Var morsrollen som forventet?

[AnonymBruker]

Hva tenkte du på forhånd? Ble det som du hadde tenkt?

hvor mange barn har du?

 

jeg hadde aldri trodd det skulle være så mye slit, så mye glede, så mye bekymringer...

Anonymkode: 8f16c...ba7

[AnonymBruker]

Det er som du sier veldig mye av alt! Veldig mye glede, veldig mye slit, veldig mye kjærlighet og veldig mye frustrasjon.

Før jeg fikk barn tenkte jeg først og fremst på det å få barn som en evig baby og småbarnsfase, mens det egentlig er "storbarnsfasen" som varer langst og krever mest.

Jeg har fire jenter og da jeg skulle ha førstemann og fikk vite at det ble en jente så jeg egentlig for meg at hun kom til å være lik på meg eller veldig guttejente og lik sin far. Hun ble ingen av delene og er en god blanding! Nummer to er veldig lik på svigermor både i utseende og væremåte (min mann er ikke lik sin mor i det hele tatt). Nummer tre og fire er mest like på meg og min søster på alle måter!  Mannen min derimot hadde ingen forventinger og har en veldig "ta det som det kommer" holdning til alt. Men tror likevel han ikke hadde regnet med å få fire jenter i hus hehe  

Anonymkode: b54d9...326

[AnonymBruker]

Det er mye som er annerledes. Ideer om hvordan diverse kom til å bli, er mer enn ofte blitt snudd på hodet. Hadde nok litt for mange rosenrøde tanker rundt mamma-rollen, men samtidig har jeg blitt veldig positivt overrasket, blant  annet over hvor hardt og dypt man kan elske et annet menneske. 

Har 2 barn, 5 og 7.

Anonymkode: 64e17...61b

[AnonymBruker]

Jeg husker ikke helt hva jeg så for meg, men det er i hvert fall helt annerledes. Så innmari mye av alt, liksom. 

Det mest overraskende er kanskje at jeg føler meg både som verdens beste mamma og verdens dårligste mamma stort sett hver eneste dag. Og at det går an å være så irritert på noen samtidig som man elsker dem med hele seg. 

Har en toåring og en baby. 

Anonymkode: 28075...2b1

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva tenkte du på forhånd? Ble det som du hadde tenkt?

hvor mange barn har du?

 

jeg hadde aldri trodd det skulle være så mye slit, så mye glede, så mye bekymringer...

Anonymkode: 8f16c...ba7

Nei, den ble ikke det... 

Jeg fikk et barn som har fått diagnose lettere psykisk utviklingshemning. Sorg å ikke ha et barn som alle andre og annerledes bekymringer enn andre foreldre har. 

Anonymkode: ec125...c73

[atropos]

Jeg trodde jeg skulle bli en forelder som ikke bekymret meg så mye. Og jeg virker nok utad som en lite bekymret forelder, men inne i hodet er det krisemaksimering og risikovurdering non stop 😂 

 

[Tylte]

Har ett barn. Jeg tenkte i forkant at det sikkert ble en del søvnløse netter og bekymringer, men jeg var totalt uforberedt på hvor altoppslukende det er og hvor mye det krever av meg som menneske. Man mister kanskje seg selv litt og blir mer mamma enn individ. Til tross for mye jobb, tårer og uendelig med bekymringer er det likevel det beste som noensinne kunne hendt meg. Det å kunne oppleve den kjærligheten man har for barnet sitt er den største gaven jeg kunne fått i livet. 

 

[Xanadus]

Ja, jeg tror den ble som forventet. Men jeg hadde ikke så mange praktiske forventninger, og tok ting etter hvert. Mitt livs beste tid  var da barna var små, selv om det kunne være travelt, men når man er ung og sprek og har masse ung energi så er alt vel.

[AnonymBruker]

Mye mer kjærlighet enn jeg noen sinne var mulig. Jeg likte ikke barn før jeg fikk selv, eller hadde noe som helst kjemi. Nå angrer jeg på at jeg ikke fikk tidligere. Jeg var 29, og har ei snuppe på 4 år. 

