Vennskap ved alvorlig sykdom

[AnonymBruker]

Dette må jeg ta som anonym. Og det blir en kortversjon.

For noen år siden fikk et av barna mine en svært aggressiv form for kreft. Det var forferdelig, mildt sagt. Men det gikk bra etter behandlinger og operasjoner. Det har vært tilbakefall, som også har gått bra.

Prognosene er i utgangspunktet dårlig, men visse ting har gjort at prognosen er blitt bedre. For tiden er det kontroll hver halvår og det tar 2-3 uker før alle svar er på plass. I ventetiden er jeg veldig nervøs. Det kan jo være snakk om liv eller død. Så vi har det vondt.

Så til det jeg vil spørre dere om: I begynnelsen var det mange som ringte og spurte hvordan det gikk og jeg svarte etter beste evne. Det var/er en alvorlig diagnose. Men så dabbet det av og venner forsvant faktisk. Nå føler jeg meg veldig ensom i situasjonen fordi det er få som engasjerer seg. Nei, jeg har ikke mange nære venner, mye pga at jeg følte de sviktet da barnet ble syk, men jeg har familie. Også de har en laidback holdning. Nylig chattet jeg med min søster og hun skrev at hun håpet vi hadde det bra, og jeg svarte at det var "den" tiden nå, så det var tøft. Null svar. Og sånn er det stort sett over hele linjen. 

Jeg blir uvel av f.eks kjedebred om kreft og annet fjas. Det er fasade fasade fasade. Jeg er sluttet å snakke om hvordan vi har det. Det er bare en høflighetsfrase når folk spør. 

Jeg skjønner at det kan være tøft å kjenne på dette vonde som man inderlig håper ikke rammer en selv. Men jeg vet at jeg ALDRI ville sviktet som venn i en lignende situasjon. Har DU noen tanker om hvorfor folk oppfører seg som de gjør? Er folk flest SÅ opptatt av seg og sitt? Overfladisk? Jeg er iallefall så utrolig lei meg. Jeg tror jeg er ferdig med å være skuffet, men oppgitt, ja. 

Anonymkode: 9b8d3...644

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har DU noen tanker om hvorfor folk oppfører seg som de gjør? Er folk flest SÅ opptatt av seg og sitt? Overfladisk? Jeg er iallefall så utrolig lei meg. Jeg tror jeg er ferdig med å være skuffet, men oppgitt, ja. 

Anonymkode: 9b8d3...644

Jeg vi tro folk er redd for å si noe feil. I det siste har jeg lagt merke til lister av typen "10 ting du ikke skal si til folk som ......."

Jeg har opplevd å høre syke folk harselere med oppmuntringer de har fått fra slekt og venner, og som jeg selv ville ha tolket utelukkende positivt.

Til slutt, når man fra samfunnet og sosiale medier får inntrykk av at absolutt alt er feil og kan tolkes på verst mulig måte, tør ikke folk å si noe. Det er jo ikke noe bedre for den som er rammet, men det er forståelig.

Anonymkode: 50b5a...b05

[Gjest Jessica]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette må jeg ta som anonym. Og det blir en kortversjon.

For noen år siden fikk et av barna mine en svært aggressiv form for kreft. Det var forferdelig, mildt sagt. Men det gikk bra etter behandlinger og operasjoner. Det har vært tilbakefall, som også har gått bra.

Prognosene er i utgangspunktet dårlig, men visse ting har gjort at prognosen er blitt bedre. For tiden er det kontroll hver halvår og det tar 2-3 uker før alle svar er på plass. I ventetiden er jeg veldig nervøs. Det kan jo være snakk om liv eller død. Så vi har det vondt.

Så til det jeg vil spørre dere om: I begynnelsen var det mange som ringte og spurte hvordan det gikk og jeg svarte etter beste evne. Det var/er en alvorlig diagnose. Men så dabbet det av og venner forsvant faktisk. Nå føler jeg meg veldig ensom i situasjonen fordi det er få som engasjerer seg. Nei, jeg har ikke mange nære venner, mye pga at jeg følte de sviktet da barnet ble syk, men jeg har familie. Også de har en laidback holdning. Nylig chattet jeg med min søster og hun skrev at hun håpet vi hadde det bra, og jeg svarte at det var "den" tiden nå, så det var tøft. Null svar. Og sånn er det stort sett over hele linjen. 

