Har så vondt av gutten min, har ingen venner:-(

[AnonymBruker]

Det er så leit å se hvordan tiåringen min kommer hjem etter nok en resultatløs leting etter noen å være sammen med:-( Han blir svært sjelden spurt av andre, må selv prøve å finne noen. Men han får så mye avslag:-( Han blir ikke åpent ertet, men er rett og slett luft for de andre. Et par stykker i klassen mistenker jeg at driver utfrysning, men jeg har ingen bevis og føler heller ikke at jeg har grunnlag for å snakke med foreldrene. 

Jeg er klar over en stor del av problemet: han er ingen enkel venn å ha. Jeg ser så godt at han liker å bestemme, vanskelig for å dele, umoden i forhold til jevnaldrende og ikke spesielt flink til å være i gruppe. Ingen av disse tingene er så ille at jeg tror det ligger noe vansker i bunn, han har rett og slett bare vanskelig for å være omgjengelig. Må også presisere at han ikke er direkte slem, og han setter veldig pris på å ha noen å være sammen med. Men det kommer så dårlig fram:-(

Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre for å hjelpe han. Har hatt uttallige samtaler om hva det betyr å være en god venn, rettledet "in the moment", ikke rettledet der og da, eksemplifisert gang på gang hvordan han selv ikke liker å bli behandlet, men det går ikke inn. Har forsøkt å invitere med andre på gøyale ting, og de blir gjerne med, men min gutt blir aldri invitert med tilbake. Jeg er gjestfri mot de som en sjelden gang er her, vi inviterer alltid på mat, tar spontane kinoturer osv. Men igjen, det er aldri invitasjoner tilbake. Syns det er vanskelig å gå til foreldrene til noen av de det gjelder, man kan jo ikke tvinge så store barn til å være venner hvis de ikke vil. Men jeg bør kanskje prøve? Eller har noen andre tips til hva jeg kan gjøre for å hjelpe han?

Hilsen fortvilet mamma

Anonymkode: 10cb9...7b0

[AnonymBruker]

Er han med på noen fritidsaktiviteter? Kanskje det kan hjelpe? 

Anonymkode: 758c3...90e

[AnonymBruker]

Hoff da, det er trist. Hvor bor dere? Vi bor i Sarpsborg og har en gutt på 11 som helt sikkert har lyst å bli venn med gutten din. Bare ta kontakt på pm, så avtaler vi noe!

Anonymkode: 84f1d...094

[AnonymBruker]

Hva med å melde han på speideren, 4H eller andre fritidsaktiviteter som fokuserer på samarbeid, samhold og vennskap? Det vil trene han i å bli litt mer omgjengelig, og hjelpe han på vei til å finne venner.

Anonymkode: e9010...422

[AnonymBruker]

Er litt sånn her også. Vi åpner dørene flere ggr i uka for andres barn, tar dem med på ting og legger til rette. Ungene liker å komme hit, men ingen respons tilbake. Gruer meg til lang og ensom sommerferie for jenta vår på 10. 

Anonymkode: eccf4...8e7

[Pretty Potato]

Tenker det samme som de over. Kanskje du skal prøve å melde han på noen fritidsaktiviteter? 

[Gjest Sitronvann]

Snakk med foreldrene til de andre barna og ta det opp på foreldremøte på skolen. Det er viktig at andre foreldre blir klar over situasjonen slik at dere kan samarbeide for å få til forandringer. Voksne bør bli mer bevisst sitt ansvar. Snakk også med barna når de er sammen. Barn trenget å se og høre at voksne bryr seg nok til å snakke med dem som om de var likebyrdige og voksne. 

