Når man føler at ting går mot slutten, min side av saken...

[Gjest Anonymous]

Jeg mener jeg har funnnet mannen jeg vil dele alt med.

Og det har kostet mye å komme hit. Det har kostet meg faren min, som ikke lenger vil prate med meg. Det er forsåvidt en annen historie...

Vi har vært sammen i to år. Jeg kan vel innrømme for meg selv at det har vært de to beste og de to verste årene i mitt liv. Det har vært tøft.

Men vi har en så stor kjærlighet til hverandre, at vi har klart å komme hit vi er i dag. Vi har to barn, hvert vårt. De bor begge sammen med oss nesten fulltid, og jeg ser på hans datter som min og omvendt. Når vi ble sammen, visste jeg at han ikke var intressert i å få fler barn. Noe jeg selvsagt har akseptert. Han er 18 år eldre enn meg.

Vi har ikke hatt sex på over ett halvt år. Hvorfor er ikke godt og si. Han har hatt problemer med dette i over ett år. Lystproblemer. Gått til lege. Finner ikke ut noe. Jeg er vel overbevist om at dette ligger psykisk hos han.

Dette har medført en del problemer for oss. Jeg har fått veldig dårlig selvtillit av det, vanskelig for å stole på han. Syns til tider forholdet vårt ligner mer et vennskap enn noe annet.

Han er en spesiell mann. En mann jeg elsker så høyt som jeg aldri hadde sett for meg gikk ann. Jeg har akseptert at vi ikke har noe sexliv, og trøstet meg selv med at det helt sikkert gir seg.

Det ser ikke ut til at det gjør det. Han blir nesten bare verre. Når han drikker er han ivrig, og gjør ting med meg i søvne. Når han er edru, rører han meg ikke i det heletatt. Jeg forstår ingenting.

Vet han aldri har vært spesiellt seksuell, men han har da vært annerledes enn dette.

Nå ser det ut som vi møter slutten pga av dette. Jeg sier at siden vi mangler denne biten, så blir alt det andre så mye mer viktog for oss. Som f.eks ferie alene sammen, bare vi to. Sånt er viktig for meg. Men han ser ikke eller skjønner ikke det heller.

Han er smertelig klar over alt dette. Og han sier han begynner å bli sliten av å være årsaken til at vi har våre problemer. Når jeg drikker blir jeg så stygg mot han, nesten direkte ond. Samtidig som jeg vet at det er ingen annen mann i hele verden jeg vil leve med.

Jeg er ung, bare 26 år. Jeg ville giftet meg med han i morgen hadde han spurt. Men jeg begynner å bli sliten av å , etter min mening, ikke få spesielt mye igjen. Jeg vet at han elsker meg. Men jeg vet samtidig ikke hvor mye mer jeg orker. Eller han orker. Det kan se ut som det går mot slutten. Og jeg vil skrike når jeg tenker på det. Jeg orker ikke tanken på ett liv uten, men klarer heller ikke se at dette skal ordne seg.

Jeg skriver for og få ut litt akkurat nå. Og blir glad for andres oppfatninger av virrvarret mitt.

Hva gjør man med dette?

[ps]

Jeg har ingen løsning, men en klem kan du få :trøste:

[Gjest Anonymous]

Det føles så håpløst.

Han vil ikke engang snakke med meg i kveld. Gikk å la seg klokka ni.

[Gjest Anonymous]

Hørest tungt ut.... :trøste:

Dere kan ikke gå til en samlivsrådgiver? Kanskje dere trenger å vinkle det på en annen måte for å finne løsningen.

[Carrot]

Det første som slår meg er at dere er i samme situasjon som tusenvis av andre - og at dette i så fall ikke er det første forholdet som ryker over manglende sex.. Synd at et fellesskap på andre områder får lide under dette..

Personlig har jeg også levd i et forhold hvor ting over lang tid gikk opp og ned når det gjalt sex - vi kunne i periodet ikke få nok, mens det så kunne gå månder uten at vi rørte ved hverandre - desverre ble dette også grunnen til at forholdet røk..

Hva han sliter med eller hva du sliter med er det i grunnen bare en løsning på - kommunikasjon, verdens eldste og vanskeligste problemløser...

Å lære seg å prate er ikke gjort over natten, å lære å lytte tar lengre tid..

Dersom dette er mannem for deg, du vet du vil være sammen med han og er sikker på at det er hjertet ditt som taler skjønner jeg ikke hvorfo du er stygg mot han hvis du er beruset?

Og dersom hans problem forsvinner når han nyter alkohol er det mulig at dette problemet er mentalt heller enn fysisk fra hans side..

Hva med å gå sammen for å søke hjelp? begge to...

Det er synd om dere gir opp - for alt for mange gjør det i dag, mange som nok ville fått et godt og lykkelig liv sammen hvos de bare forsøkte - sammen...

Jeg vet ikke om det var mye hjelp i dette - eller om det var kloke ord.. men jeg håper du finner utav dette...

Lykke til.