hund utagerer mot mennesker

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har nok skrevet her et par ganger tidligere om samme problematikk ang hunden min, men gjør det igjen for å kjenne på utluftning av fortvilelse og frustrasjon... og kanskje forhåpentligvis litt rådgivning? 

Kort fortalt om hunden min:

- Hun bodde i ett shelter i Spania fra alder 2 mnd.- 5 mnd. Dette shelteret er drevet av frivillige fra Norge som hjelper forlatte hunder i Spania.Hun kom til oss i alder av 5 mnd. og er nå 1,7 mnd.

- Vi har trent mye sosialisering og hverdagslydighet. Gått flere kurser fysisk, tatt nettkurs(er) og er medlem av en hundegruppe her vi bor. I hundegruppa samles både hund og eier for samarbeid rundt problematikk i atferd/lydighet. Det er ''vanlige folk'' og flere gode hundetrenere. Sistenevnte tiltak har hjulpet oss mest.

- Vi bor landing til pr dags dato så vi svømmer ikke i mennesker, men blir å flytte litt mer inn mot byen om 3 uker (til Ski).

- Problemstilling : Som tittelen sier - Utagrering mot mennesker i form av bjeff/hyl/knurr.

 

Vår problematikk handler om bjeffing og utagering mot fremmede og bekjente. Dette har vært et ''issue'' fra dag 1. Og noe vi tok tak i fra dag 1, både i praksis og teoretisk. Hvordan vi merket dette var hyl/bjeff/knurr mot de mennesker som ville hilse på henne og de som gikk på avstand fra eller i retning mot oss. VI begynte å sette oss ned på andre siden av veien og be om kontakt med hunden vår, og belønte med godbiter når hun viet energien sin til oss og ikke på det ''skumle''. Vi bor i leilighet og må passere mange mennesker løpet av en dag for å komme oss ut i verden. Ut døra vår, igjennom korridoren og ut til verden. Som dere sikkert forstår var det tidenes utfordring å komme seg igjennom korridoren (og enda egentlig er, selvom det er noe bedre). Kom det mennesker bjeffet hun og hylte. Vi går som regel bare med kommando om kontakt, noen ganger går det fint og andre ganger ikke. Kræsjer det setter vi oss ned og ber vedkommende om å fortsette å gå uten å vie oppmerksomhet mot oss. Når hun har samlet seg  får hun belønning. Men for å unngå at det kræsjer sjekker vi alltid om mennesker er på vei, vi ber henne om å '' sitte'' i gangen vår så VI får sjekke korridoren ved å gå UT i korridoren mens hu enda sitter i leiligheten. Når vi har godkjent det ber vi henne komme og sette seg ned ved oss så vi får låst døren. Videre ber vi om kontakt og ber henne om å sitte igjen i det vi skal ut siste dør. Der blir hun også sittende til vi har ''kontrollert'' området for henne. Godbit gis som belønning igjennom dette, og etter.

Det vi merker på henne er at dersom mennesker har med seg hund går det som regel OK, sjeldent det kommer bjeff da. Å gå turer med folk som har hund ( som sistenevnte tiltak i starten) går det fantastisk bra, så langt ingen viser tydelig at '' hei, jeg ønsker oppmerksomheten din'' mot henne. Da bjeffer hun og reagerer ganske kraftig, sier ifra rett og slett. 
Må legge ved at hun aldri har gjort noen vondt, hun har egentlig alltid sagt ifra muntlig (og kroppslig selvsagt, men folk i denne verden kan jo sjeldent hundespråket godt nok til å skjønne slikt), men... Nå i det siste har hun begynt å hoppe framover mot mennesker, det gjorde hun ikke så mye før. Før var det mer : Bjeff -> rygg bakover. Nå er det mer : Skritt fram-> bjeff-> gå mot vedkommende med bjeff. Lettere sagt har hun blitt mye tøffere i trynet. Flere dyreleger og trenere har sagt hun er fantastisk fordi en hver annen hund ville nok gått mer fysisk tilverks mtp grad av redsel/angst for folk.., så hu er egentlig tvers igjennom god. Hun VIL virkelig egentlig få det til, så de fleste dyreleger og trenere har sagt at potensialet ER der.  Derav bruker vi også adaptil-halsbånd etter mye rådgivning hos både leger og trenere. 
Vi VET jo at hun har denne atferden kommer av mangel på sosialisering da hun bodde i Spania. Det er jo ikke de beste omstendighetene å ha den viktigste sosialiseringstiden sin i... Så vi har utrolig vondt av å se henne så reddd for mennesker, og begynner å føle oss veldig triste og leie. Vel, det er jo jeg som skriver dette og da gjelder det vel egentlig mest meg.. Samboer er vel litt lei og ønsker jo selvsagt at det skal bli bedre, men framgangen går i tidenes ''bratte bakke''....

