Min søster har alltid hatet meg

[AnonymBruker]

Jeg har en storesøster som hele mitt liv har hatet meg. Vi har bodd under samme tak i alle år, bortsett fra de siste årene, da begge to har flyttet ut for å studere andre plasser. Vi er hjemme i ferier, og det er i disse periodene jeg virkelig kjenner at jeg sliter mer enn jeg trodde. 

Hun har alltid vært flink på skolen, mens jeg har hatt litt mer problemer med å passe inn i skolesystemet på barne- og ungdomsskolen. Dette bedret seg for min del da jeg startet på videregående.  Jeg kan huske flere episoder fra barneskolen som jeg fortatt har mareritt om, og kjenner jeg får vondt i hele kroppen når jeg tenker på det. Det er ting som at hun sa til vennene mine jeg hadde med hjem fra skolen at jeg var stygg, dum, og at de ikke burde være venner med meg. Da var jeg kanskje 10 år.  Vi kunne sjeldent være alene hjemme sammen uten at det endte med krangel, og at jeg stakk av og var vekk resten av dagen.

Disse som visste om hvor mye problemer det var mellom meg og min søster, sa det var den typiske søskenkjærligheten. Jeg tenkte dette ville endre seg etterhvert som vi ble eldre, men dette har ikke skjedd.Jeg ble ofte fortalt at ingen ville ha meg, at alle hadde hatt det bedre hvis jeg forsvant.  På ungdomsskolen begynte jeg virkelig å slite med hvordan ting var hjemme. Jeg ble utagerende på skolen. Ble fort sint, lei meg og var nok ikke den enkleste å ha med å gjøre. Jeg ble fort stemplet av lærerne som en bråkmaker som ikke klarte å følge med i timene. Dessverre fikk jeg de samme lærerne som min søster hadde hatt på ungdomsskolen, som resulterte i at vi ble sammenlignet utrolig mye, både faglig og personlighetsmessig. Hun var gullungen. Hun var, og er en utrolig flink person. Tar på seg mye ansvar og er en person som snakker høyt om det hun mener. Det beundrer jeg henne for.  

På et tidspunkt på u-skolen var jeg så langt nede at jeg ikke orket å gi så mye mer av meg selv lengre. Jeg fikk ofte kjeft av lærere, og på et tidspunkt prøve å jeg å snakke med lærere, helsesøster og rådgiver i håp om at jeg skulle se lys i enden av tunellen. Jeg åpnet meg om hvordan jeg hadde det hjemme, noe som viste seg å være et stort feilsteg for min del.. Lærerne, rådgiveren og helsesøster  trodde faktisk ikke på meg. De hadde fått et så utrolig godt inntrykk av min søster da hun gikk på skolen de tre årene før meg, og mente at det var min feil at vi ikke kom overens fordi jeg kunne være vrang i timene (det var jo det dem så). Jeg var stikk motsatt av min søster, og ved flere anledninger fikk jeg høre av kontaktlærerne mine at jeg var ubrukelig, og at de ikke kunne skjønne hvordan jeg var søster av en så flink og perfekt jente som min søster.  Det var vondt, men på den tida regnet jeg med at de voksne hadde rett.

Etterhvert som årene gikk ble jeg mer og mer sint. Min mor og min stefar er fantastiske personer, som jeg elsker veldig høyt og respekterer.  Disse kommentarene fra min søster foregikk som regel i stillhet. Så fort mine foreldre gikk ut av rommet. Stygge blikk fra andre siden av sofaen. Himling med øyene og krasse stikk til ting jeg fortalte om. Det hendte hun kastet ting som store glass i hodet på meg hvis vi hadde argumentasjoner. Dette kunne foregå i flere dager i strekk, før jeg utagerte noe voldsomt. Og da mener jeg virkelig voldsomt. Jeg ble ofte rasende. Jeg skrek, kalte min søster for jævla fitte, stygge drittunge, hore, osv.  Jeg var aldri voldelig. Jeg raserte ofte rommet mitt. Reiv ned alt på vegger. Ødela dørhåndtak, osv. Det var dette min mor og min stefar så, og det endte alltid opp med at jeg fikk utrolig mye kjeft og ble straffet med at jeg måtte bli værende på rommet mitt resten av dagen alene. 

