Forelskelse: Menn vs. kvinner . Faller kvinner lettere en menn?

[AnonymBruker]

Har hørt flere si at "kvinner faller lettere enn menn, men når en mann først faller, faller han hardere enn en kvinne.". Tror dere at det er noe i dette? For min del stemmer det at jeg fort blir betatt hvis jeg først liker/ er fysisk tiltrukket av en person. (Uten at dette alltid har vært gjengjeldt.)

Tror dere på den andre siden det kan stemme at menn faller "hardere"? Forstår at dette selvsagt er induviduelt, men hvis man snakker om tendensen.

Er spent på deres oppfatning!  

Anonymkode: 85d91...d0b

[Gjest BethD]

Jeg tror det stemmer !

[Gjest *Micki*]

Ja det tror jeg. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg egentlig har vært betatt eller forelsket. Men å elske noen er en annen sak.

[AnonymBruker]

Ja det tror jeg absolutt. Vi damer faller veldig ofte for menn, mens det virker som de kun faller noen få ganger. Og da er det voldsomt. Det er jo akkurat det mange damer ønsker. En mann som faller pladask for en. Må være en lykke og få oppleve noe slikt. 

De kan nok fort og ofte bli betatt, men det stikker ikke så dypt kanskje. 

Anonymkode: 580b4...2c9

[Cuntzilla]

Ikke min erfaring, jeg føler menn faller mye lettere imens kvinner er vanskeligere å trollbinde. 

Men blir jo fullstendig subjektiv oppfatning uten noen forutsetning for å si hva som stemmer med statistikken. 

Og du skjønner jo også at svaret selvsagt er at det er helt individuelt

[AnonymBruker]

Går omtrent 5 år mellom hver gang jeg faller for mann... Er det for lett/fort?

Anonymkode: 3e44d...e9f

[Nowayback]

Jeg tror det stemmer, iallefall for min del. Jeg har ikke vært forelska på 10 år, og dette var den ene gangen jeg har vært det i hele mitt liv.

Dessverre var det en ensidig forelskelse, og jeg hadde det grusomt innvendig i 2,5 år; en salig blanding av gode og vonde følelser.

Eksen min derimot, var på date med meg 2 uker etter at forloveden dumpet henne, så hun faller tydeligvis lett.

Men jeg tror dette stemmer generelt også, jeg tror at det er derfor damer oftere dumper menn enn motsatt.

[AnonymBruker]

Jeg har sjeldent vært forelsket i mitt liv, men veldig ofte betatt. Og det skjer fort. Men har ikke møtt mange veldig forelska menn. Men en forelska mann er herlig å se. Det gjør meg så utrolig glad, uansett hvem han forelsker seg i. Grunnen? Fordi jeg ser det så sjeldent. Og det er godt å se at det finnes håp. 

Jeg tror damer lettere kan forelske seg flere ganger, mens en mann gjør dette kun noen få ganger. Men da er han all in også. Og dette er noe alle vi damer ønsker å oppleve. 

Anonymkode: 580b4...2c9

[AnonymBruker]

Hæ,har menn følelser?! Slutt og tull a  Alle vet det ikke stemmer. Bare damer som blir forelska. 

Anonymkode: fd5db...b76

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne, og faller ikke lett, ca 4 år mellom de siste gangene. Og jeg faller så vanvittig hardt. Og da det blir slutt, så tar det flere år før jeg faller igjen. Men føler menn faller lett, men ikke hardt. For ved minste lille problem, så stikker de. Mens jeg kunne gå gjennom ild og vann for denne mannen. Dette er noe mine venninner prater om og, at de føler at menn ikke faller hardt. At ved det minste problem, så er de borte.

Anonymkode: 16406...3cc

[AnonymBruker]

Nja, kommer heller an på personen. Har møtt menn som så og si har mistet bakkekontakt og all fornuft 2 dater inn. Jeg er kvinne og blir jævlig kjapt betatt/forelska selv om jeg ikke nødvendigvis vil gi meg hen. Det ligger veldig i min natur siden keg føler veldig hardt på ting ellers. Men blir litt loco av det, så skulle veldig gjerne ønske at jeg greide å distansere meg litt.

