte hva han så for seg at vi kom til å bli. Kjærester, FWB osv. Innlysende nok så ønsker jo han et forhold, det visste jeg jo også men jeg trengte "bekreftelse". Så prøvde jeg å forklare litt hva jeg sliter med og hvordan jeg har det. Han oppfattet dette som drama og ble veldig irritert, spesielt når jeg sa at om han oppfatter meg som en dramaqueen og ikke tar problemene mine seriøst så kommer det aldri i livet til å bli noe mellom oss. Han skrev også at det beviser at jeg ikke er god nok for han. Det tok kaka, det bekreftet jo allerede mine mistanker og mine negative tanker om meg selv og jeg satte opp veggene igjen med en gang. Blokka og slettet han fra sosiale medier. Fikk melding ifra han etterhvert og han var ganske pissed. Truet med å dele bildene av meg om jeg ikke slettet de han har sendt. Jeg ønsket ikke å krangle og sa så klart at jeg sletter dem om han vil det. Så var det mye frem og tilbake, jeg ble så utrolig lei meg og såret over det hele at jeg skrev litt mer om meg selv, det faktumet at jeg er helt alene, har ikke venner og at jeg sliter med selvmordstanker i de dårlige periodene. Han gikk ifra å være veldig sint, kalle meg stygge ting osv til å si at han vil ha meg og ønsker å møte meg og ja. Jeg skrev jo at jeg er glad i han også og vil ha han. For det vil jeg jo. 

Men nå har jeg tenkt litt på hele greia. Jeg forstår han ble sint, jeg forstå han blir frustrert, men jeg syns også det virker som om han ikke forstår meg. Jeg er veldig, veldig usikker på meg selv, jeg sliter enormt med selvbildet og kjemper en daglig kamp mot meg selv. Jeg er ikke i offerrollen, jeg prøver å gjøre noe utav livet mitt og bli frisk. Det er ikke synd i meg men jeg trenger forståelse og tålmodighet. Men det virker ikke som om han vil gi meg det. Når jeg sa til han at jeg aktivt prøver å bli bedre så trodde han ikke på det og mente at jeg bare dramatiserer og maser. Selvfølgelig sitter alt det negative han har sagt ganske dypt og jeg kommer ikke til å glemme det. 

Dette har endt med at følelsene mine har tatt en helomvending. Jeg er ikke interessert lenger, tror jeg. Jeg liker han vanvittig godt og jeg tror vi hadde fått det fint sammen, men med tanke på mine problemer med meg selv virker det umulig. Jeg er utrolig såret over det han har sagt, og han er tydeligvis såret pga jeg tviler på oss/er usikker/slettet og blokkerte han, men jeg tenkte ikke,  jeg fikk panikk og ble redd. Og jeg handler ofte når jeg havner i en slik "tilstand", dessverre. Problemet er også at når jeg er langt nede så greier jeg ikke innse at jeg faktisk sårer andre, fordi jeg føler at jeg er ikke verdig til det. Altså at jeg er så ubetydelig at ingen blir såret av meg/glad av meg/generelt blir påvirket av meg som person. Det er vanskelig å forklare men de som har vært i lignende situasjon skjønner hva jeg mener. 

Jeg skal til psykologen i morgen og kommer til å ta opp hele greia med henne, men trenger litt andre synspunkt også. Er jeg urimelig om jeg syns han reagerte feil? Han visste fra før at jeg er sårbar og at jeg sliter. Eller burde jeg akseptere at han ble skikkelig sint? Jeg har jo forsåvidt allerede akseptert det, men kjenner jeg irriterer meg litt over måte han reagerte på. Han kunne da sagt noe annet enn nedlatende ting som gjorde at jeg følte meg enda verre enn jeg allerede gjorde? Han skrev hele tiden at jeg VAR veldig bra. Som om jeg ikke er bra nok lenger. Så avsluttes det hele med "glad i deg" og ja. Jeg har bedt han tenke på om han vil fortsette med meg, så han skulle sende melding når han hadde funnet ut av det. 

