Å bli godkjent av kollegaer for den man er?

[HSP_intro]

Jeg har jobbet på arbeidsplassen min i 3 år nå, og godt over 1 år i nåværende avdeling. Lurer litt på inspill fra andre om det å føle seg akseptert av kollegene for den personen man er. Kan man kan være seg selv på jobb, eller må man late som man er noen andre?

Har hatt en lengre diskusjon med min psykolog på dette tema og klarer ikke bli helt enig med han. Så ønsket gjerne høre litt hva andre mener om dette tema.

For å gi litt informasjon fra den aktuelle saken. Jeg er en person som har slitt med dårlig selvbilde og selvtilit stort sett hele livet. Jeg er forsiktig og stille, når jeg føler meg trygg og det er en komfortabel samtale. Jeg har en introvert personlighet og høysensitivitet. Jeg er i en prosess hvor jeg jobber med å finne ut av dette, å finne ut hvem jeg er. Hele livet har jeg blitt fortalt hva som er galt med meg, "jeg snakker ikke nok, jeg er for forsiktig, jeg er for sjenert, jeg takler dårlig store endringer, blir påvirket av andres sinne/agresjon." Kort sagt har jeg gått hele livet å følt det er noe galt med meg og at jeg må endre meg for å bli akseptert. At jeg liksom må være som alle andre.
Men det er ikke lett, og jeg blir fortsatt oppfattet som reservert og sjenert, som resulterer i at folk gjerne ikke inkluderer meg slik som de andre eller ikke vet helt hva de skal si til meg heller.  Har jeg det godt, føler meg trygg og unkludert på en måte som jeg trives med så kan jeg virke litt anderledes med tanke på å være med i samtaler og tar intiativ i noen situasjoner.
Men jeg er en dame som tenker før jeg snakker, og har hodet så fullt av tanker så spesielt ved småsnakking når vi er mer enn 2 er ganske slitsomt og til tider vanskelig.

Etter jeg har begynt å jobbe med meg selv, Tatt det standpunktet at nå som jeg er 29 år, skal jeg jaggu finne ut av meg selv. Jeg klarer ikke gå med denne følelsen av å være under eller midre verdt enn andre. Jeg vil lære hvem jeg virkelig er, ikke den jeg har blitt fortalt at jeg er. Ikke bare for å få det bedre med meg selv, men også for å bli en bedre mor som kan utstråle og bidra til at mine barn er stolte over hvem de er og vokser opp med gode selvbilder og selvtilit.

Psykologen min mener at man må skille sin personlighet mellom "private" og "jobb". At man må passe inn med de andre og være slik de andre forventer på jobb.
Dette er hva jeg har gjort hele livet, tilpasset meg andre, og det har ikke hjulpet meg med det å føle meg akseptert eller føle meg noe godt. På det punktet at det ikke er alt personlig som man skal dele med andre på jobb, og ikke legge ut alt om hvem man er, hva man liker osv. Det er jeg helt enig i og det har jeg sagt ikke er aktuelt heller. Men jeg ønsker at folk kan vite at det er flere sider ved meg en ei sjenert jente som snakker lite. Jeg har overraskende og positive sider med meg også slik som alle de andre lyser ut på jobb.
Også tenker jeg at om jeg kan bli trygg på hvem JEG er, og akseptere meg selv, ikke fake at jeg er ekstrovert når jeg faktisk er introvert, så kan kanskje min trygghet og sikkerhet kan gi meg bedre aksept og faktisk bli godkjent for den personen jeg er.

Jeg vil at folk skal tenke at hun er introvert og liker å være litt stille, og det er ok. Vi vil likevel inkludere deg og vi tar gjerne initativ for at du kan bli med i det sosiale hjørnet iblant. Jeg har ikke noe imot hvordan andre er. Min instilling er at alle er ok, de er den personen de er og det må de bare få lov å være. Jeg føler det er altfor dømmende i samfunnet å være seg selv, å bli forstått som en høysensitiv og intovert person i et veldig ekstrovert preget samfunn.

Så bør jeg følge min egen følelse og finne meg selv og bli akseptert for min måte å være (Jeg er jo høffelig/hyggelig og smiler som person, så er ikke slik at jeg plutselig vil endre meg å bli fæl og respektløs mot andre).
Eller skal jeg høre på psykologen at det å være seg selv ikke er passende på en arbeidsplass, at man må være slik som "alle andre".

Fake it till you make it, men hvor langt skal du gå i det å fake?

