Konsekvenser av å være lite sosial

[AnonymBruker]

Det siste året har jeg vært relativt lite sosial. Flyttet til en by hvor jeg ikke er blitt kjent med noen, og i tillegg trives jeg godt i mitt eget selskap. Jeg går et ganske krevende studie, så bruker det meste av tiden min på det, samt trening på senter tre ganger per uke, og ellers avslapning hjemme i leiligheten. Treffer venninner når jeg er på besøk hos foreldrene mine i hjembyen, ca. hver tredje-fjerde måned. Ellers sosialiseres jeg ikke noe annet enn å være tilstede i forelesninger tre-fire dager i uka, være på butikken, gå i parken etc. 

Dette er ikke noe problem for meg, og jeg har trivdes godt dette året, til tross for lite sosialisering. Likevel lurer jeg på om det vil ha negative konsekvenser for fremtiden, hvis jeg er så lite sosial gjennom flere år? Vil man på en måte bli "avstøtt" fra samfunnet, slik at man etter hvert ikke skjønner hvordan det fungerer å leve i samarbeid med andre mennesker, hvis dere skjønner hva jeg mener? 

Jeg er jo i utgangspunktet en hyggelig person, og har ikke problemer med å føre en samtale med feks. en lærer på skolen eller kassadama på Rema. Men vil jeg etter hvert bli mindre og mindre omgjengelig? 

Håper noen kan svare meg

Anonymkode: de101...da1

[AnonymBruker]

Ja. Tror i hvertfall man blir mere sær. Jeg er som deg og jeg orker bare ikke å være sosial. Kan gå måneder i mellom hver gang, og da gleder jeg meg mest til å komme meg hjem og få være i fred i eget selskap. Dette har blitt verre med årene og tror ikke at det er særlig sunt, men jeg trives. Liker ikke å ha besøk heller. Er gift og har barn, og det går fint. Mannen er ukependler og jeg kan tidvis finne det slitsomt å ha han hjemme... opplever at jeg er nok sosial på jobb og på trening, og syns andre folk er brysomme. Var ikke slik før, og jeg er ikke deprimert. Treffer venninner når jeg er hjemme hos mine foreldre, slik som deg.

Anonymkode: c1ded...d2c

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Tror i hvertfall man blir mere sær. Jeg er som deg og jeg orker bare ikke å være sosial. Kan gå måneder i mellom hver gang, og da gleder jeg meg mest til å komme meg hjem og få være i fred i eget selskap. Dette har blitt verre med årene og tror ikke at det er særlig sunt, men jeg trives. Liker ikke å ha besøk heller. Er gift og har barn, og det går fint. Mannen er ukependler og jeg kan tidvis finne det slitsomt å ha han hjemme... opplever at jeg er nok sosial på jobb og på trening, og syns andre folk er brysomme. Var ikke slik før, og jeg er ikke deprimert. Treffer venninner når jeg er hjemme hos mine foreldre, slik som deg.

Anonymkode: c1ded...d2c

Jeg var heller ikke sånn før jeg flyttet til ny by, og jeg er heller ikke deprimert. Trives jo godt!

Men du sier du er i jobb? Da sosialiseres du kanskje litt mer der, enn hva jeg gjør gjennom å sitte i samme rom som mange andre i en forelesning. Jeg mener, du snakker kanskje en del med andre og samarbeider i løpet av dagen? Det gjør ikke jeg. Jeg bare er der fysisk, men sosialiserer meg ingenting. Føler ikke behov for det... 

Og du har mann og tre barn? Da sosialiseres du jo med dem når du er hjemme (og de er hjemme)? Jeg deler leilighet med ei som er mange år eldre enn meg, men hun er her svært sjeldent, da hun reiser mye, jobber mye, og er mye hos venninner og kjæreste. 

