Veien fram mot bryllup...

[Systo]

Frieri eller planlagte dere det sammen?

Min kjære og jeg møttes sommeren 1996 da vi var 15 og 20 år. Vi ble bestevenner, men så tok kjærligheten over og vi ble kjærester 15/12-96.

Julaften 1997 etter forlovet vi oss (uten frieri), familie og venner lo og sa det var tullete av oss å forlove oss så unge, og at vi ikke hadde noen garantier om at det kom til å vare :o

Vi ble ikke lei oss for dette, istede gav de oss bare "fyr på bålet"... Vi skulle vise dem

Vi ble samboere da jeg var 18år

Han jobbet og jeg gikk på skole. Da jeg sommeren 2000 fikk plass på skole i nabo byen, 3 timer vekke, valgte jeg å flytte. Noe som er det vanskeligste jeg har gjort. Han ble igjen hjemme og det ble mye pendling de 3 kommende årene. Men vi klarte det :-)

I fjor vår flyttet jeg hjem igjen og vi flyttet inn i en "ny" leilighet... Og så begynte problemene...

Jeg tok forgitt at jeg kjente ham og i stede for å ta opp problemer med han antok jeg hva han kom til å si eller hvordan han kom til å reagere og jeg droppet da å ta det opp. Tilslutt satt jeg med så mye små problemer at jeg følte meg kvalt... Jeg var nok så langt nede i vår og jeg forlangte at han flyttet... Han var på vei,men vi valgte å jobbe mer med forholdet. Da jeg ble friskemeldt fra depresjonen. Var forholdet vårt bedre enn noen gang.

Sammen planlagte vi bryllup og ønsket å gjøre noe spesielt, da mamma sa "Hvis dere skal gjøre noe utradisjonelt i våre familier, gift dere i kirke."

2 dager etterpå satt jeg i telefoene og bestilte kirken, ringte så til samboeren min og sa... "Nå er det gjort... Vi gifter oss 20/8-05, er du fortsatt med?"

..."Selvfølgelig, jeg gleder meg allerede..."

Så nå er vi i full gang med planlegging

Så neste sommer da jeg er 24år og han 29år blir vi ektepar...

Noen andre som vil fortelle sin vei?

[Gjest Tex]

Så morsom historie

Den som ler sist ler best, jeg ventet på min drømmemann i årevis før han endelig ble min.........

Laaaang historie, men enden ble god og vi lever i et lykkelig ekteskap på sjette måneden. Og vi traff hverandre første gang da jeg var søtten og han tjueen, nå er vi tretti og trettifire......

[IdaC]

Jeg kjente min kjære fra vi var barn. Lekte sammen ved 10-års alderen. Familien min flyttet til en annen by og vi mistet kontakten.

Da jeg var 16 møtte jeg en gutt som jeg trodde var min store kjærlighet. Jeg kunne ikke ha tatt mer feil. Vi passet ikke sammen i det hele tatt, men det fant jeg først ut da jeg flyttet til samme by hvor han bodde.

Ikke lenge etter dette ble det slutt mellom oss, og jeg var inne i en periode med mye festing, gutter og reising. Etter en stund, via ei vennine fikk jeg vite at barndomsvennen min bodde i utkanten av byen jeg befant meg i.

Jeg kom i kontakt med ham via hun venninen, og vi ble enige om møtes på kafe, for å minnes barndommen. (To år etter at det ble slutt med eksen) Det var en av de beste kveldene i mitt liv. Det sa bare helt pang for oss med en gang, vi klarte ikke å ta øynene fra hverandre. Det er nå nesten to år siden den kvelden.

I løpet av de to åra så har vi fullført utdannelser begge to, kjøpt oss leilighet, kjøpt ny bil og planlegger bryllupet.

Vi har møtt en del motstander på veien hit, men sammen har vi klart å komme over dem.

Vi føler at vi er som skapt for hverandre, og kan ikke tenke oss livet uten hverandre.

Vi er også glad for at vi ikke møtte hverandre da vi var 17, men 22, da vi begge trengte å feste fra oss.

Nå er bryllupet det neste på planen vår, og om noen år håper vi på å få det første kjærlighetsbarnet vårt...

