Samboer forskjellsbehandler egne barn

[AnonymBruker]

... Jeg presiserer "egne" barn i overskrift fordi dette er min samboers barn fra et tideligere forhold. De har samme mor. Jeg har en fra før og så har en baby sammen. Hans barn er 9 (gutt) og 12 (jente) mens min er 4.

I de siste månedene har jeg begynt å legge merke til denne forskjellsbehandlingen av jenta og gutten hans. Guttungen gjør absolutt ingenting her i hjemmet, mens jenta hjelper mye til. Det forventes mye av henne og ingenting av gutten. Hos mor er de likestilt og hjelper like mye til. Far duller ekstremt mye med gutten, måten han snakker med gutten og oppfører seg rundt han, så skulle man tro at gutten er 4 år og ikke 9. Gutten får ikke knyte sine egne sko, fordi far gjør det for han. I går måtte jenta skifte på senga selv, men guttens seng skiftet far på uten så mye som å prøve å få gutten til å gjøre det selv.

I dag klagde jenta på at broren hadde tjuvlånte et mobildeksel og at han hadde ødelagt det. Fars svar på dette var "Ja, Åsså? Da har han "supermann" gjort en feil da...." Bare det at han referere til sitt ene barn som "supermann" fikk det til å klikke for meg og jeg greide ikke å holde inne min irritasjon! Sa klart i fra hva jeg syntes om denne forskjellsbehandlingen, men da sier han bare at han forskjellsbehandler da ingen!! Jenta er fortvilt og jeg skjønner henne godt!

Gutten har adferdsproblemer og trenger grenser i hverdage - mener jeg. Mens far mener tydeligvis at han får gjøre som han vil, fordi det er så "synd" på han.... Tar jeg opp min teori med far, benekter han alt og anklager meg for å rakke ned på han som far. Dette er en veldig vanskelig situasjon!

Men over til mitt spørsmål. Er det virkelig rettferdig av han å kreve så mye av 12-åringen og så lite av 9-åringen? Mistenker litt at dette går på kjønn. At damer skal gjøre mer enn menn. At kvinnene skal lage mat, altså jeg og datteren, mens han og sønnen skal få sitte å se på fotball.

Beklager hvis det blir litt rotete her, men jeg skriver bokstavlig talt samtidig som forskjellsbehandlingen foregår nå kjøkkenet her nå... Jenta får steng beskjed om å holde seg over tallerkene mens hun spiser for å ikke smule med knekkebrødet, mens guttungen søler fælt med et speilegg (som foresten far lager til han hver dag) Far sider ikke noe på det!

Anonymkode: 149a7...f9d

[Gjest Balian de Ibelin]

Dette er noe de fleste foreldre gjør enten bevist eller ubevist. 

Endret 4. juli 2016 av Balian de Ibelin

[Gjest HappyWaffle]

Wow... Jeg kan forstå at det i visse tilfeller kan bli SMÅ forskjeller, men når det er så tydelige forskjeller som her så ville jeg bare gått å ventet på den dagen gutten skal ut med venner og ender opp drita eller lignende på grunn av mangel på grenser. Jenta vil bli skuffet over sin far og det kan ende opp med at hun distanserer seg fra faren sin. Sånn type forskjellsbehandling kan i hennes øyne se ut som at far ikke bryr seg om henne, og er mest glad i sønnen. Sånn forskjellsbehandling er helt horribelt... Jeg ville ikke klart å bare se på 

[Gjest HappyWaffle]

2 minutter siden, Balian de Ibelin skrev:

Dette er noe de fleste foreldre gjør enten bevist eller ubevist. 

Her har jo far fått beskjed flere ganger, men nekter å høre 

[Gjest Balian de Ibelin]

Et øyeblikk siden, HappyWaffle skrev:

Her har jo far fått beskjed flere ganger, men nekter å høre 

Kanskje fordi han er en av de naive foreldre som ikke tror at han gjør det.

[Raven Emerald]

3 minutter siden, Balian de Ibelin skrev:

Dette er noe de fleste foreldre gjør enten bevist eller ubevist. 

Ikke sååå voldsomt, eller synlig, tror jeg. Håper jeg. At det blir forskjeller, har gjerne mer med at barn er forskjellige, tenker jeg. Ikke at man har en favoritt?

