Føler meg utenfor i sosiale sammenhenger..

[AnonymBruker]

Ja.

Jeg begynner å lure på om det er noe galt med meg.

Jeg er en ung kvinne som legger mer og mer merke til at jeg er veldig annerledes når det gjelder sosialt samspill. Med mindre det snakkes om noe jeg er veldig interessert i og som engasjerer meg, så sitter jeg bare og er helt stille. Klarer bare ikke å få meg til å snakke med mindre det er om noe jeg er skikkelig engasjert i, som om jeg har en mental blokkering et sted jeg ikke helt forstår hvor er eller er i stand til å kontrollere.

Jeg føler meg så utrolig utenfor. Skjønner virkelig ikke hvorfor mennesker absolutt skal prate hele tiden, om totalt meningsløse ting?? Jeg blir bare sliten av det. Jeg klarer ikke å følge med, bruker ofte 2380 år på å få med meg hva som faktisk blir sagt om noen snakker til meg, som om det bare ikke går inn i hjernen, og da sliter jeg ofte med å sette det de sier i sammenheng med det som snakkes om, selv om jeg egentlig ikke forstår hva som var så vanskelig å forstå med det som ble sagt når jeg tenker over det senere. Det er nesten som om jeg lever på en annen planet, og tankene mine vandrer bare til helt andre ting. Jeg har jo egentlig ikke lyst til å snakke heller, vil helst bare være stille for alltid, men det virker som at prating er den eneste måten å opprettholde sosial omgang med andre mennesker. Ingen som gidder å være med en som er helt stille, virker det som..

Jeg kan ikke huske å noen gang ha vært på noe annen måte, men har faktisk ikke innsett det før nå. Når jeg har hatt noen slags venner tidligere, så har jeg vært ekstremt klønete og rar pga de manglende sosiale antennene, og jeg har stort sett overlevd på å prøve å kopiere væremåten til de jeg har vært med. Jeg virker nok veldig dum for mange på grunn av dette. Takler bare ikke de sosiale kodene. Og jeg blir så ensom av det. Klarer liksom ikke å ha noe ordentlig relasjon til noen.

Det jeg lurer på, er om dette er mer normalt enn jeg tror, eller om det faktisk er unormalt.

Er det f.eks noen her som kjenner seg igjen? 

Anonymkode: 79e91...23e

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen! Har en sosial jobb som jeg fungerer veldig godt i, men det med venner er ikke min greie. jeg føler meg annerledes både på godt og vondt. Er veldig selvstendig og ikke avhengig av andre. Jeg følger ikke strømmen men er meg selv. Jeg ville ikke oppgitt egne drømmer, tanker og meninger for å tekkes andre eller passe inn. Jeg varierer litt men er ofte som deg, spesielt hvis jeg er littsliten, blir stille og faller ut av samtaler. Kan være veldig engasjert og nesten ikkestoppe når jeg snakker om ting som engasjerer meg men er også ofte littuinteressert i å samtale med folk. Har stort behov for å være alene. Ville ikke trives i stor gruppe, vennegjeng har aldri vært noe for meg. Har trodd at jeg ikke greier å få eller beholde venner, og trodd jeg mangler sosiale antenner men nå tror jeg at jeg bare er for lite interessert i det sosiale. Er mer opptatt av frihet og gjøre det som passer meg på fritiden. Kan ta en løpetur når jeg føler for det eller sitte inne og lese hele helgen, spise hva jeg vil eller drive med kunstprosjekter. 

Anonymkode: 80ec8...8c5

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg litt igjen! Har en sosial jobb som jeg fungerer veldig godt i, men det med venner er ikke min greie. jeg føler meg annerledes både på godt og vondt. Er veldig selvstendig og ikke avhengig av andre. Jeg følger ikke strømmen men er meg selv. Jeg ville ikke oppgitt egne drømmer, tanker og meninger for å tekkes andre eller passe inn. Jeg varierer litt men er ofte som deg, spesielt hvis jeg er littsliten, blir stille og faller ut av samtaler. Kan være veldig engasjert og nesten ikkestoppe når jeg snakker om ting som engasjerer meg men er også ofte littuinteressert i å samtale med folk. Har stort behov for å være alene. Ville ikke trives i stor gruppe, vennegjeng har aldri vært noe for meg. Har trodd at jeg ikke greier å få eller beholde venner, og trodd jeg mangler sosiale antenner men nå tror jeg at jeg bare er for lite interessert i det sosiale. Er mer opptatt av frihet og gjøre det som passer meg på fritiden. Kan ta en løpetur når jeg føler for det eller sitte inne og lese hele helgen, spise hva jeg vil eller drive med kunstprosjekter. 