[maki]

Vi har vel ikke hatt en så lang vei vi

Kristian og jeg traff hverandre på videregående da vi havnet i samme kl. Jeg var da i et forhold som ikke var spesielt bra, jeg kunne få høre at jeg var ei hore bare for å snakke med andre gutter. Ble veldig syket ned med greide tilslutt å bryte ut av dette forholdet. Jeg hadde fra første dag synes at Kristian var en veldig kjekk gutt men det var det. Etter bruddet med han andre haddet jeg egentlig gått lei av å ha kjæreste for en stund, men etter hver så måtte jeg da innrømme at jeg ble veldig betatt av Kristian.

Men for han var jeg bare jenta i kl.

Så 4 mnd etter vi slutta på skolen fikk jeg plutselig meld fra han, når han spurte om jeg vil møte han i byn trodde jeg at han hadde fått tak i feil nr eller no. Men neida det var meg han ville møte.

Etter et par møter ble vi sammens og nå to år senere planlegger vi bryllup.

Frieri eller planlagte dere det sammen?

Vi hadde snakket en stund om det og fant ut at vi ville gifte oss til sommeren. Satte dato å bestilte hotell og kirke. Men han fridde alikevell da =) Noe jeg synes var veldig koselig, å utorlig nok så greide jeg alikevel å bli overrasket.

Så blir vel en god blanding

[Gjest Gjesta]

Veien har vært lang og vanskelig fram mot bryllup.

Vi traff hverandre første gang i 96 - og har holdt sammen siden den gang. Det tok tid før vi ble et "offentlig" par, og det var mange omstendigheter som tilsa at forholdet vårt aldri kom til å fungere. Det å bo sammen og kanskje gifte oss var hendelser som lå langt, langt inn i framtiden - men nå er vi endelig der!

Vi gifter oss i mai neste år, og da er vi endelig i mål etter mye motgang!

K

[søndagsengel?]

Hos oss var det frieri, selv om han ikke akkurat gikk ned på kne... Det var den første jula, da vi bare hadde vært samboere i et par måneder (men kjærester i 3 år). Han var sååå ivrig etter å gi meg julegaven det året. Faktisk var det like før jeg fikk den på lille julaften Men på julaften i 2001 våknet jeg med julestemning i hele kroppen. Da jeg sto opp, fant jeg Sambo i sofaen i stua, og en eneste liten gave under juletreet. Inni der lå forlovelsesringene våre (ja, begge to ). Også spurte han om jeg ville gifte meg med han, og det ville jeg jo !!

Vi møttes i august 1998 og ble sammen i oktober samme år. Da hadde jeg akkurat fylt 16, og han fylte 20 fire dager etter at vi (offisielt) ble sammen. Selv om vi forlovet oss var vi enige om å ikke sette dato for bryllupet med det samme. Nå har vi vært sammen i 6 år, jeg har fullført utdannelsen til sommeren og vi har kjøpt hus sammen. Så nå syntes vi det var på tide Og 23. juli 2005 skjer det!!!

[Calla]

Jeg møtte min kjære sommeren 2002... vi fant fort ut at det var mer enn vennskap mellom oss.. alt føltes bare så rett! Det eneste (store) problemet var at jeg skulle flytte utenlands når sommeren var over... Vi holdt kontakt mens jeg var i utlandet, og ble offisielt sammen da jeg kom hjem til juleferie... Flyttet så hjem til Norge i mai..Etter å ha vært borte fra hverandre i lengre perioder, sa kjæresten at han aldri ville sove en natt uten meg.. så jeg flyttet inn hos han! Et halvt år etter, kjøpte vi hus sammen. Vi hadde snakket om giftemål flere ganger, og både jeg og han hadde fridd.. så i sommer bestilte vi kirke

Må bare si at selv om det var grusomt å savne hverandre så mye mens jeg var utenlands, så gjorde det oss sterkere... Og hvis vi i perioder er litt lei av hverandre, så tenker vi bare på hvor jæ.... det var å være borte fra hverandre...

[Gjest gjest1]

Jeg og min kjære møtte hverander gjennom en felles venninne. Vi var bosatt i hver får by, men med bare 1,5 t reisevei mellom oss, var ikke avstanden så stor.

Fikk ett litt usikkert inntrykk av han første gangen jeg møtte han, men da han inviterte meg på besøk så tenkte jeg at hvorfor ikke finne ut av dette.

Det er jeg selvfølgelig veldig glad for at jeg gjorde. Etter det besøket så vi hverandre hver eneste helg i 9 mnd før vi ble samboere (jeg flyttet). Nå har vi snart vært sammen i 3 år og gifter oss til sommeren