Er også mye mer sårbar, tanken på at noe skal skje henne eller at hun skal henge etter, bli mobbet eller andre fæle ting gjør at jeg blir et "nervevrak" Jeg er sterk psykisk, men barnet mitt er absolutt mitt svakeste punkt. 

Anonymkode: 985b9...c24

[AnonymBruker]

Jeg har blitt en mye mer streng mamma enn jeg så for meg. Dvs, mine barn får mer ros enn skjenn, men jeg tolererer ikke at de ikke hører etter, eller at de ikke oppfører seg bra. I tillegg har jeg (og dette trodde jeg ikke ville skje) blitt en streng dame i nabolaget. Jeg har oppdaget at jeg HATER at fremmede barn er inne i mitt hus og kaster sprettballer overalt, river ting ut av bokhyllene, eller ødelegger og roter på rommene til barna mine. Så mitt hus har absolutt ikke blitt et åpent hjem for alle nabolagets barn. Når det kommer noen og ringer på, ser jeg helst at barna går ut og leker, og ikke er inne og roter. (Nå har jeg to jenter, og nabolaget er fullt av gutter, og de leker på en mye mer aggressiv og støyende måte enn jeg og jentene er vant til... )

Anonymkode: 598b1...843

[Whiskas]

nei det ble ikke det. Viste seg at barnet hadde autisme . Har nok andre bekymringer enn andre foreldre  og føler meg "utafor" og at omverdenen ikke forstår. Så er det sorgen over det igjen. Hører ofte venner /kollegaer klage over vanlige problemer med sine velfungerende barn og da tenker en i sitt stille sinn at dere aner ikke hvor heldige dere er men sier ikke det så klart

[Hundejente]

Nei, det ble det ikke. 

 

Hadde ingen store forventninger, for har aldri hatt sånn kjempelyst på barn, men alle (seriøst ALLE) sa at det er noe heeelt annet å få egne barn og så fort man har barnet i armene, så synes man det er fantastisk. Hadde et fint forhold, vært sammen i seks år, så tenkte det ville bli hyggelig å lage familie.

 

Nå har jeg en sønn på fire, og jeg angrer på at jeg fikk barn, selv om det føles jævlig bare å skrive, men det er sjelden jeg sier det høyt (selvfølgelig aldri så han eller pappaen hører det). Søsteren min vet det.

 

Jeg er selvfølgelig veldig glad i ham, og det følger mange gleder med å ha barn også. Men jeg synes ikke det veier opp for frustrasjonen og stresset og maset og styret. Føler meg veldig fanget, og jeg har bare blitt enda mer rastløs og frihetssøkende etter at jeg fikk barn.

[AnonymBruker]

Det er mye morsommere enn jeg hadde trodd! Og kanskje enda mer altoppslukende. Fordi jeg fikk barn sent, så var jeg veldig klar over at det kunne bli slitsomt, travelt, stress, mye bekymring, det hadde jeg sett og hørt om og skjønt. Det er faktisk ikke mer slikt enn forventet. Men at jeg skulle bruke så mye tankevirksomhet på ting som "muffins eller ikke muffins til barnehagen", nye joggesko nå eller vente noen uker, innredning av barnerom, dra i svømmehallen eller ikke på lørdag.... , klippe pannelugg eller ikke, OG LIKE DET! Utrolig mye tilrettelegging og logistikk rundt dem hele døgnet, og det er greit, jeg legger opp til det selv. Det er gøy!

Anonymkode: 9bb73...9a0

[Frk.månelys]

Nei, mye bedre enn hva jeg hadde i forventninger!

[MissStiles]

Både og. Alltid villet bli mor. Og er glad for at jeg får oppleve å se barnet vårt vokse opp. Men ja, det mye glede, slit, tårer og igjen glede med å ha barn. Jeg er mye mer hønemor enn jeg så for meg. Er mor til en datter på snart 1,5 år. 

[AnonymBruker]

Jeg synes også det kan være slitsomt til tider å bekymre seg så sinnsykt mye for at det skal skje noe alvorlig med barna mine. Jeg kan bli helt syk i kroppen av å tenke på at en av dem kanskje dør. Det er en grusom følelse jeg ikke hadde før på samme måte. 

 

Anonymkode: 64e17...61b