Hvis jeg en sjelden gang er ute blant en del folk, så er det veldig godt å komme hjem så jeg kan være for meg selv. Også etter jeg har vært på besøk hos mine foreldre, så er det utrolig godt å kunne slappe av og bare tenke på meg og mitt igjen når jeg kommer tilbake til studiebyen. Synes det er slitsomt å forholde meg til andre mennesker, særlig over lengre tid. 

Anonymkode: de101...da1

[Gjest Kaffekrus]

Jeg tror nok også man blir mer og mer sær ved å være mye alene. Man legger seg til en del sære uvaner, og kan få vanskelig for å forholde seg til andre. I tillegg vil man gjerne, i det man får behov for et nettverk, få en utfordring.

[AnonymBruker]

2 timer siden, Kaffekrus skrev:

Jeg tror nok også man blir mer og mer sær ved å være mye alene. Man legger seg til en del sære uvaner, og kan få vanskelig for å forholde seg til andre. I tillegg vil man gjerne, i det man får behov for et nettverk, få en utfordring.

Men du tenker da at jeg feks. kommer til å ha problemer med å fungere i en vanlig jobb blant mennesker når jeg er ferdig utdannet om fire år? Det er jo absolutt ikke noe jeg ønsker. Men synes det er vanskelig å tvinge meg selv til å være mer sosial, siden jeg trives som jeg har hatt det nå det siste året. 

Og hva mener du med "sære uvaner"? Kan ikke komme på noen sære uvaner jeg har nå, men kan jo være at dette utvikler seg i årene fremover. Som sagt så har jeg ikke noe problem med å snakke med andre osv. per i dag, men er jo bekymret for at dette vil gå i negativ retning. 

Anonymkode: de101...da1

[AnonymBruker]

Hva er sære uvaner?

Anonymkode: a00d6...584

[Erazor]

Jeg tror den største konsekvensen av å være såpass usosial er at du ikke får bygget opp et nettverk. Nettverk er viktig både jobbmessig og sosialt sett. Blant annet kan et stort nettverk være nøkkelen til å få jobb dersom jobbmarkedet er vanskelig.

Det er også en sjanse for at du ikke vil ha så mange å støtte deg på dersom du skulle få behov for det. Folk forandrer seg, og hvis vennskap ikke blir opprettholdt, vil kanskje vennene dine finne andre venner som de knytter seg mer til slik at situasjonen er endret når du er ferdig med studiene.

Det tar tid å bygge relasjoner og spesielt vennskap, og det kan være lettere å gjøre dette i et studiemiljø i motsetning til når man er i en jobbsituasjon hvor de fleste er etablerte med sine familier og venner.

For øvrig er det ikke sikkert at dette vil ha noen betydning for akkurat deg, men det kan være greit å ha i bakhodet.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Erazor skrev:

Jeg tror den største konsekvensen av å være såpass usosial er at du ikke får bygget opp et nettverk. Nettverk er viktig både jobbmessig og sosialt sett. Blant annet kan et stort nettverk være nøkkelen til å få jobb dersom jobbmarkedet er vanskelig.

Det er også en sjanse for at du ikke vil ha så mange å støtte deg på dersom du skulle få behov for det. Folk forandrer seg, og hvis vennskap ikke blir opprettholdt, vil kanskje vennene dine finne andre venner som de knytter seg mer til slik at situasjonen er endret når du er ferdig med studiene.

Det tar tid å bygge relasjoner og spesielt vennskap, og det kan være lettere å gjøre dette i et studiemiljø i motsetning til når man er i en jobbsituasjon hvor de fleste er etablerte med sine familier og venner.

For øvrig er det ikke sikkert at dette vil ha noen betydning for akkurat deg, men det kan være greit å ha i bakhodet.

Etablerte som venner? Venner får man da i alle faser av livet.

Anonymkode: 52e80...98e

[AnonymBruker]

Det går greit en periode, men det vil for de fleste slite stort på det mentale å ikke ha et minimum av sosialt liv. Det trenger ikke være vennekvelder mange ganger i uka, men jeg syntes det høres veldig lite ut at du egentlig bare sosialiserer når du er i hjembyen din. 