Anonymkode: fc49d...d3a

[AnonymBruker]

Blir kanskje lett betatt, men sjelden jeg møter noen jeg faktisk ønsker det skal bli noe med. 

Anonymkode: b9001...883

[Gjest uN91s]

Synes det ikke stemmer med det jeg har sett og opplevd. Har opplevd menn som har blitt forelsket etter at vi har møttes og faktisk ikke kjenner meg. Jeg har aldri vært forelsket og har aldri falt for noen. 

Endret 5. juli 2016 av uN91s

[AnonymBruker]

Vært betatt/ forelsket/ interessert to ganger i løpet av 30 år.

Anonymkode: 31ec2...9fe

[Gjest Zumo de Melocotón]

OK, nå skal du få et milelangt svar av meg, rett og slett fordi jeg må røre i maten og ikke har en iPad tilgjengelig. 

Tja.. Er enig med Cuntzilla i at det blir subjektivt. 

Om jeg skulle basere svaret mitt på hva jeg selv har opplevd, så ville jeg si at menn nok kan falle både fort og hardt, men for min egen del skal mye klaffe for at jeg blir forelsket. Utover "ungdomskole-crusher" har jeg kun vært ordentlig forelsket en eneste gang. Jeg kan synes at menn er attraktive og bli litt småbetatt nå og da, men forelsket? 

Nå skal det sies at jeg har måttet holde en viss avstand til menn mens jeg var i et langvarig forhold, for strømmen av gutter og menn som i større eller mindre grad respekterte at jeg var opptatt begynte etterhvert å bli plagsom for (eks)mannen min. Han satte pris på det de første årene, for det var jo litt stas å ha "drømmedama", men etterhvert ble det ikke noe kjekt for noen av oss. Det førte til at jeg bygget opp et ekstra lag rundt meg, for å forhindre at noen skulle komme for nær eller mistolke signaler. 

Jeg ble oppringt på nettene av fulle menn. Noen respekterte ikke en gang klare beskjeder om at de måtte slutte å ringe, for de vekket babyen vår. En random fyr jeg møtte på et seminar og tilbragte en eneste kveld i hotellbaren med (sammen med 8 andre seminardeltagere) ringte meg hver helg i 3 år. Kamerater og kollegaer prøvde seg på meg bak ryggen på mannen min og en av dem rablet det helt for til slutt. Han begynte å tolke hver minste klem eller hvert minste smil som om vi hadde et "hemmelig forhold", selv om jeg var helt klar og tydelig på hvem mine følelser var rettet mot. Det endte med at jeg våknet opp en morgen (mannen var bortreist) med kameraten sovende på hans side i sengen, naken, og med armene rundt meg.. 

Verst var det likevel når gode venner jeg hadde kjent i flere år fortalte at de hadde blitt forelsket og at vi ikke kunne fortsette som venner. Det høres kanskje ut som et luksusproblem, eller som at jeg indirekte prøver å fremme meg selv, men jeg har for lengst passert oppmerksomhets- og bry-meg-om-jantelovsfasene. Det har vært et reelt problem for meg/oss og jeg var veldig lei meg til tider på grunn av dette. Hadde jeg vært singel da, så hadde det ikke vært et like stort problem. 

Ikke kunne jeg forstå hvorfor heller, og jeg begynte å (over)analysere hver eneste ting jeg sa og gjorde, og ble nervøs for at det hele egentlig var min egen feil. Min (eks)mann var heldigvis forståelsesfull og han tok gjerne en alvorsprat med "konkurrentene" om de ikke viste respekt. Han sa at det er utenfor hans fatteevne at noen som har en så flott utstråling og er såpass attraktiv ikke har begrep om det selv, men at det antageligvis er en medvirkende faktor som kan forklare den "magnetiske" virkningen jeg har på (en del) menn. Jeg klarer ikke helt å identifisere meg med det, men min mor er ei sånn dame. Mennene surrer som fluer rundt henne, men hun er helt clueless om hvilken fantastisk utstråling hun har og hvor vakker hun ser ut.  Fine mammaen min. 

