Far og fars familie kommer ikke i barnedåpen

[AnonymBruker]

Jeg er utrolig skuffa og vil bare få det ut.

Når jeg var høygravid forlot mannen jeg var gift med meg. Fra før har vi ei jente som dessverre døde som en liten baby, og jeg har en gutt fra tidligere forhold. Han var ikke spesielt snill med måten han gikk frem på når det gjelder bruddet, og jeg har i ettertid egentlig vært tåpelig snill med han. Jeg spurte ganske tidlig om han ville jeg skulle invitere hans familie i barnedåpen, og det takket han ja til. Ei uke før dåpsdagen, når jeg hadde bestilt stort lokale, mye mat, kake, invitasjoner, kjøpt inn leker til ungene og så videre ringte han meg og sa at ingen av dem kommer i selskapet og at de ville ha sitt eget selskap. Jeg spurte selvsagt hvorfor, og da svarte han at han ikke fikk være med på å planlegge selskapet. Jeg svarte at han aldri hadde spurt om å få være med å planlegge selskapet, og om hvordan jeg skulle vite det ut av det blå. Ifølge han selv var det en selvfølge, men når han gikk fra meg synes ikke jeg det er noen selvfølge og at han selv må ta initiativ. Jeg svarte at når det kan gå 5 uker imellom hver gang han ser babyen, så er det for meg ingen selvfølge at ha vil være med å planlegge dåpen. Da sa han at han var lei av å være den som måtte spørre hele tiden om å få komme på besøk, og at det hadde vært koselig om jeg spurte han om han kunne ta seg en tur innimellom. Hva er det egentlig han forventer? At han kan dra fra meg når jeg er gravid, men at når babyen kommer skal jeg ringe han annenhver dag og spørre om han vil komme på besøk? I mitt hode er det logisk at det er han som må ta initiativ og spørre. Tror de er sure på meg fordi de var uenige med faddervalget, siden farmor takket nei når jeg spurte. Jeg oppfatter  han som bare generelt bitter fordi jeg har gått videre, har det fint og har fått baby, og at han sitter der i sorg over vårt døde barn og føler seg alene. Uansett hva jeg gjør, greier de å vri det om til at jeg har gjort noe galt. Jeg begynner å bli lei av å svare med en snill tone hver gang jeg får kjeft og å finne meg i alt dette tullet. Jeg skal møte farmor idag, men har helt ærlig ikke lyst når ting er slik som det er. Synes de rett og slett er trollete med meg bare fordi jeg har det fint og jeg skjønner ingenting. Hvis det er å bli mer inkludert de ønsker så burde de jo skjønne at dette bare fører til at de blir -mindre- inkludert. Faren maser også om å ha baby alene, babyen fullammes og er tre måneder gammel. Hvordan tenkte de å få til det her egne selskapet? De er kanskje biologisk familie, men det er fremmede mennesker for babyen. Det kan som nevnt gå 5 uker imellom hver gang far treffer barnet. Jeg sender ikke babyen min til et selskap der hen ikke er trykk på noen. Vurderer å bare kutte ut far og si at han får bestille time på familievernskontoret for mekling og på meklingen kreve familieterapi hvis han vil ha samvær for dette funker så absolutt ikke. Jeg har sikkert ting å forbedre jeg også, men far og fars familie har ikke selvinnsikt og legger absolutt alt over på meg. Det er alltid jeg som er vanskelig og aldri dem. Skal som sagt møte farmor idag, og har egentlig ikke lyst når det er slik. Prøver virkelig å innstille meg på å bite i det sure eple og være snill og grei , men jeg synes det er vanskelig når de er slik mot meg. Skal jeg si til henne at jeg ikke kommer, og forklare hvorfor?

Anonymkode: 254fb...633

[FayFerner]

Hvis du er smart så vær hyggelig og grei, men bestemt, det kommer man alltid lengst med. Det er klart de ikke kan ha babyen alene så lenge du fullammer, det må du være tydelig på. Ut fra det du skriver er det mye med far og fars familie som ikke virker bra. Men en del uklarheter også. Hvorfor skal du møte farmoren i dag? Og hvorfor sa hun nei til å være fadder? Og du skriver at din x-mann maser om å ha babyen alene, samtidig som du skriver at han aldri tar initiativ og ikke ser babyen oftere enn hver 5. uke. Mye som var uklart i innlegget ditt, så fint hvis du kan korte det ned og være mer konkret på hva du ønsker hjelp til

[Silfen]

Lag samværsavtale med far. Sett dere ned sammen, inviter gjerne til den. Vær bestemt på at den skal være for eksempel i hjemmet ditt, på trilletur i nabolaget eller lignende, siden du ammer og baby er så liten. Still klare krav, si fra vennlig og bestemt når ting er uaktuelt. Som denne festen. Si at de er hjertelig velkommen og at du ønsker de tilstede, men ønsker de egen navnefest for babyen så må de vente til denne er eldre siden du fullammer. Men da skal baby være trygg og kjenne far, så han får pent stille opp. Bare innkall til megling, men vær imøtekommende og ikke kutt ut far på noen måte. JEg vet det er drit når de er noen nepskrell, men du får mer igjen til slutt for å svelge noen kameler og prøve å få til at han er far og stiller opp som far. For barnets del.

