Hvordan takler dere det å være ufrivillig barnløse?

[AnonymBruker]

Hvor mye plager det deg i hverdagen? Er du ofte deprimert? Har du nieser/nevøer eller andre barn i venn- og familiekrets som lindrer savnet etter egne barn?

Jeg er selv ufrivillig barnløs, men er riktignok ganske ung enda. Men jeg er jo over snittet for alderen man får første barn, så jeg er litt stresset. Spesielt siden jeg ikke har noen kjæreste, og ei heller har noen i sikte.

Anonymkode: 8188b...091

[AnonymBruker]

Jeg tenker på det av og til. Nå som nesten alle venneparene våre har fått barn, og flere venter nr. to er det litt vanskelig å ikke bli misunnelig. Spesiely når de lykkes på første forsøk (hvertfall få), og vi har prøvd over ett år og skal gjennom behandling med hormoner og IVF.

Forhåpentligvis lykkes vi, men jeg må innrømme at det er litt tøft til tider. Samtidig så hender det ofte at jeg synes livet er fint uten barn også. 

Anonymkode: c3af7...d08

[AnonymBruker]

Kanskje du kan finne ut hva som er viktigst for deg. Å få barn, eller få en kjæreste du i fremtiden kan få barn med. Hvis det første er viktigst ville jeg vurdert å få barn alene. Enten med en venn som også gjerne vil ha barn og kan stille i en farsrolle eller med donor. 

Anonymkode: 72d55...df7

[FlyBabe]

Jeg har vært ofte nedfor. Jeg har mange barn rundt meg, er tante og har en stesønn. Det er sårt å være med på arrangement med barn eller være sammen med mødre, og vite at "du er ikke en del av gjengen". Når jeg trodde jeg ikke kunne få i det hele tatt, var det seff verst. Nå har jeg endelig starta på medisin, og kan ikke la være å planlegge i hodet. Jeg "kjefter på megselv", fordi jeg vet det kan gå galt. Jeg har hatt MANGE grineanfall osv. Jeg er såpass gammel at det begynner å haste, det gjør det enda verre. Å få spm./mas er også vedig sårt. Samtidig trøster jeg meg med at om vi ikke får felles barn, skal vi reise mye. Det er faktisk en grei trøst, selv om det nok vil være et tomrom i livet vårt uten felles barn.

Du sier ikke hvor gammel du er, så det er litt vanskelig å komme med råd. Å finne en partner kan skje plutselig, og jeg håper det ordner seg for deg =)

[Fortunatus]

Vi har prøvd i ti måneder og har enda 2 mnd igjen før vi begynner en evt utredning. 

Hos oss går det litt i bølger. Vi har begge meningsfulle jobber som vi bruker mye av tiden vår på og vi har vært sammen i 9 år så vi er vant til å bare være oss to. Så jeg trener og har andre hobbyer som holder meg i ånde i tillegg.

Men så kommer tr hver måned og vi prøver å få til at det klaffer, uten resultat. Da gråter jeg gjerne en gang eller to og føler meg mislykket som menneske. Skulle gjerne blitt kvitt den følelsen for det går jo veldig utover humøret over flere dager.. Og så tenker jeg at det kommer til å bli en liten evighet før denne babyen kommer mens andre er på baby nr 2.

Prøver også å være mest mulig med de som ikke har barn fra før, da tenker man jo ikke så mye på det.

Men føler med deg som er verpesyk og også mangler partner. 

[LittleBabyBlue]

Jeg vet ærlig talt ikke hvor mye det vil plage meg når den endelige beskjeden kommer. Har vært igjennom 2 ivf uten resultat. Andre sine barn lindrer ingenting, uansett hvor nære de er. Det plager meg at jeg ikke kan ha en daffedag foran tv'n uten å få "lykken ved å ha barn" i fleisen. Det kan gå lengre perioder hvor alt er ok, så dukker noe opp og pirker i et åpent sår. For meg er det ingen sjalusi, kun sorg og smerte. 

[Charliih]

Hei.

Jeg og min samboer på 24 år har prøvd i 3 år no.

Mistet for 3 år siden i uke 12.

Etter det har det ikke skjedd så utrolig mye. Mensen er kjempe uregelmessig..Kan ha sykluslengder på 25-48 dager.

Hver eneste mnd går jeg med ett håp om at jeg er gravid.

I skrivende stund er jeg 15 dager over ikm men kun negative tester!

 

Vi takler veldig dårlig det å ikke ha barn/kunne få barn.

Venner og bekjente har opptil flere barn og detter noe som er veldig smertefult for oss.

Jeg mener ikke å være sjalu på venner og bekjente som har barn, men for meg er det veldig sårt!!

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på barn, når er det vår tur?

Merker for tiden at det går mer og mer inn på min samboer også. Han blir sur vist mensen kommer.. Blir deprimert av å se filmer der gjerne noen får barn og div.

Dette er veldig sårt for oss begge.

Så jeg forstår VELDIG godt andre som er i samme båt som oss <3 <3