Vanskelig forhold til mor - bryte kontakt?

[AnonymBruker]

Hei. 

Jeg er en kvinne på andre halvdel av tyveårene. Har ikke hatt den letteste oppveksten, og var en periode i fosterhjem pga omsorgssvikt fra min mor som er aleneforelder. Har et veldig fint liv i dag og har det godt og trygt. Har gjennom hele livet hatt et "godt" forhold til min mor, dvs, jeg har som regel kunnet snakke med henne om alt, selv i perioden da jeg var i fosterhjem. Hun er også flink til å vise kjærlighet. Problemet er at jeg tror hun forsøker å "kue" meg når jeg er hjemme. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje hun prøver å "ta igjen" tapt oppdragelse som jeg heller fikk av fosterforeldrene mine? Det faller ikke i god jord hos meg siden jeg tross alt er nærmere 30. Dessuten føler jeg hun ikke "vet hva hun driver med" og ikke har rett til å drive på slik med meg siden jeg havnet i fosterhjem i første omgang. Jeg er jo ferdig oppdratt, og jeg har ikke blitt så aller verst som menneske heller selv om jeg har mine feil. Jeg forstår ikke motivasjonen hennes.

Mamma bor svært øde (går ikke buss akkurat i dette området, og det er 10 min kjøring med bil til nærmeste busstopp ), og jeg er fattig student. Jeg føler hun bruker disse tingene mot meg for å "oppdra" meg og få "overtak" eller "innflytelse". I tillegg er hun fryktelig nærtagende og finner fornærmelser i ting som overhodet ikke var ment fornærmende.. Og da skal hun "stå opp for seg selv". Alltid stå opp for seg selv. For "slikt" kan hun ikke tolerere. Hun ble sur da jeg i en hyggelig tone spurte om hun bruke litt mindre smør på noen rundstykker hun hjalp meg smøre til et arrangement (det var MYE smør). Hun sa "dette kan du gjøre selv" klasket kniven i bordet og gikk ut av rommet. Hun ble sint da jeg prøvde å fortelle henne at jeg trengte alenetid og ville trekke meg tilbake, også i en hyggelig tone. Hun vet jeg er introvert og må "lades opp" for meg selv. Jeg forstår at man kan bli fornærmet dersom ting kommer "feil" ut eller i ubehagelig tonefall, men jeg går på eggeskall og tenker meg om så mye jeg klarer før jeg sier ting. Hver gang jeg sier noe som inkluderer henne selv, er det nesten som hun stopper opp for å tenke om hun kan bli fornærmet over dette eller ikke. Hun gjør sikkert ikke det, men det føles slik.

I forveien av dette besøket tilbudte Mamma seg å "kjøpe meg hjem" (bussbillettene til og fra) siden jeg aldri har hatt så lite penger som jeg har nå. Det takket jeg ja til, jeg vil jo hjem, men hadde ikke tenkt å dra pga økonomi. Jeg veldig takknemlig. Så dro jeg hjem. Og selv om jeg vet det kan bli krangling, og at jeg må "passe meg" så ting ikke kommer feil ut/evt la være å si enkelte ting, så har jeg et håp om at det skal bli bedre hver gang. Men det skjer ikke.

Eks.. I dag nektet hun nekte meg å låne meg bilene (skulle bare kjøre 10 min - trengte litt alenetid, og var dum nok til å si det til henne - selv om hun sa hun "forstod" at jeg trengte det) Men nei. 1. Den nyeste bilen plutselig var for fin for at jeg kunne låne den, jeg kan jo tross alt kræsje den.. (har fått låne den flere ganger før) 2. Den gamle bilen er plutselig for vanskelig for meg å kjøre mener hun, og hun må gi meg opplæring i den - men kan ikke gi meg opplæring den dagen (har kjørt denne før også, men det husker hun ikke). Når jeg spør om hun kan kjøre meg i stedet, er hun "kvalm", men rett etterpå går hun ut og slår plenen. Det blir etterhvert en krangel, og jeg kjenner jeg vil hjem til min egen hverdag tidligere enn planlagt og sier dette til henne. "Da får du betale bussbillettene selv" sa hun. Som koster 600 kr hver vei.. Når hun hadde lovd å betale de. 600 kr er mye for meg for tiden og ikke penger jeg har.

