Når dine følelser alltid har blitt oversett av familien men selv skal de føle og bli sett

[AnonymBruker]

Helt fra jeg var liten har jeg aldri egentlig blitt sett av mine foreldre.  Hvis følelsene mine ikke passet inn ble jeg neglisert eller latterliggjort av foreldrene mine og da spesielt av mamma og pappa gjerne bare støttet mamma for han torde ikke annet. Det i sin tur førte til at jeg aldri egentlig følte jeg kunne komme hjem og betro meg til dem da det ofte  hadde avstedkommet så mye skam og skyldføllse. Hvis jeg ble klådd på av en gutt bykset mamma frem og utbrøt,"Men hvorfor lot du han gjøre det" og skammen satt i ryggraden min og det ville jeg for enhver pris unngå igjen. Jeg skal ikke nevne så mye her for da ville det blitt en hel avhandling men vil bare si at etetrsom barndommen fulgte på dette viset fikk jeg en enorm tomhet inni meg,jeg ble så mobbet på skolen og da jeg kom i tenårene visste jeg ikke hvem jeg egentlig var men bare spilte et spill og lot som. Det mest skremmende  var å  komme inn på psykologiske temaer  som det .Da. Og siden fulgte at jeg ble utnyttet av gutter,underkastet meg dem som den største selvfølgelighet,snillpike syndromet heter det vel. Jeg ble gravid  og angsten jeg fikk som 16åring holdt på å spise meg opp innvendig. Ingen,absolutt ingen måtte se hvor usikker jeg var inni meg. Og jeg var livredd autoriteter og opponerte aldri mot dek bare lot meg flyte med ,til enhver tid og var enig med dem. I absolutt alt. Jeg utviklet spiseproblemer. Overspising. Det var mere regelen enn unntaket at jeg dro til nabobyen ,tok for meg fire fem butikker for der kjente ingen meg og jeg kunne fordele innkjøpene/godteriene/bakevarene på  flere butikker. Ingen måtte få mistanke og jeg kunne ofte kjøpe konfektesker og be de pakke den inn og straks jeg kom innenfor døren hjemme rev jeg av papiret og stappet alt i meg som en sulten ulv. Da ble jeg roligere inni meg og ja nesten som bedøvet. Det stagget de verste følelse. Følelser skulle nemlig ikke snakkes om i m in familie. Ikke de som ikke var godkjent hvertfall. Ikke mine. Lot det til å virke somEn gang hadde min daværende samboer fått en hel kg konfekt på jobben  og gjett hvem som spiste opp den?Ettersom årene gikk fikk jeg mye kroppslige plager,fysiske plager som helsevesenet ikke finner ut av.Alle problemene som har fulgt av å stenge inne allle sine følelser har vært enorme og det har gitt store ringvirkninger. Etter mange år traff jeg mennesker som gjorde meg delvis hel igjen ,jeg måtte lære på nytt å føle og vite at det var greit å føle det jeg følte uten at de ble sinte på meg.Uten at noen slo meg og sa jeg var frekk. Man snakker nemlig ikke sin far og mor imot. De var tålmodige med meg og bygget meg opp. Bit for bit. Jeg kom meg også til en psykolog som gjorde underverker for meg. Mye av ringvirkningene for meg og mine barn,ja først og fremst dem er ureversible og ja jeg ser alt nå i perspektiv og blir så uendelig lei meg på vegne av dem. Både jeg og mine barn er blitt andre mennesker etter at jeg så verden med andre øyne,de merket at jeg gradvis endret meg til å bli et menneske som som torde å anerkejenne følelser på godt og vondt. Og da endret de seg også.Vel dette ble visst en lang historie allikevel men det jeg vil fram til med denne historien er foreldrene mine og mine voksne søsken idag. Fremdeles hvis jeg snakker om hvordan jeg har det blir jeg stemlet som syk. Psykisk syk og de baktaler meg hvis jeg snakker om følelser for stilltiende er at slikt snaker vi ikke om i vår familie. Mens mine søsken sanne følelser er blitt anerkjent oppover er jeg blitt trampet ned.følelsesmessig .Og en større begivenhet i familien er nå forestående og da forventer de at jeg stiller opp og gir av meg selv. Jeg har mest lyst til å drite i hele greiene.Når jeg ser tilbake på at de har holdt meg nede. Ps :Beklager sikkert mange skrivefeil. Måtte bare få det ut nå som de dømmer meg hvor slem jeg er osv som melder meg ut fesjået demses!

Anonymkode: 5c073...cda

[Pusetatten]

Jeg tror du hadde fått flere svar hvis du hadde lagt inn noen avsnitt. Det ble veldig tungt å lese alt sammen....  Skjønner det har vært ødeleggende for deg å ikke kunne vise følelser, men veldig godt å høre at du har fått den hjelpen du trenger. Hvis du ikke har lyst til å bidra, så gjør du ikke det. Våg å lytte til deg selv ❤️

[AnonymBruker]

Du skriver at du ikke skal nevne så mye her, fordi da ville det blitt en hel avhandling..... Takk og pris for at du fattet deg i korthet. 

Orket ikke å lese alt pga manglende avsnitt, dårlig språk og lengden på innlegget. 

Anonymkode: b121b...b58

[Forundret..]

