Problemer i forholdet pga lite barnefri. Så lei meg

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren har vært sammen lenge og bor nå sammen. Jeg har to barn fra før, han ingen. Far til mine barn var en fantastisk far som alltid stilte opp og hadde samvær med barna i 8 år før han for ett år siden valgte helt ut av det blå å flytte utenlands. 5 timer unna med fly. Dette har vært vanskelig for barna og for min del. Men selvom jeg savner barnefri avogtil er det jo barna mine så jeg takler såklart å aldri ha barnefri. Samboeren min har vist forståelse for dette frem til nå. I det siste har han blitt pottesur over småting og har startet masse unødvendig små krangler. Idag kom det frem at det bunnet i at vi aldri har noe alenetid sammen og han ikke visste om han taklet dette, men ønsket jo å dele livet med meg. Jeg ble veldig lei meg for jeg har ingen familie eller venner som stiller opp som barnevakt selvom jeg har passet mye barn for dem opp igjenom årene. Vi kunne jo såklart ha betalt en barnevakt en gang i blandt, men har ikke ofte råd til dette. Jeg har ingen løsning og kan jo ikke være spontan på noen måte. Jeg blir så lei meg for jeg trodde vi hadde det bra. Vi utnytter kveldene bra som alenetid. Jeg forstår jo at han ønsker tid med meg alene, jeg med han og såklart, men jeg får ikke gjort stort med dette. Jeg har kanskje barnefri en-to ganger i året nå. Andre som har hatt samme problem i forholdet? 

Anonymkode: e24cf...7be

[AnonymBruker]

Gamle er barna? Man kjenner jo litt på de følelsene i blant, men så blir jo barna større etterhvert  

Anonymkode: 7593d...5a7

[Gjest MadameDeRosa]

Når man går inn i forhold med barn tar man hele pakken, og jeg syns ikke han burde klage. Han vet jo at du ikke kan gjøre så mye med situasjonen. 

På den annen side kan det hjelpe å pleie forholdet litt med en kjæreste-helg. Kanskje du har noen venner som kan ha ungene en helg? Eller slekt? Avhenger også av hvor store ungene er. 

[AnonymBruker]

Barna er snart 7 og 9 år gamle. 

Ja man kjenner jo på det, og jeg vet at det blir bedre og lettere når barna blir større. Men det er akkurat som at samboer ikke tenker på det føler jeg. Akkurat nå er han veldig opphengt i at vi aldri får tid sammen nå :/ 

Anonymkode: e24cf...7be

[ViljaH]

Spør de du har gjort barnevakttjenester direkte, ikke vent på at de tilbyr seg. Si at nå som pappaen bor utenlands, har du lite egentid.

[Harlekin]

Jeg kan forstå at han ønsker det, du ønsker dert sikkert du også, men hallo - han visste vel dette da han ble sammen med deg? Det er jo ikke din skyld at barnevaktene ikke står i kø. Du er først og fremst mor, det må han bare akseptere.

Det sagt, kan ikke han sponse barnevakt en gang i blant?

[Gjest snusmumriken_]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barna er snart 7 og 9 år gamle. 

Ja man kjenner jo på det, og jeg vet at det blir bedre og lettere når barna blir større. Men det er akkurat som at samboer ikke tenker på det føler jeg. Akkurat nå er han veldig opphengt i at vi aldri får tid sammen nå :/ 

Anonymkode: e24cf...7be

Han har nok tenkt på det, men det er èn ting å innlede et forhold der ungene er hjemme hver dag, og en annen ting når ungene er der annenhver uke eller fire dager i uka. Om faren til barna fant ut at han skulle flytte ut av det blå er det jo en problemstilling som har dukket opp helt plutselig for kjæresten din. 

 

Som flere andrer sier, om dere finner mulighet, ta en helg alene. Og om dere ikke har mulighet til det, prøv å bruk kveldene etter leggetid godt, gjør koselige ting sammen, uten å snakke om barna, sånt hjelper veldig på

[AnonymBruker]

Finnest det ikke noen tenåringer som er andvarsfulle og kan sitte barnevakt for litt penger?

Anonymkode: 16cb4...277

[ss82]

Har barna begynt å overnatte hos venner? Hvis begge sover hos en venn, kan dere jo få barnefri en natt. Om de ikke har blitt invitert til noen, kan jo dere starte med å invitere på overnatting hos dere først. kanskje er det andre familier som heller ikke har så mye barnevakt og synes det kan være fint å passe hverandres barn litt. 

[Bestevenninna di]

Skjønner du må føle du har havnet mellom barken og veden, og det er ikke en god følelse. Føler med deg.