Jeg hadde ingen venner under oppveksten. Ikke virkelige venner hvertfall, og jeg klarte meg men tenker med meg selv at de voksne rundt meg sviktet grovt. I klassen min var det jenteklikker ig jeg passet ikke inn i noen av dem. Alle så at jeg var alene, både hjemme og på skolen. Det som løftet meg var egen vilje til å ikke la det knuse meg, pluss noen få elever i andre klasser som faktisk snakket med meg noen få ganger. Jeg er veldig takknemlig for det de gjorde og tenker på dem iblant. Du snakker med sønnen din og det er bra. Jeg håper dere har det fint og snakker om alt mulig annet også, det vil bygge opp tillit og nærhet som vil være der når han er voksen.

Jeg har ingen flere konkrete råd, temaet er litt sårt. Ønsker dere all lykke.

[AnonymBruker]

Han er allerede med i speideren, men trives ikke spesielt godt. Han klarer ikke å etablere noen vennskap, selv om han ikke direkte faller utenfor heller. Dessverre er han en usikker gutt innerst inne, og har derfor gått glipp av de fleste turer fordi han ikke tør være med. Det er også en relativt "tøff" tone innad i gruppa, noe jeg og andre foreldre har reagert på. Min gutt har absolutt ikke vondt av at det stilles krav og at han ikke dulles med (tvert i mot!), men det er på en lite oppbyggende måte. Mer riktig å kalle det en "sur" tone, kanskje. Må understreke at jeg ikke duller med gutten min og syr puter oppunder armene på han, men jeg forstår hvorfor han ikke trives kjempegodt. Vi har forsøkt en rekke andre aktiviteter, men etter at han ble for gammel for barneidrett, har speider vært det minst ille alternativet for han.

Tusen takk til deg oppi her som tilbydde meg å ta kontakt, det varmer! Dessverre bor vi litt langt unna Sarpsborg. 

TS

Anonymkode: 10cb9...7b0

[AnonymBruker]

Dett med å bestemme og ha vanskelig for å dele er direkte resultat av oppdragelse. Det kan virke som om han er lullet med og trenger å bli mer selvstendig? Lære mer av det faktiske livet der ikke Mamma fremmer ham?

Jeg mener det virkelig ikke vondt, men når de andre barna kan velge noen som er lettere, så vil de jo alltid gjøre det. Da må endringen starte hos den med problemet.

Anonymkode: b2b29...47b

[AnonymBruker]

Jeg har en selv, på 14. Lærer ham at det finnes mange ulike typer for venner.

Jeg er hans beste venn ( mor ) familie/søsken og våre kjære dyr. Min beste venn er en katt, vet det høres utrolig ut men har dessverre mistet mange på min vei. 

Fyller opp rolle som venn slik at det gir sosial kompetanse og glede, i tillegg til noens venners egne barn og litt diverse gjennom skole.

Min sønn har lett asberger da.

Ta kontakt dersom andre er i lik situasjon! Jeg heier på dere kjære ts!!

 

Anonymkode: b4d7e...7d5

[Gjest summesumbi]

Jeg bare slenger ut et forslag. Tae kwon do for barn, er det noe gutten din kunne ha likt? Jeg har ikke vært borti det selv,men har hørt positive ting om det fra et vennepar. Sjenerte og viltre barn blir trygge,lærer om respekt og får trening. Les litt om det og se om det er noe aktuelt. Kanskje han bare må finne sitt rette element☺

Endret 23. juni 2016 av summesumbi

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dett med å bestemme og ha vanskelig for å dele er direkte resultat av oppdragelse. Det kan virke som om han er lullet med og trenger å bli mer selvstendig? Lære mer av det faktiske livet der ikke Mamma fremmer ham?

Jeg mener det virkelig ikke vondt, men når de andre barna kan velge noen som er lettere, så vil de jo alltid gjøre det. Da må endringen starte hos den med problemet.

