Lystløgner.

[Catwoman96]

Hei. 

Så jeg har et utrolig utrolig stort problem. Og det gjelder meg.jeg har et ****** stort problem med å lyve. Av typen blir jeg ofte kalt lystløgner. Jeg lyver ufrivillig egentlig. Går utpå at jeg ikke tenker over hva jeg sier før det allerede er sakt, og har prøvd å jobbe med det men virker som jeg faen ikke kommer no vei. Lyver aldri om store ting, det klarer jeg ikke. Er heller ikke en utro type person. Lyver om små ting som "hva kjøpte du på butikken istad" "nei jeg kjøpte melk, når jeg egentlig kjøpte sjokolade."

prøvd en metode jeg og typen kom frem med, altså at jeg skal innrømme at jeg har løyet selv hvor mye jeg skammer meg. Og jeg føler at det nå tar over livet mitt. Er så lei av at jeg ikke klarer å si sannheten noen ganger, og aner ikke hvorfor jeg lyver om idiotiske ting hele tiden. Jeg løy til typen min om noe idiotisk igjen i går etter flere dager uten å lyve. Og han tar meg alltid i løgnene og det er kjempe flaut og skamfult. Så jeg begynte å gråte av dårlig samvittighet og av skuffelse ovenfor meg selv. 

Vet at jeg høres ut som en taper. Jeg har hatt en røff fortid der jeg alltid har kommet meg bort ved å lyve til andre og meg selv. Har problemer med å bli akseptert og føler at jeg alltid må passe inn, eller prøve. Ble mobbet for å være annerledes på barneskolen og det har egentlig fulgt meg hele livet. 

Noen her inne er veldig "rett på sak" og litt slemme eller ironiske så jeg håper dere kan være litt snille. Fordi jeg ønsker ikke å lyve. Vet at det er patetisk og det ødelegger både mitt forhold til venner, familie og kjæreste. Jeg er veldig patetisk føler jeg, som alltid lyver om ting for å enten passe inn eller bli godtatt. 

Har hatt litt angst for å skrive dette innlegget in case noen er veldig frekke. 

Så kan noen plis komme med råd? Eller tips til hvordan jeg kan slutte? Har alltid vært en måte å escape reality på. Har tenkt på å ta kontakt med psykolog om dette ikke forbedrer seg. Har allerede fått henvisning. Og vet at det ikke finnes noen unnskyldning for min oppførsel men jeg føler at jeg ødelegger mitt forhold med typen min og alle rundt meg. 

 

Xoxo 20

[gangnedsol i elg]

Kanskje du må tenke deg godt  før du svarer på spørsmålene? Prøv å gi deg tid til det. For løgnene kommer vel nokså automatisk  ut av munnen din (pga gammel vane)?

og altså, ikke "la skravla gå", men bestem deg for å snakke sant. Det er i bunn og grunn mindre jobb å være ærlig enn å lyve.

lykke til 

Endret 28. juni 2016 av gangnedsol i elg

[Catwoman96]

Et øyeblikk siden, gangnedsol i elg skrev:

Kanskje du må tenke deg godt  før du svarer på spørsmålene? Prøv å gi deg tid til det. For løgnene kommer vel nokså automatisk  ut av munnen din (pga gammel vane)?

og altså, ikke la skravla gå, men bestem deg for å snakke sant. Det er i bunn og grunn mindre jobb å være ærlig enn å lyve.

lykke til 

Men problemet mitt er at hvis jeg blir stilt et spørsmål, så lyver jeg som oftest fordi jeg blir så jævlig for nervøs og får angst. Trenger ikke å være noe stort engang. Derfor rekker jeg aldri å tenke meg om! 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Catwoman96 skrev:

Hei. 