Jeg vil snakke med han om dette. Men han blir gal av maset mitt. Jeg ble også veldig redd av den trusselen om at han kom til å spre nakenbilder av meg osv. om jeg ikke slettet det han hadde sendt. Og ja jeg trenger ingen leksjon, alt jeg har å si er at det er forbaska lett å være etterpåklok. Det er nesten som jeg føler meg tvunget til å fortsette med han. En del av meg vil det, jeg vil ha det vi kan få sammen, men samtidig så føler jeg at nå er løpet kjørt. Jeg har virkelig gått utav komfortsonen min ved å gradvis åpne meg litt for han og tillate meg selv å falle for han, også reagerer han på den måten. 

Det gjør så vondt. Blæ. 

Anonymkode: 0da96...f1a

[AnonymBruker]

Skal også sies at han spilte mye på samvittigheten min ved å si at han hadde hatt det så bra i det siste på grunn av meg og at jeg var det eneste lykkepunktet i livet hans for tiden og diverse. Dette var nok bare ærlige ord fra han men det stakk i samvittigheten naturligvis, selv om jeg ikke alltid klarer å forstå at det er mulig at noen bryr seg om meg. Skrev flere ganger til meg at jeg har ødelagt alt og slikt. Sånn, nå er jeg ferdig, håper på seriøse svar. 

Anonymkode: 0da96...f1a

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du burde date noen til du er bedre. Det er vanskelig å få et fungerende forhold når den ene er syk. For det første fordi man tiltrekker seg feil mennesker, for det andre fordi de "rette" menneskene ofte vil miste tålmodigheten ved å måtte "bære" og hjelpe den andre (for det må man, selv om du sier du ikke setter deg i offerrollen, du har rett og slett ikke like mye å gi som en frisk person). 

Nå vet jeg ikke måten du forklarte problemene på, men dersom det ikke var ansikt til ansikt er det alltid rom for misforståelser.

Anonymkode: 29198...2ae

[exictence]

Mitt inntrykk er at han har vært og er svært nedlatende mot deg når det passer han. Han har oppført seg egoistisk og trakker på deg, og du er usikker og lar deg bli trakket på, noe han utnytter.

Du må husker på at du skylder han ingenting fordi du har sagt at du har villet ha ham. 

La ikke det være han som står for avgjørelsen om det blir dere.

Forstår godt at du ikke vil satse mer på ham. Du skylder ham ingenting. Du behøver ikke ta kontakt. Bare vent og ta det med ro. 

[AnonymBruker]

Her lyser varsel lampene lang vei. Håper du klarer å bry deg nok om deg selv til å holde deg unna personer som viser tydelige tegn på at de ikke har tenkt å vise omsorg for deg. 

Anonymkode: bfe3b...69f

[AnonymBruker]

Han her høres jo ut som en skikkelig ufølsom dust! Å true med å dele bildene av deg reagerer jeg veldig sterkt på, og at han sier du ikke er god nok for han! Æsj, for en drittsekk altså.

Veldig trist at du har møtt en sånn fyr når du har mye problemer med det psykiske. Tror også det er lurt du ikke dater før du har det bedre. Man kan lett tro at det å date, bli forelska og finne noen vil hjelpe veldig, men jeg tror det er en stor sjanse for at man  heller opplever mye usikkerhet og ikke føler seg sikker i relasjonen, selv om ting er bra. 

Jeg har også hatt mine usikre perioder og datet menn som ikke var bra for meg. Det gir selvtilliten en skikkelig knekk, og det er ikke bra når man allerede har det dårlig. Snakk med psykologen din, og vær så snill og tro at du er mer enn bra nok!

