Et mobbeoffers liv

[AnonymBruker]

Dette er et innlegg jeg har veldig lyst til å skrive, ikke for å få sympati eller noe. Men å få dere som skal oppdra den neste generasjonen til å tenke dere om hvilke signaler dere sender ut til barna deres, og om at alle burde være flink til å lære opp sine barn til å forstå at mobbing ikke er greit. Og lære barna konsekvensene av mobbing.

 

Historien min starter da jeg var 6 år gammel, jeg og familien min på 4 har flyttet fra en by til en liten plass på landet. Det er meg, lillesøster, storebror og mamma som har flyttet.
Jeg husker tiden før jeg flyttet veldig svakt, men det jeg husker er at jeg var alltid like blid og hadde mange venner og leke med. Og jeg hadde det veldig bra på den tiden. Men når vi flyttet forandret alt seg, jeg startet i 1. klasse, vi flyttet dit rundt hjuletider så jeg kom rett inn i skoleåret. Jeg var en veldig sjenert gutt når det gjaldt og møte nye mennesker, så jeg var ganske rolig det første halvåret på skolen.
Det jeg husker veldig godt fra 1.klasse var jeg fikk meg 2 gode venner, som jeg kunne leke meg. Jeg fikk ikke så veldig godt kontakt med de andre i klassen.
Når vi skulle starte i 2.klasse etter sommeren gledet jeg meg veldig mye til skolen, jeg likte skolen veldig godt på den tiden. Men det skulle fort forandre seg, jeg begynte og merke mer og mer at noen gutter i klassen begynte å tvinge meg til å stå i mål når vi skulle spille fotball osv. Og når jeg slapp inn mål fikk jeg kjeft fra hele fotball-laget som sa at jeg var så dårlig. Dette var noe som hendte mer og mer, og jeg turte ikke si nei når det var 4-5 gutter som sto der og sa at jeg skulle gjøre det. 2. klasse året gikk og det skjedde bare mer og mer, jeg ble veldig mye utestengt fra ting klassen min gjorde sammen i friminuttene, som førte til at jeg gikk mye for meg selv, eller var med de 2 kompisene mine.
3 og 4 klasse gikk, og mobbingen ble bare verre og verre, jeg hadde ingen andre venner enn de to jeg ble gode venner i 1.klasse, men jeg skjønte ikke hvorfor det bare var meg i en klasse på over 20stk som skulle bli plaget og hakket på. I fjerde klasse begynte ting og gå verre for meg, det begynte å bli veldig mye snakk om mamma og at de kalte henne for hore om mye dritt. Jeg husker en hendelse fra 4.klasse veldig godt, en som gikk i 3 klasse plutselig en dag hoppet på meg, dyttet ansiktet mitt i snøen og satt seg på det. Jeg husker at jeg hadde helt panikk og klarte ikke og komme meg løs, han satt der så lenge at jeg holdt på og besvime av mangel på oksygen.
Jeg husker også at på de 2 årene så hadde vi mye bygging der vi skulle bygge ting sammen i grupper, men jeg endte alltid opp for meg selv. For det var ingen som ville være med meg.
Jeg mistrivdes bare mer og mer på skolen og gruet meg for vær dag jeg skulle møte opp.

Når jeg skulle starte i 5klasse var jeg ofte lei meg, det gikk ikke en dag uten at stygge ting ble sagt om meg eller moren min. Jeg ble nesten alltid ropt noe etter, og folk snakket ikke til meg, nesten to mnd. Inn i skoleåret kom mine to venner bort til meg, de skulle fortelle meg noe. De kom bort til meg og fortalte meg at de aldri har vært vennen min, og at bare var skuespill. Noe som gjorde at jeg ble helt alene.
Dette året gikk jeg igjennom veldig mye dritt, folk snakket ikke til meg, bare snakket stygt om meg. Jeg ble tvunget til ting jeg ikke ville gjøre. På et tidspunkt fikk jeg slått ut en tann, for en kastet en ball i ansiktet på meg med vilje. Bare for å se hva som hendte.