[Gjest HappyWaffle]

Et øyeblikk siden, Balian de Ibelin skrev:

Kanskje fordi han er en av de naive foreldre som ikke tror at han gjør det.

Det kan være, men da hadde jeg slått enda hardere ned på det. Det er ikke greit å holde på sånn

[AnonymBruker]

Ts her. 

Far har tidligere uttrykt bekymring om at han føler datteren begynner å "skli" i fra han. Det at hun i perioder kan ringe mor mye når hun er hos oss. Jeg prøver å forklare han at det kan ha noe med alderen å gjøre, og at det er helt normalt. Jeg gir han min fulle støtte, men samtidig prøver å forklare at dette er helt vanlig. Dette var før forskjellsbehandling tok av, så jeg synes det er merkelig oppførsel av han! Er han så redd for å "miste" datteren skulle man tro han hadde gjort det stikk motsatte av det han gjør nå. Neste gang han yttrer bekymring om å miste datteren, kommer jeg ikke til å støtte han!

Lurer på om jeg skal snakke med mor, men er usikker på hva hun kan bidra med. Vi samarbeider godt alle sammen, men vil ikke involvere henne alt for mye. Men jeg vil jo selvfølgelig det beste for alle barna våre, og jeg mener far ikke gjør gutten noen tjeneste med å behandle han på denne måten. Gutten er NULL selvstendig, er usikker på seg selv og eier ikke respekt for voksne.

Anonymkode: 149a7...f9d

[Zienna]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. 

Far har tidligere uttrykt bekymring om at han føler datteren begynner å "skli" i fra han. Det at hun i perioder kan ringe mor mye når hun er hos oss. Jeg prøver å forklare han at det kan ha noe med alderen å gjøre, og at det er helt normalt. Jeg gir han min fulle støtte, men samtidig prøver å forklare at dette er helt vanlig. Dette var før forskjellsbehandling tok av, så jeg synes det er merkelig oppførsel av han! Er han så redd for å "miste" datteren skulle man tro han hadde gjort det stikk motsatte av det han gjør nå. Neste gang han yttrer bekymring om å miste datteren, kommer jeg ikke til å støtte han!

Lurer på om jeg skal snakke med mor, men er usikker på hva hun kan bidra med. Vi samarbeider godt alle sammen, men vil ikke involvere henne alt for mye. Men jeg vil jo selvfølgelig det beste for alle barna våre, og jeg mener far ikke gjør gutten noen tjeneste med å behandle han på denne måten. Gutten er NULL selvstendig, er usikker på seg selv og eier ikke respekt for voksne.

Anonymkode: 149a7...f9d

Det nytter neppe å snakke med mor.  Situasjonen vil uansett være den samme. 

Det er mulig at kjønn spiller inn her, men alder kan også være en grunn.  Han ser på datteren som "stor", mens gutten er "liten".  Er der noen mulighet for at datteren kan si i fra til far?  Kanskje når sønnen ikke er tilstede og forholdene er slik at det er mulig å snakke i fred og ro?  Det er jo nok at hun sier at hun synes far er urettferdig, og fortelle ham hvorfor.  Så kan du støtte henne. 

[Gjest Herr Heftig]

Allier deg med barnas mor. 

[AnonymBruker]

Ts her. 

Jeg synes ikke at aldersforskjellen er SÅ stor at der burde utgjøre noen forskjell! Gutten er fullstendig kappabel til å gjøre minst like mye som søsteren, men han vet at han slippe fordi han er "minstemann" (ikke minst i flokken, snarere tvert i mot, men minste og eneste gutt) 

Jenta sier stadig vekk i fra selv, og da støtter jeg henne. Men far sier det samme til henne som han sier til meg, altså at han IKKE forskjellsbehandler noen! Benekte alt med andre ord. Jeg pleier å prate meg jenta på tomannshånd etterpå og vise forståelse ang. Hennes frustrasjon. Men jeg kan jo ikke TVINGE far til å innse noe han går i benektelse for. 

Anonymkode: 149a7...f9d

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. 