[AnonymBruker]

17 minutter siden, FayFerner skrev:

Hvis du er smart så vær hyggelig og grei, men bestemt, det kommer man alltid lengst med. Det er klart de ikke kan ha babyen alene så lenge du fullammer, det må du være tydelig på. Ut fra det du skriver er det mye med far og fars familie som ikke virker bra. Men en del uklarheter også. Hvorfor skal du møte farmoren i dag? Og hvorfor sa hun nei til å være fadder? Og du skriver at din x-mann maser om å ha babyen alene, samtidig som du skriver at han aldri tar initiativ og ikke ser babyen oftere enn hver 5. uke. Mye som var uklart i innlegget ditt, så fint hvis du kan korte det ned og være mer konkret på hva du ønsker hjelp til

Takk for svar. Var kanskje litt uklar fordi jeg prøver å være anonym. Jeg skal møte farmoren fordi jeg prøver å ha et godt forhold til familien hans for barnets del. Slik at hun får se babyen og slikt. Jeg vet ikke hvorfor hun takket nei til å være fadder, hun har ikke forklart det så veldig for meg, men hvis jeg forstod det riktig er det fordi faren ikke har vært med å velge. Men han har aldri spurt, så jeg trodde han ikke hadde interesse for det. De få gangene han vil se babyen, spør han om å ta han med alene. Sist gang vi var på trilletur begynte baby å grine slik at jeg måtte plukke hen opp, så kanskje han tok poenget da.

Det jeg ønsker er egentlig bare å skrive ut litt frustrasjon.

12 minutter siden, Silfen skrev:

Lag samværsavtale med far. Sett dere ned sammen, inviter gjerne til den. Vær bestemt på at den skal være for eksempel i hjemmet ditt, på trilletur i nabolaget eller lignende, siden du ammer og baby er så liten. Still klare krav, si fra vennlig og bestemt når ting er uaktuelt. Som denne festen. Si at de er hjertelig velkommen og at du ønsker de tilstede, men ønsker de egen navnefest for babyen så må de vente til denne er eldre siden du fullammer. Men da skal baby være trygg og kjenne far, så han får pent stille opp. Bare innkall til megling, men vær imøtekommende og ikke kutt ut far på noen måte. JEg vet det er drit når de er noen nepskrell, men du får mer igjen til slutt for å svelge noen kameler og prøve å få til at han er far og stiller opp som far. For barnets del.

Tusen takk for svar, og du har nok helt rett. Jeg føler de nesten vil at jeg skal bli vanskelig for å rettferdiggjøre oppførselen sin, så det beste er nok at jeg holder maska. Jeg skjønner også at han har det vanskelig for tiden, for det er ganske tydelig selv om han benekter det.

Anonymkode: 254fb...633

[FayFerner]

Jeg synes @Silfen sier mye klokt her, konkrete råd som er greie å følge. Få til en samværsavtale. Du kommer alltid lengst med å tilstrebe et godt samarbeid. Og som sagt, vær hyggelig, men bestemt. Du er nødt til å ta hensyn til babyen, som er altfor liten til at far kan passe alene nå, ei heller ha ham alene i egen dåp. Men si at du gjerne vil ha ham med på laget, at når babyen blir større vil han kunne være alene med han og at du ønsker ham på mer på banen som far. Ikke avlys møte med farmor i dag. Som du skriver selv "Jeg føler de nesten vil at jeg skal bli vanskelig for å rettferdiggjøre oppførselen sin, så det beste er nok at jeg holder maska". Prøv å tenke at du skal i alle fall gjøre alt du kan for å få til et godt nok samarbeid fremover. Vis farmoren i dag at du så absolutt er god på samarbeid, kanskje deres negative holdning til deg dempes.

Det er naturlig at du føler deg frustrert nå, hvem ville ikke det, men hvis du hele tiden har barnets beste i tankene, så kanskje det letter det litt. Da tenker jeg ikke at far skal være alene med baby nå, for det går ikke, men at barnet har godt av å ha en far i livet sitt når han vokser opp. Da er det viktig at samværene følges opp ordentelig. Det må du også si til far og hans familie.

