Offer for taus mobbing.

[AnonymBruker]

http://www.kk.no/livet/frida-21-ble-offer-taus-mobbing-jeg-hadde-ikke-lyst-til-å-leve-39037

Dette var som å lese om meg selv på barne- og ungdomsskolen. Jeg hadde det ikke greit, og var alltid helt alene og utestengt uansett hvor mye jeg prøvde å ta kontakt og være snill og grei. Det var som om jeg var en spedalsk som alle ville holde seg milevis unna. Alt jeg sa, gjorde eller tok på ble liksom vemmelig og ekkelt. Jeg skjønte ikke hva jeg gjorde galt, og skjønner det fortsatt ikke.

Jeg gruet og engstet meg til skolen hver dag, og gikk alltid hjem med en svær klump i magen. Til slutt trodde jeg at det bare skulle være sånn. At det gjaldt noen andre regler for meg enn for de andre. Dette hat merket meg og formet personligheten min den dag i dag. Jeg er alltid redd for at "alle" skal snu ryggen til meg og stenge meg ute uten grunn og uten forvarsel. Jeg klarer ikke å stole på folk, og jeg klarer ikke å stole på meg selv, eller å ha troa på meg selv. 

Nå er jeg voksen, og hvis jeg prøver å nevne dette for andre som kjente meg på den tida (foreldrene mine, gamle lærere) så nekter de. "Du har vel aldri blitt mobbet, du vet ikke hva du snakker om", kan de finne på å si. Hvordan er det mulig at så fæl behandling hver eneste dag kan foregå uten at "de voksne" merker det? 

Noen fler som har opplevd liknende?

Anonymkode: 891f7...885

[gangnedsol i elg]

"there is no reality only perception" heter det visst?  (hvis jeg husker riktig)

Jeg vet bare at jeg og mora mi har to helt forskjellige måter å oppfatte ting på. Og jeg og de fleste andre også egentlig. Det føles ensomt ofte, å være den eneste som oppfatter "sannheten" (eller hva man skal kalle det).

Heldige er de som har truffet en "sjelevenn"/"tvillingsjel". Jeg ser for meg at de oppfatter ting stort sett på samme måten.

Trist at du skulle oppleve å føle deg mobba da du var liten:-(

[AnonymBruker]

Det er jo vanskelig å gjøre noe med. Løsningen er jo å prøve å forebygge sånt helt fra starten av, fra barnehagen og småtrinnet. Har man gått i samme klasse i 7 år og "ingen" liker deg, så er det ikke bare å knipse med fingrene og snu det hele. Heldigvis får man nye sjanser på ungdomsskolen og vgs. Jeg hadde heller ingen venner på barneskolen, men det ble bedre på ungdomsskolen. Fikk kun venner fra andre skoler, og har ikke kontakt med en eneste en fra barneskolen nå i voksen alder. For jeg ble aldri venner med de i løpet av de 7 årene, det funket ikke å prøve engang på ungdomsskolen og videre.

Men ja, at det er fokus på sånt helt fra starten av er nok det viktigste. Jeg jobber på barneskole nå, og ser at ledelse og lærere er mer opptatt av dette, og åpne om det, enn det var da jeg gikk på barneskolen. Og det blir satt igang tiltak og forebygging. Men det er ikke sikkert det er sånn på alle skoler?

Anonymkode: 4fe39...1a1

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

http://www.kk.no/livet/frida-21-ble-offer-taus-mobbing-jeg-hadde-ikke-lyst-til-å-leve-39037

Dette var som å lese om meg selv på barne- og ungdomsskolen. Jeg hadde det ikke greit, og var alltid helt alene og utestengt uansett hvor mye jeg prøvde å ta kontakt og være snill og grei. Det var som om jeg var en spedalsk som alle ville holde seg milevis unna. Alt jeg sa, gjorde eller tok på ble liksom vemmelig og ekkelt. Jeg skjønte ikke hva jeg gjorde galt, og skjønner det fortsatt ikke.

