Vanskelig relasjon m barndomsvenninne

[AnonymBruker]

De siste årene har jeg blitt økende bevisst på en skeiv og vanskelig dynamikk med barndomsvenninne.

Hun har nok alltid vært dominerende av oss i barndommen, og dette henger veldig igjen. Da jeg ser på henne som en av mine nærmeste er dette svært vanskelig. Vi bor ikke i samme by, men har en del kontakt. Hver gang vi ses blir jeg derimot fylt med tristhet og føler meg ubekvem (noe jeg glemmer litt for hver gang). 

Det jeg kjenner på handler primært om at hun tar mye plass i relasjonen. Samtidig som hun git uttrykk for å anse meg som en søster som kjenner henne ut og inn, kan ikke jeg si det samme om henne. Ofte sitter jeg med følelsen av at hun er den som kjenner meg minst av vennene mine. Grunnen til dette er at hun sjelden spør hvordan jeg har det med oppriktig interesse. Det tar liten tid før hun relaterer mine opplevelser med sine egne. Dette ender ofte opp med at jeg nesten ikke får fortalt noe mens hun snakker nesten hele tiden. Og mens jeg ofte hører henne ut og gir råd, har hun en tendens til å generalisere og bagatellisere mine problemer. Jeg kjenner meg ofte stille og rar når jeg er med henne,mens med andre venner er jeg mer snakkesalig og livlig. 

Jeg opplever også at hun kan svare meg med en nedlatende tone. Hun vil alltid ha rett og dette gjelder de fleste områder. Hvis det er spm om hvilken vei vi skal velge er det ingen tvil om hvem som får bestemme...hvis jeg foreslår nor annet kan jeg da møte en nedlatende kommentar om hvorfor det er feil.

En annen ting er at hun virker å ha behov for å "eie" ting og situasjoner, i den forstand at om jeg sier jeg liker noe så ELSKER hun det og tar helt av slik at min entusiasme blir skvist ut. 

I bunn og grunn føler jeg at jeg blir usynlig sammen med henne,at jeg blir stille og avmålt. Jeg føler hun ikke kjenner meg og det gjør meg uendelig trist. Vi har kjent hverandre svært lenge og spm er hvorvidt jeg skal snakke med henne eller ta Vstand. Jeg er bekymret for hva relasjonen gjør med selvfølelsen min,samt at jeg føler meg mer og mer på vakt og tristhet sammen med henne som gjør det lite hyggelig å være sammen.

Noen erfaringer eller råd for å håndtere relasjoner som har vært skeive over tid? Jeg tror ikke nevnte venninne er klar over disse vanskene. Det tristeste er at hun tror jeg er den jeg er sammen med henne,noe jeg ikke føler stemmer...

Anonymkode: 4d692...7b0

[AnonymBruker]

Om du føler at denne relasjonen ikke gir deg noe positivt, så må du nesten gjøre noe med den. Venner skal løfte en opp, ikke trekke en ned. En ting er å stå sammen i vanskelige perioder, de kommer i alle vennskap, men har de vart i flere år er det kanskje på tide å kutte noen tråder.
I slik relasjoner som dette er det som regel ikke bare den ene parten som føler på at ting ikke er helt som de skal. Om man ønsker å bevare vennskapet kan man invitere til å prate om det. Kommunikasjon må som regel til for å løse problemer, det er vanskelig å forandre noe når man ikke vet hva den andre føler.
Føler du derimot at du ikke trenger denne personen i livet ditt og at det er for ødelagt til å fikse, da er det faktisk helt greit å ta avstand og avslutte relasjonen. Det er både tøft og vanskelig, men livet er for kort til å bruke tid på vennskap som ikke gir en noe positivt. 

Jeg hadde selv en nær venninne hvor det var mange skjevheter som oppsto etter hvert som vi ble eldre. Mitt liv hadde tatt en ganske annen vending enn hennes, og for min del var dette en stor kløft mellom oss.
For det første syntes jeg hun var overfladisk og levde i en rosa boble, mens jeg var mye mer jordnær og hadde opplevd tøffe ting som farget meg. Hun klarte ikke å se ting fra mitt perspektiv, og jeg klarte helt sikkert ikke å se ting fra hennes perspektiv. 
For det andre var vi veldig forskjellige og jeg følte hele tiden at jeg måtte kompensere for at jeg ikke var så perfekt som henne. Hun snakket konstant om sitt liv og seg selv, og det var lite rom for meg å komme med innspill eller snakke om mitt. Følte hele tiden at jeg måtte gi, og når jeg krevde noe tilbake, så klarte hun ikke gi meg noe genuint eller vettugt.

Det var derimot flytting som var den første spikeren i kisten på vennskapet vårt. Hun viste en stor lettelse for å komme bort fra meg, noe som var veldig sårende. Deretter sluttet hun å invitere meg med på ting, spesielt ikke ting som gjaldt andre hun eller vi kjente. Opplevde det som at hun var flau over meg og ikke ville vedkjenne seg meg. Jeg prøvde å snakke med henne om det, men det var visstnok ikke noe galt. Slik jeg kjente henne var hun nok alt for konflikt sky til å ta den samtalen.