Lykke til

[AnonymBruker]

Vil bare uttrykke medfølelse mht tapet av datteren deres. Og så kom dette bruddet, i tillegg til at du har en gutt å ta vare på. Jeg får enorm respekt for deg som klarer å stå i dette med slik verdighet. At du ønsket Farmor som fadder synes jeg var veldig klokt og raust av deg; det er utrolig at de ikke verdsatte det. Hun burde satt sønnen sin på plass, det er som han vil alt skal dreie seg om ham og hans behov, ikke den lille eller deg. 

Jeg synes du har en fornuftig tilnærming som jo er i tråd med rådene over. I det lange løp vil du vinne på det, barnet også. Din eks burde gått i terapi hvis han sliter med sorgen, men det er kanskje ikke så lett for deg å foreslå. Beste ønsker for både dåp og fremtid. Du har gjort alt riktig. Klem 

Anonymkode: 5904c...3d1

[FayFerner]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vil bare uttrykke medfølelse mht tapet av datteren deres. Og så kom dette bruddet, i tillegg til at du har en gutt å ta vare på. Jeg får enorm respekt for deg som klarer å stå i dette med slik verdighet. At du ønsket Farmor som fadder synes jeg var veldig klokt og raust av deg; det er utrolig at de ikke verdsatte det. Hun burde satt sønnen sin på plass, det er som han vil alt skal dreie seg om ham og hans behov, ikke den lille eller deg.

Jeg synes du har en fornuftig tilnærming som jo er i tråd med rådene over. I det lange løp vil du vinne på det, barnet også. Din eks burde gått i terapi hvis han sliter med sorgen, men det er kanskje ikke så lett for deg å foreslå. Beste ønsker for både dåp og fremtid. Du har gjort alt riktig. Klem

Anonymkode: 5904c...3d1

Nå er jo ikke jeg TS, men ville bare si at dette var et utrolig flott innlegg!!

[Apis]

Har all sympati for følelsene dine, men vis vi legger dine følelser til side, så fikk han kanskje aldri muligheten til å bli involvert i planleggingen rundt dåpen? Men når det er sagt så syntes jeg det er spesielt av en farmor å takke nei til å være fadder, det er sånne ting som en ser på som en ære når en blir spurt

[Gjest NotNaomi]

Mulig det bare er meg,men det er ikke bra å forlate ei som er høygravid med et barn til å ta hånd om! Du skriver også at måten han gjorde det ikke var pen. Er det mulig han og familien hans syns det er flaut å komme i dåpen mtp din familie som jo vet dette?

Forøvrig ser det ut til at du handler rett,og han burde jo ha nevnt at han vil være med på planleggingen iom at han forlater deg samt ikke ser babyen så ofte akkurat. Ikke kutt ham ut,og møt farmoren du. Gjør det du syns er riktig og ikke la deg påvirke av deres oppførsel. 

[Sulosi]

Her synes jeg fars familie skyter seg i leggen. 

[AnonymBruker]

På sett og vis kan jeg forstå både deg og dem. 

Barnet er såpass lite enda at det skjønner ikke noe av oppstusset rundt seg. Så lenge barnet får dekket sine primære behov av deg, så har barnet det helt perfekt i sin egen lille verden. 

Når det er sagt, er dåp veldig viktig for min del også personlig. Viktig religiøst sett, og viktig tradisjon å føre videre. Må jo være gøyest både for deg og for barnet å kunne se tilbake på bilder fra dagen der hele barnets familie er samlet, inkludert dem.  Men du burde vitterlig snakket tidlig i prosessen med ham om hvorvidt han ønsket å delta på planleggingen. Jeg forstår han er såret mtp det.

Men igjen; når dere ikke er sammen mer så skjønner jeg veldig godt at det kan være vanskelig for de å vite hva de kan snakke sammen med deg om på den store dagen, og hvorfor i all verden de skal gidde det. 

 

Lag samværsavtale med far så snart som mulig. Jeg tror det vil være smart av dere å ordne det med hjelp av familievernkontoret. Du må sette premissene, i alle fall så lenge du ammer. 

 

Jeg må også få kondolere over tapet av den lille dere hadde sammen. Slik jeg har forstått det er det de færreste par som klarer å fortsette å være sammen når man mister et barn. Man kan ha svært ulike måter å sørge på. Har dere snakket nok om dette med andre, både hver for dere og sammen? Jeg tror dere burde det. 

 

Anonymkode: 7e665...3a7