Så jeg har et utrolig utrolig stort problem. Og det gjelder meg.jeg har et ****** stort problem med å lyve. Av typen blir jeg ofte kalt lystløgner. Jeg lyver ufrivillig egentlig. Går utpå at jeg ikke tenker over hva jeg sier før det allerede er sakt, og har prøvd å jobbe med det men virker som jeg faen ikke kommer no vei. Lyver aldri om store ting, det klarer jeg ikke. Er heller ikke en utro type person. Lyver om små ting som "hva kjøpte du på butikken istad" "nei jeg kjøpte melk, når jeg egentlig kjøpte sjokolade."

prøvd en metode jeg og typen kom frem med, altså at jeg skal innrømme at jeg har løyet selv hvor mye jeg skammer meg. Og jeg føler at det nå tar over livet mitt. Er så lei av at jeg ikke klarer å si sannheten noen ganger, og aner ikke hvorfor jeg lyver om idiotiske ting hele tiden. Jeg løy til typen min om noe idiotisk igjen i går etter flere dager uten å lyve. Og han tar meg alltid i løgnene og det er kjempe flaut og skamfult. Så jeg begynte å gråte av dårlig samvittighet og av skuffelse ovenfor meg selv. 

Vet at jeg høres ut som en taper. Jeg har hatt en røff fortid der jeg alltid har kommet meg bort ved å lyve til andre og meg selv. Har problemer med å bli akseptert og føler at jeg alltid må passe inn, eller prøve. Ble mobbet for å være annerledes på barneskolen og det har egentlig fulgt meg hele livet. 

Noen her inne er veldig "rett på sak" og litt slemme eller ironiske så jeg håper dere kan være litt snille. Fordi jeg ønsker ikke å lyve. Vet at det er patetisk og det ødelegger både mitt forhold til venner, familie og kjæreste. Jeg er veldig patetisk føler jeg, som alltid lyver om ting for å enten passe inn eller bli godtatt. 

Har hatt litt angst for å skrive dette innlegget in case noen er veldig frekke. 

Så kan noen plis komme med råd? Eller tips til hvordan jeg kan slutte? Har alltid vært en måte å escape reality på. Har tenkt på å ta kontakt med psykolog om dette ikke forbedrer seg. Har allerede fått henvisning. Og vet at det ikke finnes noen unnskyldning for min oppførsel men jeg føler at jeg ødelegger mitt forhold med typen min og alle rundt meg. 

 

Xoxo 20

Jeg holder broren min på armlangs avstand og har minst mulig med han å gjøre, da han juger så mye, kommer med masse historier ettervært som vinden blåser..

 

Så bra at du for hjelp, det betyr at du innser at det er ett problem og har lyst til å gjøre noe med det!

Og det er det som gjør "make it or break" i ett forhold, om så er kjæreste/familie/venner,

Lykke til Dette klarer du!

 

Anonymkode: 84632...b6d

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jeg holder broren min på armlangs avstand og har minst mulig med han å gjøre, da han juger så mye, kommer med masse historier som ettervært forandrer seg som vinden blåser..

 

Så bra at du for hjelp, det betyr at du innser at det er ett problem og har lyst til å gjøre noe med det!

Og det er det som gjør "make it or break" i ett forhold, om så er kjæreste/familie/venner,

Lykke til Dette klarer du!

 

Anonymkode: 84632...b6d

 

Anonymkode: 84632...b6d

[Sulosi]

Tell til 10 før du svarer. Bli enig med mannen din om å telle så han kan hjelpe deg. Evt ta tre dype innpust. Bestill time hos psykolog og bruk den. Jeg har kuttet kontakt med en venninne pga lystløgner og det er ikke en ønskesituasjon men historiene ble til slutt så ville at alle snakket om det og det ble slitsomt å skulle gi henne sympati for noe folk faktisk sliter med når det er virkelig. Å si ifra til henne nyttet heller ikke, da lagde hun historier om det.