Anonymkode: b2b29...47b

Selvfølgelig må han lære seg å bli en bedre venn. Selvsagt har jeg feilet, det er min oppgave å lære han disse timgene. Mulig det ikke kom fram i hovedinnlegget, men jeg prøver ikke å løpe fra noe ansvar. Vi har holdt på i evigheter å prøve å få han til å endre den adferden som så tydelig er negativ, men jeg er tom for ideer, og trenger tips. Han slipper ikke unna med å ikke dele, han slipper ikke unna konsekvenser for dårlig oppførsel, han slipper ikke unna den ubehagelige samtalen der vi snakker om problemene. Jeg trenger tips til hvordan jeg kan lære han å være en bedre venn når han ikke har venner. Det er ikke morsomt å ta i mot gutten sin hjemme for n'te gang etter at de han har vært hos reiser på kino uten at han inviteres med. Gutter som gladelig har vært med oss på kino, fornøyelsespark, båturer og annet gøy mange ganger. Det er ikke lett å forklare at han er god nok så lenge de andre får noe for å være sammen med han, mens alle de andre gangene blir han utestengt fordi jeg ikke har lært han å være en god venn.

TS

Anonymkode: 10cb9...7b0

[DizzyRonson]

Prøv kampsport. Da blir han mere klar over hvordan respekt for andre fungerer og han blir litt tøffere. Det er også noe I hvordan gutter former bånd ved å banke hverandre litt;) tipper det er noen der som han blir venner med. 

Så trekker det jo litt damer når han blir eldre hvis han blir barska opp litt:) 

[Sulosi]

Huff, ikke bra. Det er fint at du forsøker å balansere oppførselen hans I fht andre barn men samtidig kan det i lengden trykke han ned og da har du to negative spiraler gående. For all del, det er veldig bra at du ser problemene såpass utenfra som du gjør. Jeg ville absolutt gått for å ta det opp med de andre foreldrene. Han trenger å bli møtt når han forsøker å endre seg. 

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig må han lære seg å bli en bedre venn. Selvsagt har jeg feilet, det er min oppgave å lære han disse timgene. Mulig det ikke kom fram i hovedinnlegget, men jeg prøver ikke å løpe fra noe ansvar. Vi har holdt på i evigheter å prøve å få han til å endre den adferden som så tydelig er negativ, men jeg er tom for ideer, og trenger tips. Han slipper ikke unna med å ikke dele, han slipper ikke unna konsekvenser for dårlig oppførsel, han slipper ikke unna den ubehagelige samtalen der vi snakker om problemene. Jeg trenger tips til hvordan jeg kan lære han å være en bedre venn når han ikke har venner. Det er ikke morsomt å ta i mot gutten sin hjemme for n'te gang etter at de han har vært hos reiser på kino uten at han inviteres med. Gutter som gladelig har vært med oss på kino, fornøyelsespark, båturer og annet gøy mange ganger. Det er ikke lett å forklare at han er god nok så lenge de andre får noe for å være sammen med han, mens alle de andre gangene blir han utestengt fordi jeg ikke har lært han å være en god venn.

TS

Anonymkode: 10cb9...7b0

Hva med MST?

For å lære barn bedre sosiale ferdigheter og endre de, så kan det være fint å begynne hjemme kanskje? 

Igjen; jeg mener ikke noe vondt og beskylder deg heller ikke for å løpe fra ansvar eller lignende. Jeg prøver bare å rette et kritisk blikk på problemstillingen i håp om at jeg kanskje kan treffe noen punkter som gir  løsningsforslag.

At 40 damer skriver 40 ulike fritidsaktivteter hjelper vel ingenting. 

Anonymkode: b2b29...47b

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med MST?

For å lære barn bedre sosiale ferdigheter og endre de, så kan det være fint å begynne hjemme kanskje? 

Igjen; jeg mener ikke noe vondt og beskylder deg heller ikke for å løpe fra ansvar eller lignende. Jeg prøver bare å rette et kritisk blikk på problemstillingen i håp om at jeg kanskje kan treffe noen punkter som gir  løsningsforslag.

At 40 damer skriver 40 ulike fritidsaktivteter hjelper vel ingenting. 