Anonymkode: bbd82...b0b

[AnonymBruker]

Dere er definitivt ikke en bra kombo, og problemene dine kommer bare til å eskalere hvis du fortsetter med denne mannen. Han gjør alt det motsatte og virker ekstremt egoistisk, rett og slett litt empatiløs. Vær den som avslutter det. Jeg tror du tar det tyngre dersom han avviser deg, ikke fordi han er "den rette", men fordi du føler det bekrefter tanken du har om deg selv.

Jeg tror ikke du trenger å vente med å finne kjæreste til du har alt "på stell", men jeg tror du bør søke etter en som viser han er villig til å lytte, støtte deg og tar hensyn til de problemene du har 

Anonymkode: a6315...dd4

[AnonymBruker]

Tusen takk for veldig gode og hjelpsomme svar. Nå har ikke jeg tatt kontakt med han, jeg har sagt at han skal ta kontakt med meg når han har funnet ut hva han vil. Eller bør jeg ta første steg her? Slik at jeg ikke risikerer å få en melding som sier at han vil satse på oss og fortsette? Jeg kan bare forestille meg for et helvete det blir når jeg avviser han igjen. Alt er sagt over meldinger osv, vi har jo aldri møttes. Det er det som er litt skummelt også. Jeg hater meg selv for å ha snakket litt for mye om meg selv til han, jeg er virkelig redd for at han skal spre dritt om meg og ødelegge for meg. Det kan så klart hende det bare var tomme trusler fordi han ble veldig såret og sint. Men jeg vet ikke.. Jeg lurer på å sende han en melding. Kommer sikkert til å gjøre det nå etterpå. 

Jeg har tro på at alle kan forandre seg men når han oppfører seg slik så tidlig i "flørten" så er det dårlig nytt og det går hardt utover psyken min. Jeg har hatt det veldig fint i dag og ikke tenkt så mye på han, vært litt redd og lei meg over hele situasjonen men ellers ok. Jeg skal prøve å forklare han alt dette slik at han forstår. Vi har blitt FOR involvert før vi har møttes, rett og slett. Det er jo nesten som om han vil kalle meg kjæresten sin selv om vi igjen aldri har møttes, han er veldig pågående og skjønn, men jeg ble skremt bort av alt dette merker jeg. 

MVH TS

Anonymkode: 0da96...f1a

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for veldig gode og hjelpsomme svar. Nå har ikke jeg tatt kontakt med han, jeg har sagt at han skal ta kontakt med meg når han har funnet ut hva han vil. Eller bør jeg ta første steg her? Slik at jeg ikke risikerer å få en melding som sier at han vil satse på oss og fortsette? Jeg kan bare forestille meg for et helvete det blir når jeg avviser han igjen. Alt er sagt over meldinger osv, vi har jo aldri møttes. Det er det som er litt skummelt også. Jeg hater meg selv for å ha snakket litt for mye om meg selv til han, jeg er virkelig redd for at han skal spre dritt om meg og ødelegge for meg. Det kan så klart hende det bare var tomme trusler fordi han ble veldig såret og sint. Men jeg vet ikke.. Jeg lurer på å sende han en melding. Kommer sikkert til å gjøre det nå etterpå. 

Jeg har tro på at alle kan forandre seg men når han oppfører seg slik så tidlig i "flørten" så er det dårlig nytt og det går hardt utover psyken min. Jeg har hatt det veldig fint i dag og ikke tenkt så mye på han, vært litt redd og lei meg over hele situasjonen men ellers ok. Jeg skal prøve å forklare han alt dette slik at han forstår. Vi har blitt FOR involvert før vi har møttes, rett og slett. Det er jo nesten som om han vil kalle meg kjæresten sin selv om vi igjen aldri har møttes, han er veldig pågående og skjønn, men jeg ble skremt bort av alt dette merker jeg. 

MVH TS

Anonymkode: 0da96...f1a

HAR dere møttes? Jeg ble litt forvirret nå. Dette er uansett en person jeg mener du må holde deg langt unna, jeg ville ikke sendt noen flere meldinger.

Anonymkode: bbd82...b0b

[AnonymBruker]

Nei, vi har ikke møttes. 

