Hvor vanskelig er det egentlig å komme ut av ensomheten når du har følt det hele livet?

[AnonymBruker]

Jeg er 24 nå, kvinne. Fullført vgs, gitt litt opp høyere studier etter å ha prøvd å forbedre karakterene ørten ganger. Har jobb og trivsel kunne vært bedre men er ok. Det passer bare ikke å bytte jobb helt enda. Kort oppsummert :

Ble mobbet hele oppveksten og vgs. Fikk noen venner på vgs men jeg falt ned i dyp depresjon og isolerte meg. Fikk tak i alkohol og drakk, kunne sitte og drømme meg bort om hvordan jeg ville ting skulle være. Begynte på folkehøgskole og fikk et par gode venner. Men var sliten mye. Men var der jeg traff han jeg er forelsket i nå, min venn gjennom 7 år. 

Hovedsaklig, så har jeg erfart at du kan bli kjent med nye men ikke klarer å holde på dem fordi de allerede har nettverk. Jeg får ofte den:"får besøk av noen tidligere klassevenner i kveld men vi ses en annen dag da" "du kan komme på dagen, men får besøk på kvelden".  jeg har altid følt meg holdt litt på sidelinjen. Når kompiser har fått kjærester forsvinner de, og det er jo normalt. Så er det min kanskje fremtidige kjæreste da.. Han har vist noen tegn på at følelsene kanskje er gjensidige, uten at vi lar tråden handle om det nå. Han har foreldre her og alle vennene sine. Men jeg har aldri blitt invitert med. Det er liksom meg og han og han og dem. Føler det fort kan bli litt rart å si at jeg har en i sikte men så er jeg så sjelden der. Ofte sitter jeg helt alene etter jobb hjemme. Har ikke behov for å være på noe sosialt hele tiden, men er litt vel ofte hjemme synes jeg. Drar jeg ut på byen er jeg ofte alene. Bare går og ser eller setter meg i en park. Jeg har en fin familie, men de bor veldig langt borte. Og mange på min alder er etablert nå med barn og kjæreste. Blir liksom ikke til at ting passer slik som før. Hadde jeg bare kunne vist det samme, sammen med han jeg liker. Han er ikke slik at han bevisst stenger meg ute, det er bare liksom at jeg blir redd for å bli en slik folk ikke vil invitere fordi jeg er "venneløs". At han kanskje kutter meg ut nettopp fordi jeg er litt "alene".  eller hva tror du?

Anonymkode: a7eae...a8d

[AnonymBruker]

Stille som vanlig

Anonymkode: a7eae...a8d

[Sulosi]

Jeg har liksom ingen gode råd å komme med annet enn å delta på aktiviteter men det er jo ikke helt det samme som å være med venner. Jeg er litt den reserven selv som er grei å ha når andre ikke kan. 

[Paeonia]

Jeg sliter med mye av det samme, men det har blitt bedre. Man må ta initiativ, og virkelig gå utenfor komfortsonen sin. Av og til må man også tåle å bli skuffet dessverre. Kan ærlig innrømme at jeg ikke er god på noen av tingene.

Er det av interesse kan du sende meg en privat melding her inne