Barna må leve med valgene foreldrene tar :(

[AnonymBruker]

Livet er ødelagt, rett og slett. Man har fått barn med en man ikke lengre er sammen med, og er nå bundet til å forholde seg til en 'fremmed' så lenge barnet har behov for at foreldrene samarbeider. En må ha kontakt med den andre livet ut egentlig og må omgås vedkommende føere ganger i måneden. Bursdager, konfirmasjoner, bryllup, avslutninger for barnebarn etc. Det vil aldri ta slutt og er ikke slik livet skal være! En skal ha ETT familiebilde, TO foreldre i ETT hjem og forutsigbarhet. Det får ikke disse barna.

De voksne vil hele livet måtte krangle og diskutere seg gjennom samværsordninger, småting i hverdagen, planlegging av arrangementer og generelt være stuck med en man ikke lengre ønsker å dele livet med. Bare fordi man fikk barn sammen. Og hvorfor blir det slutt? Jo, fordi man ikke vil være med mennesket mer! Men gratulerer, deres liv er ødelagt fordi de for resten av livet må samarbeide med noen som ikke liker dem. Og dette velger de over lav sko fordi de var 'dumme nok' til å få barn sammen. Gret nok, har man barn sammen i en alder av 10 år +, så kan en kanskje se på det som at foreldrene vokste fra hverandre. Men så har vi alle fjomsene som går fra hverandre mens kvinnen ennå er gravid eller de første 1-3 årene. Dere har ingen annen unnskyldning enn "vi tenkte ikke fremover". 

Å måtte avtale ferie med en eks, i stedet for å kunne bestille en tur når et passer for familien. Be pent om eget barn kan være med på ferie. Tåpelig og synd at det skal være slik! Om en har ny familie, blir et barn holdt utenfor, fordi det ikke går opp i opp med mors/fars ferie. Ergo så må en enten droppe tur eller reise uten barnet som dessverre fikk to familieliv å forholde seg til. "Beklager, men mamma sa nei, så da tar pappa med seg dine 2 søsken som han har med sin nye kone og drar til Disneyland. Det var dumt for deg, men sånn er det når mamma kun har den uken fri, og at pappa og stemor kun kan reise den uken som mammaen din vil ha deg". 

Jeg er svært lei meg på vegne av barn som lever et delt liv, der ingen kan love barnet noe som helst, fordi det ikke alltid passer for den ande parten. Sommerferien er delt. Enten er man med mamma eller så er man med pappa. Det er jo trivelig, men da ser ikke barnet den andre på en-tre uker. 

Når rundt 40% av barn lever i et todelt hjem (7000-14 000 går fra hverandre HVERT ÅR!), så blir jeg så forbannet over hvor enkelt mennesker tar det å få barn!!! Det er så utrolig egoistisk. Greit, en del fungerer det ikke for, men jeg nekter å tro at det ikke fungerer for 40% (!!!) av par med barn under 16 år. Spesielt skam til kvinner som velger å få barn på tros av at far ønsker det eller velger å beholde utenfor et forhold. Hva forventer dere egnetlig? Det VIL bli vanskelig å samarbeide. Dere legger opp til et vondt liv for deres barn, der de må leve med foreldre som ikke har noen andre minner sammen enn en våt kveld med sperm og tiss på en pinne. "Mamma og pappa var sammen i to uker, også kom jeg. De var sammen så kort at det ikke finnes bilde av de to sammen en gang. Men nå har de meg og må være bundet så lenge de lever". 

Tenker dere over konsekvensen det vil få for barna deres, dersom dere er usikre på om dere som par vil vare i lengden? Tenker dere over at å leve med to hjem ikke er et ønske barna har og at det tærer på dem, uansett hvor bra det virker som om de har det og hvor "flinke" dere er til å samarbeide? 

Dessverre har min mann barn fra tidligere forhold, og barnets liv er slik. Jeg ser hvor glad hun er i foreldrene sine, og hvor sårt det er når samværet er over og hun skal til den andre. Hennes mor og far har begge nye partnere. Og begge har barn med ny partner. Mitt stebarn er 'enebarn' og vil for alltid være 'enebarn'. Gå glipp av store deler av begge søsknene sine liv og høre av andre at "dere er jo bare halvssøsken". Jeg ser mitt liv i stebarnets og kjenner meg så godt igjen. Uansett hvor godt samarbeid foreldrene har, så vil det aldri gjøre opp for at foreldrene ikke er sammen.