Jeg gruet og engstet meg til skolen hver dag, og gikk alltid hjem med en svær klump i magen. Til slutt trodde jeg at det bare skulle være sånn. At det gjaldt noen andre regler for meg enn for de andre. Dette hat merket meg og formet personligheten min den dag i dag. Jeg er alltid redd for at "alle" skal snu ryggen til meg og stenge meg ute uten grunn og uten forvarsel. Jeg klarer ikke å stole på folk, og jeg klarer ikke å stole på meg selv, eller å ha troa på meg selv. 

Nå er jeg voksen, og hvis jeg prøver å nevne dette for andre som kjente meg på den tida (foreldrene mine, gamle lærere) så nekter de. "Du har vel aldri blitt mobbet, du vet ikke hva du snakker om", kan de finne på å si. Hvordan er det mulig at så fæl behandling hver eneste dag kan foregå uten at "de voksne" merker det? 

Noen fler som har opplevd liknende?

Anonymkode: 891f7...885

Ja, jeg ble fryst ut på ungdom skolen, det var grusomt.  Men det er dessverre mange før som ikke så på det som mobbing, men den psykiske mobbingen er på mange måter være enn den fysiske.

Jeg har også problemer med å stole på folk, de tror jeg er sjenert , noe som er helt feil.

 

Anonymkode: 59181...9d6

[gangnedsol i elg]

Den ‎22‎.‎06‎.‎2016 at 23.53, AnonymBruker skrev:

Hvordan er det mulig at så fæl behandling hver eneste dag kan foregå uten at "de voksne" merker det?

Sabla godt spørsmål egentlig.

Kan det være at du prøvde å skjule det for de voksne at du hadde problemer med mobbing? Ofte føler jo paradoksalt nok den som er et offer for mobbing (og andre former for mishandling), skyld. Det er vanlig å tenke at "det må jo være noe galt med meg siden jeg blir utsatt for dette", særlig gjelder dette barn.( Fx tror  barn gjerne at det er deres feil at foreldrene ikke kommer overens) Og du var jo et barn den gang.

Ellers kan jeg tenke meg at det må være et nederlag for foreldre å høre at "ongen" deres led i oppveksten og at de ikke gjorde noe for å stoppe det. Det må nok få dem til å føle seg mislykka..

Men det hadde ikke vært så mye mobbing hvis foreldrene til mobbe-offrene hadde vært klar over hva som foregikk. Så til foreldre : følg med, ikke tro det beste om andre alltid. Det finnes faktisk drittsekker i verden!!!

 

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg ble fryst ut på ungdom skolen, det var grusomt.  Men det er dessverre mange før som ikke så på det som mobbing, men den psykiske mobbingen er på mange måter være enn den fysiske.

Jeg har også problemer med å stole på folk, de tror jeg er sjenert , noe som er helt feil.

 

Anonymkode: 59181...9d6

Ja jeg tror dette faktisk kan være en av de verste mobbetypene spesielt om det skjer over lang tid. Fordi man får ikke muligheten til å forsvare seg eller kanskje engang forstå hva og hvorfor. Kanskje er det ikke egentlig noen grunn annet enn "rangordning" eller hva man skal kalle det. Hvis en person er litt sårbar fra før tror jeg det i visse miljøer kan være lett å falle utenfor. 

Når det er sagt så har skole og lærere så utrolig mye ansvar på dette området ovenfor sine elever. Å fokusere på empati og sympati for andre tror jeg er fryktelig viktig for et godt samhold og klassemiljø, og for at hver enkelt elev skal trives og ha det bra på skolen hver dag. Dette er dessverre ikke alltid fokuset. Å ta vare på hverandre som medmennesker er så utrolig viktig og faktisk samfunnsøkonomisk, hvor mye penger kunne ikke samfunnet spart på hvert individ gjennom et langt liv om barn lærte å virkelig ta vare på hverandre helt fra begynnelsen av. 

Anonymkode: 48cf5...150