6.klasse startet og vi fikk vite at det skulle komme en ny gutt i klassen, jeg gledet meg utrolig mye. Kanskje dette var en jeg kunne bli god venn med. Cirka en uke før den nye gutten skulle starte på skolen, kom det en guttegjeng fra klassen bort til meg å fortalte meg at jeg ikke skulle snakke med den nye gutten. For jeg fikk ikke lov til å bli venn med han.
Så han startet på skolen, og jeg snakket ikke med han. Men han kom til meg og snakket med meg, noe som jeg er utrolig takknemlig for den dag i dag. Vi endte opp med å bli bestevenner, men mobbingen hadde enda ikke sluttet. Og siden vi hadde kommet i 6.klasse merket jeg hvor godt de eldre gutta kom med kommentarer og moren min og om meg. Det gikk ikke en dag fra 6 – klasse til 10. klasse der jeg ble mobbet. I februar i 10.klasse var jeg utsatt for en ulykke, jeg ble påkjørt på E6, og ble sendt til sykehuset i ambulanse der jeg lå på overvåkning en natt. For så å bli hjemmeværende en uke. Og jeg skulle ønske jeg ble hjemme mye lengre, for det jeg ble møtt på skolen var noe jeg den dag i dag være for uten. Jeg fikk beskjed at 4stykker i klassen min har gått rundt og sagt at de ønsket at jeg skulle dø, og at de syns det var synd jeg klarte meg.
Dette var den siste dråpen for meg, jeg ble en person jeg aldri hadde trodd jeg skulle bli. En liten uke etter jeg ble påkjørt i 70kmt i siden endte jeg opp med å banke de som hadde snakket dritt om meg.
Og det er noe jeg ikke angrer på den dag i dag, for en så god følelse har jeg ikke hatt før.

Tusen takk for at du leste dette innlegget, jeg beklager om det er litt rotete men håper det er forståelig.
Jeg håper du som en mor/far tenker deg nøye igjennom hvilke signaler du sender til barna dine, for jeg er en gutt i en alder av 21år nå. Jeg har blitt veldig ødelagt av hva som har hendt med meg, men jeg har også lært veldig mye av det. Men jeg sitter igjen med mye dritt, jeg er redd for å møte mennesker, jeg er redd for å gå forbi en gruppe med mennesker for jeg tror de kommer til å snakke dritt om meg. Men vær så snill, tenke deg om en ekstra gang før du snakker dritt om noen foran barnet ditt.

Anonymkode: 30aa5...7ae

[AnonymBruker]

Det var mange vonde opplevelser du har hatt. Jeg ble også mobbet litt på skolen, men langt ifra så mye som du har blitt. Det som hjalp meg komme meg over mye av de vonde følelsene knyttet til mobberene var å begynne å se hvor svake og utrygge disse mobberene selv var. Jeg synes i dag synd på de for at de har det så dårlig at de må rakke ned på andre for å få en falsk følelse av å ha det bra. 

I dag så er det ikke alle som tørr å si ifra, mye grunnet til at folk er redd for mobberene. De gir mobberne makt til å fortsette. Mobberne er som sagt veldig svake og usikkre individer, og hvis det er noen som skulle vært mobbet så er det nettopp mobberene. 

Med mer kunnskap fra tidlig skolealder, så vil nok barn begynne å forstå at mobbing er noe som bare svake individer gjør. Forhåpentligvis blir mennesket mer og mer opplyst på dette området. 

Anonymkode: aeaa5...d49

[Mari Y]

Dette er ofte foreldre som lærer ungene sine, eller så lærer de det fra andre barn eller voksne. Veldig viktig innlegg, selv om jeg ikke fikk lest hele. 

Kan for øvrig tipse om ung.no, Alarmtelefonen for barn og unge, og Foreningen mot mobbing i skolen(på facebook), i fall det er barn/ungdommer eller foreldre med barn som leser dette. Barneombudet har også en side  om hvordan takler mobbing, dersom barn eller unge opplever mobbing. Er mobbingen grov nok, altså i form av trakassering, slag og spark, eller uthenging på nettet, kan man også melde ifra til politiet, om jeg har rett. I tillegg har facebook og andre sosiale nettsteder retningslinjer som man kan ta en titt på. 

[Mari Y]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette er et innlegg jeg har veldig lyst til å skrive, ikke for å få sympati eller noe. Men å få dere som skal oppdra den neste generasjonen til å tenke dere om hvilke signaler dere sender ut til barna deres, og om at alle burde være flink til å lære opp sine barn til å forstå at mobbing ikke er greit. Og lære barna konsekvensene av mobbing.