Jeg tror ikke man nødvendigvis blir mindre omgjengelig dersom man passer på å ha en viss grad av interaksjon med mestudenter, kolleger, ansatte i butikker, på trening etc. men å sosialisere handler jo om mer enn det. De tingene jeg nevnte er jo i stor grad bare overfladiske relasjoner og kan ikke sammenlignes med å ha venner og familie. Som regel kan man jo ha dypere og sannsynligvis mer givende samtaler med gode venner enn det man har med mer perifere bekjente og et liv der man nesten bare sosialiserer i periferien blir fort platt og gir lite. Jeg tror ikke det er så bra for den mentale helsa å gå alene uten å finne på noe med venner for lenge av gangen. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg merker at det sliter godt på de periodene på jobb det er mye overtid slik at man ikke har tid til noe annet ennå spise, sove og trene utenom jobb.

Dessuten kan gode venner potensielt også være gode kontakter i arbeidslivet. Min anbefaling er at du forsøker å knytte noen nærere relasjoner i løpet av studietida også, det er mange som angrer på at de ikke gjorde mer ut av den sosiale biten. 

Anonymkode: b08da...21d

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, Erazor skrev:

Jeg tror den største konsekvensen av å være såpass usosial er at du ikke får bygget opp et nettverk. Nettverk er viktig både jobbmessig og sosialt sett. Blant annet kan et stort nettverk være nøkkelen til å få jobb dersom jobbmarkedet er vanskelig.

Det er også en sjanse for at du ikke vil ha så mange å støtte deg på dersom du skulle få behov for det. Folk forandrer seg, og hvis vennskap ikke blir opprettholdt, vil kanskje vennene dine finne andre venner som de knytter seg mer til slik at situasjonen er endret når du er ferdig med studiene.

Det tar tid å bygge relasjoner og spesielt vennskap, og det kan være lettere å gjøre dette i et studiemiljø i motsetning til når man er i en jobbsituasjon hvor de fleste er etablerte med sine familier og venner.

For øvrig er det ikke sikkert at dette vil ha noen betydning for akkurat deg, men det kan være greit å ha i bakhodet.

Jeg forstår godt hva du mener! Men igjen så tenker jeg, er det virkelig så viktig å bygge nettverk for feks. å få jobb senere, hvis jeg trives med det livet jeg har nå? Jeg har en søster jeg også er en slags "venninne" med, som jeg støtter meg til og snakker med om alt mellom himmel og jord. I tillegg støtter jeg meg til foreldrene mine. Grunnen til at jeg ikke treffer mine "gamle" venninner mer enn hver tredje-fjerde måned, er jo at vi bor på hver vår kant av landet og derfor ikke får til å møtes oftere enn det. 

Men jeg er jo bekymret for at jeg skal miste muligheter til å få jobb etter endt utdannelse, siden jeg ikke har noen som helst kontakter gjennom et nettverk som kan hjelpe meg med noe sånt. Men aner liksom ikke om det er SÅ nøye. 

Anonymkode: de101...da1

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Etablerte som venner? Venner får man da i alle faser av livet.

Anonymkode: 52e80...98e

Ja, man kan få venner gjennom hele livet, men det er likevel enklere å knytte vennerelasjoner i et studiemiljø enn det er i andre deler av livet. På et typisk studiested er det typisk mange i samme situasjon, som er på et nytt sted og der mange søker etter nettverk og i tillegg er mange også ganske unge og uetablerte. Når man kommer i jobb vil det være mindre tid til dette, da man er mer fastlåst med tanke på kalenderen. Ikke det at man ikke kan få venner på jobb også, men der er det gjerne langt flere som er etablerte med sine egne nettverk og/eller familier. 