Jeg blir uvel av f.eks kjedebred om kreft og annet fjas. Det er fasade fasade fasade. Jeg er sluttet å snakke om hvordan vi har det. Det er bare en høflighetsfrase når folk spør. 

Jeg skjønner at det kan være tøft å kjenne på dette vonde som man inderlig håper ikke rammer en selv. Men jeg vet at jeg ALDRI ville sviktet som venn i en lignende situasjon. Har DU noen tanker om hvorfor folk oppfører seg som de gjør? Er folk flest SÅ opptatt av seg og sitt? Overfladisk? Jeg er iallefall så utrolig lei meg. Jeg tror jeg er ferdig med å være skuffet, men oppgitt, ja. 

Anonymkode: 9b8d3...644

For det første, utrolig vondt å lese om diagnosen. Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan du som mamma opplever dette. 

En liten teori jeg har er at folk er redd for svaret de får.  Folk syns kanskje at det er ubehagelig å røre ved et så sårt tema.  Det opplevde jeg da jeg mistet nær familie , at Gode venner trakk seg litt unna og at andre sneik seg rundt meg. 

Dette må du ikke ta personlig. Det er dem og deres måte å takle ting på. Det har ingenting med deg å gjøre.  Klem 

[AnonymBruker]

Jeg har vært i en lignende situasjon, men for min del likte jeg ikke å snakke så mye om det. Snakk forandrer ingenting, og jeg følte meg aldri bedre etter snakking. Det eneste som hjalp meg var å prøve å holde livet litt mer normalt, gjøre mer normale ting og snakke om andre ting enn sykdom og død.

Det kan også tære på folk som er nær å skulle være støttebrikke over veldig lang tid. De fleste har vel hatt en venn som alltid snakker om negative ting og som alltid kommer ned negative kommentarer. Det er slitsomt. Det er nok det samme med sykdomsprat. Folk har lyst å støtte, men man kan ikke tynge dem hver gang man snakker med dem. Det hjelper jo ikke egen situasjon at andre mennesker blir dradd ned også.

Jeg tenker at du kanskje dømmer dine nærmeste for hardt, at du forventer for mye av dem. De er sårbare mennesker de også

Anonymkode: ff400...99f

[RockyRose]

Eg hadde ei veninne som hadde kreft i ungdomstidene. Ho følte det veldig likt som deg, at i starten var "alle" der, men det dabba av.. Trur nok det kan ha noko med at "livet går vidare" for dei som ikkje står midt oppi det og rett og slett må leve livet. Dersom alle skulle ringt og vore hjå dykk gjennom heile prosessen hadde det nok vore tyngre for dei å vere støttande partar når de treng det mest, for då er dei like involverte. Det er ikkje alle som veit kva ein skal spør om eller svare, når ein stadig får tilbake om at tilstanden ikkje er bra. Det er ingen lett situasjon for nokon! Og i tillegg er det ikkje alle som vil prate om dette stadig, ho veninna mi likte t.d. ikkje at folk sa "dette går bra. Du taklar dette. Eg veit det blir betre", då blir det vanskeleg å vere den støttande parten når du ikkje ein gong får lov å sei det du faktisk ynskjer å sei!
Håpar det berre er noko slik, men eg ville prata med dei nærmaste av dykk og fortalt korleis dykk følte dette. Det er jo tydeleg at du ikkje får den støtta du treng, når du føler det slik!?

Vil også sende ein klem 

[Gjest Bøllefrøa]