Jeg er ikke sint eller bitter på henne for at hun droppet meg. Det er ok at hun ikke ville inkludere meg i hennes liv lenger. Hun var der for meg i mange år og det er jeg svært takknemlig for. Jeg håper jeg var en like god venninne for henne mens det varte.
Jeg skulle derimot ønske hun i det minste kunne vært ærlig om at hun vill avslutte ting, i stede for å bare gradvis dytte meg ut av livet hennes på den måten hun gjorde. Brukte ganske mye tid på å lure på hva som var galt med meg og hvorfor jeg ikke var bra nok.

Anonymkode: d14cb...51e

[AnonymBruker]

Har du lest om personlighetstypen ISFP? 

Hvis du ikke trives i samvær med denne venninnen eller ikke greier å være deg selv med henne burde du kanskje tenke over om det er verdt å satse noe videre på. Det blir til syvende og sist sløsing med tid på dere begges vegne. 

Anonymkode: 50b32...b62

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du lest om personlighetstypen ISFP? 

Hvis du ikke trives i samvær med denne venninnen eller ikke greier å være deg selv med henne burde du kanskje tenke over om det er verdt å satse noe videre på. Det blir til syvende og sist sløsing med tid på dere begges vegne. 

Anonymkode: 50b32...b62

https://www.16personalities.com/isfp-relationships-dating

Anonymkode: 50b32...b62

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

https://www.16personalities.com/isfp-relationships-dating

Anonymkode: 50b32...b62

https://www.16personalities.com/isfp-friends

Bare noen tanker..

Anonymkode: 50b32...b62

[AnonymBruker]

Jeg kjenner typen som du beskriver. Alle samtaler skal kuppes. 

Ettersom dette er en barndomsvenninne synes jeg ikke du burde kutte henne ut av livet ditt. Selv om hun høres veldig kjip ut så kupper hun nok ikke alle samtaler med vilje og forstår nok ikke selv hva det er hun gjør ved å ignorere det du ønsker å få sagt. Jeg synes det er verd sjansen å bare fortelle henne at "nå må du høre og ikke avbryte meg" og forklare at du ikke får noe ut av å sitte å høre på bablinga hennes uten selv å bli hørt. Om hun ikke tåler å høre det, så er det kanskje like greit....? 

Anonymkode: 4e968...f02

[Ulla Ullsokk]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

De siste årene har jeg blitt økende bevisst på en skeiv og vanskelig dynamikk med barndomsvenninne.

Hun har nok alltid vært dominerende av oss i barndommen, og dette henger veldig igjen. Da jeg ser på henne som en av mine nærmeste er dette svært vanskelig. Vi bor ikke i samme by, men har en del kontakt. Hver gang vi ses blir jeg derimot fylt med tristhet og føler meg ubekvem (noe jeg glemmer litt for hver gang). 

Det jeg kjenner på handler primært om at hun tar mye plass i relasjonen. Samtidig som hun git uttrykk for å anse meg som en søster som kjenner henne ut og inn, kan ikke jeg si det samme om henne. Ofte sitter jeg med følelsen av at hun er den som kjenner meg minst av vennene mine. Grunnen til dette er at hun sjelden spør hvordan jeg har det med oppriktig interesse. Det tar liten tid før hun relaterer mine opplevelser med sine egne. Dette ender ofte opp med at jeg nesten ikke får fortalt noe mens hun snakker nesten hele tiden. Og mens jeg ofte hører henne ut og gir råd, har hun en tendens til å generalisere og bagatellisere mine problemer. Jeg kjenner meg ofte stille og rar når jeg er med henne,mens med andre venner er jeg mer snakkesalig og livlig. 

Jeg opplever også at hun kan svare meg med en nedlatende tone. Hun vil alltid ha rett og dette gjelder de fleste områder. Hvis det er spm om hvilken vei vi skal velge er det ingen tvil om hvem som får bestemme...hvis jeg foreslår nor annet kan jeg da møte en nedlatende kommentar om hvorfor det er feil.

En annen ting er at hun virker å ha behov for å "eie" ting og situasjoner, i den forstand at om jeg sier jeg liker noe så ELSKER hun det og tar helt av slik at min entusiasme blir skvist ut. 

I bunn og grunn føler jeg at jeg blir usynlig sammen med henne,at jeg blir stille og avmålt. Jeg føler hun ikke kjenner meg og det gjør meg uendelig trist. Vi har kjent hverandre svært lenge og spm er hvorvidt jeg skal snakke med henne eller ta Vstand. Jeg er bekymret for hva relasjonen gjør med selvfølelsen min,samt at jeg føler meg mer og mer på vakt og tristhet sammen med henne som gjør det lite hyggelig å være sammen.

Noen erfaringer eller råd for å håndtere relasjoner som har vært skeive over tid? Jeg tror ikke nevnte venninne er klar over disse vanskene. Det tristeste er at hun tror jeg er den jeg er sammen med henne,noe jeg ikke føler stemmer...

Anonymkode: 4d692...7b0

Jeg har nettopp "slått opp" med en sånn barndomsvenninne. Vemodig, men helt nødvendig for meg. Det satt langt inne, jeg har ikke villet innrømme det for meg selv i årevis, men til slutt bare fikset jeg henne ikke mer. Hun tok all energien min.