Anonymkode: b08da...21d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det går greit en periode, men det vil for de fleste slite stort på det mentale å ikke ha et minimum av sosialt liv. Det trenger ikke være vennekvelder mange ganger i uka, men jeg syntes det høres veldig lite ut at du egentlig bare sosialiserer når du er i hjembyen din. 

Jeg tror ikke man nødvendigvis blir mindre omgjengelig dersom man passer på å ha en viss grad av interaksjon med mestudenter, kolleger, ansatte i butikker, på trening etc. men å sosialisere handler jo om mer enn det. De tingene jeg nevnte er jo i stor grad bare overfladiske relasjoner og kan ikke sammenlignes med å ha venner og familie. Som regel kan man jo ha dypere og sannsynligvis mer givende samtaler med gode venner enn det man har med mer perifere bekjente og et liv der man nesten bare sosialiserer i periferien blir fort platt og gir lite. Jeg tror ikke det er så bra for den mentale helsa å gå alene uten å finne på noe med venner for lenge av gangen. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg merker at det sliter godt på de periodene på jobb det er mye overtid slik at man ikke har tid til noe annet ennå spise, sove og trene utenom jobb.

Dessuten kan gode venner potensielt også være gode kontakter i arbeidslivet. Min anbefaling er at du forsøker å knytte noen nærere relasjoner i løpet av studietida også, det er mange som angrer på at de ikke gjorde mer ut av den sosiale biten. 

Anonymkode: b08da...21d

Ja, mange angrer på det, men som sagt trives jeg mer enn noen gang slik jeg har det nå. Den lille tiden jeg har utenfor skolearbeid og trening, den liker jeg å tilbringe for meg selv. Ja, det er kanskje rart, men ikke alle er like sosiale av seg. 

Likevel vil jeg jo prøve å endre på dette hvis jeg med tiden risikerer å bli en særing, miste sosiale antenner og rett og slett ikke "henge med i tiden", samt ikke få meg jobb i et tøft arbeidsmarked fordi jeg ikke har noen kontakter. 

Det er utrolig vanskelig hva man skal prioritere. Det man liker her og nå, eller det som vil være mest positivt for fremtiden? 

Anonymkode: de101...da1

[Gjest noe tilfeldig]

Du trener, du leser, du trives i eget selskap, du møter venner av og til når du føler for det. Nyt livet og ikke lag problemer der de ikke finnes. 

[Erazor]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Etablerte som venner? Venner får man da i alle faser av livet.

Anonymkode: 52e80...98e

Jeg sier ikke at det er umulig, jeg sier at det kan være vanskeligere å få nære venner når man blir mer etablert, kanskje spesielt dersom man i utgangspunktet er lite sosial. De fleste endrer sosiale vaner når de etablerer seg med jobb etter studietiden, og det blir ikke nødvendigvis like mange muligheter til å møte nye mennesker.

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår godt hva du mener! Men igjen så tenker jeg, er det virkelig så viktig å bygge nettverk for feks. å få jobb senere, hvis jeg trives med det livet jeg har nå? Jeg har en søster jeg også er en slags "venninne" med, som jeg støtter meg til og snakker med om alt mellom himmel og jord. I tillegg støtter jeg meg til foreldrene mine. Grunnen til at jeg ikke treffer mine "gamle" venninner mer enn hver tredje-fjerde måned, er jo at vi bor på hver vår kant av landet og derfor ikke får til å møtes oftere enn det. 

Men jeg er jo bekymret for at jeg skal miste muligheter til å få jobb etter endt utdannelse, siden jeg ikke har noen som helst kontakter gjennom et nettverk som kan hjelpe meg med noe sånt. Men aner liksom ikke om det er SÅ nøye. 