Langt innlegg, men ønsket bare å få ut litt triste følelser over hvor synd det er å se barn i splittede hjem. Jeg var et slikt barn selv, med foreldre som gjorde sitt beste for at jeg skulle få en god oppvekst. Men jeg skulle ønske at voksne kunne tenke lengre, holdt sammen og var mer forsiktig med hvem de fikk barn med. Barna fortjener det beste, og det beste er ett hjem med foreldre som elsker hverandre. Eventyrverden? Ja, på få år har det blitt det. 

I dag lever vi i et bruk og kast samfunn, der menesker blir behandlet deretter. Tidligere levde mennesker med filosofien av at "Dersom noe blir ødelagt, så fikser vi det". Eldre mennesker holder fremdeles sammen, mens de yngre hopper fra person til person og gifter seg to-tre ganger uten å gi det en tanke. Får gjerne barn med flere kvinnee/menn og får det til å virke som om dette er et vanlig familievikde å ha. Hvorfor sluttet mennesker å ta vare på det de har? Hvorfor er det så enkelt å få barn, når det er like enkelt å ødelegge barnets oppvekst? Selv ikke et barn virker til å være verdt å kjempe for.  

Anonymkode: 161ad...9b9

[AnonymBruker]

De gamle dager var slettes ikke så enkle de heller. Der barn ble tvunget til å leve i et hjem med kanskje alkoholisert far, voldelig far, osv. 

Jeg syns du generaliserer litt vel mye her.

Anonymkode: ba824...ab3

[Sh999]

Skjønner til en viss grad hva du mener her, men så er det nå engang sånn at vi har ingen garantier for noe her i livet. Selv om barna er aldri så mye planlagt og ønsket er det ikke dermed gitt at foreldrene kommer til og holde sammen livet ut. Ting kan forandre seg. Og da mener jeg at barna har det bedre med 2 lykkelige foreldre fra hverandre enn med 2 ulykkelige foreldre sammen. Det kan hende at folk gir for lett opp et forhold i dagens samfunn dessverre, og det kommer kanskje av at det stilles veldig store krav til alle og enhver nå til dags. Tidsklemma og alt det der. Så klart bør alle tenke seg om før de blir foreldre, men jeg er sikker på at majoriteten gjør det aller beste for barna sine uansett. Uforutsette ting skjer dessverre og da må man gjøre det beste utav det.

[AnonymBruker]

Man velger selv (i de fleste situasjoner) hvordan man skal forholde seg til eksen. Du skriver så mye om diskutering og krangling, men eksen og jeg har aldri kranglet over hvem som skal ha barnet. Vi klarer da å oppføre oss som voksne mennesker og sette barnet først. 

Selvfølgelig er det til tider kjedelig å måtte planlegge alt med eksen, men sånn er det bare.

Du henviser også til sitt stebarn. Her er det mine, dine og våre. Vi gjør det rett og slett sånn at vi ikke drar på hytta eller ferier når bare fellesbarnet vårt er hjemme og det er de eldre veldig fornøyd med.

Tror det i mange tilfeller er bedre for barn at foreldre ikke bor sammen, enn at det er dårlig stemning hjemme mye av tiden. Men foreldre MÅ samarbeide! 

Anonymkode: c9957...12f

[AnonymBruker]

Det var da voldsomt til svartmaling. Joda, det er nok en del foreldre som angrer og en del barn som vokser opp som en kasteball, men måten du generaliserer på her er helt ute på viddene. Mye kommer faktisk an på hvordan foreldrene er. Og du ber kvinnene skamme seg? Og tenker du at de fleste barn av alenemødre/fedre vokser opp i elendighet og har et vondt liv? 

Jeg har så og si vokst opp uten far, fordi min far ikke var helt egnet og ikke viste den store interessen heller. Men jeg er da jammen meg glad jeg er født for det! Min mamma gjorde en fantastisk jobb og jeg hadde slettes ikke en vond barndom selv om jeg ikke hadde to foreldre i samme hus. Jeg kjenner en rekke mennesker som er barn av alenemødre, eller fra skilsmissehjem, som ikke har hatt en ødelagt barndom av den grunn. 