Først. Hvis faren har flyttet utenlands håper jeg at du har fått justert opp barnebidraget så du ikke sliter økonomisk. Så håper jeg dere samarbeider såpass godt at dere avtaler sånn at ungene får dratt på besøk til han. Nå veit ikke jeg hvilket land det er. Men det kunne jo vært en tanke at dere alle drar dit i en ferie, så får far passe ungene og dere får kjæresteferie? Dette krever selvfølgelig innstramming av budsjett for sparing, men mulig dette er for vanskelig økonomisk om barnevakt blir for dyrt.

Ting man kan gjøre til hverdags er å allerede seg med foreldrene til barnas venner. Hvor dere bytter på å ha ungene på besøk hos dere og de. Overnattinger i helger er også en idé. Selv om det gjør at det er flere unger i huset ca. halvparten av gangene, vil de være opptatt med hverandre og således underholde seg selv.

Man kan også få den eldste til å passe på den yngste en time eller to imens man går en tur hånd i hånd.

Nærhet på kvelder tenker jeg er viktig for at ett forhold skal overleve. Gi hverandre litt massasje,  evt fotmassasje når dere sitter f.eks. forran TVen.

Pust dypt inn og bruk de små øyeblikkene til å SE hverandre. Enn hånd på skulderen når man går forbi. Spør om andre ting en hverdagspørsmål. Hver engasjerte over forskjellige tema sammen.

Man kan også gjøre det litt spennende ved å kjøre en tur på butikken bare dere to og gi han en håndjager i bilen osv. Litt spenning i hverdagen kommer en langt med. Hvisk han i øret og si bare vent til i kveld når vi legger oss og smil lurt. Da blir det erting og forventing, ikke frustrasjon og negativ venting.

Når jeg skriver dette er det ment som forslag. Ikke som noe krampaktig man bare gjør for å prøve å redde forholdet. Selv om ett forhold må tas vare på, må man kunne ha en hverdag sammen uten å hele tiden gå på tå hev så det er sakt.

 

[Sulosi]

Prøv å få til overnattinger med venner. Ring og inviter til overnatting hos dere så er det lettere å spørre om deres kan overnatte av og til. 

[tingeling]

Kan du ikke avtale med noen venner av barna at dere tar en overnatting og så tar de en overnatting? Når barna er så store er det ofte enklere å ha noen venner på besøk enn å ikke ha det. Vi har venner av barna på overnatting nesten hver helg, det blir litt slitne barn, men det er veldig koselig også og man blir godt kjent med barna. 

[AnonymBruker]

Nå skal ikke jeg være den kjipe kjerringa som sier at "det får dere bare tåle!", men jeg vil likevel si følgende: Vi foreldre som har barn SAMMEN har ikke nødvendigvis mer alenetid enn hva ts har. Verken hans eller mine foreldre stiller noe særlig opp, og vi har ingen i omgangskretsen å spørre. Barna krever oppmerksomhet store deler av døgnet, og vi har kanskje et par timer på kvelden sammen, ca tre ganger i uka. En sjelden gang ordner vi til noe romantisk, ellers går det i å slappe av etter dagens gjøremål. Det går greit, men klart vi savner kjærestetid. Det er bare slik det er, og slik er det for mange. Min "trøst" er at om 15 år flytter begge barna ut, og jeg kan fokusere mye mer på mannen igjen. Forhåpentligvis er vi fortsatt sammen, og kan nyte hverandres selskap til det fulle. Men noen ganger vet jeg ikke om vi holder sammen helt til da. Det tar på å ha barn, ingen tvil om det.

Anonymkode: 8d6a4...a7c

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå skal ikke jeg være den kjipe kjerringa som sier at "det får dere bare tåle!", men jeg vil likevel si følgende: Vi foreldre som har barn SAMMEN har ikke nødvendigvis mer alenetid enn hva ts har. Verken hans eller mine foreldre stiller noe særlig opp, og vi har ingen i omgangskretsen å spørre. Barna krever oppmerksomhet store deler av døgnet, og vi har kanskje et par timer på kvelden sammen, ca tre ganger i uka. En sjelden gang ordner vi til noe romantisk, ellers går det i å slappe av etter dagens gjøremål. Det går greit, men klart vi savner kjærestetid. Det er bare slik det er, og slik er det for mange. Min "trøst" er at om 15 år flytter begge barna ut, og jeg kan fokusere mye mer på mannen igjen. Forhåpentligvis er vi fortsatt sammen, og kan nyte hverandres selskap til det fulle. Men noen ganger vet jeg ikke om vi holder sammen helt til da. Det tar på å ha barn, ingen tvil om det.

Anonymkode: 8d6a4...a7c

Men det kan ikke sammenlignes. Du og din mann tok begge valget om barn, og var klar over at dermed forsvant deres alenetid. Her så gikk TS. sin samboer inn i forholdet, da TS. hadde mye barnefri, og de fikk mye alenetid sammen, og sånn trodde han det ville være for alltid. Og det å gå fra mye barnefri, til ingen barnefri er tøft, spesielt for den som ikke er forelder til barna.