[Gjest Sitronvann]

Har du vurdert å oppsøke hjelp for dette? Jeg vet ikke hvilke tilbud det offentlige har i denne forbindelse. Men jeg tenker at du kanskje kunne fått hjelp fra psykolog til å rense ut det som førte til at du begynte å lyve. 

Jeg syns det lover godt at du faktisk er villig til å ta tak i problemet, så jeg ønsker deg masse lykke til!

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, Sulosi skrev:

Tell til 10 før du svarer. Bli enig med mannen din om å telle så han kan hjelpe deg. Evt ta tre dype innpust. Bestill time hos psykolog og bruk den. Jeg har kuttet kontakt med en venninne pga lystløgner og det er ikke en ønskesituasjon men historiene ble til slutt så ville at alle snakket om det og det ble slitsomt å skulle gi henne sympati for noe folk faktisk sliter med når det er virkelig. Å si ifra til henne nyttet heller ikke, da lagde hun historier om det.

Jeg signere alt dette, og det som er utheved er som å høre om broren min.

Anonymkode: 84632...b6d

[AnonymBruker]

Tenk at sannheten alltid kommer frem tilslutt uansett hva du sier så det er like greit å ta "støyten" med en gang.

Typen min var flink til å lyve i starten av forholdet. Han gjorde det så naturlig, også om store ting. Det siste året har vi jobbet mye med det og jeg har snudd hans tankegang totalt! Men det rare er at jeg ser samme trekk hos broren hans, han og lyver på en så baturlig måte. Akkurat som om det er vanlig. 

Jeg tror de fleste barn har løyet om noe smått i barnealder, noen har bare ikke klart å legge det fra seg. Ikke bruk en røff periode som en unnskyldning, prøv å si til deg selv at det er fortid og at du ønsker å være en annen. Lag en plan på hvordan du skal bli en annen. F.eks starte å godta deg selv. Lett å si sikkert, men under her skriver du hvordan du skal gjøre det og hva som skal til for å nå dette målet. Skriv gjerne også hvor det kan gå galt. 

Jeg og typen har laget slike lister mens vi har pratet. Og vi har pratet mye! Før vi legger oss, når vi våkner, på jobb prater vi i tlf med hverandre, når vi kommer hjem, mens vi lager mat, etc. Praten går naturlig og mer lett enn i starten da han var vant til å lyve. Han stjal penger av meg en gang, jeg skulle avgårde å kjøpe en spesiell ting og hadde lagt igjen nøaktig den summen i bilen. Han skulle ut å legge fra seg noe og hadde tatt med seg 100 kr. Liten sum men. Da var det så utrolig mange løgner som kom på overflaten at dette ble det som fikk begeret til å renne over. Det første som kom var at han skulle ta en kaffe med en kompis. Vi vet begge at han har staoil koppen eller at de da drikker kaffe på jobben hans. Vi vet begge at en sånn kaffekopp ikke koster 100 kr. Vi vet begge at han kunne spurt eller sagt ifra. Men da var det lettere å ta for seg for å så komme med en rar løgn i ettertid. Men da dro jeg på dagen. 

Han har løyet om penger han har brukt, økonomi, jobber han har "fått," ting som skal ha vært solgt står bortgjemt andre steder. Og i tillegg små løgner som du bruker. 

Men nå er han en helt annen med de teknikkene vi har brukt sammen. Litt finjusteringer, men ellers er han en ny mann.

Håper du fant noen punkter som kan være til hjelp.

Anonymkode: 978ab...fac

[gangnedsol i elg]

38 minutter siden, Catwoman96 skrev:

Men problemet mitt er at hvis jeg blir stilt et spørsmål, så lyver jeg som oftest fordi jeg blir så jævlig for nervøs og får angst. Trenger ikke å være noe stort engang. Derfor rekker jeg aldri å tenke meg om! 

skjønner. Da har du muligens et angstproblem. Lyvinga er bare et symptom på angsten.

nei, jeg er ingen ekspert på angst, eller tvangshandlinger (lyvinga kan vel kalles en slags tvangshandling)

men det finnes hjelp å få mot begge deler. Du må uansett ikke gi opp kampen. ok?

godnatt:-)

[AnonymBruker]

Vil bare si at jeg synes det er kjempeflott at du erkjenner problemet og ønsker å forbedre deg selv. Du er flink du. : ) 

Anonymkode: a1d49...7fa

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenk at sannheten alltid kommer frem tilslutt uansett hva du sier så det er like greit å ta "støyten" med en gang.