Det ville som de sier vært litt enklere å lese om du hadde hatt avsnitt men så mye mer arbeide på å lese det slik det er er det virkelig ikke! Det er et innlegg som er verdt å lese! Jeg skriver selv på Mob og da er det ikke alltid like lett å få til avsnitt, det blir feilplassert. Til deg TS så vil jeg si det at jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Og det er virkelig bra at du har tatt tak i det. Jeg må også si det at du på ta hensyn til deg og dine, familien du kommer fra gjør jo ikke det. Så hadde heg vårt deg så hadde jeg latt være å gå på/ involvere meg i det forekommende. Finn heller på noe kjekt! Kos dere istede! 

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Helt fra jeg var liten har jeg aldri egentlig blitt sett av mine foreldre.  Hvis følelsene mine ikke passet inn ble jeg neglisert eller latterliggjort av foreldrene mine og da spesielt av mamma, og pappa gjerne bare støttet mamma, for han torde ikke annet. Det i sin tur førte til at jeg aldri egentlig følte jeg kunne komme hjem og betro meg til dem da det ofte  hadde avstedkommet så mye skam og skyldfølelse.

Hvis jeg ble klådd på av en gutt bykset mamma frem og utbrøt,"Men hvorfor lot du han gjøre det" og skammen satt i ryggraden min og det ville jeg for enhver pris unngå igjen.

Jeg skal ikke nevne så mye her for da ville det blitt en hel avhandling men vil bare si at etterson barndommen fulgte på dette viset fikk jeg en enorm tomhet inni meg, jeg ble så mobbet på skolen og da jeg kom i tenårene visste jeg ikke hvem jeg egentlig var men bare spilte et spill og lot som.

Det mest skremmende  var å  komme inn på psykologiske temaer. Og siden fulgte at jeg ble utnyttet av gutter,underkastet meg dem som den største selvfølgelighet, snillpike-syndromet heter det vel.

Jeg ble gravid  og angsten jeg fikk som 16-åring holdt på å spise meg opp innvendig. Ingen,absolutt ingen måtte se hvor usikker jeg var inni meg. Og jeg var livredd autoriteter og opponerte aldri mot dem. Lot meg bare flyte med hele tiden og var enig med dem i absolutt alt.

Jeg utviklet spiseproblemer, overspising. Det var mere regelen enn unntaket at jeg dro til nabobyen ,tok for meg fire fem butikker for der kjente ingen meg og jeg kunne fordele innkjøpene/godteriene/bakevarene på  flere butikker. Ingen måtte få mistanke og jeg kunne ofte kjøpe konfektesker og be de pakke den inn og straks jeg kom innenfor døren hjemme rev jeg av papiret og stappet alt i meg som en sulten ulv. Da ble jeg roligere inni meg og ja nesten som bedøvet. Det stagget de verste følelse.

Følelser skulle nemlig ikke snakkes om i min familie. Ikke de som ikke var godkjent ihvertfall og slett ikke mine. En 

gang hadde min daværende samboer fått en hel kg konfekt på jobben  Og gjett hvem som spiste opp den?

Ettersom årene gikk fikk jeg mye kroppslige plager, fysiske plager som helsevesenet ikke finner ut av. Alle problemene som har fulgt av å stenge inne alle mine følelser har vært enorme og det har gitt store ringvirkninger.

Etter mange år traff jeg mennesker som gjorde meg delvis hel igjen ,jeg måtte lære på nytt å føle og vite at det var greit å føle det jeg følte uten at de ble sinte på meg.Uten at noen slo meg og sa jeg var frekk.

Man snakker nemlig ikke sin far og mor imot. De nye menneskene i mitt liv var tålmodige med meg og bygget meg opp, bit for bit. Jeg kom meg også til en psykolog som gjorde underverker for meg.

Mange av ringvirkningene for meg og mine barn, ja først og fremst barna, er irreversible. Jeg ser nå alt i perspektiv og blir så uendelig lei meg på vegne av dem.

Både jeg og mine barn er blitt andre mennesker etter at jeg så verden med andre øyne. De merket at jeg gradvis endret meg til å bli et menneske som som torde å anerkjenne følelser på godt og vondt, og da endret de seg også.

Vel, dette ble visst en lang historie allikevel. Det jeg vil fram til med denne historien, er foreldrene mine og mine voksne søsken idag. Fremdeles hvis jeg snakker om hvordan jeg har det blir jeg stemplet som syk. Psykisk syk og de baktaler meg hvis jeg snakker om følelser, slikt snakker vi ikke om i vår familie.

Mens mine søsken sine følelser er blitt anerkjent, har jeg blitt trampet ned følelsesmessig .

En større begivenhet i familien er nå forestående og da forventer de at jeg stiller opp og gir av meg selv. Jeg har mest lyst til å drite i hele greiene, fordi at når jeg ser tilbake, så ser jeg at de har holdt meg nede.

Ps :Beklager, sikkert mange skrivefeil. Måtte bare få det ut nå fordi de dømmer meg med hvor slem jeg er osv som melder meg ut fesjået deres!

Anonymkode: 5c073...cda

Laget litt avsnitt og rettet noe smårusk. Håper du tar hensyn til deg selv nå og ikke møter opp på fesjået dersom du ikke har lyst! 

Anonymkode: 940b9...961

[Cordelia]

Jeg hadde droppet de glatt. Du skylder de ingenting. Kos deg med andre ting/aktiviteter den dagen.

Endret 26. juni 2016 av Cordelia

[Raven Emerald]

Ryddet for personangrep.

Raven Emerald, mod.