AnonymBruker Skrevet 28. juni 2016 #1 Skrevet 28. juni 2016 (endret) Ja, så var det slutt da. For noen dager siden. Kort oppsummert: * Jeg har vært litt vel åpen til kollegaer om hva som har skjedd * Det ene nestenangstanfallet etter det andre * Jeg går i samtaler for å bearbeide alt, men to timer etter en samtale føler jeg behov for en ny * Har jeg noen gode timer blir jeg nesten bekymret for å ikke trenge flere samtaler, for jeg tror det destruktive mønstret jeg er inne i gjør at jeg ikke unner meg å få det bedre * Jeg føler en avhengighet til terapeuten. * Jeg har mye uro og vonde tanker * når jeg har noen gode timer så skjønner jeg ikke hvorfor jeg er så ustabil * forholdet jeg har kommet ut av har vært dårlig. Jeg har blitt psykisk undertrykt og kontrollert. Mer enn jeg har trodd. Han har nå fått felles venner og svigerfamilie vendt i mot meg. Jeg synes jeg takler dette dårlig. Er jo ikke vanlig å holde på slik jeg gjør nå. En kollega har begynt å passe på at jeg spiser i løpet av arbeidsdagen. Det sier jo litt..Men ja, jeg holder meg i jobb! Det er viktig for meg. Vet ikke helt hva jeg vil med dette. Ønsker vel innspill. Hvis noen har. På en måte føler jeg at jeg straffer meg selv for å ha avsluttet forholdet. Selv om jeg vet det var rett. Terapeuten min skal snart ha ferie, og det har jeg store problemer med. Hvorfor jeg føler meg så avhengig av han aner jeg ikke. Sånn bortsett fra at jeg har tillit til han. Anonymkode: a2a39...d46 Innlegget er ryddet for tanker rundt selvskading. Yvonne (mod) Endret 2. juli 2016 av Yvonne
AnonymBruker Skrevet 29. juni 2016 #2 Skrevet 29. juni 2016 Hei. jeg har kommet ut av et voldelig, og psykisk nedtrykkende forhold. Det er 5mnd siden nå. Jeg har ikke problemer med å spise, men resten er likt. I løpet av disse mnd har hodet mitt vært overalt. Det er utrolig slitsomt. Første mnd følte jeg meg lettet, men så har det ballet på seg. Jeg sover dårlig, tenker på ham/oss/gode ting/dårlige ting I forholdet, hele tiden. Hver dag er en slags sorg. og jeg klarer ikke å fokusere positivt på at jeg aldri noen sinne trenger å snakke med ham igjen. I og med at vi var samboere, fikk han besøksforbud og jeg har voldsalarm. Jeg har flyttet fra vår felles leilighet, men han har fortsatt besøksforbud. Og likevel lurer jeg på hva han gjør av og til, om det kunne ordnet seg osv. Men jeg vet at det bare hadde blitt verre. Jeg hadde kanskje ikke vært i live idag engang. likevel føler jeg sorg over at vi ikke er sammen. samtidig som jeg er både sint og redd. Jeg våkner hver dag, og bryter løftet fra kvelden før, at imorgen er alt bedre. hjelper ikke da der spilles sanger på radioen fra tiden vi møtes. minner er det vanvittig mye av, så jeg må liksom lære å leve på nytt. Jeg har ingen interesse for andre menn, og lurer ærlig talt på om jeg kommer til å få det igjen. Men denne bearbeidings-prosessen er veldig viktig. Det kommer til å bli bedre. Og jeg kommer til å få mindre angst og tanker om dette. Men det tar sin tid tydeligvis. En dag av gangen. klem til deg Anonymkode: 4aded...d8a
AnonymBruker Skrevet 29. juni 2016 #3 Skrevet 29. juni 2016 Uff, trasig å høre. Jeg har nok ikke hatt det like ille som deg, men det har gått over mange år og det har gjort noe med psyken min. Uansett, håper det blir bedre for oss begge med tiden Anonymkode: a2a39...d46
AnonymBruker Skrevet 29. juni 2016 #4 Skrevet 29. juni 2016 Vær takknemlig for at du har akkurat den kollegaen din!! Du skriver at du føler deg avhengig av psykologen din, og da tror jeg det bare er ekstra bra at du har åpnet deg opp for denne kollegaen. Det virker også som om at det var rett person å snakke med. Folk takler negativ informasjon på ulike måter. Noen skygger banen totalt om de får høre at man har/har hatt det vanskelig. Andre blir i overkant sympatiske. Medlidende. Men jeg tror du gjør klokt i å stole på denne kollegaen. Hvor mange % jobber du? Klarer du å konsentrere deg på jobben? Klarer du å holde deg unna radioen? Når det er sanger så vekker så mye følelser i deg, så tror jeg du må prøve å tenke "den neste timen skal jeg ikke skru på radioen". Prøv å lage et skjema for antall timer gjennom dagen, og kryss av for hver time der du klarer det. Har du muligheten til å belønne deg selv med en fysisk gave (nye øredobber/neglelakk etc) etter x antall dager, for eksempel? Hadde jeg kunnet gi deg en fysisk giga-klem så hadde jeg gjort det! Stå på! Anonymkode: 4d944...599
