Ble fulgt etter av noen med Downs Syndrom - burde jeg ha sagt noe?

[PaperFlower]

Jeg og sambo skulle vanne og luke gress på kirkegården idag. Med en gang vi kom dit gikk oppdaget vi at noen fulgte etter oss, overalt hvor vi gikk. Først gikk vi til stedet der vannkannene sto, og han fulgte etter oss der. Vi gikk deretter til den første graven og vannet og luket, og han sto bare å stirret på oss, helt sånn casual "jeg-står-bare-her-og-ser-litt-jeg". Vi gikk til en annen grav, og han fulgte etter oss der også.

Jeg fikk ikke sett sånn kjempenøye på ham, for jeg prøvde jo å unngå å stirre han rett i trynet tilbake (han var ca. 1 meter unna hele tiden) men er veldig sikker på at han hadde Downs Syndrom eller lignende., da jeg så det på avstand før vi kom til vår første grav. Kan dette være med på å forklare oppførselen...? Han var iallefall godt voksen. Mulig i slutten av 20-årene, eller eldre.

Men jeg følte meg veldig utilpass og likte absolutt ikke den type oppførsel av vilt fremmede. Jeg hadde lyst til å si noe, f.eks. "unnskyld, kan vi hjelpe deg?" men jeg skal ærlig innrømme at jeg har hatt 0 kontakt med folk med Downs Syndrom før så jeg vet liksom ikke hvordan det hadde blitt? Kanskje han hadde blitt redd av at fremmede snakket til ham? Jeg skal ærlig innrømme at på slutten ble jeg nesten sint, og vurderte å si på en høflig måte at man kan ikke gå å fotfølge andre mennesker på en kirkegård. Men det skjønner jeg også at kanskje hadde vært litt i overkant? I verste fall kunne han jo kanskje ta det ille opp og begynne å gråte?

Da vi var ferdig med den andre grava kom det heldigvis et par andre mennesker som jeg tror kanskje var sammen med han. Han begynte uansett å snakke med de, og jeg overhørte han si til de "jeg går bare å ser litt jeg".

Men jeg er så usikker på hva jeg skulle ha gjort. Skulle jeg spurt om han trengte hjelp? Kanskje hadde han rett og slett gått seg bort? Forsto han ikke at dette ikke er noe man skal gjøre? Iallefall ikke på en så sårbar og personlig plass som en kirkegård der man steller for sine kjæres graver. Burde jeg ha sagt på en høflig måte at han kan ikke følge etter andre mennesker på et sted som det der? Eller må jeg bare akseptere at sånne ting kan skje i det offentlige og holde munn?

[PaperFlower]

Ingen som har noen tanker rundt det? Hva ville du ha gjort?

Endret 24. juni 2016 av PaperFlower

[Pusetatten]

Jeg ville sett på han og sagt hei. Da ville han nok svart og snakket litt, eller trukket seg unna. Å fortelle han at han ikke skal følge etter syns jeg ville vært litt for hardt. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde sagt ifra, men selvsagt tatt det på en mild og veldig høfflig måte-litt sånn barnehage onkel måte,hvis du skjønner hva jeg mener
 Skjer det flere ganger så hadde jeg vurdert å kanskje tatt det opp med de han var med.

Viktig at han lærer seg at det ikke er passende og er ubehagelig for folk på ett begravelsested.

Spesielt når han har Down Syndrom, min erfaring med de,er at de er smarte nok og vil ta hensyn (du har også de som kan være "vanskelig,men det er sjeldent, og kommer også ann på alder)

 

Anonymkode: 87c46...8e6

[hjertesukka]

Jeg ville sagt "hei" og så noe småprat ala; "er du også her og pynter på gravene"? Og så tatt det derfra. Ikke lett å vite hva man skal si alltid. Kanskje han bare var nysgjerrig.

[PaperFlower]

Takk for svar. Skjønner ikke at jeg ikke tenkte på å bare si "hei" for å se om det var noe han ville si eller lignende. Hadde jo desidert vært det enkleste. Har vært en lang dag så jeg skylder på det. 

Om noen har noen flere innspill er det bare å komme med det. Kjekt å vite sånt til neste gang jeg havner i lignende situasjon, istedet for å lure på hva i all verden gjør jeg nå.

[Somle]

Jeg ville sagt hei, å tatt det der i fra. Hadde ikke likt å bli forfulgt på en kirkegård selv, men hadde ikke blitt sint/bedt han gå.

Har derimot møtt på en familie, som hadde med seg sønnen sin i 20-30 årene. Hadde Downs han også. Han var også litt sånn og nærgående, så sa familien at han "bare ville ha en klem". Sånt syns jeg er lite greit og sa at det ville ikke jeg, smilte og gikk. Familien burde sagt til sønnen at han måtte gi seg. Jeg klemmer ikke fremmede bare fordi de vil.

[Lofilteret]

2 timer siden, Somle skrev:

Jeg ville sagt hei, å tatt det der i fra. Hadde ikke likt å bli forfulgt på en kirkegård selv, men hadde ikke blitt sint/bedt han gå.

Har derimot møtt på en familie, som hadde med seg sønnen sin i 20-30 årene. Hadde Downs han også. Han var også litt sånn og nærgående, så sa familien at han "bare ville ha en klem". Sånt syns jeg er lite greit og sa at det ville ikke jeg, smilte og gikk. Familien burde sagt til sønnen at han måtte gi seg. Jeg klemmer ikke fremmede bare fordi de vil.

Jeg er helt enig med deg. Familien gjør han en stor bjørnetjeneste ved å fremstille det som naturlig å klemme fremmede. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Betrakteren skrev:

Jeg er helt enig med deg. Familien gjør han en stor bjørnetjeneste ved å fremstille det som naturlig å klemme fremmede. 

Enig.

Anonymkode: 87c46...8e6

[Gjest Sitronvann]

Jeg vet ikke helt hva jeg ville gjort i en slik situasjon. Kanskje spurt om alt var i orden. Jeg har vært i kontakt med noen med downs tidligere, og alle er veldig forskjellige. Noen er veldig oppegående og du kan nesten ikke merke det på de bortsett fra at du ser det på ansiktet, andre kan være litt ubehagelige. Feks er det en i området jeg bodde tidligere, som kunne stille seg opp og følge med på evt samtale. Virkelig lytte! Men om jeg så på han kunne han plutselig bli nærgående og stille flørtespørsmål. Som, Hvor gammel er du? Er du gift? Har du barn? Er du singel? Og virkelig måle deg opp og ned med blikket. Og hvis jeg svarte på noen av spørsmålene så sto han der og så på meg som om han ikke skjønte hvorfor jeg snakket til han.

Så det er ikke alltid like lett å vite. Men i ditt tilfelle ts, så tror jeg at du fikk svaret når han sa til de andre at han bare så på gravene. Ett problem mange med downs sliter med, er jo den enorme ensomhetsfølelsen og de veit jo at de ikke er som de fleste andre. Så om du ser han igjen, hvorfor ikke bare si hei og smile? Jeg tror hvertfall det er det jeg skal gjøre neste gang jeg opplever å bli sett på av en med downs.