Dette er bare et par av hundrevis av eksempel. Hun mener det er jeg som er problemet. At jeg er uforskammet og frekk (jeg prøver virkelig mitt beste å være hyggelig/la være å si noe). Hun sier også at "alle vennene hennes vet hvordan jeg egentlig er mot henne". Hun trekker riktig nok dette tilbake når hun angrer, men det gjør vondt å høre, også med tomme trusler og ord som blir sagt for å såre...

Broren min krangler ikke like mye som meg med moren vår, men han føler seg like fullt "fanget" og "tvangskuet" når han er hjemme også. Han er nesten like gammel som meg. 

Jeg har siste året tenkt mye på hvordan det hadde vært om jeg brøt kontakten med henne.. Det føles dessverre mer og mer ut som en aktuell løsning. Har nevnt det for henne i dag og en gang tidligere, men hun tror det er tomme trusler. Jeg er dessverre seriøs. Jeg skulle ønske hun bare tok tak i seg selv og skjerpet seg slik som hun faktisk lover hver gang hun sier unnskyld for måten hun er på (skjer 50% av kranglene), men det blir nesten barre verre jo eldre hun blir, og jo eldre jeg blir.

Det er viktig å nevne at mamma hadde et dårlig forhold til sin egen mor. Skummelt nok blir mitt og mammas forhold likere og likere deres forhold for hver dag som går. Dessuten har mamma "adpotert" en del av de negative sidene av personligheten til min bestemor etter at hun døde.

Jeg er glad i moren min, og vi har et godt forhold per telefon når vi bor på hver vår side av landet. MEN det er så vanskelig å bo under samme tak som henne. Det blir anspent stemning, hun "fisker" etter noe å bli fornærmet for, jeg er livredd for å trakke feil - og trakker av den grunn dessverre mer feil av og til. Hun skal alltid finne måter å få "overtaket" på dersom hun først er fornærmet. Hun skal "stå opp for seg selv" av alle disse tingene hun mener hun har rett til å bli fornærmet over, vi krangler, skriking, hun sier ting for å såre meg (jeg er veldig bevisst på å ikke si ting jeg fordi jeg er sint som jeg vil angre på), gråting... Det er så tragisk og unødvendig. Jeg vil bare at vi skal ha et fint forhold, og at vi fortsatt har det når hun blir mormor etc.

Er det noen som har opplevd noe lignende som har råd? Eller som bare har råd generelt? Tar i mot alt jeg kan få.

Beklager rotete innlegg. Takk for at du har lest.

Mvh TS

 

 

Anonymkode: f26e8...2e8

[stan]

Hva med å heller kalle det "sparebluss"?  En periode med veldig lite kontakt, og kun av det slaget du opplever som positivt. Se hvordan det går. Men du må nok være ærlig med henne å fortelle henne ihvertfall delvis hva som er årsaken. Da kan det jo være mulig med en adferdsendring. 

Hvordan er det når dere møtes andre steder? Det gjorde jeg litt med mine, istedet for å dra hjem dro vi på en weekend til samme sted. Det ga oss noen veldig fine stunder. Men det koster jo litt. 

Ellers opplevde jeg det ble veldig annerledes når jeg fikk barn, de var veldig gode besteforeldre. 

[AnonymBruker]

Det der er overhodet ikke et sunt forhold. Narsissistiske mødre er jævler på å kue og manipulere barna sine, og det tar aldri slutt. Høres ut som du kunne ha godt av en LANG pause, om ikke annet. Start med seks måneder eller et år, og kjenn etter om livet ditt er bedre da.  

Anonymkode: a8419...160

[AnonymBruker]

Dropp å reise på besøk til henne.

Hun får besøke deg om hun absolutt må treffe deg. Det finnes sikkert hoteller der du bor. 

Anonymkode: f6e52...313

[AnonymBruker]

Kjære vene...

Narsissist er hun neppe dersom hun viser deg mye kjærlighet, men det høres ut som hun har en lidelse som gjør henne noe svingende i humøret, lett fornærmet og med angst/ et overdrevent behov for kontroll. Kan hun ha en bipolar lidelse? At hun sier at hun har fortalt alle vennene sine om 'hvordan du er mot henne', er absolutt ikke greit.

Anonymkode: 5e21f...f03