Etter vi flyttet ut begge to har vi ok kontakt. Vi kan være venner, sende snaps til hverandre og oppføre oss som søsken. Men dette endres totalt når vi er hjemme sammen i ferier, og begge to lever under samme tak mer enn et par dager av gangen. Dette har blitt status quo i vårt hus. Jeg får fortsatt stygge kommentarer og blikk. Hun godter seg om jeg har det vanskelig. Jeg utagerer ytterst sjeldent ovenfor andre lengre.  Det har kanskje skjedd en gang det siste året. Og ting er som før. Jeg får skyllebøtta senere for å ha kalt min søster for idiot eller drittkjerring. Når jeg blir sint, frustert og lei meg, er jeg for meg selv. Får panikkangst og ligger under dyna hele dagen, eller går meg en tur for å ikke bli et utagerende beist foran andre, som før.  Jeg har også prøvd å snakke med min mor i alle år, men det er ikke så mye hun har kunnet gjøre. Hun er glad i meg, det vet jeg, men alt hun sier er at min søster er sliten etter jobb og at hun er litt krass av seg i dag, og at jeg ikke skal bry meg. Jeg sitter igjen med tanker om at så lenge hun er hyggelig og blid mot mine foreldre, har det liksom ikke så mye å si hvordan hun oppfører seg ovenfor meg i dems hode. 

Jeg er en veldig positiv og sprudlende person. Hvertfall foran andre. Jeg smiler, ler og prater mye. Jeg går virkelig på eggeskall rundt min søster, for å ikke si noe som kan være dumt eller teit i hennes ører. Jeg er egentlig ganske snill mot hun. Kjøper ting til hun om jeg er på tur, hjeper med alt hun ber meg om, sier hun aldri i mot, osv.  Det er egentlig sånn ting bare har måttet bli for at jeg skal klare å overleve å være hjemme. Min søster er, og har alltid vært en person de fleste synes er ålreit. Senest i i fjor ble vi begge invitert på en fest med familien til min far (som jeg sjeldent har noe å gjøre med). Min søster fikk beskjed om å si i fra til meg når og hvor festen var, men dette lot hun være å gjøre, og min far hentet søstera mi rett foran nesa på meg her hjemme. Jeg trodde det var familien som ikke ville invitere meg, men da jeg så hvor mye hun godtet seg der jeg satt i sofaen og var lei meg, forstod jeg at det var hun som ville la meg tro at ingen i familien likte meg. 

Dette ble alt for langt og kanskje litt rotete. Jeg beklager det. Jeg har vurdert sterkt å dra tilbake til studiebyen og hybelen for å bli der resten av sommerferien, men føler da at hun virkelig får det som hun vil. Jeg er en like stor del av familien som hun er. Drar jeg nå, er sjansen for at jeg aldri kommer tilbake stor. Da overgir jeg meg litt, og jeg er så ufattelig glad i denne byen, mine venner, familien min. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre. Hun prøver å presse meg ut, og jeg begynner å gi etter.  Vi blir alene hjemme deler av sommerferien, og jeg begynner å kjenne angsten komme snikende på meg, og er redd jeg skal utagere og gjøre noe mot meg selv jeg ikke kan gjøre bra igjen. Hva kan jeg si til min mor, stefar eller min søster? Skal jeg fortsette å isolere meg på rommet resten av sommerferien fordi min søster er sliten etter jobb og ikke klarer å la meg være i fred. Jeg kan ikke rømme vekk fra alt, jeg trenger bare noen tips til hvordan jeg kan komme ut av det uten å bli syk og hate meg selv som før. 

Anonymkode: 23699...dbc

[AnonymBruker]

Jeg må legge til at det er stunder hvor vi er venner når vi er sammen. Om det så er to timer vi ser på noe gøy på tv, spiller noe sammen, osv.  Det er noe vi ikke kunne før. Jeg setter stor pris på stundene vi er venner. Det jeg sliter med nå, er traumer fra tidligere og at jeg aldri vet når hun plutselig hater meg igjen. Plutselig er jeg verdens fæleste menneske, og det er dette jeg ikke takler lengre. Jeg vet aldri hva jeg kan si og ikke for å være en søster, og person i dette huset som man kan være sammen med.. 