De som ikke evner å sette barnets behov først ved et samlivsbrudd vil jeg faktisk gå så langt å si at ikke er gode foreldre i utgangspunktet. Det er mange der ute som ikke burde hatt barn, enten de er skilt fra den andre forelderen eller ei. 

Anonymkode: 2c4be...fe9

[AnonymBruker]

Du rakker litt ned på alle som har opplevd brudd, synes jeg? Du skriver som om du selv aldri har forestilt deg risikoen for at DITT forhold med den mannen du har barn med, kan ryke? Til din info så viser statistikken at 50% av alle parforhold ryker. Sjansen for at ditt forhold også ryker en vakker dag, og barnet ditt opplever skilte foreldre, er altså 50%. Det er ikke særlig gode odds.

 

Anonymkode: d6449...e2a

[Lofilteret]

Dette må du ha skrevet når du var i dårlig humør TS?

Ikke for det, jeg synes du har mange gode momenter og er enig med deg i at vi lever i et bruk- og kastsamfunn - også hva partner angår. Det er ikke heldig for barna, men hvorvidt det var mye bedre før vet jeg ikke om alltid stemmer. De ytre rammene med èn familie er mer ideell enn to, men det er vel bedre å ha to harmoniske hjem enn ett dysfunksjonelt? 

Når man altså har gjort tabben med å sette ett barn til verden med en partner man ikke ønsker å leve sammen med, ja da MÅ man samarbeide. Du beskriver dette samarbeidet veldig negativt (litt likt hva jeg kan tenke om jeg er i veldig dårlig humør), men det trenger det ikke være. Mine barn har to hjem og vi foreldre samarbeider godt. Jeg vil si vi er en ressurs for hverandre når det kommer til barna. Og det at barna har to hjem, to familier, det gir dem flere mennesker å bli kjent med og bli glade i. De har alltid noen som stiller opp for dem.

Sånn kan man også velge å se det. 

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Ikke noe morsomt å vokse opp i et hjem med 2 foreldre som hater hverandre. Der de ikke klarer å ha en normal samtale uten å slenge dritt til hverandre. Der de krangler så busta (og div annet) fyker vegg i mellom daglig.  Der den ene foreldren reiser i sinne, skriker at jeg skal aldri sette mine ben i dette huset igjen på vei ut og blir borte i flere dager og ingen vet hvor h*n befinner seg. Der alle avgjørelser som f.eks hvor årets ferie skal være alltid endte med en gedigen krangel og to sure foreldre i flere dager. Der de begge alltid snakket stygt om den andre til barna for å fremheve seg selv.  Der hvis den ene forelderen gav barna f.eks en is uten å ha avklart dette med den andre først ble det et helvete.  

Hadde gladelig pendlet mellom 2 hjem med stesøsken, halvsøsken og hele den pakka der. 

Anonymkode: ea605...f9a

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror det i mange tilfeller er bedre for barn at foreldre ikke bor sammen, enn at det er dårlig stemning hjemme mye av tiden. Men foreldre MÅ samarbeide! 

Anonymkode: c9957...12f

Selvsagt har barn det bra med to hjem, og poenget mitt er ikke at en skal holde sammen for en hver pris, men snarere være mer selektiv på hvem man velger å skape en familie med.

Det virker så enkelt å få barn med 'hvem som helst'. Jeg kunne fint sittet med to barn med to ulike fedre i dag, hadde jeg fått barn med eksen. Men jeg valgte å vente. Vente til vi ble bedre kjent og at jeg var sikker. Det ble jeg aldri. Så etter fore år gikk vi fra hverandre. 

Anonymkode: 161ad...9b9

[Hengebuksvinet]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Anonymkode: 161ad...9b9

Du må rett og slett snu perspektivet ditt. Jeg har også en stesønn, som jeg ser på som  en stor berikelse i livet mitt. Han har 3 sett besteforeldre som forguder ham og en ekstra omsorgsperson i hverdagen. Han har også to fullverdige søsken, som vi ikke nedkvalifiserer til "halvsøsken".