MVH TS

Anonymkode: 0da96...f1a

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for veldig gode og hjelpsomme svar. Nå har ikke jeg tatt kontakt med han, jeg har sagt at han skal ta kontakt med meg når han har funnet ut hva han vil. Eller bør jeg ta første steg her? Slik at jeg ikke risikerer å få en melding som sier at han vil satse på oss og fortsette? Jeg kan bare forestille meg for et helvete det blir når jeg avviser han igjen. Alt er sagt over meldinger osv, vi har jo aldri møttes. Det er det som er litt skummelt også. Jeg hater meg selv for å ha snakket litt for mye om meg selv til han, jeg er virkelig redd for at han skal spre dritt om meg og ødelegge for meg. Det kan så klart hende det bare var tomme trusler fordi han ble veldig såret og sint. Men jeg vet ikke.. Jeg lurer på å sende han en melding. Kommer sikkert til å gjøre det nå etterpå. 

Jeg har tro på at alle kan forandre seg men når han oppfører seg slik så tidlig i "flørten" så er det dårlig nytt og det går hardt utover psyken min. Jeg har hatt det veldig fint i dag og ikke tenkt så mye på han, vært litt redd og lei meg over hele situasjonen men ellers ok. Jeg skal prøve å forklare han alt dette slik at han forstår. Vi har blitt FOR involvert før vi har møttes, rett og slett. Det er jo nesten som om han vil kalle meg kjæresten sin selv om vi igjen aldri har møttes, han er veldig pågående og skjønn, men jeg ble skremt bort av alt dette merker jeg. 

MVH TS

Anonymkode: 0da96...f1a

Du trenger ikke forklare noe og du bør heller ikke gjøre det. Han kommer antaglig bare til å få deg inn i en lang samtale og true deg igjen. Syns du virkelig han er skjønn når han er villig til å såre deg som person og spre nakenbilder offentlig for å ydmyke deg?

Anonymkode: a6315...dd4

[AnonymBruker]

Nei, det er feil å kalle han skjønn. 

Det er nå "avklart", det er slutt, vi snakker ikke mer. Han truet internt igjen med å dele bildene mine (om jeg ikke sluttet å skrive til han SÅ....). Og ja jeg har et behov for å forklare meg derfor skrev jeg en del. Har aldri truet han eller vært slem mot han, kun ærlig om mine følelser og tanker. Som ikke er hatefulle. 

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er redd nå selv om jeg har loven på min side. Jeg tør ikke anmelde dette da det er litt tomme trusler i den forstand. Men jeg er redd likevel. Og jeg føler meg så patetisk. Men jeg har lært, i det minste. Tusen takk for gode svar som har hjulpet meg mye på veien. 

MVH TS 

Anonymkode: 0da96...f1a

[AnonymBruker]

Hvor ble dere kjent? Han minner meg om en jeg hadde kontakt med..Bra at dere har kuttet kontakten nå, det virker som det beste. 

Anonymkode: 13b9e...92a

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor ble dere kjent? Han minner meg om en jeg hadde kontakt med..Bra at dere har kuttet kontakten nå, det virker som det beste. 

Anonymkode: 13b9e...92a

En litt ukjent datingside. 

MVH TS

Anonymkode: 0da96...f1a

[exictence]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er feil å kalle han skjønn. 

Det er nå "avklart", det er slutt, vi snakker ikke mer. Han truet internt igjen med å dele bildene mine (om jeg ikke sluttet å skrive til han SÅ....). Og ja jeg har et behov for å forklare meg derfor skrev jeg en del. Har aldri truet han eller vært slem mot han, kun ærlig om mine følelser og tanker. Som ikke er hatefulle. 

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er redd nå selv om jeg har loven på min side. Jeg tør ikke anmelde dette da det er litt tomme trusler i den forstand. Men jeg er redd likevel. Og jeg føler meg så patetisk. Men jeg har lært, i det minste. Tusen takk for gode svar som har hjulpet meg mye på veien. 