TS

Anonymkode: 23699...dbc

[Gjest *Micki*]

Kan det hjelpe om du greier å beholde fatningen hvis du opplever å få negative stikk fra din søster, og heller si på en rolig og vennlig måte at det er sårende når hun sier slik og slik? Rett og slett fortelle hva kommentarer hun kommer med får deg til å føle? Kanskje hun ikke egentlig forstår hvor vondt det er for deg å oppleve? Greier du å reagere med tristhet istedenfor sinne, for det er vel slik du egentlig føler det? Mens sinnet er en forsvarsmekanisme? Du kan også si ting som at "det der var ikke mye pent sagt av deg" eller "hvorfor sier du slike ting til meg egentlig?". Men fra nå av, hvis du vil ha et bedre forhold til systemet ditt, aldri ta igjen, men vis heller følelser.

Mellom søsken kan det ofte være et konkurranseaspekt, greier du å fjerne dette mellom dere er mye gjort. 

[Gjest *Micki*]

Søskenet* skal det være, ikke systemet nederst i innlegget. Fikk ikke til å redigere det forrige innlegget.

Har du tenkt over at det du oppfatter som ondskap kan være velmenende kritikk fra hennes side? Kanskje hun faktisk liker deg godt men at du har vanskeligheter med å ta kritikk og tar alt i verste mening? Jeg sier ikke at det er sånn, men ofte får vi det mye bedre med oss selv om vi prøver å sette oss i den andres sko og tenker objektivt gjennom hva den andre sier selv om det i utgangspunktet kan føles vondt å høre? 

Endret 29. juni 2016 av *Micki*

[Gjest Sitronvann]

Nei vet du, dette er så grovt at jeg skjønner ikke hvordan du holder det ut. Slutt å vær snill mot henne, ikke del snaps, ikke hold kontakt, ikke gjør henne tjenester og reis bare hjem når du vet med sikkerhet at hun ikke er der.

Personlig hadde jeg kutta all kontakt med noen du rettmessig kaller en (forvokst (min tilføyelse..)) drittunge.

Herregud, du må være en engel rett og slett som ikke har gitt henne en på tygga allerede.

Endret 29. juni 2016 av Sitronvann

[AnonymBruker]

Enten så liker hun dette, eller så har hun hengt seg fast i en vane fra da hun var barn. At hun har ikke fått med seg at dere begge er voksne og at den rivaliseringen mellom søsken kan stanse nå. Så er enig med AB som sier at du kan si noe sånt som "hvorfor sier du slike ting til meg, egentlig?" eller "er det ikke på tide å bli voksen og slutte med slike kommentarer?"

Anonymkode: 594f5...946

[AnonymBruker]

Jeg hadde vist dette "brevet" til foreldrene dine, og henne. Så hadde jeg reist.

Anonymkode: ada01...89d

[GammelKaktus]

Søsteren din er ikke helt i vater, enkelt og greit. Jeg hadde reist derfra og ikke kommet tilbake uten at du vet med sikkerhet at hun ikke er der. Hadde og printet ut innlegget du har skrevet og levert det til stefar og mor før du reiser.

[AnonymBruker]

Leste jeg riktig at du som voksen tilter, bruker stygge ord og ødelegger ting rundt deg i frustrasjon? 

Anonymkode: d8307...3fd

[AnonymBruker]

Kutt kontakten med henne, rett og slett. Jeg har et søsken som er like "ond" som det du beskriver der og jeg har mer eller mindre kuttet kontakten. Mobbing hele oppveksten, klarer ikke å føre en normal samtale etc, og jeg merker at jeg holder på å kaste opp bare jeg ser vedkommende, så det er best å bare holde avstand.

DU taper på å omgås henne. 

Anonymkode: c02c1...ad3

[isbjørnungen]

Jeg ville gitt det en sjanse med en god samtale, særlig siden du har et så godt forhold til familien ellers. Som noen sier, kanskje hun ikke har "fått med seg" at dere er voksne nå. Fortell henne at du blir trist og at du gjerne vil ha et ålreit forhold. Kanskje du kan spørre henne hva hun mener og hvorfor hun har fortsatt å oppføre seg sånn. Det som er viktig er at du klarer å holde fatningen i en sånn samtale, dersom du skal vise sterke følelser prøv å la det være tristhet heller enn sinne. 