Typen min var flink til å lyve i starten av forholdet. Han gjorde det så naturlig, også om store ting. Det siste året har vi jobbet mye med det og jeg har snudd hans tankegang totalt! Men det rare er at jeg ser samme trekk hos broren hans, han og lyver på en så baturlig måte. Akkurat som om det er vanlig. 

Jeg tror de fleste barn har løyet om noe smått i barnealder, noen har bare ikke klart å legge det fra seg. Ikke bruk en røff periode som en unnskyldning, prøv å si til deg selv at det er fortid og at du ønsker å være en annen. Lag en plan på hvordan du skal bli en annen. F.eks starte å godta deg selv. Lett å si sikkert, men under her skriver du hvordan du skal gjøre det og hva som skal til for å nå dette målet. Skriv gjerne også hvor det kan gå galt. 

Jeg og typen har laget slike lister mens vi har pratet. Og vi har pratet mye! Før vi legger oss, når vi våkner, på jobb prater vi i tlf med hverandre, når vi kommer hjem, mens vi lager mat, etc. Praten går naturlig og mer lett enn i starten da han var vant til å lyve. Han stjal penger av meg en gang, jeg skulle avgårde å kjøpe en spesiell ting og hadde lagt igjen nøaktig den summen i bilen. Han skulle ut å legge fra seg noe og hadde tatt med seg 100 kr. Liten sum men. Da var det så utrolig mange løgner som kom på overflaten at dette ble det som fikk begeret til å renne over. Det første som kom var at han skulle ta en kaffe med en kompis. Vi vet begge at han har staoil koppen eller at de da drikker kaffe på jobben hans. Vi vet begge at en sånn kaffekopp ikke koster 100 kr. Vi vet begge at han kunne spurt eller sagt ifra. Men da var det lettere å ta for seg for å så komme med en rar løgn i ettertid. Men da dro jeg på dagen. 

Han har løyet om penger han har brukt, økonomi, jobber han har "fått," ting som skal ha vært solgt står bortgjemt andre steder. Og i tillegg små løgner som du bruker. 

Men nå er han en helt annen med de teknikkene vi har brukt sammen. Litt finjusteringer, men ellers er han en ny mann.

Håper du fant noen punkter som kan være til hjelp.

Anonymkode: 978ab...fac

Kommer litt ann på broren min har jeg alltid visst når han har jugt, men har valgt å ikke si noe fordi det blir ett helvetes bråk hvis konfoterer han.

Og i de siste 2 årene valgte jeg ikke la han juge og komme opp med historier lenger til meg lengre, når han gjør det til familiemedlemer lar jeg det gå. Jeg kjenner han så godt at han kan ikke juge til meg, eller kanskej det er rett og slett at han er dårlig til det.

 

Ts det er å utrolig respektløs og folk er ikke dumme.

Anonymkode: 84632...b6d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kommer litt ann på broren min har jeg alltid visst når han har jugt, men har valgt å ikke si noe fordi det blir ett helvetes bråk hvis konfoterer han.

Og i de siste 2 årene valgte jeg ikke la han juge og komme opp med historier lenger til meg lengre, når han gjør det til familiemedlemer lar jeg det gå. Jeg kjenner han så godt at han kan ikke juge til meg, eller kanskej det er rett og slett at han er dårlig til det.

 

Ts det er å utrolig respektløs og folk er ikke dumme.

