Blir ein lykkligere av økt matriell velstand

[Gjest Edorf]

Boligprisene har de senere økt dramatisk,og prisøkningen samsvarer ikkje lenger  med lønnsøkningen til  folk flest .....Og skal det fortsette slik,så er det bare dei aller rikeste som har råd til egen bolig...Idag ser at stadig ofte at "rett etter" nøkkelen er satt i døra,så havner mykje av innventaret på søppeldynga,og det er totalrenoveringer..m.v ..til ein allerede kostbar  leilighet.....Kanskje har forrige eier bodd i leiligheten i mange år uten at han klaget på standarden.m.v.   Da vi bygde hus på 70 tallet var det husbanken som sette standarden,og mykje av arbeide var basert på egeninnsats.....Statsminister Einar Gerhardsen la i sin tid tilrette for at folk flest skulle få bygge egen bolig,og få seg et  hjem.å bo i .....Krigsårene hadde satt Norge mange år tilbake,og det var stor mangel på boliger....Denne trenden er tydelegvis forlengst slutt,og folk ser på boligen som et matrielt statussymbol,og invisteringsobjekt...Norge ligger idag på europtoppen når det  gjeld opp-pussing av boliger,men er sanneleg ikkje sikker på om standarden er igjennomgående så mykje dårliger hos , en hos våre naboer......Mange har tatt seg opp gjeld til langt "over piphatten",og bankene er blitt pålagde restreksjoner......Heilt greitt å la folk få bygge "dømmeboligen " men bankene burde forlengst  "sette tak på utlån" ...Mange unge opplever  idag at muligheten for å kome innpå boligmarkede minker for kvar dag,og dette som en direkte følge av en totalt feilslått boligpolitikk,som vart endret under da høgre overtok regjeringskontora på  midten av 80tallet.

[Gjest Reza08]

På enkelte områder vil det gjøre situasjonen lettere og mer behagelig med økonomisk velstand. Derimot er det ikke brått sikkert at penger i seg selv gjør deg lykkelig som menneske. Her er det som oftest snakk om helt andre ting enn hvor mange penger man har. Kjærligheten til de man er glad kan ikke kjøpes for penger. Ei kan man heller komme seg ut av personlige kriser med det.

Så lenge man får regnskapet til å gå i null, er frisk, har trygge og lojale mennesker rundt seg og ellers får hverdagen til å gå opp, bør man prise seg lykkelig over det. Når alt kommer til alt kan verken stort hus, fin bil, moderne hytte eller "statusyrke" måles med kjærligheten til de du har rundt deg og alle de små gledene i hverdagen. Økonomisk slagkraft kan hjelpe deg litt på vei, men aldri erstatte de tingene som virkelig betyr noe her i livet.

[AnonymBruker]

Dersom man sliter med å betale regninger hver måned, så vil man ofte være så stresset at det går utover livskvalitet. Men dersom man har nok til å klare seg, så sitter lykken mellom øra 100%. Og man ser mange, mange som blir ulykkelige eller sinte over bagateller som har penger i flust. Så nei, å være rik er ikke det samme som å være lykkelig

Anonymkode: dcaf6...d2f

[Beach]

Det kommer veldig an på hvem du er som person og hvilket miljø du omgir deg med. Undersøkelser viser at lykken ikke blir høyere om man tjener over 500.000/året. Undersøkelsen er amerikansk mener jeg, så summen er antakeligvis noe høyere for nordmenn, dersom undersøkelsen stemmer. Hvis du er en lite materialistisk person, er det klart at designervesker og dyre hus ikke er av interesse til en så stor grad. Er du en veldig materialistisk person hvor alle rundt deg er opptatt av å ha mengder av dyre og eksklusive ting, er det klart økt velstand vil gjøre deg mer lykkelig - til en VISS grad. Tenk på alle familier i Norge som i det stille konkurrerer mot hverandre - hvem drar på finest ferie, har finest hus eller bil, dyreste klærne. Hvis man da er omringet av slike mennesker, kan man helt sikkert føle enorm ulykke og at man ikke strekker til.

Det kan såklart også være et selvtillitsproblem. At man er så lite sikker på seg selv, at man føler det er viktig å stå i stil med andre materialistisk sett. Kanskje tenkes det at man vil få flere venner dess mer penger man har. Hvis man fremdeles er ulykkelig etter å ha blitt millionær, er det altså ikke pengene som er problemet, men heller mindreverdighetskomplekser av en eller annen grunn. Mange tror at livet vil bli perfekt, bare man blir rik nok. 

På den andre siden - å være fattig(etter norsk standard) eller mindre bemidlet er ikke lett, med mindre man er lite materialistisk av seg og klarer seg fint på de kronene man har. Hvis man er i en situasjon hvor man bekymrer seg for ubetalte eller uforutsette regninger, lite eller dårlig og billig mat på bordet eller ikke kunne unne seg et nytt plagg eller en liten reise, er det klart at noen hundre tusen ekstra i året hadde hjulpet ekstremt. Noen har kanskje fantastiske liv ellers, med fin familie, god fysisk og psykisk helse med masse livsglede, men kunne likevel fått det mye lettere og lysere med ekstra på konto.

Jeg kjenner svært bemidlede mennesker som har så mye at de ikke vet hva de skal bruke pengene på. De har kanskje kjøpt alt de trenger og ønsker seg, og mer til. Likevel er noen ensomme(enten mangel på venner(ofte fordi de har innsett at de rundt bruker dem for status/penger) eller kjæresteforhold). De skulle gjerne vært pengene foruten, og er klare på at penger ikke kan kjøpe deg helse, glede, lykke eller venner.

