Familien og skam

[Gjest Hillary..]

Det er mye bra i min familie, men det er jammen mye rart også. Jeg er alene, men har lurt på hvordan en ektemann ville se på en del ting...

Den merkelig dynamikken mellom mine foreldre ville han kanskje ikke fange opp ... og det er greit.

Men det faktum at vi hra en tante som sikkert er blitt mishandlet - i hvert fall psykisk - i alle år av en psykopat av en ektemann, uten at vi har grepet mer inn...

Hva er det? Skjer det i andre familier? Jeg vemmes, og samtidig føler jeg meg totalt passivisert. Kanskje min mor gjør det samme.

Det er ikke lenge siden jeg hørte om min farfars alkoholproblem. Da kommer pappas holdning til sin far i et nytt lys. Og hans søsters forkjærlighet for rødvin.

I blant lurer jeg på hva som skjedde min mors barndom, for under all kjærligheten hun har gitt meg bærer hun en rustning og det er ting hun overhodet ikke har greid å gi meg en ballast i forhold til.

Har dere noe i familien man ikke forholder seg til eller hemmeligheter man bare aner?

[Gjest Anonymous]

Tror det er noe i alle familier, i min fikk de unger både her og der på begge sider av slekta, men det ble ikke dysset ned akkurat.

Ellers er det vel en hemmelighet som ikke blir snakket om, vi bare prøver å late som ingenting og jeg skal ikke si hva det er her heller.

Men noe er det ialle familier, tett opp i dagen eller langt tilbake.

[Gjest Hilde K S]

Som oftes er det noe i alle familier. Det finnes noen familier som tror det ikke er noe i deres egen

[Gjest Gjesta]

Har dere noe i familien man ikke forholder seg til eller hemmeligheter man bare aner?

Ja,....og det tror jeg de fleste familier har, noen er bare flinkere til å skjule det.

[Gjest Anonymous]

Selvfølgelig er det noe i ALLE familier. Vi har mange slike hendelser, og ingen har blitt spart. Men det er ikke hemmelig. Utroskap, løgner, psykopater, mishandling, sexovergrep, alkoholisme, selvmord, torpedovirksomhet, fengselsfugler osv osv. Det eneste som mangler er mord

Og jeg kan ramse opp i det uendelige om mine venners familier også.

Slapp av du, dere er helt normale

Ronja_80

[Gjest Anonymous]

Absolutt. Jeg er vokst opp med familiehemmeligheter. en av de tingene vi ikke kunne snakke om da jeg vokste opp var faren min. Han døde i en ulykke da jeg var nyfødt. Selv i dag som godt voksen så vet jeg knapt noe om ham. Halvbroren min fikk jeg på bordet da jeg var 17 år. Drapsforsøk har vi også mot min bestemor.

Jeg blir så sint av disse familiehemmelighetene! Mine barn vokser opp med et helt annet forhold til ting som har skjedd i fortiden, både med oss foreldre og familien ellers. Ting skal på bordet. At noen i familien min har gjort noe negativt betyr ikke at jeg ikke er et oppegående menneske. Fortielse gagner ingen.

[Gjest Melk]

Det er en død person vi ikke snakker om, noe jeg synes er synd. Vi snakker også lite om hva bestefedrene gjorde under krigen. Synes det er dumt, for nå er de døde og jeg vet ikke hvorfor de havnet i fengsel.

[Naima]

ja jeg var der du er når med en hel hau tanker om hva en eventuell sammboer/ mann ville si om min familie.

Og som jeg misstenkte så gar han ikke sammen med min mor noe serlig og er ovehode ikke noe for hvordan hun har hontert familier og kriser på.

Så må jeg si at jeg er temmelig glad han aldrig fikk møte min far (han døde tre år før jeg traff min kommende mann) og hadde han ikke det så hadde et eventuellt møte resultert i blod og knekt nese tror jeg :-?

Så kan jeg ikke si at hans familie går bra med min familie, det er en isfront mellom dem og det er bare jeg som får trenge gjennom sjollet og komme inn p begge sider

Søskene mine er for ung og irriterende til at noen andre enn nærmeste familie klarer å holde ut i noen timer med dem.

Så er det slekten min og takk gud for at jeg ikke er nærere slekt med dem en kusine og eller tante barn eller tremenning for nå kan jeg ungå dem og ignorere dem og det trives jeg med.

Det posetive er at han elsker meg og jeg han.

Min familie respekterer meg og mitt liv og vet at det er mitt valg.

Hans familie er overasket over hvor godt jeg har ommet ut av allt og har tatt meg inn i varmen fra første stund.

Det er det som teller mener jeg

[Gjest Aurélie]

Joda, min familie er ikke skånet fra hendelser fra fortiden den heller. Moren min ble f.eks. voldtatt som tenåring, og dette skulle ikke snakkes om av familien, hun fikk jo null hjelp og forståelse. Generelt kan jeg si at hun er nokså kald og distansert, vært lite omsorg og forståelse å få fra henne. Men slike ting har jo en tendens til å gå i arv mellom generasjonene. Mormor var også veldig følelsesmessig utilgjengelig for mamma. Faren min mistet sin egen far bare 22 år gammel, og måtte overta ansvaret for moren sin som utviklet nerveproblemer og avhengighet av piller som følge av tapet av ektemannen. Så, mine foreldre har nok hatt sitt. Vi snakker aldri om disse problemene dog, de bare ligger der og vanskeliggjør kommunikasjon og samværet ellers.

Jeg har kun en søster, men vi to er heldigvis i stand til å se og snakke om dette. Sverger hele tiden på at vi for alt i verden skal behandle våre fremtidige barn langt bedre enn vi selv ble behandlet. Men hvem vet hvordan det kommer til å bli? Vi blir jo alle ubevisst preget av vår oppvekst, selv om vi i voksen alder er klar over problematikken og har en intellektuell forståelse av hvordan det hele henger sammen.

[Usikker]

Tråden er ryddet.

Vær så snill å hold dere til tema!

Usikker

-moderator-

[Gjest GreenSky]

Har dere noe i familien man ikke forholder seg til eller hemmeligheter man bare aner?

Jepp, finnes skjeletter i skapet i min familie i alle fall.