Anonymkode: de101...da1

Det trenger ikke være viktig å ha et nettverk. Jeg vet ikke hva slags utdannelse du tar, men jo større etterspørsel etter den type arbeidskraft du kan tilby, jo lettere vil det være for deg å få jobb. Min erfaring er at i mange bransjer hjelper det med å ha kontakter, og de siste tre stillingene jeg har hatt, fikk jeg gjennom nettverket.

Så lenge du selv synes du har et bra nok sosialt fundament og ikke savner noe, så er det teknisk sett ikke noe problem at du ikke er sosial. Spørsmålet du kan stille deg er om du tror at du på noe tidspunkt vil angre på at du ikke forsøkte å være litt mer sosial i studietiden.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår godt hva du mener! Men igjen så tenker jeg, er det virkelig så viktig å bygge nettverk for feks. å få jobb senere, hvis jeg trives med det livet jeg har nå? Jeg har en søster jeg også er en slags "venninne" med, som jeg støtter meg til og snakker med om alt mellom himmel og jord. I tillegg støtter jeg meg til foreldrene mine. Grunnen til at jeg ikke treffer mine "gamle" venninner mer enn hver tredje-fjerde måned, er jo at vi bor på hver vår kant av landet og derfor ikke får til å møtes oftere enn det. 

Men jeg er jo bekymret for at jeg skal miste muligheter til å få jobb etter endt utdannelse, siden jeg ikke har noen som helst kontakter gjennom et nettverk som kan hjelpe meg med noe sånt. Men aner liksom ikke om det er SÅ nøye. 

Anonymkode: de101...da1

Ja, nettverk kan være viktig for å få jobb. Personlig mener jeg det dog er mindre viktig enn før, da omtrent alle jobber i dag fører en bakgrunnsjekk med referanser, cv osv. selv om du anbefales av en du kjenner. Men nettverk kan være viktig for i det hele tatt å komme på intervju, hvor viktig det er kommer selvfølgelig an på hvilken bransje man jobber i. Noen yrker har man nesten ikke sjanse til å få jobb uten nettverk, mens andre yrker det er behov for, kommer man enkelt til intervju. 

Det er bra å ha søsken som man også er gode venner med, og foreldre er alltid gode å ha. Men man må huske at foreldrene ikke er der for alltid. Det er jo noe man tenker på iblant, at det er viktig å finne sin egen plass i livet da man (forhåpentligvis) lever en god stund lenger enn sine foreldre.

Det er også viktig å tenke gjennom at selv om det er bra nå, hvordan vil det være om 5, 10 eller 20 år? 

Anonymkode: b08da...21d

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Erazor skrev:

Jeg sier ikke at det er umulig, jeg sier at det kan være vanskeligere å få nære venner når man blir mer etablert, kanskje spesielt dersom man i utgangspunktet er lite sosial. De fleste endrer sosiale vaner når de etablerer seg med jobb etter studietiden, og det blir ikke nødvendigvis like mange muligheter til å møte nye mennesker.

Det trenger ikke være viktig å ha et nettverk. Jeg vet ikke hva slags utdannelse du tar, men jo større etterspørsel etter den type arbeidskraft du kan tilby, jo lettere vil det være for deg å få jobb. Min erfaring er at i mange bransjer hjelper det med å ha kontakter, og de siste tre stillingene jeg har hatt, fikk jeg gjennom nettverket.

Så lenge du selv synes du har et bra nok sosialt fundament og ikke savner noe, så er det teknisk sett ikke noe problem at du ikke er sosial. Spørsmålet du kan stille deg er om du tror at du på noe tidspunkt vil angre på at du ikke forsøkte å være litt mer sosial i studietiden.

 

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, nettverk kan være viktig for å få jobb. Personlig mener jeg det dog er mindre viktig enn før, da omtrent alle jobber i dag fører en bakgrunnsjekk med referanser, cv osv. selv om du anbefales av en du kjenner. Men nettverk kan være viktig for i det hele tatt å komme på intervju, hvor viktig det er kommer selvfølgelig an på hvilken bransje man jobber i. Noen yrker har man nesten ikke sjanse til å få jobb uten nettverk, mens andre yrker det er behov for, kommer man enkelt til intervju. 