[AnonymBruker]

3 minutter siden, SS skrev:

Du må rett og slett snu perspektivet ditt. Jeg har også en stesønn, som jeg ser på som  en stor berikelse i livet mitt. Han har 3 sett besteforeldre som forguder ham og en ekstra omsorgsperson i hverdagen. Han har også to fullverdige søsken, som vi ikke nedkvalifiserer til "halvsøsken".

Som sagt, barn kan fint ha et vel så godt liv, og ja, et bedre liv enn om foreldrene var sammen. Det jeg synes er vondt er at de opplever å MÅTTE ha to hjem, fordi foreldrene ikke er sammen og at de går glipp av mye tid med den ene når de er med den andre. 

Mitt stebarn er en stor berikelse i mitt liv og jeg er svært takknemlig for at min familie ser på henne som om hun var mitt barn. Ingen forskjellsbehandling. Utfordringen er at hun går glipp av så mye, og at ingen barn fortjener å måtte dra frem og tilbake i et slikt liv. Hun har det veldig bra, men det er ikke slik en familie skal være. Meg og mannens barn vil få oppleve ett familieliv, hvor stebarn vil stå 'på utsiden' av mye fordi hun kun er hos oss annenhver helg. 

56 minutter siden, Betrakteren skrev:

Dette må du ha skrevet når du var i dårlig humør TS?

.... 

Ja, er i dårlig humør, så innlegget er nok litt påvirket av dette. 

Ønsker gjerne å se det fra den andre siden, og snu det til at det kan være positivt, men å gå glipp av familielivet på den ene siden sliter jeg med å snu til en bra.  

ts

Anonymkode: 161ad...9b9

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Livet er ødelagt, rett og slett. Man har fått barn med en man ikke lengre er sammen med, og er nå bundet til å forholde seg til en 'fremmed' så lenge barnet har behov for at foreldrene samarbeider. En må ha kontakt med den andre livet ut egentlig og må omgås vedkommende føere ganger i måneden. Bursdager, konfirmasjoner, bryllup, avslutninger for barnebarn etc. Det vil aldri ta slutt og er ikke slik livet skal være! En skal ha ETT familiebilde, TO foreldre i ETT hjem og forutsigbarhet. Det får ikke disse barna.

Det ser jeg ikke noe problem med. Jeg liker de jeg har fått barn med.... Fremmed er de jo ikke. Jeg kjenner de bedre enn jeg kjenner de fleste. (barn med 2 menn)

De voksne vil hele livet måtte krangle og diskutere seg gjennom samværsordninger, småting i hverdagen, planlegging av arrangementer

Vet du: DEG om det!! Vi krangler da ikke om slikt.

og generelt være stuck med en man ikke lengre ønsker å dele livet med. Bare fordi man fikk barn sammen. Og hvorfor blir det slutt? Jo, fordi man ikke vil være med mennesket mer! Men gratulerer, deres liv er ødelagt

Oj.... Dette bør du ta opp med terapeuten din.

fordi de for resten av livet må samarbeide med noen som ikke liker dem. Og dette velger de over lav sko fordi de var 'dumme nok' til å få barn sammen. Gret nok, har man barn sammen i en alder av 10 år +, så kan en kanskje se på det som at foreldrene vokste fra hverandre. Men så har vi alle fjomsene som går fra hverandre mens kvinnen ennå er gravid eller de første 1-3 årene. Dere har ingen annen unnskyldning enn "vi tenkte ikke fremover". 

Å måtte avtale ferie med en eks, i stedet for å kunne bestille en tur når et passer for familien.

Eksen er en del av utvidet famili ettersom han eller hun e rforelder til barna. Be pent om eget barn kan være med på ferie. Tåpelig og synd at det skal være slik! Om en har ny familie, blir et barn holdt utenfor, fordi det ikke går opp i opp med mors/fars ferie.  Nei, slik trenger det slett ikke å være. Aldri skjedd her. eldste er 22 nå. Man får samarbeide og planlegge bedre.

Ergo så må en enten droppe tur eller reise uten barnet som dessverre fikk to familieliv å forholde seg til. "Beklager, men mamma sa nei, så da tar pappa med seg dine 2 søsken som han har med sin nye kone og drar til Disneyland. Det var dumt for deg, men sånn er det når mamma kun har den uken fri, og at pappa og stemor kun kan reise den uken som mammaen din vil ha deg".  Det er ikke sedvane at alle tre voksne svikter. 