Hvis ikke det hjelper så får du heller ta det derfra. 

Når det kommer til hva alle andre tenker får du bare huske at du vet hva du vet, og at det tross alt er det viktigste. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Leste jeg riktig at du som voksen tilter, bruker stygge ord og ødelegger ting rundt deg i frustrasjon? 

Anonymkode: d8307...3fd

Nei, du! dette stoppet da jeg var 15!  Nå er det panikkangsten som tar meg. Og da isolerer jeg meg. 
TS

Anonymkode: 23699...dbc

[AnonymBruker]

3 timer siden, *Micki* skrev:

Kan det hjelpe om du greier å beholde fatningen hvis du opplever å få negative stikk fra din søster, og heller si på en rolig og vennlig måte at det er sårende når hun sier slik og slik? Rett og slett fortelle hva kommentarer hun kommer med får deg til å føle? Kanskje hun ikke egentlig forstår hvor vondt det er for deg å oppleve? Greier du å reagere med tristhet istedenfor sinne, for det er vel slik du egentlig føler det? Mens sinnet er en forsvarsmekanisme? Du kan også si ting som at "det der var ikke mye pent sagt av deg" eller "hvorfor sier du slike ting til meg egentlig?". Men fra nå av, hvis du vil ha et bedre forhold til systemet ditt, aldri ta igjen, men vis heller følelser.

Mellom søsken kan det ofte være et konkurranseaspekt, greier du å fjerne dette mellom dere er mye gjort. 

 

2 timer siden, *Micki* skrev:

Søskenet* skal det være, ikke systemet nederst i innlegget. Fikk ikke til å redigere det forrige innlegget.

Har du tenkt over at det du oppfatter som ondskap kan være velmenende kritikk fra hennes side? Kanskje hun faktisk liker deg godt men at du har vanskeligheter med å ta kritikk og tar alt i verste mening? Jeg sier ikke at det er sånn, men ofte får vi det mye bedre med oss selv om vi prøver å sette oss i den andres sko og tenker objektivt gjennom hva den andre sier selv om det i utgangspunktet kan føles vondt å høre? 

Hei! Takk for svar. Det har seg sånn at jeg virkelig har prøvd å spørre henne på en ordentlig måte hvorfor hun snakker stygt til meg og oppfører seg på den måten. Jeg har virkelig prøvd å komme til bunns i hva jeg egentlig har gjort galt, men det er alltid det samme. Jeg er bare ubrukelig og dum, og ingen liker meg. Det med at jeg kanskje ikke takler kritikk, blir på en måte ikke like relevant. For hadde det vært kontruktivt, noe av det, hadde jeg jo tatt det til meg. Men når det blir såpass grovt, som det ofte er, kan jeg ikke ta alt til meg på samme måte, uten at det skal ødelegge meg totalt. Jeg har brukt mange mange mange år på å prøve å finne ut hva som er galt med meg. Jeg har tenkt at jeg bare er like dritt som det jeg har fått høre og oppleve siden jeg var ei lita jente. Men nå er det bare en vanesak. 

2 timer siden, Sitronvann skrev:

Nei vet du, dette er så grovt at jeg skjønner ikke hvordan du holder det ut. Slutt å vær snill mot henne, ikke del snaps, ikke hold kontakt, ikke gjør henne tjenester og reis bare hjem når du vet med sikkerhet at hun ikke er der.

Personlig hadde jeg kutta all kontakt med noen du rettmessig kaller en (forvokst (min tilføyelse..)) drittunge.

Herregud, du må være en engel rett og slett som ikke har gitt henne en på tygga allerede.

Takk for svar. Jeg har perioder hvor vi ikke har hatt særlig mye kontakt. Spesielt hvis vi har hatt en krangel eller lignende. Det er så vanskelig, fordi ingen egentlig ønsker å tro at min søster har holdt på sånn i mange mange år, selv om det har skjedd rett foran nesa på så mange. Jeg vil, men samtidig ikke, bare kutte alt. Og greia er at hun er hjemme mye mer enn det jeg her. I ferier kommer hun først, og drar sist. Og da får jeg nok aldri noe tid med mine foreldre, dessverre  

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enten så liker hun dette, eller så har hun hengt seg fast i en vane fra da hun var barn. At hun har ikke fått med seg at dere begge er voksne og at den rivaliseringen mellom søsken kan stanse nå. Så er enig med AB som sier at du kan si noe sånt som "hvorfor sier du slike ting til meg, egentlig?" eller "er det ikke på tide å bli voksen og slutte med slike kommentarer?"