MVH TS 

Anonymkode: 0da96...f1a

Forstår ikke i det hele tatt hvorfor du i det hele tatt nå siste gang sendte han en ny melding om at det var opp til han å ta kontakt. Det er unødvendig å gjøre det. Nei, du burde ikke ta første steget her (som svar til din ditt nestsiste svar). Men har forstått at du gjorde det. 

Nå glemmer du hele fyren og det hele. Så har du lært at du ikke deler ut bilder til en mann du ikke har møtt en gang.

Gjør ingenting mer. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, exictence skrev:

Forstår ikke i det hele tatt hvorfor du i det hele tatt nå siste gang sendte han en ny melding om at det var opp til han å ta kontakt. Det er unødvendig å gjøre det. Nei, du burde ikke ta første steget her (som svar til din ditt nestsiste svar). Men har forstått at du gjorde det. 

Nå glemmer du hele fyren og det hele. Så har du lært at du ikke deler ut bilder til en mann du ikke har møtt en gang.

Gjør ingenting mer. 

Jeg vet, føler meg ufattelig teit. Men vil ikke at han skal være sint på meg og liker ikke truslene, og jeg får dårlig samvittighet. Nå snakker vi ikke mer og har brutt kontakten helt. Det var jeg som satte lås på døra når han ba meg om å droppe hele greia eller at alt skulle bli som før og vi skulle møtes. Sa så klart at når han ikke engang prøver å forstå meg så er det over og ut. Alt dette er sårt men jeg overlever. Har selvfølgelig lært....

MVH TS

Anonymkode: 0da96...f1a

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet, føler meg ufattelig teit. Men vil ikke at han skal være sint på meg og liker ikke truslene, og jeg får dårlig samvittighet. Nå snakker vi ikke mer og har brutt kontakten helt. Det var jeg som satte lås på døra når han ba meg om å droppe hele greia eller at alt skulle bli som før og vi skulle møtes. Sa så klart at når han ikke engang prøver å forstå meg så er det over og ut. Alt dette er sårt men jeg overlever. Har selvfølgelig lært....

MVH TS

Anonymkode: 0da96...f1a

Det er lett å si at man har lært, men hva har du reflektert over? Jeg ser mange som er på samme måte som deg, de får dårlig samvittighet fordi andre blir sure eller oppfører seg dårlig mot dem. I den situasjonen her har du ingenting å ha dårlig samvittighet for.

Noe av problemet jeg ser går igjen hos disse er at de knytter seg til folk som gir blanke i dem og følelsene deres, fordi de vil tilfredstille dem/ikke gjøre dem sure. Når de tenker sånn blir de fanget i situasjoner der dårlige mennesker forsøker og rive dem ned, fordi fokuset deres alltid ligger mot de som oppfører seg dårlig mot dem, og dermed lar dem de gode menneskene som ønsker å bygge deg opp gå rett forbi.

Jeg vet ikke om du ser de samme tendensene hos deg selv? Men uavhengig av det, så bør du, som noen lenger opp skrev, søke etter de som er villig til å lytte, støtte, ta hensyn og bygge deg opp. Det er disse menneskene som kan hjelpe på i tider med depresjon, og ikke de som forsøker å bryte deg ned.

Anonymkode: 07fc8...898

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er lett å si at man har lært, men hva har du reflektert over? Jeg ser mange som er på samme måte som deg, de får dårlig samvittighet fordi andre blir sure eller oppfører seg dårlig mot dem. I den situasjonen her har du ingenting å ha dårlig samvittighet for.

Noe av problemet jeg ser går igjen hos disse er at de knytter seg til folk som gir blanke i dem og følelsene deres, fordi de vil tilfredstille dem/ikke gjøre dem sure. Når de tenker sånn blir de fanget i situasjoner der dårlige mennesker forsøker og rive dem ned, fordi fokuset deres alltid ligger mot de som oppfører seg dårlig mot dem, og dermed lar dem de gode menneskene som ønsker å bygge deg opp gå rett forbi.