Anonymkode: 80ec8...8c5

Bra det i hvert fall er én annen her i verden som er litt mer som meg da  Kanskje det er det som er problemet mitt.. Når jeg tenker meg om. Sliter med å skjønne om jeg egentlig vil ha venner eller om det bare et innbilt problem, at det egentlig er noe annet jeg mangler som jeg ikke helt forstår.

Noen flere som har innspill? TS

Anonymkode: 79e91...23e

[AnonymBruker]

Du er langt ifra alene. Det er veldig mange som er slik. Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Les litt om det å være introvert. Kanskje du kjenner deg litt igjen der.

Anonymkode: 632c6...7f7

[Gjest Hold the door]

-

Endret 18. oktober 2016 av Hold the door

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler meg så utrolig utenfor. Skjønner virkelig ikke hvorfor mennesker absolutt skal prate hele tiden, om totalt meningsløse ting??

Anonymkode: 79e91...23e

Det som føles meningsløst for deg er kanskje ikke meningsløst for andre.

Anonymkode: 64e8b...101

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det som føles meningsløst for deg er kanskje ikke meningsløst for andre.

Anonymkode: 64e8b...101

Jeg vet det, det var ikke sånn ment, men skjønner at det kanskje ble litt feil å skrive det sånn. TS

Anonymkode: 79e91...23e

[AnonymBruker]

4 minutter siden, visningsnamn skrev:

Jeg har egentlig ikke noe innspill, men kjenner meg litt igjen i det du skriver, spesielt med relasjon til andre. Men er det sånn at du ønsker venner og kunne være med og snakke like mye som de andre, men det er vanskelig å vite hvordan, eller er det vanskelig fordi du egentlig ikke ønsker det, men føler du "må" og derfor blir det vanskelig?

Jeg er ikke helt sikker.. Jeg ønsker meg en venn, men skulle ønske det fantes en mindre snakkesalig person jeg kunne være venn med, så tror det er mest vanskelig å snakke fordi jeg føler at jeg må. Alle snakker jo, og de prøver også å snakke til meg, men jeg klarer ikke å henge med. Det blir jo merkelig når jeg bare sitter stille og glor, har fått kommentarer om det mange ganger. TS

Anonymkode: 79e91...23e

[Gjest Hold the door]

-

Endret 18. oktober 2016 av Hold the door

[AnonymBruker]

1 minutt siden, visningsnamn skrev:

Jeg skjønner. Har ikke så mye mer å komme med, for selv om jeg kjenner meg igjen så vet jeg ikke hva som kan gjøres, eller hva jeg skal svare. For min del har det vært lettere å droppe alt, men det er jo ikke veien å gå hvis du ønsker en venn. Håper det er noen andre som har noe mer nyttig å komme med her. :-)

Føler det samme som deg. Jeg droppet alt sosialt for jeg føler jeg har lite til felles med folk. Hvorfor sluttet du? Gjør du mye spennende på fritiden som erstatning?

Anonymkode: f3d3f...262

[Gjest Hold the door]

-

Endret 18. oktober 2016 av Hold the door

[AnonymBruker]

Dette var som å lese om meg selv, og jeg har fått diagnosen Asperger..

Anonymkode: 974ea...771

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Dette var som å lese om meg selv, og jeg har fått diagnosen Asperger..

Anonymkode: 974ea...771

Akkurat samme her.

Anonymkode: 522ef...076

[AnonymBruker]

Har det på akkurat samme måte. Sosialt samvær tærer på kreftene! Jeg synes særlig kvinner har denne uvanen med å bable i vei om alt mulig meningsløst. Endeløst babbel om familien, naboen, ferien, strikkeoppskrifter, jobben, etc...Derfor trives jeg ofte ikke i rene kvinnemiljøer. Menn kan også være litt sånn, men ikke like ofte. Kvinner er ofte mer innsnevret i sitt reportoar, merker jeg. Jeg er kvinne selv, men er ikke typisk kvinne på den måten.

Så jeg blir ofte helt taus når folk snakker om ting som ikke engasjerer meg, men jeg kan skravle i vei når det en sjelden gang taes opp temaer som interesserer meg. Men jeg forholder meg heller taus, enn å sitte der og late som om jeg er interessert! Et slikt "spill" blir jeg bare enda mer sliten av.

 Dessverre er det slik, at folk ser ut til å være mest interessert i å snakke om de tingene som ikke interesserer meg. De kan holde samtalen i gang i timesvis om dette, mens de de ofte blir veldig fort ferdig med de temaene som jeg engasjerer meg i. De sneier så vidt innom, og så er de ferdig med det! Hva kommer det av? Hmmm....