Så konklusjonen er, som undersøkelsen viser, at ens generelle lykkefølelse mest sannsynlig vil øke opptil en viss tjent sum i året, men etter den summen er nådd og man har råd til litt ekstra komfort/luksus i hverdagen, vil det ikke ha mer betydning. Hvilken omgangskrets har som sagt også mye å si, men selv hos de vil ikke mange millioner i året gjøre en noe lykkeligere.

Hva bolig angår, er det tydelig for meg i midten av 20-årene at det nesten forventes at man skal ha kjøpt egen leilighet rundt min alder eller noe høyere. Hvis man bor i kollektiv eller leier en liten leilighet på 18 kvm når man nærmer seg 30, føler jeg at man blir sett litt ned på. Det er selvfølgelig helt tåpelig, og det å kjøpe seg leilighet(særlig om man er alene) i de større byene i en såpass ung alder er nesten kun aktuelt for de med over gjennomsnittet bemidlede foreldre. Slik ser man at forskjellene blir større, for de færreste vil ha den samme muligheten. Mange blir misunnelige, skulle ønske det var de, og innser at det vil ta mange år før de kan begynne å tenke på boligkjøp selv. Det blir MYE press - materialistisk press, og det føles ikke godt for de fleste.

[AnonymBruker]

Økonomisk trygghet blir man nok lykkeligere av. Jeg er en fattig enslig mor, og jeg hadde helt klart blitt lykkeligere hadde vi hatt det bra økonomisk. Det vil si ha råd til en helt middels bolig, en liten bil, kunne kjøpe den maten vi ønsker, kjøpe klær og sko vi trenger, reise på en fin ferie i året. Ha råd til kino, svømmehall, bowling, middag ute iblant. Og ha en buffer, sånn så ryker kjøleskapet, så er det bare å gå og kjøpe seg nytt.

Men en dyr bil, dyr bolig, designer vesker og klær, hadde ikke gjort meg lykkeligere. Det holder med økonomisk trygghet. Nå er jeg ikke materialistisk. Synes det går fint med brukt, kunne aldri tenke meg en dyr veske, eller dyre smykker.

Anonymkode: 6a46b...565

[Gullik]

Enig med resten her. Tror ikke man blir veldig mye lykkeligere av å ha godt med penger, men man kan derimot bli svært ulykkelig av å ikke ha nok til at det går rundt.

[AnonymBruker]

De aller rikeste som har råd til bolig? Norge ligger blandt verdenstoppen i å eie sin egen bolig. Det er ingen menneskerett å eie egen bolig, og øvrige land har en mye større andel av leie. Eiendomsprisene er høye, men det varierer veldig ut i fra hvor man skal bo. Du kan jo ta en titt på leieligheter i sentrum av Stockholm, så kan du jo se litt hvor lett det er i kjøpe der også. Eller hva i London, New York etc for å ta litt drøyere eksempler. Man kan få se seg en helt grei bolig utenfor populærområdene i dag, - med en pris som går i takt med lønningene.

Vedr oppsussing: Noe av grunnen til at Norge ligger på verdenstoppen i oppussing er faktisk fordi nordmenn er noen av de som bruker mest tid hjemme. Dette grunnet lavt kulturtilbud mange steder (fordi vi har folk bosatt i hele landet, og ikke i konklaver som f.eks i Sverige) og ikke minst klima. En sentral/sydeuropeer bruker mye mer penger på restauranter, kultur, uteliv enn det vi gjør, nettopp fordi det er kulturen der. De bruker rett og slett mer tid utenfor hjemmet og derfor er det ikke videre prioritert. F,eks i Japan er det generelt sett viktigere å bruke penger på merkegjenstander enn bolig. Der er det viktigere å ha en LV veske enn en fin sofa. Italierene bruker mer penger på bil, for hvilken type bil man kjøper er status der. Nå generaliserer seg selvsagt, men det er bare å få med de store linjene. I Norge bruker vi mer penger og tid i hjemmet vårt, fordi det er kulturen vår. Jeg vil faktisk våge å påstå at det er lurer investeringsmessig sett enn å putte penger i hjemmet ditt enn en Alfa Romeo eller en chanel veske.

Bankene i Norge er verdens mest regulerte og Finanstilsynet har et hardt grep om de. Øvrige banker i utlandet har ikke så mange krav på seg, og utlånsmulighetene er derfor faktisk større ute enn hjemme. Og til syvende sist er det faktisk ditt eget ansvar å ikke påta deg mer gjeld enn hva man makter.

Så til slutt vil jeg si at det er litt dobbeltmoralskt av TS å sitte her og synse og mene og forbruk. Du skriver at du bygget hus på 70-tallet. Si at du da er i aldersgruppen 60+. Det er faktisk DIN generasjon som er heldigst stilt, både bak og foran. Ingen har hatt en høyere verdiutvikling på boligen sin. Det huset du bygde (selvom det var et husbankhus) er trolig verdt 12-15 ganger så mye i dag. Inflasjonen har i tillegg slettet all gjelden din og vel så det. Ingen generasjon får så lang pensjonisttilværelse som dere, verken før eller etter. Ingen genereasjon får så mye og lenge støtte fra statskassa som dere. Pensjonsrettighetene for oss som kommer etter blir bare trangere og trangere nettopp fordi folk må ta mer ansvar selv og stå i arbeid lengre.

Så len deg tilbake i godstolen, men utvid horrisonten din litt.

Anonymkode: db708...653