Separasjonsangst eller bare kjedsomhet?

[AnonymBruker]

Hunden vår er fire år, og hun er veldig avhengig av å være rundt oss så mye hun bare kan. Hun bjeffer og uler når hun er alene hjemme. Hun begynner ikke med en gang, det tar ca 5-10 minutter før hun begynner. Så kan hun roe seg innimellom, legge seg ned litt, og så begynner det igjen. Hun har sin faste "innheining" på ca 10 kvm der hun har bur, leke, vann og senga si. Hun har denne innheiningen fordi hun var superstressa når hun fikk hele huset for seg selv. Sprang opp og ned, fram og tilbake, og styrte fælt.

Greia er at vi fint kan gå ut med søpla uten at hun gidder å bli med, vi kan være i rom med lukkede dører, og hun bryr seg ikke. Hun hører etter hvor vi skal, og bestemmer seg ut i fra det om hun gidder å tusle etter oss eller ikke. 

Men hva skal jeg gjøre med bjeffingen når hun er alene hjemme? 

Har vurdert å kjøpe en sånn boks som lager høy lyd, men vet ikke om de funker?

Anonymkode: e94a8...834

[Tabris]

Har du prøvd å gi hunden feks fryst kong når du går? 

[AnonymBruker]

Nei, men det skal jeg prøve 😃

TS

Anonymkode: e94a8...834

[AnonymBruker]

Har samme problem med min hund på snart fem år. Utrolig frustrerende! Følger tråden for tips

Anonymkode: 4647e...618

[Rainbow]

En boks som lager lyd (eller halsbånd) når hunden bjeffer er ikke bra. Da tar du vekk symptomet, ikke årsaken. Hunden kan altså gå rundt og ha masse stress inni seg som den normalt sett ville gjort forsøk på å få ut vha bjeffing, men som den av frykt for ubehag holder inni seg, uten å bli noe mindre stressa.

Jeg ville også prøvd (i tillegg til kong eller noe annet godt) å ha en fast rutine som betyr "nå går vi, men vi kommer tilbake, så det er ikke noe farlig". Vi gir hunden vår noe, sier "nå skal du være hjemme", og går ut. Det gjorde vi gjennom HELE treningen, altså når vi bare trente 2-5 min flere ganger om dagen. På med jakker og sko, og si noe fast, gi noe fast, oppføre oss på helt lik måte. For ham var det viktig å bli sagt ifra til, slik at han etter hvert stolte på at vi ikke bare forsvant, men at vi ga beskjed. I tillegg var det essensielt for vår alenetrening at vi ignorerte ham litt når vi kom hjem. Han var så stressa at han føyk rundt overalt rundt oss når vi kom, men hvis vi bare gikk rolig inn, hang opp jakka, gikk inn på kjøkkenet, gjorde helt vanlige, rolige ting, så sa vi på en måte "ja, vi kommer og går, det er sånn som skjer, det er ingen spesiell hendelse, det har ingen betydning". Etter hvert som han var roligere kunne vi også hilse mer, og nå kan vi det. 

Dette er jo egenltig en oppskrift på hvordan lære en unghund/valp å være alene, men når hunden fremdeles stresser med det skader det ikke å finne rutiner og gå litt tilbake til vanlig trening. Vår hadde (ifølge atferdsterapeuten som hjalp oss) ikke separasjonsangst, men var litt som din, veeeeldig opptatt av å være sammen med oss.