Anonymkode: e08ff...fcc

[Lofilteret]

Det der må være en veldig sår situasjon å være i. Jeg kjenner at jeg synes det er dårlig gjort av han å skylde på barna for at forholdet ikke går helt bra. Han visste jo hva han gikk til. Jeg tror ikke nødvendigvis at det faktisk ER barna som er årsaken. For meg er barna det viktigste og jeg hadde taklet det dårlig om min partner hadde vært grinete fordi de var der hele tiden. I en familie skal en jo trives sammen alle. 

Men det er nå min mening. Alle er vi forskjellige med ulike ønsker og behov. Noen par med felles barn bruker mye tid alene som par og reiser mye bare de to, mens andre prioriterer opplevelser for hele familien. Jeg er blant sistnevnte og det er nok derfor jeg ville hatt problemer med å takle en partner som det du har TS. Hva som er rett og galt er det helt opp til hver enkelt å vurdere.

Har du tenkt på å finne såkalte "reservebesteforeldre"? Kanskje kan det være en god løsning for alle sammen? Uansett så ønsker jeg deg lykke til og håper forholdet bedrer seg snart, om det er det du ønsker.

[Gjest summesumbi]

Har han slekt som kunne tenkt seg å passe dem da?

[Biloba]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå skal ikke jeg være den kjipe kjerringa som sier at "det får dere bare tåle!", men jeg vil likevel si følgende: Vi foreldre som har barn SAMMEN har ikke nødvendigvis mer alenetid enn hva ts har. Verken hans eller mine foreldre stiller noe særlig opp, og vi har ingen i omgangskretsen å spørre. Barna krever oppmerksomhet store deler av døgnet, og vi har kanskje et par timer på kvelden sammen, ca tre ganger i uka. En sjelden gang ordner vi til noe romantisk, ellers går det i å slappe av etter dagens gjøremål. Det går greit, men klart vi savner kjærestetid. Det er bare slik det er, og slik er det for mange. Min "trøst" er at om 15 år flytter begge barna ut, og jeg kan fokusere mye mer på mannen igjen. Forhåpentligvis er vi fortsatt sammen, og kan nyte hverandres selskap til det fulle. Men noen ganger vet jeg ikke om vi holder sammen helt til da. Det tar på å ha barn, ingen tvil om det.

Anonymkode: 8d6a4...a7c

Men når man er foreldre sammen, er det begges barn som nyter godt av oppmerksomheten. Trådstarters mann er barnløs og har ikke fått vokse seg inn i utfordringene med å ha barn over tid, han kan heller ikke forventes å ha samme følelser og lojalitetsforhold til barna enda. Det er derfor ikke rart at han får litt klaustrofobi. Skal det fungere må han tilpasse seg, barna må jo få være hjemme. Greit at de kan overnatte litt hos venner hvis de har lyst, men de skal ikke få følelsen av at de blir skyflet ut av hjemmet sitt til stadighet. 

[Feyfeyhey]

.

Endret 31. juli 2016 av Feyfeyhey

[AnonymBruker]

Vi er gift, men er der dere er nå. Ingen av våre søsken bor i nærheten, og søsknene hans bruker sine foreldre som hotell jevnlig. Derfor har mine svigerforeldre ikke overskudd til våre barn, og vi har derfor lite tid sammen. Svigermor har til og med vært skikkelig sur fordi jeg har vært på fest uten mannen min...

Ingen av oss ante den gangen vi fikk barn at det ville bli slik.

Hva vi har gjort?

Litt vin og reker når ungene har lagt seg.

Legger bort alle elektriske duppedingser og prater sammen.

Legger oss tidlig og har langvarig sex mens døra er låst.

"Outsourcer" ungene av og til til venner og har noen ganger flaks der begge er borte samtidig.

Hvis jeg jobber hjemme, kommer mannen hjem og har sex i lunsjen av og til.

 

Anonymkode: bec94...eb8

[AnonymBruker]

Den 30. juni 2016 at 20.31, AnonymBruker skrev:

Barna er snart 7 og 9 år gamle. 

Ja man kjenner jo på det, og jeg vet at det blir bedre og lettere når barna blir større. Men det er akkurat som at samboer ikke tenker på det føler jeg. Akkurat nå er han veldig opphengt i at vi aldri får tid sammen nå :/ 

Anonymkode: e24cf...7be

Kan du alliere deg med noen av deres kompiser: de overnatter der en helg (begge samtidig) og så kan kompisene overnatte hos dere neste gang? De begynner å bli så store at de etterhvert kommee til å farte mer rundt og dere har mer alenetid. 

Anonymkode: 76a91...6e9