Jeg og samboer har som sagt egentlig gjort ganske mye for å bedre tøtta vår, vi elsker henne. For ellers er hu et rent prakteksempel - no doubt. Hadde det ikke vært for denne problematikken hadde vi følt som oss verdens heldigste ang hund og atferd, hun har fått så rått mye skryt på andre områder av trenere og mennesker rundt oss. Man kan jo spørre seg om hvordan VI har greid dette samarbeidet, om vi har en ''balanse''. Ja, og nei. Vi sleit mye i starten... Jeg var ekstremt PÅ, og store deler av dagen min gikk til å lese igjennom alle sider, på norsk og engelsk om oppdagelse og problemløsning. Selvsagt basert på positiv trening. Samboer var mer litt sånn som hørte på min ideer og sa ''ja'' til dem uten å lese så mye selv (minimalt). Samtidig gjorde han dem egentlig egentlig, metodene altså. Han var ''sløv'' på det området, det glapp liksom i hukommelsen da hverdagen ellers er veldig ''innholdsrik''. Mye å forholde seg til , rett og slett. Så vi krangla ganske mye om dette før, men jeg har dratt inn klørne og lært meg å akseptere dette. En periode var jeg så sliten og slet virkelig psykisk på grunn av dette, det slo meg ut på alle måter det å ha konstante bekymringer i det vi forlater leiligheten. Han begynte faktisk å gjøre mer i denne perioden - bytrening hvor hun må befinne seg rundt folk. Samt mye mer fysisk og mental trening. Jeg fikk av noen kilo bekymring i denne perioden og innså at det kanskje var et håp i andre enden, at mengden fikk det til å se dystert ut, selvom det kanskje ikke var tilfellet.
Desverre sitter jeg her igjen, noen mnd senere å er like utmattet. Jeg elsker frøkna vår av ALT, hun er det som betyr mest for meg i livet. Jeg kan virkelig ikke se for meg et liv uten henne - egentlig. For jeg har investert så vanvittig mye energi og tid i henne, og vært igjennom tunge  utfordringer sammen med henne, hjulpet henne og viet alt av mitt hjerte. Normalt? Ja, selvsagt. Men jeg merker også at dette hundeholdet atter en gang ødelegger meg psykisk, selvom hun på alle andre måter gir meg mer psykisk glede og trøst enn noen annen. 

Ei venninne av meg bor i Stavanger og har adoptert ei frøken selv fra Spania og hadde noe av samme problematikk. Hun er godt orientert om situasjonen vår og hilst på tøtta flere ganger. Hun ser jo ikke dette problemet vi har da hun aldri har opplevd det selv, for med henne er tøtta vår en engel. Vi har derfor besluttet oss å sende frøkna vekk på ''ferie-trening'' til stavanger i håp om at venninna mi har en metode i boka vi ikke har kommet over, eller greier å utføre. Hun er blitt kvitt problemene sine med sin hund, så vi håper jo... 
Vi vil så gjerne kunne ta henne med rundt omkring, la henne føle glede rundt mennesker og la henne slippe angstfølelsen om at noe forferdelig skal skje henne. Men det er dessverre ikke tilfellet og jeg ... jeg VET virkelig ikke. Omplassering? Må evt bli til noen som allerede kan om denne ''typen hund''. Vi er jo medlem av en gruppe for de som har adoptert fra akkurat det shelteret vi adopterte fra. Og mange har denne utfordringen selv, men noen har klart det. Så det må evt bli at noen ville tatt henne inn i varmen, derfra. Men sjansen er ikke så stor for det heller.. Skulle en omplassering bli til måtte vi vært stålsikre på at det var riktig, for jeg føler virkelig ikke for å la henne vandre i hundehimmelen når hun viser så sterkt ønske til forbedring - til tross for at hun ikke får det til. Det er sikkert vanskelig å forstå ut ifra det som skrives her, men ut ifra hvordan vi ser henne til daglig og opplever henne i hennes utvikling VET vi at det er håp. Uavhengig hvor lang vei det er dit. 