Anonymkode: 594f5...946

Takk for svar. Det hadde nok vært det beste, om det bare hadde vært så lett. Jeg har prøvd veldig mange ganger. Det ender alltid med at hun blir mer provosert av at jeg ikke lar meg provosere. Da har jeg blant annet fått glass, osv, i hodet. Og får høre at jeg ikke er bra nok, osv. Det er jævlig kjipt.

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde vist dette "brevet" til foreldrene dine, og henne. Så hadde jeg reist.

Anonymkode: ada01...89d

Hei og takk for svar.  Jeg vet ikke om jeg bare klarer å reise.. Jeg er så ufattelig glad i foreldrene mine, og tanken på at de kanskje ikke tror meg og synes jeg er gal er bare så.. skummel. 

2 timer siden, FrøkenMånestråle skrev:

Søsteren din er ikke helt i vater, enkelt og greit. Jeg hadde reist derfra og ikke kommet tilbake uten at du vet med sikkerhet at hun ikke er der. Hadde og printet ut innlegget du har skrevet og levert det til stefar og mor før du reiser.

Takk for svar.  Det har seg sånn at hun er den første som kommer hjem, og siste som drar. Så får liksom aldri til å være her uten henne.. Er redd for at mine foreldre tar min søster sin side. Og jeg vet ikke om jeg klarer å takle at jeg mister mine foreldre  

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kutt kontakten med henne, rett og slett. Jeg har et søsken som er like "ond" som det du beskriver der og jeg har mer eller mindre kuttet kontakten. Mobbing hele oppveksten, klarer ikke å føre en normal samtale etc, og jeg merker at jeg holder på å kaste opp bare jeg ser vedkommende, så det er best å bare holde avstand.

DU taper på å omgås henne. 

Anonymkode: c02c1...ad3

Takk for svar. Off, trist å høre om din opplevelse. Og "fint" at noen forstår litt hvordan jeg kan føle meg.  Hadde vi ikke måttet være hjemme samtidig hadde jeg nok kuttet henne ut, men da mister jeg resten av familien på kjøpet..

55 minutter siden, isbjørnungen skrev:

Jeg ville gitt det en sjanse med en god samtale, særlig siden du har et så godt forhold til familien ellers. Som noen sier, kanskje hun ikke har "fått med seg" at dere er voksne nå. Fortell henne at du blir trist og at du gjerne vil ha et ålreit forhold. Kanskje du kan spørre henne hva hun mener og hvorfor hun har fortsatt å oppføre seg sånn. Det som er viktig er at du klarer å holde fatningen i en sånn samtale, dersom du skal vise sterke følelser prøv å la det være tristhet heller enn sinne. 

Hvis ikke det hjelper så får du heller ta det derfra. 

Når det kommer til hva alle andre tenker får du bare huske at du vet hva du vet, og at det tross alt er det viktigste. 

Hei og takk for svar. Du har mange gode poeng, og jeg er helt enig med deg. Jeg har ofte prøvd å ha en ordentlig samtale med henne. Ofte i en krangel, hvor jeg har spurt om hvorfor hun hater meg så mye, men da får jeg som regel de samme svarene. At jeg er ubrukelig, ikke fortjener noe, og den regla der. Har jeg prøvd å ta det opp når stemninga ikke er så verst, blir stemninga grusom. Før jeg begynte å utagere en del etter mange dager med dette psykiske spillet hun driver med, ble jeg alltid bare lei meg og stille. Men det er nok bare at etter mange, mange år, har sinnet mitt blitt ganske ille. Det er ikke så bra, men jeg har følt at ingen ting annet egentlig fungerer. Ikke at sinne gjør det noe bedre, men en dag sa det nok litt stopp..  Har heldigvis ikke utagert noe foran andre (enn kjæresten èn gang det siste året, hvor jeg gråt og slo i sofaputene), men jeg klarer som regel å holde det inne i meg til jeg får være alene.  