Far har tidligere uttrykt bekymring om at han føler datteren begynner å "skli" i fra han. Det at hun i perioder kan ringe mor mye når hun er hos oss. Jeg prøver å forklare han at det kan ha noe med alderen å gjøre, og at det er helt normalt. Jeg gir han min fulle støtte, men samtidig prøver å forklare at dette er helt vanlig. Dette var før forskjellsbehandling tok av, så jeg synes det er merkelig oppførsel av han! Er han så redd for å "miste" datteren skulle man tro han hadde gjort det stikk motsatte av det han gjør nå. Neste gang han yttrer bekymring om å miste datteren, kommer jeg ikke til å støtte han!

Lurer på om jeg skal snakke med mor, men er usikker på hva hun kan bidra med. Vi samarbeider godt alle sammen, men vil ikke involvere henne alt for mye. Men jeg vil jo selvfølgelig det beste for alle barna våre, og jeg mener far ikke gjør gutten noen tjeneste med å behandle han på denne måten. Gutten er NULL selvstendig, er usikker på seg selv og eier ikke respekt for voksne.

Anonymkode: 149a7...f9d

Si fra om det, tydelig. Han har allerede uttrykt bekymring, og vet tydeligvis ikke hva som er feil. Si at han må gjøre det MOTSATTE av det han gjør nå, dvs gi henne mer positiv tilbakemelding og ikke behandle henne annerledes enn sønnen.

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. 

Jeg synes ikke at aldersforskjellen er SÅ stor at der burde utgjøre noen forskjell! Gutten er fullstendig kappabel til å gjøre minst like mye som søsteren, men han vet at han slippe fordi han er "minstemann" (ikke minst i flokken, snarere tvert i mot, men minste og eneste gutt) 

Jenta sier stadig vekk i fra selv, og da støtter jeg henne. Men far sier det samme til henne som han sier til meg, altså at han IKKE forskjellsbehandler noen! Benekte alt med andre ord. Jeg pleier å prate meg jenta på tomannshånd etterpå og vise forståelse ang. Hennes frustrasjon. Men jeg kan jo ikke TVINGE far til å innse noe han går i benektelse for. 

Anonymkode: 149a7...f9d

Jo det kan du. Du kan stå tydelig opp for denne jenta mens både hun og faren er der, si at slik som han behandler henne synes du ikke er riktig. Enten han da endrer oppførsel eller ikke, så vet hun at du står opp for henne, at hun har en alliert i deg. Han faren hennes får bare surmule, han oppfører seg dårlig og da skulle det bare mangle at han får påtale.

Anonymkode: aee43...a1c

[Joe12]

Hva om du dokumenterer dette? I løpet av de neste x antall dagene så skriver du og jenta ned alle slike hendelser, med klokkeslett, og hva broren gjør. Hvis dette går på kjønn kan dere inkludere far på lista og. Når dere føler det har gått lang nok tid, så summerer dere, og viser til far. Da kan han ikke nekte for at fordelingen er skeiv. 

[AnonymBruker]

Dette er jo både relatert til kjønn, alder og plassering i søskenflokken. Slik har det alltid vært og vil det alltid være, dessverre.

Anonymkode: 00313...cee

[Lykkehjerte]

Den Tuesday, July 05, 2016 at 8.27, Joe12 skrev:

Hva om du dokumenterer dette? I løpet av de neste x antall dagene så skriver du og jenta ned  erndelser, snkeslett, og hva broren gjør. Hvis dett! e går på kj ønn kan dere inkludere far på lista og. Når dere føler det har gått lang nok tid, så summerer dere, og viser til far. Da kan han ikke nekte for at fordelingen er skeiv. 

Dokumentasjon er veldig lurt, da får en fram poenget klart og tydelig, og er vanskelig å vri seg unna. Har selv utført dokumentasjon på en situasjon , og passet godt på å få frem at budskapet/resultatet var for å belyse fakta i situasjonen, ikke for arrestere noen eller henge ut. Poenget ble raskt tatt, vedkommende ble faktisk svært overrasket over at dokumentasjonen viste de resultater som ble. Det hadde h*n aldri trodd. Noen ganger kan man altså virkelig selv tro at sannheten er en annen enn det som er, at man handler ubevisst, og derfor benekter en slik situasjon som TS har beskrevet, fordi man ikke ønsker at det skal være slik. I mitt tilfelle var dokumentasjon den eneste løsningen som fikk svært god ettervirkning og løst problemet!