Anonymkode: b2b29...47b

Jeg setter pris på at du kommer med innspill, beklager at jeg svarte litt krasst. Kanskje ikke så lurt å skrive et sånt innlegg når man har vondt langt inn i hjerterota etter nok en avvisning. 

Etter uttallige netter med selvransakelse og samtale med familie og gode venner, er jeg ikke så redd for at han "slipper for lett unna" eller at jeg duller med han (at jeg har gjort åpenbare feil tidligere er en annen sak). Jeg er nesten mer bekymret for at han får smake den harde virkeligheten i overkant mye. At det har blitt for mye snakk om hva som er feil (selv om jeg prøver å rose for ting som er bra også). At det kanskje er mer nedbrytende å sende han ut igjen og igjen, og utsette han for disse avslagene. Men alternativet er at han er trist hjemme (man kan ikke gå på aktiviteter hver dag heller) og det blir det i hvert fall ikke venner av. 

Leste bare kjapt om MST som du nevnte. Det virker kanskje å være rettet mot litt eldre barn med større vansker? Gutten min er ikke i noe dårlig miljø (han har ikke noe miljø), han oppfører seg høflig og fint borte, ingen problemer på skolen foruten dette (men er visst sjelden alene der, i følge lærer). 

TS

Anonymkode: 10cb9...7b0

[AnonymBruker]

Ikke MST- hallo? det er for ungdom med alvorlige adfersvansker som rus og kriminalitet.

Lær sosial kompetanse, meld på idrettslag, svømming, tensing (? ) alt der han treffer på jevnaldrende, inviter potensielle hjem-finn på ting.

Anonymkode: b4d7e...7d5

[AnonymBruker]

Bygg nettverk- men du må bidra, noe han interesserer seg for ?

Anonymkode: b4d7e...7d5

[TarjaT]

Jeg synes du bør ta det opp med skolen først og fremst, så prater du med foreldrene  Barn på 10 år er ikke så store som de selv tror, her har både foreldre og skole et ansvar for at alle skal ha en lekekamerat! 

Klem

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg setter pris på at du kommer med innspill, beklager at jeg svarte litt krasst. Kanskje ikke så lurt å skrive et sånt innlegg når man har vondt langt inn i hjerterota etter nok en avvisning. 

Etter uttallige netter med selvransakelse og samtale med familie og gode venner, er jeg ikke så redd for at han "slipper for lett unna" eller at jeg duller med han (at jeg har gjort åpenbare feil tidligere er en annen sak). Jeg er nesten mer bekymret for at han får smake den harde virkeligheten i overkant mye. At det har blitt for mye snakk om hva som er feil (selv om jeg prøver å rose for ting som er bra også). At det kanskje er mer nedbrytende å sende han ut igjen og igjen, og utsette han for disse avslagene. Men alternativet er at han er trist hjemme (man kan ikke gå på aktiviteter hver dag heller) og det blir det i hvert fall ikke venner av. 

Leste bare kjapt om MST som du nevnte. Det virker kanskje å være rettet mot litt eldre barn med større vansker? Gutten min er ikke i noe dårlig miljø (han har ikke noe miljø), han oppfører seg høflig og fint borte, ingen problemer på skolen foruten dette (men er visst sjelden alene der, i følge lærer). 

TS

Anonymkode: 10cb9...7b0

Jeg får vondt av dere. Det er fryktelig å se de vi er glad i ha det vondt.

Samtidig som jeg tenker det er viktig å ikke være for "sentimental" på det også. De har sine egne liv og finner en slags balanse av seg selv.

Hvis vi legger oss for mye oppi den "private, sosile sfæren" så risikerer vi å gjøre vondt verre med å rette fokus på ting de kanskje ikke har tenkt for mye på.

Man kan snakke jenter inn i anorexia feks, dersom man forsøker å snakke de for mye bort fra det, om du skjønner hva jeg vil frem til....

Anonymkode: b2b29...47b