Når jeg ble singel dukket enda flere opp og fortalte at de var forelsket eller interesserte, og en av de påstår at han har elsket meg på avstand i over 10 år.  Det er jo helt vilt.. Dette er en mann som ikke har gitt meg noe som helst hint om hvilke følelser han har bært på. Det må jo ha vært helt uutholdelig for han, og jeg skulle ønske han hadde tatt grep tidligere og funnet en dame som han kunne ha skapt et liv sammen med. Jeg har tidligere vært litt småbetatt av en av kameratene mine, men er ikke forelsket. Ikke i noen av de andre heller, selv om jeg liker de godt som personer og synes noen av de i utgangspunktet er attraktive menn. Jeg vet ikke om det er bakgrunnen min som gjør meg så "kresen", om det bare ikke har vært "den rette" mannen, eller om det er en "kvinnegreie".   

Så... hvis jeg skulle konkludere utifra min subjektive opplevelse, vil jeg si at menn kan falle både fort og hardt, mens kvinner er hardere nøtter å knekke.  Statistikk generelt ville nok gi et annet svar, så det nok best å vente på forskningen. 

Men! Jeg gleder meg VELDIG til å bli forelsket igjen! 

 

[Coronas]

Han jeg er separert fra, falt jeg ikke for før etter 4 år, han falt pladask for meg. Han jeg har datet nå har jeg sommerfugler i magen av bare jeg tenker på han. Men han føler ikke noe tilbake. Skal ikke være lett 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Zumo de Melocotón skrev:

OK, nå skal du få et milelangt svar av meg, rett og slett fordi jeg må røre i maten og ikke har en iPad tilgjengelig. 

Tja.. Er enig med Cuntzilla i at det blir subjektivt. 

Om jeg skulle basere svaret mitt på hva jeg selv har opplevd, så ville jeg si at menn nok kan falle både fort og hardt, men for min egen del skal mye klaffe for at jeg blir forelsket. Utover "ungdomskole-crusher" har jeg kun vært ordentlig forelsket en eneste gang. Jeg kan synes at menn er attraktive og bli litt småbetatt nå og da, men forelsket? 

Nå skal det sies at jeg har måttet holde en viss avstand til menn mens jeg var i et langvarig forhold, for strømmen av gutter og menn som i større eller mindre grad respekterte at jeg var opptatt begynte etterhvert å bli plagsom for (eks)mannen min. Han satte pris på det de første årene, for det var jo litt stas å ha "drømmedama", men etterhvert ble det ikke noe kjekt for noen av oss. Det førte til at jeg bygget opp et ekstra lag rundt meg, for å forhindre at noen skulle komme for nær eller mistolke signaler. 

Jeg ble oppringt på nettene av fulle menn. Noen respekterte ikke en gang klare beskjeder om at de måtte slutte å ringe, for de vekket babyen vår. En random fyr jeg møtte på et seminar og tilbragte en eneste kveld i hotellbaren med (sammen med 8 andre seminardeltagere) ringte meg hver helg i 3 år. Kamerater og kollegaer prøvde seg på meg bak ryggen på mannen min og en av dem rablet det helt for til slutt. Han begynte å tolke hver minste klem eller hvert minste smil som om vi hadde et "hemmelig forhold", selv om jeg var helt klar og tydelig på hvem mine følelser var rettet mot. Det endte med at jeg våknet opp en morgen (mannen var bortreist) med kameraten sovende på hans side i sengen, naken, og med armene rundt meg.. 