Jeg er svært lei meg på vegne av barn som lever et delt liv, der ingen kan love barnet noe som helst, fordi det ikke alltid passer for den ande parten. Sommerferien er delt. Enten er man med mamma eller så er man med pappa. Det er jo trivelig, men da ser ikke barnet den andre på en-tre uker. 

Når rundt 40% av barn lever i et todelt hjem (7000-14 000 går fra hverandre HVERT ÅR!), så blir jeg så forbannet over hvor enkelt mennesker tar det å få barn!!! Det er så utrolig egoistisk. Greit, en del fungerer det ikke for, men jeg nekter å tro at det ikke fungerer for 40% (!!!) av par med barn under 16 år. Spesielt skam til kvinner som velger å få barn på tros av at far ønsker det eller velger å beholde utenfor et forhold. Hva forventer dere egnetlig? Det VIL bli vanskelig å samarbeide. Dere legger opp til et vondt liv for deres barn, der de må leve med foreldre som ikke har noen andre minner sammen enn en våt kveld med sperm og tiss på en pinne. "Mamma og pappa var sammen i to uker, også kom jeg. De var sammen så kort at det ikke finnes bilde av de to sammen en gang. Men nå har de meg og må være bundet så lenge de lever". 

Tenker dere over konsekvensen det vil få for barna deres, dersom dere er usikre på om dere som par vil vare i lengden? Tenker dere over at å leve med to hjem ikke er et ønske barna har og at det tærer på dem, uansett hvor bra det virker som om de har det og hvor "flinke" dere er til å samarbeide? 

Dessverre har min mann barn fra tidligere forhold, og barnets liv er slik. Jeg ser hvor glad hun er i foreldrene sine, og hvor sårt det er når samværet er over og hun skal til den andre. Hennes mor og far har begge nye partnere. Og begge har barn med ny partner. Mitt stebarn er 'enebarn' og vil for alltid være 'enebarn'. Gå glipp av store deler av begge søsknene sine liv og høre av andre at "dere er jo bare halvssøsken". Jeg ser mitt liv i stebarnets og kjenner meg så godt igjen. Uansett hvor godt samarbeid foreldrene har, så vil det aldri gjøre opp for at foreldrene ikke er sammen.

Langt innlegg, men ønsket bare å få ut litt triste følelser over hvor synd det er å se barn i splittede hjem. Jeg var et slikt barn selv, med foreldre som gjorde sitt beste for at jeg skulle få en god oppvekst. Men jeg skulle ønske at voksne kunne tenke lengre, holdt sammen og var mer forsiktig med hvem de fikk barn med. Barna fortjener det beste, og det beste er ett hjem med foreldre som elsker hverandre. Eventyrverden? Ja, på få år har det blitt det. 

I dag lever vi i et bruk og kast samfunn, der menesker blir behandlet deretter. Tidligere levde mennesker med filosofien av at "Dersom noe blir ødelagt, så fikser vi det". Eldre mennesker holder fremdeles sammen, mens de yngre hopper fra person til person og gifter seg to-tre ganger uten å gi det en tanke. Får gjerne barn med flere kvinnee/menn og får det til å virke som om dette er et vanlig familievikde å ha. Hvorfor sluttet mennesker å ta vare på det de har? Hvorfor er det så enkelt å få barn, når det er like enkelt å ødelegge barnets oppvekst? Selv ikke et barn virker til å være verdt å kjempe for.  

Anonymkode: 161ad...9b9

Jeg stopper der. Gidder ikke mer. Kjenner at jeg blir provosert av dette "kåseriet". Alle har det slett ikke slik. Du fremstiller ikke deg selv som en som kjemper på barnas side heller. Tvert imot så leser jeg bare om en bitter stemor som angrer på å blir sammen med en mann med barn fra før.

Før i tiden hadde ikke kvinner noe valg enn å bli hos mannen sin uansett hvilken behandlig de fikk. Alt var ikke mye bedre før.