 

 

 

Historien min starter da jeg var 6 år gammel, jeg og familien min på 4 har flyttet fra en by til en liten plass på landet. Det er meg, lillesøster, storebror og mamma som har flyttet.
Jeg husker tiden før jeg flyttet veldig svakt, men det jeg husker er at jeg var alltid like blid og hadde mange venner og leke med. Og jeg hadde det veldig bra på den tiden. Men når vi flyttet forandret alt seg, jeg startet i 1. klasse, vi flyttet dit rundt hjuletider så jeg kom rett inn i skoleåret. Jeg var en veldig sjenert gutt når det gjaldt og møte nye mennesker, så jeg var ganske rolig det første halvåret på skolen.
Det jeg husker veldig godt fra 1.klasse var jeg fikk meg 2 gode venner, som jeg kunne leke meg. Jeg fikk ikke så veldig godt kontakt med de andre i klassen.
Når vi skulle starte i 2.klasse etter sommeren gledet jeg meg veldig mye til skolen, jeg likte skolen veldig godt på den tiden. Men det skulle fort forandre seg, jeg begynte og merke mer og mer at noen gutter i klassen begynte å tvinge meg til å stå i mål når vi skulle spille fotball osv. Og når jeg slapp inn mål fikk jeg kjeft fra hele fotball-laget som sa at jeg var så dårlig. Dette var noe som hendte mer og mer, og jeg turte ikke si nei når det var 4-5 gutter som sto der og sa at jeg skulle gjøre det. 2. klasse året gikk og det skjedde bare mer og mer, jeg ble veldig mye utestengt fra ting klassen min gjorde sammen i friminuttene, som førte til at jeg gikk mye for meg selv, eller var med de 2 kompisene mine.
3 og 4 klasse gikk, og mobbingen ble bare verre og verre, jeg hadde ingen andre venner enn de to jeg ble gode venner i 1.klasse, men jeg skjønte ikke hvorfor det bare var meg i en klasse på over 20stk som skulle bli plaget og hakket på. I fjerde klasse begynte ting og gå verre for meg, det begynte å bli veldig mye snakk om mamma og at de kalte henne for hore om mye dritt. Jeg husker en hendelse fra 4.klasse veldig godt, en som gikk i 3 klasse plutselig en dag hoppet på meg, dyttet ansiktet mitt i snøen og satt seg på det. Jeg husker at jeg hadde helt panikk og klarte ikke og komme meg løs, han satt der så lenge at jeg holdt på og besvime av mangel på oksygen.
Jeg husker også at på de 2 årene så hadde vi mye bygging der vi skulle bygge ting sammen i grupper, men jeg endte alltid opp for meg selv. For det var ingen som ville være med meg.
Jeg mistrivdes bare mer og mer på skolen og gruet meg for vær dag jeg skulle møte opp.

 

Når jeg skulle starte i 5klasse var jeg ofte lei meg, det gikk ikke en dag uten at stygge ting ble sagt om meg eller moren min. Jeg ble nesten alltid ropt noe etter, og folk snakket ikke til meg, nesten to mnd. Inn i skoleåret kom mine to venner bort til meg, de skulle fortelle meg noe. De kom bort til meg og fortalte meg at de aldri har vært vennen min, og at bare var skuespill. Noe som gjorde at jeg ble helt alene.
Dette året gikk jeg igjennom veldig mye dritt, folk snakket ikke til meg, bare snakket stygt om meg. Jeg ble tvunget til ting jeg ikke ville gjøre. På et tidspunkt fikk jeg slått ut en tann, for en kastet en ball i ansiktet på meg med vilje. Bare for å se hva som hendte.

 

6.klasse startet og vi fikk vite at det skulle komme en ny gutt i klassen, jeg gledet meg utrolig mye. Kanskje dette var en jeg kunne bli god venn med. Cirka en uke før den nye gutten skulle starte på skolen, kom det en guttegjeng fra klassen bort til meg å fortalte meg at jeg ikke skulle snakke med den nye gutten. For jeg fikk ikke lov til å bli venn med han.
Så han startet på skolen, og jeg snakket ikke med han. Men han kom til meg og snakket med meg, noe som jeg er utrolig takknemlig for den dag i dag. Vi endte opp med å bli bestevenner, men mobbingen hadde enda ikke sluttet. Og siden vi hadde kommet i 6.klasse merket jeg hvor godt de eldre gutta kom med kommentarer og moren min og om meg. Det gikk ikke en dag fra 6 – klasse til 10. klasse der jeg ble mobbet. I februar i 10.klasse var jeg utsatt for en ulykke, jeg ble påkjørt på E6, og ble sendt til sykehuset i ambulanse der jeg lå på overvåkning en natt. For så å bli hjemmeværende en uke. Og jeg skulle ønske jeg ble hjemme mye lengre, for det jeg ble møtt på skolen var noe jeg den dag i dag være for uten. Jeg fikk beskjed at 4stykker i klassen min har gått rundt og sagt at de ønsket at jeg skulle dø, og at de syns det var synd jeg klarte meg.
Dette var den siste dråpen for meg, jeg ble en person jeg aldri hadde trodd jeg skulle bli. En liten uke etter jeg ble påkjørt i 70kmt i siden endte jeg opp med å banke de som hadde snakket dritt om meg.
Og det er noe jeg ikke angrer på den dag i dag, for en så god følelse har jeg ikke hatt før.