AnonymBruker Skrevet 29. juni 2016 #5 Skrevet 29. juni 2016 Jeg har 100% stilling. Er ikke like effektiv som vanlig, men det har de på jobb forståelse for. Bedre det enn sykemelding i alle fall. Jeg er veldig emosjonelt ustabil akkurat nå og føler meg helt alene selv om jeg ikke er det. Nå er det over en uke til neste samtale (var der i dag) og kjenner på at dette blir vanskelig. Enda verre blir det etter det igjen for da går han på ferie. Det stresser meg. Radioen kan ha både god og dårlig effekt på meg. Visse sanger trigger sorg og fortvilelse, mens andre vekker litt gode følelser i meg. Sliter en del med matinntaket enda. På dag nr seks. I dag har jeg spist et lyst rundstykke, en laksefilet og litt potetmos. Er veldig sulten nå, men har ikke lyst på noe som helst. Anonymkode: a2a39...d46
AnonymBruker Skrevet 30. juni 2016 #7 Skrevet 30. juni 2016 9 timer siden, AnonymBruker skrev: Andre innspill? Anonymkode: a2a39...d46 Har du vurdert å snakke med legen din om det du har skrevet i denne tråden? Spesielt det med matinntaket, tenker jeg på da. Anonymkode: 4d944...599
AnonymBruker Skrevet 30. juni 2016 #8 Skrevet 30. juni 2016 10 minutter siden, AnonymBruker skrev: Har du vurdert å snakke med legen din om det du har skrevet i denne tråden? Spesielt det med matinntaket, tenker jeg på da. Anonymkode: 4d944...599 Har snakket med terapeuten min om det. Han er sosionom med videreutdanning da, ikke lege. Blir jo naturligvis oppfordret til å spise. Det ville jeg blitt av legen også. Noen andre tiltak blir ikke gjort da jeg ikke har utviklet en spiseforstyrrelse og dessuten framstår som veldig bevisst på problemet. Jeg er bevisst på det altså, er helsepersonell selv om vet konsekvensene. Men akkurat nå vinner følelsene over fornuften. Anonymkode: a2a39...d46
AnonymBruker Skrevet 30. juni 2016 #10 Skrevet 30. juni 2016 Du må slutte å bruke opp folk! Det er vel ikke dine kollegaer sitt ansvar at du spiser? Jeg blir så metta av sånne som roper om hjelp, og konstant må ha oppmerksomhet. Er du så syk, så får du heller legge deg inn for behandling. Ikke gjør deg selv til noen andre sitt ansvar! Anonymkode: 7d6b0...75e 1
AnonymBruker Skrevet 1. juli 2016 #11 Skrevet 1. juli 2016 6 timer siden, AnonymBruker skrev: Du må slutte å bruke opp folk! Det er vel ikke dine kollegaer sitt ansvar at du spiser? Jeg blir så metta av sånne som roper om hjelp, og konstant må ha oppmerksomhet. Er du så syk, så får du heller legge deg inn for behandling. Ikke gjør deg selv til noen andre sitt ansvar! Anonymkode: 7d6b0...75e Jeg passer faktisk på helt selv. Er ikke min feil at vedkommende har merket at jeg har gått ned i vekt. Dessuten har jeg gradvis begynt å spise mer. Opprettet ikke denne tråden for å få kritikk for at jeg sliter pga en vanskelig situasjon. Dette er andre gangen noen kommer med sure kommentarer meg, som faktisk er langt nede i utgangspunktet. Blir ikke å sjekke denne tråden flere ganger. Anonymkode: a2a39...d46 1
AnonymBruker Skrevet 1. juli 2016 #12 Skrevet 1. juli 2016 Dessuten så er det han som stadig tar kontakt med meg for å høre hvordan det går. Til tider tar han faktisk for mye kontakt, så du kan jo bare anta og spekulere så mye du vil, men det er altså en grunn til at jeg bruker forumet litt ekstra i disse dager, for jeg har ikke lyst til å lene meg på de rundt meg hele tiden. Folk spør hvordan det går osv, men jeg har nå kommet til et punkt hvor jeg ikke deler så mye. At du blir irritert og ikke bryr deg om at mennesker du feks jobber tett sammen med i hverdagen får være ditt problem. På min arbeidsplass tar vi vare på hverandre. Anonymkode: a2a39...d46 1
AnonymBruker Skrevet 1. juli 2016 #13 Skrevet 1. juli 2016 3 timer siden, AnonymBruker skrev: Dessuten så er det han som stadig tar kontakt med meg for å høre hvordan det går. Til tider tar han faktisk for mye kontakt, så du kan jo bare anta og spekulere så mye du vil, men det er altså en grunn til at jeg bruker forumet litt ekstra i disse dager, for jeg har ikke lyst til å lene meg på de rundt meg hele tiden. Folk spør hvordan det går osv, men jeg har nå kommet til et punkt hvor jeg ikke deler så mye. At du blir irritert og ikke bryr deg om at mennesker du feks jobber tett sammen med i hverdagen får være ditt problem. På min arbeidsplass tar vi vare på hverandre. Anonymkode: a2a39...d46 Jeg tar også vare på alle i rundt meg, jeg jobber tross alt med mennesker! MEN jeg synes ikke at voksene mennesker som deg, skal legge ansvaret på andre mennesker, for du er tross alt ikke deres ansvar! Folk som roper meg meg meg hele tiden, går meg på nervene. Er du så dårlig som du skriver i HI så må du søke mere hjelp enn du får her... Du skriver jo at du har vært vel åpen til kollegaer, å da føler de at de må hjelpe deg. Anonymkode: 7d6b0...75e 1