 

[AnonymBruker]

Jeg mener at man får seg en yrkespersonlighet. Hjemme så er jeg rolig, stille og liker å slappe av. På jobb er jeg skravlete, veldig positiv, smiler hele tiden, ler ofte og aktiv. Fordi jobben min tilsier at man er slik. Da jeg jobbet i barnehage f.eks, jeg synger ikke høyt hjemme eller foran andre men på jobb i barnehage samg jeg høyest av alle og med masse innlevelse. For det er mye med hva slags yrke man er i. Så vet jeg at voksne folk ofte er sære mennesker som har nok med seg selv. Man er som regel på jobb for å få gjort en jobb, ikke for å være bestevenn med alle. Så da er det helt ok å "være en annen." Hvis du merker at folk på arbeidsplassen din er på en måte så prøver man jo heller å passe inn enn at alle andre skal ta masse hensyn. 

Anonymkode: 8d3f0...df6

[AnonymBruker]

Jeg er enig med psykologen din. Man skal selvsagt få være seg selv så langt det går, men det er ikke alt som passer seg på en arbeidsplass. Der må man være profesjonell. Man kan ikke alltid kle seg som man vil. Man bør ikke ukritisk snakke om alt man vil. Det er codes of conduct (som det heter på nynorsk) som stiller krav til profesjonell oppførsel. 

Man skal ikke måtte gjøre seg om til en helt annen person, men har man personlighetstrekk og oppførsel som ikke går i hop med hvordan man er profesjonell på jobben, så kan man ikke være seg selv fult ut. 

Jeg er også stille og introvert, og slet med sosial angst i åresvis. Men jobben min krever at jeg tar initiativ til tider, at jeg snakker mer enn jeg selv egentlig liker, at jeg forholder meg til folk mer enn jeg liker, og at jeg stiller opp på litt sosiale ting for å være med på å bygge oppunder et ok arbeidsmiljø. Jeg har til tider kontakt med kunder, som består av finansielle institusjoner hovedsaklig, og da kan jeg ikke kle meg slik jeg selv ønsker, da må jeg frem med jobbklær som jeg aldri ville finne på å gå med på privaten. Jeg må holde kjeft om en del personlige meninger som er uforenlig med mitt firmas verdier utad (jeg kan ikke legge ut om hvor moralsk forkastelig jeg synes et par av produktene vi selger er, f.eks). 

Er man på jobb, er man profesjonell, og rette seg etter hva firmaet mener er god oppførsel. Sånn er det bare. Du kan være høylydt bajas med voldsome redikale meninger og lilla hår på fritiden, men på jobb er man på jobb. 

Anonymkode: c4678...3d8

[Gjest The damned]

Som de andre skriver så kommer det jo litt an på jobben din.

Samtidig så kjenner jeg meg igjen i det du skriver. Jeg er ganske så lik som deg. Allikevel så har jeg jo vært litt annerledes på jobb,men det kommer litt an på jobben. I de jobbene som var litt mer sosiale så måtte jeg jo ta på en maske som ikke var meg,men jeg taklet ikke de jobbene så godt. Satser på et annet yrke nå,men der må jeg jo også være litt annerledes enn sånn jeg er på privaten Jeg må nok også prate mer og forholde meg til kunder der også,men akkurat det ser jeg på som en del av jobben. Allikevel så mener jeg at man må godta at kolleger er ulike. Noen er mer stille,andre er veldig skravlete,noen midt i mellom,noen er veldig morsomme osv. Så jeg er vel delvis enig med psykologen din selv om jeg mener at selv om man tilpasser seg litt på jobb så skal det ikke være slik at en som er sjenert skal endre seg og skravle masse. Det handler vel mer om at man tilpasser seg litt slik at man oppfyller de kravene en jobb har til en.

Jeg har også fått høre hele livet at jeg er for stille,jeg må prate mer,jeg må ikke være så forsiktig osv. Tror nok at det gjør at man blir ganske usikker på seg selv, og på den måten føler man jo at den man er ikke er bra nok. Jeg er ganske lei av å få høre at sånn jeg er alltid er feil, og jeg prøver nå å godta at det er sånn jeg er. Tenker også at når man har en større trygghet på den man er så påvirker det også hvordan andre er mot en. Det å føle at man er mindre verdt enn andre påvirker en jo ganske så mye og det hemmer en jo siden man tenker at man ikke blir godtatt av andre.

Dette ble litt rotete,men håper det ble litt forståelig i hvert fall

[AnonymBruker]

Man tar på seg den hatten som passer til den situasjonen man er i, ganske enkelt. Noen er flinkere til sånt enn andre, men det er vel i bunn og grunn noe av det som skiller en god arbeidstaker fra en gjennomsnittlig en.

Anonymkode: ca71c...ba5

[charactouy]

Jeg er meg selv på alle arenaer - men ikke hele meg selv. 

Det er sider av meg som jeg velger å skjule på jobb. Sider som ikke sømmer seg å vise, eller sider jeg ønsker å holde mer privat. 