 

Tusen takk for at du leste dette innlegget, jeg beklager om det er litt rotete men håper det er forståelig.
Jeg håper du som en mor/far tenker deg nøye igjennom hvilke signaler du sender til barna dine, for jeg er en gutt i en alder av 21år nå. Jeg har blitt veldig ødelagt av hva som har hendt med meg, men jeg har også lært veldig mye av det. Men jeg sitter igjen med mye dritt, jeg er redd for å møte mennesker, jeg er redd for å gå forbi en gruppe med mennesker for jeg tror de kommer til å snakke dritt om meg. Men vær så snill, tenke deg om en ekstra gang før du snakker dritt om noen foran barnet ditt.

 

Anonymkode: 30aa5...7ae

Jeg forstår mer enn du aner hvordan det er, men synes likevel du bør prate med noen om det du sliter med. Jeg er ganske overbevist om at Røde Kors gjør mye bra for folk. Du kan ta en titt på deres hjemmeside, jeg tror du finner de over hele landet. Det kan kanskje gjøre det lettere å komme i kontakt med mennesker. Ellers er du bare 21 år, ting kan forandre seg, selv om det er tøft nå. Og husk: Du er ikke alene:)

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Mari Y skrev:

Dette er ofte foreldre som lærer ungene sine, eller så lærer de det fra andre barn eller voksne. Veldig viktig innlegg, selv om jeg ikke fikk lest hele. 

Kan for øvrig tipse om ung.no, Alarmtelefonen for barn og unge, og Foreningen mot mobbing i skolen(på facebook), i fall det er barn/ungdommer eller foreldre med barn som leser dette. Barneombudet har også en side  om hvordan takler mobbing, dersom barn eller unge opplever mobbing. Er mobbingen grov nok, altså i form av trakassering, slag og spark, eller uthenging på nettet, kan man også melde ifra til politiet, om jeg har rett. I tillegg har facebook og andre sosiale nettsteder retningslinjer som man kan ta en titt på. 

Joda, det er viktig å hjelpe de som har blitt rammet, men mye viktigere å forebygge fremtidig mobbing ved å opplyse om fakta.

 

I dag så tror jo mange barn at mobberene er farlige å si imot. Og da er det jo kanskje ikke så rart at mobbing ikke blir grepet godt nok tak i. Mobberne er noen svake individer som ingen skal måtte være redd for å si imot. Det må være slik at det er populært å si imot mobberne og at alle støtter din rygg når du gjør det. Det er dette barn må lære.

Anonymkode: aeaa5...d49

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var mange vonde opplevelser du har hatt. Jeg ble også mobbet litt på skolen, men langt ifra så mye som du har blitt. Det som hjalp meg komme meg over mye av de vonde følelsene knyttet til mobberene var å begynne å se hvor svake og utrygge disse mobberene selv var. Jeg synes i dag synd på de for at de har det så dårlig at de må rakke ned på andre for å få en falsk følelse av å ha det bra. 

I dag så er det ikke alle som tørr å si ifra, mye grunnet til at folk er redd for mobberene. De gir mobberne makt til å fortsette. Mobberne er som sagt veldig svake og usikkre individer, og hvis det er noen som skulle vært mobbet så er det nettopp mobberene. 

Med mer kunnskap fra tidlig skolealder, så vil nok barn begynne å forstå at mobbing er noe som bare svake individer gjør. Forhåpentligvis blir mennesket mer og mer opplyst på dette området. 

Anonymkode: aeaa5...d49

Jeg har lenge tenkt på å oppsøke hjelp, men jeg tror det å nå begynne og snakke med noen og åpne alle de minnene vil bare gjøre vondt verre, jeg har den dag i dag lært meg og leve med det, og jeg føler mer og mer for vær dag som går at ting bli bedre Jeg vet bare at jeg skal aldri la mine barn snakke stygt om noen, heller ikke bli snakket stygt om
Men det jeg vil fram til med denne tråden er at folk må få opp øyene for disse problemene, for 10år med mobbing er noe som legger igjen arr hos en person. Og du ser nesten vær dag de utrolig dårlige sidene ved at noen blir mobbet, der det har gått så langt som til selvmord. 