Du er ikke alene. Hadde det på samme måte. Min mor var syk i mange år med tilbakefall. Jeg ga beskjed til vennene mine at vi gikk inn i en vanskelig periode og jeg beklaget for at jeg ikke kom til å være med de i like stor grad for jeg trengte å bruke den tiden som var igjen med min mor og familie. Fikk mange trøsteord og lovnader om at jeg ikke måtte føle meg alene, og de håpet det skulle gå bra. Etter det har jeg ikke hørt noe. Tror de glemte meg rett og slett, fordi jeg prioriterte familie en periode. Etter et halvår så gikk min mor bort og da kontaktet jeg vennegjengen igjen for å invitere de over etter begravelsen, men da hadde de reist på årets ferietur sammen - uten å invitere meg. Fikk den typiske "du skulle vært her" (fått høre akkurat den litt for mange ganger, men det var dråpen)... vel det hadde jeg trengt og virkelig vært med på hadde jeg fått en invitasjon!!  Min søster sine venner ringte henne 2dager etter bortgangen og spurte om hun følte for å finne på noe, da svarte min søster at hun planla en begravelse- så ble det stille - og de kastet seg etter henne med kjærlighet.💜  De kjøpte billett til henne så hun kunne følge med de på en tur til australia de hadde planlagt i lang tid, men som min søster ikke trodde hun rakk. Så hun reiste med venninne sine til australia 2uker etter begravelsen og var der i flere uker, akkurat det hun trengte. Følte meg så sviktet at jeg ikke fortalte mine venner at min mor var gått bort over telefon. Ikke inviterte jeg de over for å fortelle det heller når de var kommet hjem. Har ikke kontaktet de siden, det er nå snart et år siden og ingen av de har spurt meg hvordan det går. Så de vet enda ikke at moren min døde ifjor. Jeg klarer meg uten sånne "venner". Det var utrolig vondt å gå gjennom dette året alene. Det var den eneste vennegjengen jeg hadde brukt mange år på å forme og føle meg en del av. Håper virkelig ikke dette er vanlig! Folk må ta det litt mer innover seg. Ufattelig feigt. Sender deg klemmer, dessverre trekker mange folk ned skylappene, og skjønner ikke hvor altoppslukende det er å være i en sånn livssituasjon over så mange år. Det er et svik at omgangskrets ikke holder ut, hvilket valg har nær familie når de blir kastet inn i en slik situasjon? Gode venner følger hele løpet. Det er da du lærer hvem som er verdt å ta vare på. Min mor kuttet ut mange gode venner for de viste seg at de ikke var gode venner, men hun fikk en ny stor flokk med fjerne og gamle venner, nye venner som dukket opp ut av intet og viste seg fra de beste sider. Fra mennesker hun hadde minst anelse ville være der for henne, sendte henne ukentlig gaver i posten. Lovord og fantastiske hjemmelagde gaver - hele tiden, i flere år. Veldig trist å oppleve at vennskap fra nære ikke holder stand. Men samtidig godt å se at noen mennesker bryr seg. Ta lærdom, jeg tilgir ikke mine venner. Når de et år etter ikke engang vet at mamma er død. Du trenger ikke mange dårlige, én god venn er bedre enn folk som drar deg ned enn å løfte deg opp. Meg og min søster har formet et utrolig bånd over disse årene og jeg ser på henne som min beste venninne. Jeg har jo ikke fler. Klarer meg overaskende bra, har alltid strevd etter vennskap og aksept, men har lært at det dessverre ikke er verdt det til enhver pris. Kunne godt fått tilbake kontakten hadde jeg kontaktet "vennegjengen" min, men ikke til enhver pris!... har dessverre ikke noen råd til deg, men følte meg veldig igjen i det du forteller. Håper du har noen gode mennesker rundt deg, du vet best selv hvem som ikke er vits å bry seg om. Konsentrer deg om de som trenger deg og de som bryr seg om deg. De andre seiler sitt eget løp og vil havne i en vanskelig situasjon selv før eller siden, da vil de tenke seg om to ganger. Men da har de ikke deg, eller meg ved sin side.

Mange Klemmer! Håper det ordner seg for dere. Vet det er en uutholdelig situasjon å befinne seg i over så mange år, men det vil uansett gå bra til slutt. Perioden vil passere, og dere vil komme sterkere ut av det. Dere må bare holde ut og prøve å gjøre det beste ut av tiden og situasjonen. Det beste er bare å være tilstede og vise at du faktisk er det. Ord er fattige i en slik situasjon💛

 

Jente 23.

[AnonymBruker]

Hvordan går det TS? Håper det står bra til med dere

Anonymkode: ca45b...50a

[AnonymBruker]

Lever selv med kronisk alvorlig sykdom og merker godt at folk tar avstand . Det er vel vanskelig å høre om negative ting de ikke kan gjøre noe med . Samme med min mor hun har få venner igjen fordi hun har måttet ta ekstra omsorg og tid på meg og jeg tror hun gjerne skulle hatt noen som spurte hun hvordan hun hadde det mtp min situasjon og ikke bare om hun så på Skavlan i går.  

Anonymkode: 7f6bb...003