Anonymkode: 84632...b6d

Typen min visste også at han løy. Og jeg satt å stilte spørsmål for hver mye ting som kom og tilslutt fant jeg ut sannheten. Så vil si jeg ikke lot han lyve heller. Hadde jeg latt han lyve hadde ikke ham vært den han er i dag. Han kunne f.eks si at ha har fått jobb innenfor et firma. Hvorfor? For å slippe maset på å søke jobb. Han sa til meg og hele familien at han hadde prøvd seg der, men etter bare 2 uker med jpbbing hørte han ikke mer. Han sa tolig hver gang jeg spurte at de skulle ringe når de trengte hjelp igjen,  men etter ne måneds stillhet spurte jeg han om man ikke skulle satse på å søke noe annet. Også begynt3 jeg å splrre hvem van var i kontakt med, hvor han jobbet, hvem han jobbet med. Det firma jeg jobbet for hadde litt med dette firmaet å gjøre og ene sjefen der snakket jeg med ukentlig og han hadde aldri hørt om typen. Så jeg begynte å spørre mer. Da etter mange måneder med denne løgnene og flere løgner oppå den der så kommer det frem. Han har jobbet sammen med en kompis som jobber i det firmaet uten å prate med andre enn den kompisen. Så ingen sjef som skulle ringe igjen eller lønn.

Han visste han løy om den 100 lappen. Fordi jeg har sagt at han skal prioritere regninger. Har han ikke penger til denne snusen så må han skaffe seg jobb. For i et år hadde han levd på snus og øl som første pri når dagpengene kom. 

Og tro meg. Han ble utrolig sint på meg når jeg satte krav eller gravde ut løgnene hans bit for bit. Øynene hans ble svarte av sinne. Nye og gamle løgner dukket opp daglig. Han fikk f.eks en gave av faren min som han da sa til faren min at den var skikkelig bra og at han hadde brukt den masse. Mens jeg vet at den ikke er åpnet en gang. Grunnen? For å være høflig, takknemlig og ha noe felles. 

Han har nå noen dager han ikke tenker seg om, men det er vel ca 4 ganger siden jul. Selv om dette er ting som det blir dårlig stemning av så hjelper det masse for hver dag. For jeg tar også støyten med å legge litt press og sette litt krav. Og ikke være redd for bråk 

Anonymkode: 978ab...fac

[AnonymBruker]

Regner med at du er 20 TS? Siden det står 20 under

Jeg var akuratt som deg. Løy om alt mulig rart men sjeldent noe store greier og er trofast som fy. Mest sånn angst svar som du sier eller en "liten" løgn fordi jeg skammet meg/synes noe jeg hadde gjort var teit/ikke interessant nok/fikk ikke nok tid til å tenke.

For min del har jeg vokst det av meg litt nå som jeg begynner å komme meg gjennom 20åra. Jeg kan desverre ikke si noe spesifikt om hvordan det har blitt sånn men jeg tror det kommer av at jeg rett og slett ble lei av å bli tatt hele tiden, og jeg har begynt å drite litt mer i hva folk synes om meg. Nå klarer jeg ikke lyve om noen ting med vilje, ikke engang en hvit løgn.

Innimellom så kommer det inn sånn teite små løgner bare fordi jeg svarer fort eller for å smøre på litt, men jeg er klar over at jeg gjør det fordi det er ting som jeg vet at jeg helst ikke vil at andre skal vite. Feks kjøpte sjokolade (fordi det er usunt) men sier melk fordi det er bedre, eller forteller en historie som ikke er sann bare for å virke interessant. Da skammer jeg meg virkelig etterpå, det er som om jeg "våkner".

Tror du ville hatt godt av å ta dette opp med en psykolog. Jeg vet at jeg begynte å lyve ordentlig mye i tenåra fordi jeg ikke ville at folk skulle vite visse ting. Prøv å nøst opp i hvorfor, du er kanskje ikke klar over det selv også plutselig med psykolog får du ett a-ha moment som kan vise til hvorfor du begynte. Tror det å bare vite kan hjelpe deg.