Jeg tar ikke på meg en annen personlighet, det har jeg ingen tro på at kan være sunt. Jeg later ikke som jeg er en annen. Jeg er meg. Den profesjonelle meg. Som er en del av helheten, til tross for at det er langt fra hele meg.

[ViljaH]

Jeg tenker at man har en kjerne som er med hele tiden, og så har man ulike varianter eller utgaver av seg selv basert på den kjernen, for ulike sammenhenger. Så da har jeg Jobb-Vilja, Familie-Vilja, Venninne-Vilja, Mamma-Vilja osv. Jeg er ikke helt lik på jobb og privat. Men jeg er jo meg, bare løfter frem/demper ulike karakteristikker jeg har. På jobb er jeg profesjonell, leverer alltid til avtalt tid, er omgjengelig og blid til alle. Sta når det trengs. Kler meg til rollen. Privat kan jeg være mer lat, gå i joggis, ikke gidde ta oppvasken, være frekk og sur om jeg føler for det. Jeg synes ikke det er greit å være frekk og sur på jobb, fordi man er litt trøtt f.eks.

Så - jeg synes du bør strekke deg for å være sosial og snakke på jobb for å skape god kontakt med kolleger, selv om du aldri blir skravlete. Alle trenger ikke være skravlete. Men om du ikke gidder prøve å snakke litt med kolleger, så vil ofte de ikke gidde prøve å mot deg heller.

[Cata]

Stort sett enig med de fleste her. Selv om man ikke bytter personlighet når man går på jobb, så må man gjerne justere den litt. Jeg er også introvert, men må omgås en del folk i forbindelse med jobb - av og til også kunder. Det er klart at da må jeg prøve å temme den introverte delen av meg som best jeg kan. 

Så jobb-Cata er nok ganske mye mer tydelig og klar enn det privat-Cata er. 

Heldigvis jobber jeg i et miljø det det er grei takhøyde for forskjellige personligheter så det har aldri voldt meg store problemer. Jeg fisker fram mine mer profesjonelle sier og de andre ser litt stort på det om jeg er litt sær på enkelte ting. Det vakte en del latter da jeg en fredag etter en svært hektisk uke med tildels mye kundekontakt bedyret overfor mine kolleger: "Nå skal jeg hjem og stenge døra bak meg og være sur i hele helga, for nå har jeg i grunnen vært blid og  imøtekommende nok for mange uker."

Jeg er forøvrig veldig enig med ViljaH i det at man har en kjerne som er med hele tiden, ellers ville det blitt utrolig vanskelig, men at man justerer det som går utenpå denne kjernen slik at det passer til den rollen man har i øyeblikket, enten det er mor, datter, kollega, sjef, venninne eller partner. 

[kvinneguide]

Den 30. juni 2016 at 23.19, HSP_intro skrev:

Jeg har jobbet på arbeidsplassen min i 3 år nå, og godt over 1 år i nåværende avdeling. Lurer litt på inspill fra andre om det å føle seg akseptert av kollegene for den personen man er. Kan man kan være seg selv på jobb, eller må man late som man er noen andre?

Har hatt en lengre diskusjon med min psykolog på dette tema og klarer ikke bli helt enig med han. Så ønsket gjerne høre litt hva andre mener om dette tema.

For å gi litt informasjon fra den aktuelle saken. Jeg er en person som har slitt med dårlig selvbilde og selvtilit stort sett hele livet. Jeg er forsiktig og stille, når jeg føler meg trygg og det er en komfortabel samtale. Jeg har en introvert personlighet og høysensitivitet. Jeg er i en prosess hvor jeg jobber med å finne ut av dette, å finne ut hvem jeg er. Hele livet har jeg blitt fortalt hva som er galt med meg, "jeg snakker ikke nok, jeg er for forsiktig, jeg er for sjenert, jeg takler dårlig store endringer, blir påvirket av andres sinne/agresjon." Kort sagt har jeg gått hele livet å følt det er noe galt med meg og at jeg må endre meg for å bli akseptert. At jeg liksom må være som alle andre.
Men det er ikke lett, og jeg blir fortsatt oppfattet som reservert og sjenert, som resulterer i at folk gjerne ikke inkluderer meg slik som de andre eller ikke vet helt hva de skal si til meg heller.  Har jeg det godt, føler meg trygg og unkludert på en måte som jeg trives med så kan jeg virke litt anderledes med tanke på å være med i samtaler og tar intiativ i noen situasjoner.
Men jeg er en dame som tenker før jeg snakker, og har hodet så fullt av tanker så spesielt ved småsnakking når vi er mer enn 2 er ganske slitsomt og til tider vanskelig.