Jeg vet ikke om du ser de samme tendensene hos deg selv? Men uavhengig av det, så bør du, som noen lenger opp skrev, søke etter de som er villig til å lytte, støtte, ta hensyn og bygge deg opp. Det er disse menneskene som kan hjelpe på i tider med depresjon, og ikke de som forsøker å bryte deg ned.

Anonymkode: 07fc8...898

Jeg føler dårlig samvittighet fordi jeg ødela hans forventninger og drømmer om meg, samt hans påståtte følelser om meg. Nå i ettertid skjønner jeg at følelsene kan ha vært langt ifra reelle, de kom for fort, og jeg tror det er et resultat av ensomhet. Samme gjelder meg selv, jeg er så og si allerede over han. Jeg har viet noen tanker til han i dag men ellers er jeg mest lei meg og langt nede fordi det nok engang gikk skeis, og jeg tror jeg blir alene resten av livet fordi jeg ikke greier å finne meg en bra mann. Så jeg er ikke lei meg på grunn av han som person, men hele situasjonen egentlig. Føler meg dum, skammer meg, er ganske så flau og lignende. 

Det er ikke første gang jeg går på en smell men dette var en ganske kraftig en. Skulle til å bestille flybillett da jeg stilte det spørsmålet som fikk begeret til å renne over for han. Dette med deling av nakenbilder er nok helt og holdent fordi jeg ønsket positiv oppmerksomhet fra han (selv om han allerede ga meg det uten å ha sett kroppen min), og fordi det var spennende og pirrende. Og jeg følte virkelig utifra den "connectionen" vi hadde over nettet at han var til å stole på når det gjaldt dette. Derfor ble jeg veldig sjokkert når truslene kom. Jeg har skjønt nå at å finne en partner via nettet er IKKE noe for meg, jeg bør jobbe mer med meg selv og finne meg en mann i det virkelige liv og ikke over internett. Reflektert over ting, ja, jeg har reflektert over hele situasjonen. Prøvd å se ting fra hans synspunkt. Prøvd å forstå hvorfor han reagerte som han gjorde. Prøvd å forstå hvorfor jeg selv ubevisst prøvde å stikke kjepper i hjulet på flørten vår. For jeg gjorde jo i utgangspunktet det, jeg er ganske selvdestruktiv. Eller kanskje det var underbevisstheten som sa at det her aldri kommer til å fungere...? Det sier seg selv når man deler nakenbilder med hverandre SÅ kjapt. Egentlig. 

Ja, jeg kjenner meg igjen i slike tendenser og det er fordi jeg føler meg for dårlig for et godt menneske. Jeg vil jo mer enn noe annet ha en flott mann som lytter, støtter meg og bryr seg om meg. Men føler igjen jeg ikke fortjener det, og at jeg ikke skal være til belastning. Det er en stygg uvane og ikke unormalt når man sliter med tingene som jeg sliter med. Det hadde bare vært for godt til å være sant om jeg møtte en mann som var snill og bare ville meg godt. Noen vil vel kalle det å syns synd på seg selv og sette seg selv i offerrollen men jeg forstår ikke helt hvorfor. Jeg føler meg ikke verdifull og tenker dermed at en verdifull mann ikke vil ha meg. For meg er det fakta og ikke fiksjon, men det er fakta som jeg gjerne vil endre på. 

Det er et eneste stort rot hele greia.. Jeg gruer meg til neste gang jeg dater, om det blir noen neste gang, for denne erfaringen kommer iallefall til å gjøre det vanskeligere for meg å åpne meg.  Har jo tenkt tanken på at jeg bare kan finne en mann og ikke fortelle noe som helst om det, men da vil jo han stusse veldig i hvorfor jeg i blant får perioder hvor jeg knapt greier å komme meg utav soverommet, ikke orker å sminke meg eller stelle meg (jeg som ellers er velstelt og bryr meg om hvordan jeg kler meg), ikke spiser normalt, er generelt likegyldig og sur (jeg som er veldig, veldig følsom og viser det tydelig). Hvem vil uansett være sammen med noe som er så ustabilt? Jeg føler det gode ikke veier opp for det tunge i mitt tilfelle. Jeg MÅ bli frisk før jeg involverer meg med noen.