Anonymkode: 950d1...d67

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Typen min visste også at han løy. Og jeg satt å stilte spørsmål for hver mye ting som kom og tilslutt fant jeg ut sannheten. Så vil si jeg ikke lot han lyve heller. Hadde jeg latt han lyve hadde ikke ham vært den han er i dag. Han kunne f.eks si at ha har fått jobb innenfor et firma. Hvorfor? For å slippe maset på å søke jobb. Han sa til meg og hele familien at han hadde prøvd seg der, men etter bare 2 uker med jpbbing hørte han ikke mer. Han sa tolig hver gang jeg spurte at de skulle ringe når de trengte hjelp igjen,  men etter ne måneds stillhet spurte jeg han om man ikke skulle satse på å søke noe annet. Også begynt3 jeg å splrre hvem van var i kontakt med, hvor han jobbet, hvem han jobbet med. Det firma jeg jobbet for hadde litt med dette firmaet å gjøre og ene sjefen der snakket jeg med ukentlig og han hadde aldri hørt om typen. Så jeg begynte å spørre mer. Da etter mange måneder med denne løgnene og flere løgner oppå den der så kommer det frem. Han har jobbet sammen med en kompis som jobber i det firmaet uten å prate med andre enn den kompisen. Så ingen sjef som skulle ringe igjen eller lønn.

Han visste han løy om den 100 lappen. Fordi jeg har sagt at han skal prioritere regninger. Har han ikke penger til denne snusen så må han skaffe seg jobb. For i et år hadde han levd på snus og øl som første pri når dagpengene kom. 

Og tro meg. Han ble utrolig sint på meg når jeg satte krav eller gravde ut løgnene hans bit for bit. Øynene hans ble svarte av sinne. Nye og gamle løgner dukket opp daglig. Han fikk f.eks en gave av faren min som han da sa til faren min at den var skikkelig bra og at han hadde brukt den masse. Mens jeg vet at den ikke er åpnet en gang. Grunnen? For å være høflig, takknemlig og ha noe felles. 

Han har nå noen dager han ikke tenker seg om, men det er vel ca 4 ganger siden jul. Selv om dette er ting som det blir dårlig stemning av så hjelper det masse for hver dag. For jeg tar også støyten med å legge litt press og sette litt krav. Og ikke være redd for bråk 

Anonymkode: 978ab...fac

Da er du en større person, jeg hadde ikke akspektert at venner eller kjæreste hadde gjort dette. jeg hadde dumpet det.

Familiemedlemmer blir noe helt annet moren juger også mye, og broren min har jeg hatt i hele livet som barn hjemme og som voksen, man gir mer sjansjer til familiemedlemmer, det gjelder selvsagt de ang meg, men når personen aldri sier unskyld, aldri påtar seg ansvar på ting har blitt som det har blitt, juger,historier, blir sinna nå han blir tatt, og aldri innerømmer at han tar feil/juger  og kommer med historier om det og, og alt skal være på hans premiser og han tar ikke hensyn og alt skal være slik han vil ha det og nekter å lytte, for alt er kritikk og fordi han er fast bestemt for at ingen skal bestemme over meg og jeg vet best da gidder jeg ikke,

Kanksje det er har noe med alder å gjøre, men jeg beskytte meg selv og det er rett og slett slitsomt å ha kontakt med han.

Jeg har latt det gå og er hyggelig når vi møtes,men jeg husker hva som har skjedd over de 2 årene, kanske forholdet kan bli bedre over årene og hvis han viser till at han har lyst til å forandre seg.

Men nå er det allfor sårende å ha kontakt med han. At han ikke har tillit til meg, hadde han det hadde han vært ærlig.