 

 

TS

Anonymkode: 23699...dbc

[AnonymBruker]

Dette er jo mobbing, og søsteren din er en sosiopat/psykopat, hun gjør det med vilje. Hun prøver å få deg til å føle deg elendig og få deg til å opptre irrasjonelt overfor andre, slik at hun selv føler seg bedre og ser normal ut, noe hun langt fra er.

Anonymkode: cd0d8...213

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min søster er, og har alltid vært en person de fleste synes er ålreit. Senest i i fjor ble vi begge invitert på en fest med familien til min far (som jeg sjeldent har noe å gjøre med). Min søster fikk beskjed om å si i fra til meg når og hvor festen var, men dette lot hun være å gjøre, og min far hentet søstera mi rett foran nesa på meg her hjemme. Jeg trodde det var familien som ikke ville invitere meg, men da jeg så hvor mye hun godtet seg der jeg satt i sofaen og var lei meg, forstod jeg at det var hun som ville la meg tro at ingen i familien likte meg. 

Her kunne du f.ex. sagt, mens andre hørte på "Hvorfor sa du ikke til meg når og hvor festen var?"

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg får fortsatt stygge kommentarer og blikk. Hun godter seg om jeg har det vanskelig.

Og om du kunne si høyt, så foreldrene dine hører : "Hvorfor sa du (stygg kommentar)?"
 

Det virker som om hun har hatt en slags makt over deg som hun ikke har lenger fordi dere ikke er barn lenger, men at både hun og du oppfører dere som om hun fortsatt har det. Nå er du voksen så du KAN gjøre slutt på det. Hva var du redd for som barn når du ikke tok igjen med henne? Du må på en eller annen måte få forimidlet at du ikke finner deg i det lenger, både til henne og dine foreldre.

Anonymkode: cd0d8...213

[AnonymBruker]

Takk for svar, alle sammen!  Mange gode poeng og tips dere kommer med. Jeg skal prøve enda en gang å ta en prat med min mor snart. Prøve å legge alt frem på en bra måte, sånn at hun kanskje kan prøve å se hva som foregår til tider.  Om jeg merker at det bygges opp til noe med min søster, skal jeg også prøve å spørre rett ut hva som egentlig er greia. Som jeg har svart mange av dere, har jeg prøvd dette veldig mange ganger, men jeg vil likevel gi det et siste forsøk før jeg må ta andre tiltak for min egen del! Det hjalp litt å lufte det svart på hvitt her inne, også. Bare få ting litt ut.

TS

Anonymkode: 23699...dbc

[AnonymBruker]

Din søster har noen borderliner-trekk som hun kanskje ikke ser selv; helt frisk er hun ikke. Kjenner et søsterpar som likner, også der fremstår den eldste som sympatisk og idealistisk og den yngste som sær og vanskelig, men egentlig er den eldste ekstremt manipulerende og den yngste har nerveproblemer pga terrorisering fra storesøster som ingen gjennomskuer (andre enn vi som kjenner lillesøster veldig godt). Altså; du er ikke alene.

Kan det hende dette har rot i barndommen? En ubevisst sjalusi mot deg da du ble født og hun ble "detronisert" og du overtok mors fang? At hun irriterte seg da, uten å forstå det selv siden hun var liten, men at detvresulerye i et slags følelsesmessig horn i siden din, selv om du ikke kunne hjelpe for det? Ikke at det unnskylder, men kan jo hende det forklarer noe. Og at det er mulig å ta det opp om anledningen skulle by seg. Det kan jo være hun ikke vet det selv, at hun kan ha fått motvilje mot deg som 2-3 åring, kanskje til og med litt berettiget om hun ble mye overlatt til seg selv, og at det kan være forløsende for henne å tenke gjennom det. For selv om du har tålt mer enn noen burde tåke fra søsken, så virker det som det finnes en grobunn for noe godt mellom dere også.

