jeg må flytte, jeg vil flytte, men samtidig ikke.

[AnonymBruker]

Vil ikke gi ut for mye informasjon, fordi det er privat. Men både NAV, psykolog og fastlege har sagt at jeg burde flytte. Flytte så langt unna familien som mulig. Hvorfor vil jeg ikke si noe om, siden det er privat. 

Problemet er, jeg vil flytte. Jeg vil komme meg unna. Men, jeg vil ikke flytte ifra byen jeg bor i. Jeg bor i drømmebyen. Aldri tenkt tanken på å flytte et annet sted. For jeg trives her, dette er hjemme for meg. Til og med tanken på å flytte i "bare" 2 år skremmer meg og gjør meg trist. 
Jeg klarer ikke tanken på å måtte forlate dette stedet. Har div personlige og private grunner, vil ikke gå innpå hvorfor. Men denne byen er hjem og jeg vil ikke flytte til et annet sted. Byen er liten og det å flytte til andre siden fra familien nytter ikke. Det er ikke langt nok unna. Jeg må flytte til en annen by og kommune for å komme meg langt nok unna. Og det ønsker jeg ikke. 

Psykologen pusher på og vil at jeg skal komme meg unna. Får høre hele tiden at jeg ikke "gjør noe med problemet". Da det er så enkelt som å bare flytte. Det er ikke så enkelt, hadde det vært det så hadde jeg flyttet for flere år siden. 
Jeg føler meg tvunget, selv om at jeg vil komme meg unna familien. Skulle ønske familien bare pakket alt og flyttet langt, langt, langt unna meg! Så slipper jeg å slite dag inn og dag ut. 

Ser på hus og leilighet i andre byer og småplasser, stort og smått. Oslo er uaktuelt. Har vurdert Jessheim og Lillestrøm.. Jeg bor helt oppi nord forresten, så jeg vil komme meg så langt unna som overhode mulig. Så langt at familien aldri kommer til å vurdere å "komme innom en liten snartur". Jeg vil at de skal betale gris og flesk for fly, tog og bruke 4 døgn i bil, for da kommer de aldri på besøk. Akkurat slik jeg ønsker det. 

Har du flyttet ifra det du elsker? 
Hvordan var det å gå imot dine egne følelser og tanker?
Trives du eller ble ting bare verre? 

Anonymkode: c3a96...7df

[ajarRun]

4 døgn i bil? I mine yngre dager kjørte jeg Alta - Oslo på 24 timer. På fire døgn er du vel langt oppe i Sibir?

Jeg synes det høres ut som du ikke vil flytte, bli der du er. Du trenger ikke forholde deg til folk du ikke liker. Du trenger ikke ha besøk av folk du ikke liker.

[AnonymBruker]

Kjenner samme følelsen her, jeg ønsker kun kontakt med de aller aller nermeste. Resten ønsker jeg ikke å omgås. Jeg ønsker også helst å flytte innad byen, bare tanken på andre steder får det til å velte i meg. Kunne kanskje flyttet til byer av samme størrelse.

Har du vurdert å endre navn, ny mail, hemmelig nr, og flytte til skjult adresse i samme by? Hvis info ikke blir utlevert vil din familie ikke vite noe om deg.

 

Hvis dette ikke er aktuelt, kanskje du kan besøke byer og se om du liker stemningen der før du bestemmer deg?

Anonymkode: 2fba5...b54

[AnonymBruker]

Dersom du må flytte, så flytter du. Så enkelt er vel. Om du bare burde, og egentlig ikke vil, så lar du være. Skjønner ikke problemet. 

Anonymkode: 40c12...124

[AnonymBruker]

Hva med å forsøke å se det positive i det å flytte for et par års tid? Du får utvidede horisonter, blir kjent med andre mennesker, du kan bo et sted der fu kan oppleve noe nytt eller annerledes; gå mye i fjellet (Vestlandet), båtliv (Sørlandet, Østfold og Vestfold). 

Vil du bort fra nord, ville jeg valgt Sør- el Vestlandet, Sentrale Østlandet blir for nært Gardermoen og da er det lettere for at de kommer på besøk. Østfold virker forresten veldig trivelig. 

Si du skal leve i 80-90 år, da er to år et annet sted som regel berikende. Dette forutsetter at du kommer deg ut døren, og jeg vet jo ikke om du har en lidelse som gjør det vanskelig for deg. Men de fleste som har måttet være borte fra hjemstedet (pga jobb, studier, militære), vokser på det. 

Og da vil du kunne være mye sterkere når du er tilbake - hjemme igjen - to år etter.

Anonymkode: 9902e...5fd

[AnonymBruker]

Det virker som du kanskje har flere problemer enn bare at det er usunt for deg å omgås familien? For voksne mennesker er sjeldent SÅ knyttet til et sted at det er umulig å flytte når man må det.  Og byen forsvinner jo ikke, den er jo ikke tapt som om den var ødelagt i jordskjelv. Jeg tror og har erfart at det er sunt å ha prøvd å bo forskjellige steder i løpet av livet, da særlig i ung alder. Tenk om et annet sted også kan være et drømmested? Et drømmested du kan bo uten problemer. Hva er det verste som kan skje, at du får hjemlengsel? Det takler du. 

Anonymkode: 98cfd...67a

[AnonymBruker]

Tillegg: jeg ville funnet meg en sørlandsby med sjarm. 

Anonymkode: 98cfd...67a

[AnonymBruker]

Jeg er i en noenlunde lik situasjon som deg, og bor også i nord. Jeg har brukt det siste året på å tenke på dette med flytting, og prøvd å se på fordeler/ulemper med å flytte eller bli værende. Om man flytter så går det jo alltids an å flytte hjem igjen hvis man ikke trives, så jeg tror jeg skal gi det en sjanse. Har egentlig ingen tips eller råd til deg, men du er ikke alene. Jeg vurderer Kristiansand forresten  

Anonymkode: 353a7...d35