Anonymkode: 84632...b6d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da er du en større person, jeg hadde ikke akspektert at venner eller kjæreste hadde gjort dette. jeg hadde dumpet det.

Familiemedlemmer blir noe helt annet moren juger også mye, og broren min har jeg hatt i hele livet som barn hjemme og som voksen, man gir mer sjansjer til familiemedlemmer, det gjelder selvsagt de ang meg, men når personen aldri sier unskyld, aldri påtar seg ansvar på ting har blitt som det har blitt, juger,historier, blir sinna nå han blir tatt, og aldri innerømmer at han tar feil/juger  og kommer med historier om det og, og alt skal være på hans premiser og han tar ikke hensyn og alt skal være slik han vil ha det og nekter å lytte, for alt er kritikk og fordi han er fast bestemt for at ingen skal bestemme over meg og jeg vet best da gidder jeg ikke,

Kanksje det er har noe med alder å gjøre, men jeg beskytte meg selv og det er rett og slett slitsomt å ha kontakt med han.

Jeg har latt det gå og er hyggelig når vi møtes,men jeg husker hva som har skjedd over de 2 årene, kanske forholdet kan bli bedre over årene og hvis han viser till at han har lyst til å forandre seg.

Men nå er det allfor sårende å ha kontakt med han. At han ikke har tillit til meg, hadde han det hadde han vært ærlig.

Anonymkode: 84632...b6d

Som sagt så dro jeg på dagen en gang. Jeg var borte en måned og satte 4 krav for å komme tilbake. Han beviste for meg at han klarte å forandre seg, men å stole helt på det tok et år. Jeg ga han en ny sjanse basert på hva han viste meg da jeg dro. Alle i familien hans kommenterer nå at han har blitt en helt annen, at han virker mer glad, han møter til avtaler og holder det han lover. For utenom løgnene var han utrolig smart og ga alt av seg selv for at andre skal ha det bra. 

Jeg har også vanskelige familie forhold. Moren min lyver utrolig mye og jeg har prøvd så veldig med henne. Så vi har ikke snakket sammen de siste 3 årene. Hadde hun bare vist litt interessr så kunne det vært snudd. Nå holder det samme på å skje med forholdet mellom meg og et søsken. Så jeg forstår godt den siden der. Selv om man  er familie så kan man velge hvor mye kontakt man ønsker. Og de er bare ikke mennesker som er der for meg, heller tvert om. Så de lar jeg gå.

Anonymkode: 978ab...fac

[Catwoman96]

Takk for svar og tips! Spesiell takk til de som ønsker meg lykketil. Jeg orker virkelig ikke å lyve, gjør vondt for meg at jeg føler et behov for det overhodet. 

[minister-mio]

Jeg syntes du skal benytte deg av henvisningen

[Sulosi]

6 timer siden, Catwoman96 skrev:

Takk for svar og tips! Spesiell takk til de som ønsker meg lykketil. Jeg orker virkelig ikke å lyve, gjør vondt for meg at jeg føler et behov for det overhodet. 

Husk at det største og viktigste steget er å innse problemet selv og å ville gjøre noe med det. 😉

[AnonymBruker]

Virker som om du lyver automatisk fordi du har en ide om at du kommer til å få negative reaksjoner om du sier sannheten. Dersom du sier litt sannhet nå og da, så vil du etterhvert se at folk ikke reagerer negativt slik kroppen/ hodet ditt forventer. Du må bli vant til å se at folk ikke dømmer deg slik du tror når du sier sannheten. Jeg regner med denne vanen kommer fra da du var veldig ung/ barn. Men de/ den som straffet deg da er forhåpentligvis ikke i livet ditt lenger, i det minste har de ikke lenger kontroll over deg om du ikke ønsker det.

Tror det hadde hjulpet deg at du fikk positiv tilbakemelding når du sa sannheten, for å venne deg til at det kan føles positivt.

Anonymkode: b9ba0...570