Utroskap-riv ruskende galt?

[Gjest Melinda]

Har til tider sett her inne at de som har vært utro har blitt omtrent dømt nedenom og hjem.

Jeg selv syns at utroskap er galt, og ville aldri oppmuntret til noe slikt. Men jeg kjenner flere som har vært/er utro, og slik jeg kjenner dem er de slettes ikke noen onde mennesker. Det er faktisk mennesker jeg syns mye om, og som jeg er meget glad i. De er gode mødre/fedre, gode medmennesker og snille, gode partnere på alle andre områder. Men de har sviktet på dette ene.

Jeg har selv i tidligere forhold vært utro, men "skylder" det på at jeg var bare 17, naiv og ung.

Mange ganger har tanken på utroskap fristet i dag, selv om jeg ikke går hen å er det. Allikevel kan jeg ikke se at jeg hadde blitt forandret til ett grusomt menneske om jeg hadde gjort en sådan feil.

Er det slik at om man er utro, så er man dømt til å være ett grusomt menneske?

Fins det tilgivelse for slikt? Er det ikke slik at det er menneskelig å feile, eller gjelder det bare på andre områder enn utroskap?

Er det verre å være utro flere ganger enn en gang?

Er man dømt til en for evig dårlig partner dersom man velger å leve videre sammen med sin partner, med utroskapen som sin egen lille hemmelighet?

En venninne hadde ett forhold på si i 8 mnd, hun er gift, har 2 barn og ett godt familieliv. Jeg fikk nylig vite det, og ble lamslått fordi jeg syns hun er så "perfekt" på alle områder.

En annen venninne hadde ett ons på si, ikke gift, ikke barn.

Begge valgte å fortsette med sine partnere etter sine sidesprang, og uten å fortelle om sine sidesprang.

Hva er verst da?

Er man ett forferdelig menneske?

Jeg vil ikke dømme mennesker jeg er glad i, selv om jeg moralsk sett mener begge tilfeller var galt.

Hva mener dere?

[Gjest Hillary..]

Man er ikke et ondt menneske om man ikke tenker seg om. Ondskap handler om valg.

Utroskap er overlagt svik. Man kan tenke seg om og finne andre løsninger, ikke falle for fristelsen osv.

[Gjest Knut-Are]

Jeg levde i et forhold som var ganske vanskelig. Vi var mer venner en kjærster og sex var det ikke mer enn kanskje 1 til 2 ganger i året. Etter å ha levd slik endel år, det var umulig å få med samboern på samlivskurs så fant jeg ut at om jeg skulle overleve måtte jeg finne på noe. Det jeg fant på var å være utro. Det var meget spennende i begynnelsen, s heftige mailutveksling osv. Så møttes vi, hadde sex så det var ømt både her og der. Så kom samvittigheten da. Jeg hadde jo ikke tenkt å gå, var egentlig ute etter bare sex. Dessuten var det etter meget kort tid umulig å holde fokus ett sted - hjemme eller hos sexpartnern. Jeg tok etter kort tid et valg - kuttet ut utroskapen/sexpartneren og satset hjemme. Det var kanskje det som manglet - for etter skikkelig satsing på hjemmeplanet har det blitt mye bedre der. Jeg kunne ikke hatt et forhold på si selv om jeg veit om mange som har det. Jeg kjenner også folk som er utro og jeg har lurt på mange ganger skal jeg fortelle noe? Hittil har jeg latt være. Jeg er gutt eller mann hvis du lurer og særdeles dårlig til å ljuge. Jeg kommer ikke til å fortelle noe hjemme. Det bråket er det ikke verd, særlig fordi det er en tilbakelagt greie som ikke kommer til å skje igjen.

[Gjest gutten]

kan ikke si at det er værre å være utro en eller flere ganger. Er du utro, er dette et enormt svik og resulterer rett ut hos meg. Kan ikke forstå at noen kan leve et normalt samliv etter å hva vært utro? Jeg hadde brutt sammen av samvittighet.

[Maetzii]

Å lyve om noe så alvorlig for noen som stoler 100% på deg er ONDT. Og det blir bare verre desto lenger du holder på "hemmeligheten".

Å ligge med noen andre, øyeblikkelig angre og fortelle det til partneren vil etter min mening ikke være særlig slemt - alle kan gjøre en feil, og nå har du ryddet opp etter deg.

[Gjest :)]

Å lyve om noe så alvorlig for noen som stoler 100% på deg er ONDT. Og det blir bare verre desto lenger du holder på "hemmeligheten".

Å ligge med noen andre, øyeblikkelig angre og fortelle det til partneren vil etter min mening ikke være særlig slemt - alle kan gjøre en feil, og nå har du ryddet opp etter deg.

Så å ligge med en annen, for så å innrømme det,

er ok? Hvor mange ganger går den?

Av og til, i noen tilfeller, er faktisk det beste og ikke fortelle det. Partneren blir veldig såret, og for å slippe det, holder man det skjult. Synes ikke det er så vanskelig å forstå.

Jeg er ingen tilhenger av utroskap, men jeg forstår hvorfor de ikke løper hjem og forteller det...

[Gjest Anonymous]

Jeg er en av de som har havnet i situajonen med å være utro. Hadde du sagt til meg at jeg kom til å være det for en stund tilbake ville jeg aldri trodd deg. Men pga rett mann, 'rett' tid havnet jeg som sagt der. Det er helt klinkende klart at utroskap ikke er noe å være stolt av, eller noe positivt. Men jeg føler meg ikke som et råttent menneske for det. Livet er ikke lett, det er som å balansere på en planke, av og til mister man balansen og faller av. Det som skjedde meg var at jeg traff en mann jeg skulle gjort alt for å få, jeg ble hodestups forelsket. Jeg for min del kunne aldri vært utro med hvem som helst,og aldri uten å ha blitt pregetav mine egne følelser som nå. Altså et ONS ville aldri tiltalt meg, det ville det aldri vært verdt. Så det finnes mange nyanser av det å være utro og. Det er så mye bedre å ha en åpen debatt om dette uten å bli for usakelige for å prøve å belyse dette.