Etter jeg har begynt å jobbe med meg selv, Tatt det standpunktet at nå som jeg er 29 år, skal jeg jaggu finne ut av meg selv. Jeg klarer ikke gå med denne følelsen av å være under eller midre verdt enn andre. Jeg vil lære hvem jeg virkelig er, ikke den jeg har blitt fortalt at jeg er. Ikke bare for å få det bedre med meg selv, men også for å bli en bedre mor som kan utstråle og bidra til at mine barn er stolte over hvem de er og vokser opp med gode selvbilder og selvtilit.

Psykologen min mener at man må skille sin personlighet mellom "private" og "jobb". At man må passe inn med de andre og være slik de andre forventer på jobb.
Dette er hva jeg har gjort hele livet, tilpasset meg andre, og det har ikke hjulpet meg med det å føle meg akseptert eller føle meg noe godt. På det punktet at det ikke er alt personlig som man skal dele med andre på jobb, og ikke legge ut alt om hvem man er, hva man liker osv. Det er jeg helt enig i og det har jeg sagt ikke er aktuelt heller. Men jeg ønsker at folk kan vite at det er flere sider ved meg en ei sjenert jente som snakker lite. Jeg har overraskende og positive sider med meg også slik som alle de andre lyser ut på jobb.
Også tenker jeg at om jeg kan bli trygg på hvem JEG er, og akseptere meg selv, ikke fake at jeg er ekstrovert når jeg faktisk er introvert, så kan kanskje min trygghet og sikkerhet kan gi meg bedre aksept og faktisk bli godkjent for den personen jeg er.

Jeg vil at folk skal tenke at hun er introvert og liker å være litt stille, og det er ok. Vi vil likevel inkludere deg og vi tar gjerne initativ for at du kan bli med i det sosiale hjørnet iblant. Jeg har ikke noe imot hvordan andre er. Min instilling er at alle er ok, de er den personen de er og det må de bare få lov å være. Jeg føler det er altfor dømmende i samfunnet å være seg selv, å bli forstått som en høysensitiv og intovert person i et veldig ekstrovert preget samfunn.

Så bør jeg følge min egen følelse og finne meg selv og bli akseptert for min måte å være (Jeg er jo høffelig/hyggelig og smiler som person, så er ikke slik at jeg plutselig vil endre meg å bli fæl og respektløs mot andre).
Eller skal jeg høre på psykologen at det å være seg selv ikke er passende på en arbeidsplass, at man må være slik som "alle andre".

Fake it till you make it, men hvor langt skal du gå i det å fake?

 

Jeg er enig med fler som svarer deg her at på jobb må man ha en profesjonell rolle som bedriften forventer. Men, det betyr ikke at du ikke kan være deg selv. Ulempen med å være introvert, sjenert eller innadvendt er at du kanskje ikke viser kollegaer, samarbeidspartnere, kunder, DEG selv. Hvis du forsøker å være litt mer utadvendt, småprate, by på deg selv så blir de bedre kjent med deg og vil dermed også like deg bedre. Hvis du ikke er interessert i å forsøke å utfordre deg litt på dette så legger du på en måte alt sosiale ansvaret over på de rundt deg. Forsøk å tenke at alle dine egenskaper untatt sjenert er DEG. Sjenert, innadvendt er egenskaper alle har i noen grad avhengig av situasjon, selvtillit osv. Det jeg mener er at du kan frigjøre deg fra disse egenskapene og likevel være DEG. Forskjellen er bare at da kan alle få se hvor fantastisk du er med alle de andre egenskapene dine også. Blir du for stille får vi jo ikke se alle de andre sidene dine.

[Gjest Juanita]

Den Saturday, July 02, 2016 at 11.04, kvinneguide skrev:

Jeg er enig med fler som svarer deg her at på jobb må man ha en profesjonell rolle som bedriften forventer. Men, det betyr ikke at du ikke kan være deg selv. Ulempen med å være introvert, sjenert eller innadvendt er at du kanskje ikke viser kollegaer, samarbeidspartnere, kunder, DEG selv. Hvis du forsøker å være litt mer utadvendt, småprate, by på deg selv så blir de bedre kjent med deg og vil dermed også like deg bedre. Hvis du ikke er interessert i å forsøke å utfordre deg litt på dette så legger du på en måte alt sosiale ansvaret over på de rundt deg. Forsøk å tenke at alle dine egenskaper untatt sjenert er DEG. Sjenert, innadvendt er egenskaper alle har i noen grad avhengig av situasjon, selvtillit osv. Det jeg mener er at du kan frigjøre deg fra disse egenskapene og likevel være DEG. Forskjellen er bare at da kan alle få se hvor fantastisk du er med alle de andre egenskapene dine også. Blir du for stille får vi jo ikke se alle de andre sidene dine.

Veldig bra innlegg!

[kvinneguide]

57 minutter siden, Juanita skrev:

Veldig bra innlegg!

Takk!