Hva vil jeg med dette innlegget? Jeg vet helt ærlig ikke.. Men det jeg vet for sikkert er at frekkheter/spydigheter ikke er velkommen her, må gjerne kommentere, dele meninger, og evt tips, men gjør det ordentlig. Konstruktivt. 
Om noe er rotete inne her må jeg beklage det, er ikke alltid lett å følge orden når ting føles tyngst...

 

Takk på forhånd  

Anonymkode: 7a9c5...bbd

[AnonymBruker]

RETTELSE AV HUNDENS ALDER:

Hun er ikke 1,7 mnd gammel pr dags dato, hun er 17. mnd  my bad... 

- TS.

Anonymkode: 7a9c5...bbd

[Tabris]

Dere har virkelig tatt på dere en utfordring. Og et sted på veien må dere ta noen runder med dere selv på hva som er best å gjøre, både med tanke på dere selv og ikke minst på hundens egen livskvalitet.

Det er ganske naturlig at hun kan bli mer offensiv etterhvert som hun blir eldre. Dere har gjort mye bra så langt. Det jeg ville gjort videre, var å slutte å gi henne noen kommandoer i situasjoner med fremmede mennesker. Hvis hun er utrygg, så kan det å bli kommandert til å sitte eller å holde kontakt sette ekstra press på henne i slike situasjoner. For hvis hun, etter mye frivillig kontakttrening (dvs at hun tar kontakt av seg selv, og ikke etter lokking/kommandering fra dere) ikke tar kontakt i en slik setting, så er dette et viktig signal til dere om at situasjonen er for vanskelig for henne.

Jeg ville fortsatt å jobbe mye med frivillig kontakt. Først hjemme, så ute. Først på en såpass stor avstand til andre mennesker at hun klarer oppgaven, også gradvis nærmere. 

Jeg har selv en utrygg hund som kan bjeffe mot fremmede folk han synes er skumle, så vet litt hvordan det er. Jobb masse, masse frivillig kontakt. Det er grunnmuren og for all kontroll og lydighet i andre situasjoner. Jeg vil også anbefale å jobbe inn en god kontaktlyd (Det står godt beskrevet hvordan i boken "100% positiv hverdagslydighet" av Arne Arrestad og Siri Linnerud). Hvis hunden fikserer seg på noe, så kan du bruke kontaktlyden (så sant hunden ikke er for redd og for stresset) og så belønne og jobbe kontakt derfra.

[Gjest Hapi]

Her er en side som kanskje kan være nyttig. Jeg vet at mange har brukt denne metoden med hell. De har også en egen fb-gruppe.
http://careforreactivedogs.com/start-here

[AnonymBruker]

Det som slår meg, er hvor stressende hverdagen er, ikke bare for TS, men også for hunden. Og dette høres ikke ut som noe godt liv for den hunden. Hva har den blitt reddet til? Et liv i konstant stress? Det økes selvsagt av at dere bor i leilighet og i et område med en del folk, som jo utløser stresset. Trening har tydeligvis begrenset effekt. Den har kanskje hatt vonde opplevelser med mennesker tidlig i livet, og det har trolig satt seg. Den eneste løsningen da er eventuelt å flytte til et område uten så mye folk, eller omplassere hunden til noen som bor isolert. En annen løsning er å la hunden slippe et liv med så mye stress. 

Anonymkode: 856ef...024

[xinnia]

For meg så virker det egentlig litt som at dere prøver for mye- slik at det egentlig blir mer stress for den stakkars hunden.. Bare må spørre- siden dette er en hund fra spania.. er det en mynde?