AnonymBruker Skrevet 1. juli 2016 #14 Skrevet 1. juli 2016 1 minutt siden, AnonymBruker skrev: Jeg tar også vare på alle i rundt meg, jeg jobber tross alt med mennesker! MEN jeg synes ikke at voksene mennesker som deg, skal legge ansvaret på andre mennesker, for du er tross alt ikke deres ansvar! Folk som roper meg meg meg hele tiden, går meg på nervene. Er du så dårlig som du skriver i HI så må du søke mere hjelp enn du får her... Du skriver jo at du har vært vel åpen til kollegaer, å da føler de at de må hjelpe deg. Anonymkode: 7d6b0...75e Ja til to stk, som selv har tatt initiativ til å spørre og snakke med meg. Du som ikke vet hva som et tilfellet kan ikke sitte og fortelle meg hvordan ting er. Jeg går ikke rundt og snakker om det til alle, men da jeg var på mitt verste følelsesmessig så stilte de opp og tok initiativ til samtale. I etterkant har de selv tatt initiativ flere ganger, selv når jeg ikke har vært på jobb. JEG har ikke gått rundt og sanket sympati og diverse som du tydeligvis har fått for meg. Jeg har søkt hjelp her og jeg har tatt kontakt med mental helse, uten at jeg har fått svar der da. Men jeg bruker ikke de rundt meg for mye, jeg har vel heller de siste dagene trukket meg mer og mer unna. Anonymkode: a2a39...d46 1
AnonymBruker Skrevet 1. juli 2016 #15 Skrevet 1. juli 2016 12 timer siden, AnonymBruker skrev: Du må slutte å bruke opp folk! Det er vel ikke dine kollegaer sitt ansvar at du spiser? Jeg blir så metta av sånne som roper om hjelp, og konstant må ha oppmerksomhet. Er du så syk, så får du heller legge deg inn for behandling. Ikke gjør deg selv til noen andre sitt ansvar! Anonymkode: 7d6b0...75e 30 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jeg tar også vare på alle i rundt meg, jeg jobber tross alt med mennesker! MEN jeg synes ikke at voksene mennesker som deg, skal legge ansvaret på andre mennesker, for du er tross alt ikke deres ansvar! Folk som roper meg meg meg hele tiden, går meg på nervene. Er du så dårlig som du skriver i HI så må du søke mere hjelp enn du får her... Du skriver jo at du har vært vel åpen til kollegaer, å da føler de at de må hjelpe deg. Anonymkode: 7d6b0...75e Finner du nytelse i å tråkke på mennesker som ligger nede? Fy søren for en heslig måte å snakke til andre på, og for noen vanvittige slutninger du har gjort. Jeg oppfatter ikke TS som du gjør i det hele tatt! Klem til deg, TS! Anonymkode: 8e410...60a 3
AnonymBruker Skrevet 1. juli 2016 #16 Skrevet 1. juli 2016 Hei Ts. Kjenner igjen dette med å miste matlysten som følge av ting som skjer i livet. Mat blir så utrolig stress. For meg var det stor hjelp at en klok venninne av meg da at det går bra med litt mindre mat en periode, bare du får i deg noe. Kroppen din tåler mer enn du tror. Jeg kjørte på med yoghurt, banan og ernæringsdrikker fra apoteket og supper når på restaurant. Gikk selvsagt ned i vekt med det gjør vel ofte jenter når et forhold tar slutt. Er min erfaring.( Og kommentarer fra folk om vektnedgang i den sammenheng er utrolig stressende forøvrig.) Synes du viser styrke ved å søke hjelp hos terapeut og gode mennesker rundt deg som du stoler på og som ønsker å være der. Alt kaoset i hodet ditt; bare la det være kaos og alle absurde tanker som dukker opp i hodet ditt; ja ja. Er nok ikke så mye i de fleste av dem. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver og tenker at ting har en tendens til å bli bedre. Ønsker deg alt vel <3 Anonymkode: 29192...5dd
Anglofil Skrevet 2. juli 2016 #17 Skrevet 2. juli 2016 Kjære trådstarter, Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Jeg vil oppfordre deg til å heller ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og netttjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym. Lykke til videre, Yvonne (mod)
Anbefalte innlegg