[Gjest Eir]

Å ligge med noen andre' date=' øyeblikkelig angre og fortelle det til partneren vil etter min mening ikke være særlig slemt - alle kan gjøre en feil, og nå har du ryddet opp etter deg.[/quote']

Dersom man virkelig angrer og aldri vil gjøre det igjen så er det bare egoistisk å fortelle det til partneren sin. Det eneste man oppnår er å påføre partneren psykisk smerte, og å lette sin egen samvittighet.

[ivanka]

enig med eir her.

hm. jeg var utro en gang, flere dager i strekk mens samboeren var på ferie. altså ikke bare et 'uhell' (noe jeg forsåvidt synes er ille nok). og ærlig talt, da syntes jeg samboeren fortjente bedre og gjorde det slutt. selvfølgelig kjipt for ham da, og jeg hadde dårlig samvittighet lenge, men men. i dag er han lykkelig gift med noen som fortjener ham.

[Maetzii]

[quote=]

Å lyve om noe så alvorlig for noen som stoler 100% på deg er ONDT. Og det blir bare verre desto lenger du holder på "hemmeligheten".

Å ligge med noen andre, øyeblikkelig angre og fortelle det til partneren vil etter min mening ikke være særlig slemt - alle kan gjøre en feil, og nå har du ryddet opp etter deg.

Så å ligge med en annen, for så å innrømme det,

er ok? Hvor mange ganger går den?

[ivanka]

nei. jeg tror du er mer tolerant enn de fleste, faktisk.

[Gjest Anonymous]

Hos meg er det null-toleranse når det gjelder utroskap.. Har blitt sviktet på den måten i tidligere forhold, og det har såret meg utrolig mye. Har selv aldri vært utro.

Blir sint bare jeg hører om andre som har vært utro jeg! :-x

[Andrine22]

Utroskap er for meg helt utilgivelig ja... Sånn er det. Det hadde jeg følt som et så enormt svikt!

Altså; det er utrolig lett å unngå det- bare la vær å kle av deg klærne!

[ps]

Utroskap er fullstendig uakseptabelt!

Man kan slutte å elske sin kjære, treffe en annen man får mer lyst på, men da får man jammen rydde opp først, og så kan man gjøre hva man vil.

Får man i pose og sekk, fortjener man smekk!

[Gjest Yoni]

Jeg hadde heller aldri tilgitt utroskap.

[Nabodama]

Jeg er en av de som har havnet i situajonen med å være utro. Hadde du sagt til meg at jeg kom til å være det for en stund tilbake ville jeg aldri trodd deg. Men pga rett mann' date=' 'rett' tid havnet jeg som sagt der. Det er helt klinkende klart at utroskap ikke er noe å være stolt av, eller noe positivt. Men jeg føler meg ikke som et råttent menneske for det. Livet er ikke lett, det er som å balansere på en planke, av og til mister man balansen og faller av. Det som skjedde meg var at jeg traff en mann jeg skulle gjort alt for å få, jeg ble hodestups forelsket. Jeg for min del kunne aldri vært utro med hvem som helst,og aldri uten å ha blitt pregetav mine egne følelser som nå. Altså et ONS ville aldri tiltalt meg, det ville det aldri vært verdt. Så det finnes mange nyanser av det å være utro og. Det er så mye bedre å ha en åpen debatt om dette uten å bli for usakelige for å prøve å belyse dette.[/quote']

Det du gjorde mot mannen dn og familien din ER råttent.....hvorvidt du selv er et råttent menneske eller ikke, er ikke godt å vite, men handlingene dine er det.

Utroskapen din blir ikke bedre, eller unnskyldt, av at du ikke kunne vært utro med hvem som helst, eller hatt et ONS. Du sier at det ikke ville være verdt det.

Men det du har gjort/gjør, er det virkelig så mye verdt?

Etter min mening er et langvarig svik, bevisst gå bak ryggen på partneren, løgner osv mye verre enn et ONS, som vedkommende angrer seg for!

Det er det som kalles å feile, å falle av planken, som du sier. Det er ikke det du har gjort!

[MorningStar]

Hvis en har vært utro mot en og har skjult det for han/henne er en jævlig følelse. Fordi da lever "offeret" i et løgn. Og når sannheten likevel dukker opp, da blir det så stor skade at det legger seg et stort mentalt krater igjen. Hvis noen var så uærlig mot meg på dette feltet, ikke tro om han skal leve lenge. Jeg er grei, men det betyr ikke at jeg kan køddes slikt med heller. Hvis jeg blir såret slik noen gang av en jeg har satset alt på er det som å miste alt jeg har og da har jeg heller ingenting å miste om hvordan enn jeg måtte retaliate.

[Karova]

Ja, utroskap er riv, ruskende galt.

Det betyr, som vi alle vet, ikke at det ikke skjer.

Jeg synes likevel det er en merkelig argumentasjon å skulle "forsvare" utroskap med at enten du selv har gjort det, eller at andre "gode" mennesker har gjort det.

Jeg kan godt fordømme en handling, selv om jeg selv har vært dum nok til å ha begått den.

Og jeg fordømmer utroskap på det sterkeste.