Verst var det likevel når gode venner jeg hadde kjent i flere år fortalte at de hadde blitt forelsket og at vi ikke kunne fortsette som venner. Det høres kanskje ut som et luksusproblem, eller som at jeg indirekte prøver å fremme meg selv, men jeg har for lengst passert oppmerksomhets- og bry-meg-om-jantelovsfasene. Det har vært et reelt problem for meg/oss og jeg var veldig lei meg til tider på grunn av dette. Hadde jeg vært singel da, så hadde det ikke vært et like stort problem. 

Ikke kunne jeg forstå hvorfor heller, og jeg begynte å (over)analysere hver eneste ting jeg sa og gjorde, og ble nervøs for at det hele egentlig var min egen feil. Min (eks)mann var heldigvis forståelsesfull og han tok gjerne en alvorsprat med "konkurrentene" om de ikke viste respekt. Han sa at det er utenfor hans fatteevne at noen som har en så flott utstråling og er såpass attraktiv ikke har begrep om det selv, men at det antageligvis er en medvirkende faktor som kan forklare den "magnetiske" virkningen jeg har på (en del) menn. Jeg klarer ikke helt å identifisere meg med det, men min mor er ei sånn dame. Mennene surrer som fluer rundt henne, men hun er helt clueless om hvilken fantastisk utstråling hun har og hvor vakker hun ser ut.  Fine mammaen min. 

Når jeg ble singel dukket enda flere opp og fortalte at de var forelsket eller interesserte, og en av de påstår at han har elsket meg på avstand i over 10 år.  Det er jo helt vilt.. Dette er en mann som ikke har gitt meg noe som helst hint om hvilke følelser han har bært på. Det må jo ha vært helt uutholdelig for han, og jeg skulle ønske han hadde tatt grep tidligere og funnet en dame som han kunne ha skapt et liv sammen med. Jeg har tidligere vært litt småbetatt av en av kameratene mine, men er ikke forelsket. Ikke i noen av de andre heller, selv om jeg liker de godt som personer og synes noen av de i utgangspunktet er attraktive menn. Jeg vet ikke om det er bakgrunnen min som gjør meg så "kresen", om det bare ikke har vært "den rette" mannen, eller om det er en "kvinnegreie".   

Så... hvis jeg skulle konkludere utifra min subjektive opplevelse, vil jeg si at menn kan falle både fort og hardt, mens kvinner er hardere nøtter å knekke.  Statistikk generelt ville nok gi et annet svar, så det nok best å vente på forskningen. 

Men! Jeg gleder meg VELDIG til å bli forelsket igjen! 

 

Hva i helvete da.!!!!! ligger i din seng naken wtf?????! jeg tror de fleste av de var kåt på deg. Menn bruker stoooore ord for å få gull vet du. foresten du må jo være en 10! siden de går helt mongo

Anonymkode: 7f6ca...b0a

[Cordelia]

Næh. Rimelig sikker på, etter det jeg har observert, at det er ganske så liten forskjell. Har dog en liten mistanke om at vi kvinner kanskje lettere forveksler betatthet og seksuell tiltrekning. Kanskje?

 

Endret 5. juli 2016 av Cordelia

[Gjest Zumo de Melocotón]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva i helvete da.!!!!! ligger i din seng naken wtf?????! jeg tror de fleste av de var kåt på deg. Menn bruker stoooore ord for å få gull vet du. foresten du må jo være en 10! siden de går helt mongo

Anonymkode: 7f6ca...b0a

Det var min reaksjon også, WTF???!!! 

Du har vel delvis rett, noen var nok mest kåte. 

Men overraskende mange har tydeligvis vært ordentlig og langvarig forelsket. Jeg synes det var helt jævlig å måtte knuse hjerter og realitetsorientere når det viste seg at det var slik det lå an. Det er snakk om oppegående, intelligente og modne menn som er "forholdstyper" dette her, ikke bare en gjeng kåte mannfolk på jakt etter et ONS. Jeg klarer å skille mellom dem som er ute etter et ligg og dem som har dypere følelser. 

[AnonymBruker]

Min erfaring og observasjoner er heller motsatt, så det er nok individuelt. Jeg har vært forelska to ganger i mitt liv. 

Anonymkode: 75b28...3d5