Nattstell og søvn for pappaen...

[Gjest *Fiona*]

Vi pleier å være ganske enige, så du skal ikke se bort fra at vi er på nett i dette tilfellet også :-)

Kan ikke tenke meg noe som er MINDRE konstruktivt enn å bruke en time på å vekke en dypt sovende pappa for å informere ham om at "det er din tur inatt, kjære". Men amming er kjempekos, og innmari lettvint. Dagene og nettene bare flyr på den måten, og pappa kan gå glipp av ganske mye.

Bare så skummelt mye skilsmisser og greier, og småbarnstida er knalltøff for mange, særlig dette med at de tradisjonelle kjønnsrollene blir tydeligere. Mener derfor at en bevisstgjøring rundt allment aksepterte greier kan hjelpe.

Vel vel. Ha en fin dag :blomst_opp:

[Gjest gjest1]

Men kanskje vi heller ikke behøver å være så innmari redde for de tradisjonelle kjønnsrollene heller?

Man må jo ikke nødvendigvis skli helt tilbake i dem selv om man ikke er hysterisk opptatt av likestilling heller. Jeg synes ikke livet skal være en kamp for likestilling hele tiden.

Jeg tok mesteparten av det med barn og hus hjemme, gubben tok alt som het utvendig vedlikehold, plenklipping, måking osv. og han lekte med ungene og hadde dem med seg til besteforeldre. Han fikk være pappa på sine premisser, og det fungerte helt greit det. Han burde vært mer tilstede, men hans fravær skyldtes mer hans egoisme og umodenhet, enn kjønnsrollemønstrene. Og JEG ville uansett ikke vært i stand til å endre HAM - det ¨måtte han ha gjort selv...

nei, nå må jeg løpe på do....... iiiiiiih...

[Gjest Anonymous]

Tror ikke du har tolket henne feil "mysan" eller trenger å beklage at du har tillagt henne sitater som ikke er hennes.... for første innlegg var som følger:

Stakkars pappaer som får merke noe til at han har satt barn til verden, altså. Huffameg.

Han får vel ta sin del han også.Jobb eller ikke jobb - det er faktisk krevende å være alene med spedbarnstell også.

Her har vi enda et godt eksempel på hvordan kvinner skyter seg sjøl i beinet mht likestilling - vi kjefter og smeller fordi vi ikke blir betraktet som likestilte, men anerkjenner ikke engang selv den rollen vi har hjemme.  

Hvordan kan vi vente at samfunnet, eller en mann i et forhold, noensinne skal anerkjenne husmorrollen som en like bra jobb, når vi egentlig ikke gjør det selv engang?

Skal jeg først være alene om å slite meg ut på nattestellet, og i tillegg være alene med babyen hele dagen??

Her er det selvsagt forskjeller på babyene også. Men sånn steinalderske innstillnger som detet forklarer jaggu nok om hvor vi kommer skeivt ut hen - mht barnefordeling ift brudd, arbeidsfordeling i hjem, at flere kvinner enn menn synes det er naturlig med deltidsarbeid osv osv.

 

Den største utfordringen kvinnekampen har er ikke menn, det er kvinner selv.  

Og det starter i hjemmet.

Hvis du har sett hvor myk en mann blir når han MÅ ta ansvar for et lite spedbarn, kan det ikke være noen tvil om at verden ville vært et mye bedre sted hvis kvinner faktisk lot dem slippe til mer.

Neeeeeeida, her skal vi liksom synes synd på dem fordi de får litt lite søvn en periode mens de får lov til å beholde yrkesliv, lønn, sosial omgang og egenutvikling.

Stakkars pappaer altså.

Vi behandler dem som unger hele livet. Og så klager vi over at de ikke tar ansvar. :o  

Jah... tok litt av her. Men seriøst, det må kunne forventes i 2004 at man er to om ansvaret. Selvsagt er det kvinnen som fysisk ammer og alt det der - men at pappa skal bytte rom for å få sove blir latterlig... Når babyen er ferdig med å spise, kan han ta sin andel runder på stuegulvet for å roe gullet. Jobb eller ikke jobb.

Tror nok intrykket hun gir på slutten her er en smule annerledes enn det var i utgangspunktet......

[Gjest *Fiona*]

Godt at vi enkelte nidkjære anonyme til å presisere det åpenbare. Særlig siden jeg fremhever selv at innlegget er skrevet når jeg er revet med...

Ingenting av det du uthevet er likevel relevant, for øvrig, mht de meningene som ble tillagt meg senere.

Men tusen takk for at du brukte tid på det. Synd det var bortkastet.