Anonymkode: 5a6e4...c1d

[Gjest insta72]

Jeg er sånn  jeg å. Først var jeg oppriktig  lei meg fordi jeg ikke fungerte  sosialt  som alle andre. Men jeg er introvert.   Men tok meg lang tid å skjønne at det er helt ok å være det. Det bare de som ikke er sånn som insisterer  på at min måte er feil. He hehe. jobber i et veldig  sosialt miljø men jobber selvstendig.  Da er jeg sosial  når jeg jobber. Men i pauser er jeg alene. Dette for å orke.  Jeg liker å gå ut på middag og konserter og se liv rundt meg. Jeg har bare ikke et stort behov  for å delta.  Kvinner som kakler  om strikkeoppskrifter o.l  de holder jeg meg langt unna. En en og en går fint. Var heldig kjæresten  min er som meg. Vi kan sitte en hel dag sammen uten å snakke så mye. Bare være.  

[AnonymBruker]

Aspergers syndrom kalles forresten "Wrong Planet" Syndrome. Fordi det føles som om man er på feil planet.

Anonymkode: 974ea...771

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Aspergers syndrom kalles forresten "Wrong Planet" Syndrome. Fordi det føles som om man er på feil planet.

Anonymkode: 974ea...771

At man er litt atypisk og annerledes, trenger ikke å bety at man har en diagnose. Man bør være forsiktig med å sykeliggjøre alle slike sider ved mennesker. 

Anonymkode: 5a6e4...c1d

[Gjest Kalenderpiken]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja.

Jeg begynner å lure på om det er noe galt med meg.

Jeg er en ung kvinne som legger mer og mer merke til at jeg er veldig annerledes når det gjelder sosialt samspill. Med mindre det snakkes om noe jeg er veldig interessert i og som engasjerer meg, så sitter jeg bare og er helt stille. Klarer bare ikke å få meg til å snakke med mindre det er om noe jeg er skikkelig engasjert i, som om jeg har en mental blokkering et sted jeg ikke helt forstår hvor er eller er i stand til å kontrollere.

Jeg føler meg så utrolig utenfor. Skjønner virkelig ikke hvorfor mennesker absolutt skal prate hele tiden, om totalt meningsløse ting?? Jeg blir bare sliten av det. Jeg klarer ikke å følge med, bruker ofte 2380 år på å få med meg hva som faktisk blir sagt om noen snakker til meg, som om det bare ikke går inn i hjernen, og da sliter jeg ofte med å sette det de sier i sammenheng med det som snakkes om, selv om jeg egentlig ikke forstår hva som var så vanskelig å forstå med det som ble sagt når jeg tenker over det senere. Det er nesten som om jeg lever på en annen planet, og tankene mine vandrer bare til helt andre ting. Jeg har jo egentlig ikke lyst til å snakke heller, vil helst bare være stille for alltid, men det virker som at prating er den eneste måten å opprettholde sosial omgang med andre mennesker. Ingen som gidder å være med en som er helt stille, virker det som..

Jeg kan ikke huske å noen gang ha vært på noe annen måte, men har faktisk ikke innsett det før nå. Når jeg har hatt noen slags venner tidligere, så har jeg vært ekstremt klønete og rar pga de manglende sosiale antennene, og jeg har stort sett overlevd på å prøve å kopiere væremåten til de jeg har vært med. Jeg virker nok veldig dum for mange på grunn av dette. Takler bare ikke de sosiale kodene. Og jeg blir så ensom av det. Klarer liksom ikke å ha noe ordentlig relasjon til noen.

Det jeg lurer på, er om dette er mer normalt enn jeg tror, eller om det faktisk er unormalt.

Er det f.eks noen her som kjenner seg igjen? 

Anonymkode: 79e91...23e

Jada, du er introvert du... ikke noe farlig med deg. Les boken : Stille, introvert i en verden som aldri slutter å snakke
Du er helt normal!

[FrkSnø]

Kjenner meg også igjen i noe av det du skriver. Så du er absolutt ikke alene. Jeg har en veldig sosial jobb, og er ofte helt tappet for lysten til å være sosial med venner/familie. I sosiale situasjoner føler jeg meg ofte på utsiden, som om jeg er publikum i et teater. Jeg observerer andre rundt meg, lytter til det de snakker om, men klarer ikke å engasjere meg i samtalen. Med mindre det er noe som interesserer meg, da blir jeg plutselig veldig pratsom. Jeg har forstått at jeg er introvert, og akseptert dette. Det ble så mye lettere å forstå meg selv etter det. Heldigvis har jeg fantastiske venner som også forstår at jeg ikke alltid orker/ønsker å være sosial.

[AnonymBruker]

Kjenner du deg igjen i Asperger, TS? Er bare nysgjerrig....

Anonymkode: 522ef...076