MVH TS
 

Anonymkode: 0da96...f1a

[AnonymBruker]

Men, igjen, jeg tror ikke jeg hadde vært så ustabil om mannen jeg involverte meg med var stabil. At han viste tydelig at det er meg han vil ha, for jeg er ikke blind for slikt, jeg trenger bare å få det inn med teskje en gang i blant. Jeg har ikke vært med en stabil mann, så jeg kan ikke si så mye om det, men jeg ser for meg at det hadde gått bra da. Med stabil mener jeg at han ikke lar seg påvirke (forhåpentligvis ikke i så stor grad!) av mine humørsvingninger eller dårlige perioder, at han greier å gjøre det beste utav situasjonen, at han ikke bryter sammen og begynner å grine når jeg sitter å griner, at han hører på meg når jeg snakker.. Det er så viktig at han ikke tar ting personlig og at han ikke blir usikker på meg fordi jeg er deprimert. For det har ingenting med han å gjøre (med mindre han har såret meg så klart eller er veldig ustabil selv, da kan jo det være en stor faktor). Men jeg skjønner at dette ikke kan være lett og det er derfor jeg må ha en skikkelig steinkald type. Men jeg vil ikke ha det som et krav, og da må jeg jo forandre meg/bli frisk. 

MVH TS som er veldig pratesyk og kompenserer med å skrive, hehe

Anonymkode: 0da96...f1a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men, igjen, jeg tror ikke jeg hadde vært så ustabil om mannen jeg involverte meg med var stabil. At han viste tydelig at det er meg han vil ha, for jeg er ikke blind for slikt, jeg trenger bare å få det inn med teskje en gang i blant. Jeg har ikke vært med en stabil mann, så jeg kan ikke si så mye om det, men jeg ser for meg at det hadde gått bra da. Med stabil mener jeg at han ikke lar seg påvirke (forhåpentligvis ikke i så stor grad!) av mine humørsvingninger eller dårlige perioder, at han greier å gjøre det beste utav situasjonen, at han ikke bryter sammen og begynner å grine når jeg sitter å griner, at han hører på meg når jeg snakker.. Det er så viktig at han ikke tar ting personlig og at han ikke blir usikker på meg fordi jeg er deprimert. For det har ingenting med han å gjøre (med mindre han har såret meg så klart eller er veldig ustabil selv, da kan jo det være en stor faktor). Men jeg skjønner at dette ikke kan være lett og det er derfor jeg må ha en skikkelig steinkald type. Men jeg vil ikke ha det som et krav, og da må jeg jo forandre meg/bli frisk. 

MVH TS som er veldig pratesyk og kompenserer med å skrive, hehe

Anonymkode: 0da96...f1a

Ut fra alt du skriver, så lager du en selvoppfyllende profeti og graver deg bare mer og mer ned i gjørma. Det virker som du går, kanskje ubevisst, etter de som kommer til å trykke deg ned. Du trenger ikke en steinkald type, da går du i samme felle igjen og depresjonen blir bare mer dominerende.

Du trenger noen som er villig til å kommunisere, høre på deg og komme med innspill. Hvis du finner en slik vil det bygge deg opp, og depresjonen vil gi mer og mer slipp. De aller fleste sliter med noe, og du er ikke for dårlig fordi du er deprimert av og til. Jeg er sikker på at du kan finne en som vil deg godt så lenge du gir det en sjanse, og da tror jeg du vil se hvilken styrke det kan være å være 2 om ting.

Anonymkode: a6315...dd4