Anonymkode: 9a278...eca

[Gjest Vevila]

Så lenge de voksne sammarbeider godt ser jeg ikke problemet. Heller det enn å leve med to foreldre som ikke trives sammen.

[kvinneguide]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Selvsagt har barn det bra med to hjem, og poenget mitt er ikke at en skal holde sammen for en hver pris, men snarere være mer selektiv på hvem man velger å skape en familie med.

Det virker så enkelt å få barn med 'hvem som helst'. Jeg kunne fint sittet med to barn med to ulike fedre i dag, hadde jeg fått barn med eksen. Men jeg valgte å vente. Vente til vi ble bedre kjent og at jeg var sikker. Det ble jeg aldri. Så etter fore år gikk vi fra hverandre. 

Anonymkode: 161ad...9b9

Fint for deg at du valgte riktig mann. Men hva om mannen din plutselig er utro, hva gjør du da? Eller om han velger en annen dame og forlater deg? For øyeblikket sitter du selv fint i det, men er jo mange som har opplevd brudd uten å ha noe de skulle ha sagt. Selv angrer jeg ikke et sekund på at jeg fikk barn med eksen. Synes selvsagt det er trist for barn og oppleve brudd mellom foreldre. Det er ikke bare det praktiske forholdene jeg tenker på, men jeg tror det beste et lite menneske kan ha er to foreldre som elsker hverandre og holder sammen. De barna vokser opp i trygghet og en tro på kjærlighet. Men nå er det jo ikke alle at som bor sammen som lever i kjærlighet. Selv var jeg lettet da mine foreldre skilte seg. 

[AnonymBruker]

Livet er ikke så enkelt som du prøver å få det til å høres ut som. Det er mange grunner til at man får barn med noen man ikke passer sammen med, og ikke alltid noe automatikk med at man kun burde fått barn med den perfekte kjærligheten. 

Det vi som foreldre kan gjøre er å unngå å være i dårlige forhold, slik at barna blir skånet for det. Kjærligheten er et mye vanskeligere tema som lar seg mye styre av instinkter og ikke så lett å alltid ta de fornuftige valg uten lang nok erfaring.

Barn er heldivis meget flinke til å tilpasse seg, så lenge de ikke føler seg utrygge og alltid føler seg elsket så er det ikke noe fasit på hva et barn skal ha og ikke. Selv om det er mange regler i Norge da!

Anonymkode: 95924...e8a

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Selvsagt har barn det bra med to hjem, og poenget mitt er ikke at en skal holde sammen for en hver pris, men snarere være mer selektiv på hvem man velger å skape en familie med.

Det virker så enkelt å få barn med 'hvem som helst'. Jeg kunne fint sittet med to barn med to ulike fedre i dag, hadde jeg fått barn med eksen. Men jeg valgte å vente. Vente til vi ble bedre kjent og at jeg var sikker. Det ble jeg aldri. Så etter fore år gikk vi fra hverandre. 

Anonymkode: 161ad...9b9

Jeg er så glad for at mamma og pappa fikk barn sammen, selv om de ikke holdt sammen spesielt lenge etter det. Jeg er også glad for stesøsknene mine og stemoren min. Halvsøsken har jeg ikke, men jeg hadde sikkert vært glad i dem også.

Hvis mamma eller pappa hadde vært mer selektive, ville jeg ikke vært født. Foreldrene mine er fantastiske mennesker, og jeg er veldig glad for at akkurat de to er foreldrene mine. Forholdet dem i mellom har ikke alltid vært det beste, men jeg har fortsatt hatt det fint. Ville ikke ha byttet ut noen av dem, men er samtidig glad for at de ikke holdt sammen. 

Anonymkode: 319ea...60d

[AnonymBruker]

Det er en viss forskjell på å få barn med en drittsekk/kjærring og det å faktisk få barn med det du tror er kjærligheten i ditt liv. Selvfølgelig er det gunstig å vente noen år med å få barn, men ofte blir det mas fra enten den ene eller andre og det å kunne være tolmodig og ikke la seg stresse klarer man bare hvis man har nok tidligere erfaring. Så lenge barnet er elsket og får det trygge det trenger så er det ikke farlig, men som sagt hvis man får barn med en man ikke liker da er det noe galt i hode på vedkommende.

Anonymkode: 95924...e8a