Anonymkode: 30aa5...7ae

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Joda, det er viktig å hjelpe de som har blitt rammet, men mye viktigere å forebygge fremtidig mobbing ved å opplyse om fakta.

 

I dag så tror jo mange barn at mobberene er farlige å si imot. Og da er det jo kanskje ikke så rart at mobbing ikke blir grepet godt nok tak i. Mobberne er noen svake individer som ingen skal måtte være redd for å si imot. Det må være slik at det er populært å si imot mobberne og at alle støtter din rygg når du gjør det. Det er dette barn må lære.

Anonymkode: aeaa5...d49

Ja og det er akkurat det jeg vil få fram i dette innlegget, skjønner kanskje at det ble litt rotete og det beklager jeg for. 
Som du kunne lese så hjalp det for meg å stå i mot mobberene, men det tokk meg 10år og bygge opp mot til å gjøre det. 
Og jeg syns ikke de som den dag i dag blir mobbet trenger å måtte gå igjennom noe som helst for for mobbing. 
Jeg syns også dette er noe alle skoler burde få inn i timeplanene sine, der de snakker om mobbing og gjøre forebyggende tiltak mot mobbing

Anonymkode: 30aa5...7ae

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lenge tenkt på å oppsøke hjelp, men jeg tror det å nå begynne og snakke med noen og åpne alle de minnene vil bare gjøre vondt verre, jeg har den dag i dag lært meg og leve med det, og jeg føler mer og mer for vær dag som går at ting bli bedre Jeg vet bare at jeg skal aldri la mine barn snakke stygt om noen, heller ikke bli snakket stygt om
Men det jeg vil fram til med denne tråden er at folk må få opp øyene for disse problemene, for 10år med mobbing er noe som legger igjen arr hos en person. Og du ser nesten vær dag de utrolig dårlige sidene ved at noen blir mobbet, der det har gått så langt som til selvmord. 

Anonymkode: 30aa5...7ae

Jeg hadde blitt så forbannet om jeg hadde visst at barnet mitt eller noen annen sitt barn drev med mobbing. Skal love deg det hadde blitt liv i gården for å si det mildt. Jeg hater idiotskap, og mobbing er så lavmålt at man kan gremmes. 

Anonymkode: aeaa5...d49

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde blitt så forbannet om jeg hadde visst at barnet mitt eller noen annen sitt barn drev med mobbing. Skal love deg det hadde blitt liv i gården for å si det mildt. Jeg hater idiotskap, og mobbing er så lavmålt at man kan gremmes. 

Anonymkode: aeaa5...d49

Det er jeg fullstendig enig i!! 
Jeg kan virkelig ikke forstå hva som går igjennom hodet på en som mobber. 
Kunne gjerne tenkt meg at om det er noen her som har mobbet kunne fortalt litt om hvordan det er å være på den siden. Hva han tenker og hvorfor har gjør som han gjør. 
Jeg kan tenke meg at det er mye mobbing som foregår i form av at den som mobber skal vise seg fram for de andre i klassen, også har du de som mobber som er virkelig klar over hva han/hun gjør. 
Og dette er noe du også ser i voksen alder, jeg opplevde at min mor kom hjem klokken 1 på natten av at hun skrek, hun hadde vært med noen venner for å ta seg noen øl. Jeg var vell rundt 12-13år på den tia, og hun fortalte meg at faren til en i klassen min hadde sagt noen veldig stygge ting om hu, og oss barna. 

Anonymkode: 30aa5...7ae

[Mari Y]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lenge tenkt på å oppsøke hjelp, men jeg tror det å nå begynne og snakke med noen og åpne alle de minnene vil bare gjøre vondt verre, jeg har den dag i dag lært meg og leve med det, og jeg føler mer og mer for vær dag som går at ting bli bedre Jeg vet bare at jeg skal aldri la mine barn snakke stygt om noen, heller ikke bli snakket stygt om
Men det jeg vil fram til med denne tråden er at folk må få opp øyene for disse problemene, for 10år med mobbing er noe som legger igjen arr hos en person. Og du ser nesten vær dag de utrolig dårlige sidene ved at noen blir mobbet, der det har gått så langt som til selvmord. 

Anonymkode: 30aa5...7ae

Helt enig. Barn har krav på trygghet. Vil nok alltid finnes, men man bør likevel alltid snakke ut mot det. De gamle forteller at de var barn, ble det kalt erting. Bra det er andre holdninger til dette i dag, men tror ikke alle selv ser at de mobber.