 

 

Anonymkode: 7f655...f9f

[AnonymBruker]

 Nei, dette er på ingen måte "søskenrivalisering", som man vokser av seg etter barndommen. Hun utsetter deg jo for systematisk og varig mobbing, utfrysning og vold (glass i hodet på deg når du ikke er enig?). Du har jo selv spurt om du faktisk har gjort noe galt, hvorpå du bare får svar som dreier seg om hvor udugelig det er - det er ikke konstruktivt, kun destruktiv mobbing. Det er ingen som kan sette diagnose, men det kan altså hende at søsteren din er ren og skjær psykopat eller har psykopatiske trekk. Alt du beskriver, som å fremstå uskyldig og perfekt selv, mens hun vet akkurat hvilke knapper hun skal trykke på for å få deg lei deg, sint og undertrykket er jo nesten en ren tekstbokbeskrivelse av klassisk psyopatisk oppførsel. Å være godt likt blant alle andre (foreldre, kolleger, lærere, venner osv.) bortsett fra sine ofre er også et av de klassiske trekkene. 

Her må du bare begynne å bygge opp et forsvar. Du kan f. eks. ta opp hva hun sier til deg ved å ha en liten opptaker på innsiden av toppen eller i lomma. Finnes mye utstyr som er smått nok til å ikke være synlig i dag, og det finnes også opptaksmuligheter på mange av dagens mobiltelefoner  Da får du bevis som du kan bruke til å ta igjen og sette henne i et dårlig lys. 

Og kaster/slår hun glass mot deg så må du rett og slett forsvare deg. Det er ikke ofte jeg forsvarer vold, men om noen slår en farlig gjenstand mot meg så er jeg villig til å gå så langt som å slå noen halvt ihjel for å beskytte meg. 

Anonymkode: e24a8...4c1

[AnonymBruker]

Det var nesten som å kjenne igjen deler av det du skrev, bortsett fra at jeg er på den andre siden av deg.

Jeg har også en søster som oppførte seg nesten som deg, og det begynte da vi var små. Hun skapte mye trøbbel rundt ting hun gjorde, men når det kom til stykket tok hun aldri på seg skylda for det hun gjorde og da var det jeg som fikk skylda. Når hun fant på faenskap, så ble jeg hele tiden innblandet. Hun kunne sitte og irritere meg til de grader og kunne aldri ta hensyn. Jeg kom hjem fra skolen og satt med skolearbeid til sent på kveld, mens hun satt i telefon og tok aldri noe seriøst. Hun var den minste i flokken, og skulle behandles deretter. Laget mye drama og styr, og ble alltid unnskyldt for sin oppførsel fordi hun var minst.

Hun stjal til og med penger fra faren vår flere ganger.

Etterhvert som vi ble større begynte hun å menge seg med de i klassen min fordi hun ikke fikk ekte venner i egen klasse og la seg etter de som røyket og drakk - de som var "kule."

Prøvde hele tiden å veilede henne om hva som var rett og slikt, men hun ga blaffen.

I senere tid har vi ikke hatt så mye kontakt, hun lager så mye drama hver gang man er i nærheten av henne, at jeg blir sliten av henne over lengre tid. Hun bruker ofte muligheten til å hjelpe andre så lenge det går på hennes premisser og hun tjener noe på det selv. Men til og med da er hun veldig urimelig. Man aldri ha en diskusjon med henne, for hun har rett hele tiden, og til og med når man snakker om ting hun ikke har peiling på , så har hun peiling likevel. Har vi sett en film hun ikke har sett, ja, så har hun garantert sett den også. Snakker man om noen man kjenner, så vet hun garantert alt om dem. Hun er venner med hele bygda på fb, men hilser knapt nok på folk på gata. Likevel vet hun alt om dem. Og på fb så er hun til de grader så overdimensjonert når det gjelder å kommentere mest mulig til flest mulig.

Hun ble favorisert av moren vår og unnskyld for alt hun gjorde.

Det jeg vil frem til er at det finnes flere sider av en sak, men man må være åpen for å forstå begge.. nå i senere tid skjønner jeg at hun sliter med dårlig selvtillitt og kompenserer det med oppførselen sin, og det kommer ofte frem i fylla da hun aldri klarer å begrense seg. Men det gir henne ingen rettighet til å oppføre seg som "idiot" mot andre mennesker..

 

Anonymkode: ed743...691

[Amarone]

Søsteren din er en drittsekk, rett og slett. Jeg foreslår at du snakker med din mor om at du ikke orker hele sommeren med søsteren din, og at du reiser til studiebyen din når feks halve sommeren har gått. Invitér din mor og din stefar på besøk til deg i ferien - uten din søster.