Det er bra å ha søsken som man også er gode venner med, og foreldre er alltid gode å ha. Men man må huske at foreldrene ikke er der for alltid. Det er jo noe man tenker på iblant, at det er viktig å finne sin egen plass i livet da man (forhåpentligvis) lever en god stund lenger enn sine foreldre.

Det er også viktig å tenke gjennom at selv om det er bra nå, hvordan vil det være om 5, 10 eller 20 år? 

Anonymkode: b08da...21d

Dere kommer med mange gode poeng, og jeg blir litt bekymret for meg selv når jeg leser det dere skriver. 

Jeg studerer fysioterapi, blir ferdig autorisert om tre år (har igjen to år av bacheloren og ett turnusår). Det er jo tydeligvis kjempevanskelig jobbmarked for fysioterapeuter, så da ligger jeg vel tynt an. 

Hvis jeg eventuelt kommer til å angre i fremtiden på at jeg ikke var/er mer sosial, så tror jeg det eventuelt bare vil være pga. det at jeg risikerer å ikke få jobb siden jeg ikke har noe nettverk. Jeg trives så godt i mitt eget selskap, og føler ikke jeg mangler noe i livet selv om jeg ikke er oftere sammen med venner. Sånn er jeg bare, og tror jeg kommer til å være sånn i fremtiden også. Men så er det jo dette med jobb, da... Vil jeg i det hele tatt kunne få meg jobb, og vil jeg fungere i en vanlig jobb siden jeg ikke har hatt et "normalt" sosialt liv på flere år og dermed kanskje er blitt sær? 

Anonymkode: de101...da1

[Cata]

Neida , du blir ikke mindre omgjengelig. Du er deg uansett. Ikke blir du så voldsomt mye mer sær enn du evt. måtte være fra før heller. At andre, mer ekstroverte, kanskje påstår du er sær får stå for deres egen regning . 

Det med nettverk og jobb kan være et poeng, selvsagt. I mange bransjer er nettverk en av de viktige rekrutteringskildene, men det betyr ikke at det er sånn for alle alltid. Dessuten har du jo et nettverk, du har det bare ikke der du bor nå. Du har venninner, du har sannsynligvis hatt feriejobber og du blir kjent med folk på studiet ditt selv om du ikke sosialiserer med dem utenom studietiden. 

Ingen grunn til panikk. 

Faren ligger i at det kan i lengden bli litt stusselig å være så alene, og skulle "noe" inntreffe så kan det være OK å ha et nettverk rundt seg. Selv har jeg vært "asosial" i mer enn 15 år og jeg har spesielt merket det i perioder der jeg har vært sykemeldt og ikke hatt jobbnettverket å forholde meg til. Det å ligge nyoperert og mutters alene er ikke så veldig trivelig, det må innrømmes. Og jeg har mange ganger forbannet isolasjonen. Ikke fordi jeg må ha folk rundt meg hele tiden. Jeg trives godt alene, men av og til hadde det vært kjekt å ha et valg. 

For min del har det sosiale livet tatt seg opp det siste året, noe jeg faktisk hadde gitt opp håpet om. Dermed påberoper jeg meg å være et levende bevis på at man ikke automatisk mister evnen til å være omgjengelig, selv etter mange år i alenehet.

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

Du trener, du leser, du trives i eget selskap, du møter venner av og til når du føler for det. Nyt livet og ikke lag problemer der de ikke finnes. 

Dette er jeg veldig enig i. Så lenge man trives i egen tilværelse så ser jeg ikke hva som er galt. Spesielt negative konsekvenser kan jeg ikke tenke meg. Ja, man får ikke et like stort nettverk som andre, men det er vel strengt tatt ikke alle som har behov for et stort nettverk uansett. 

Anonymkode: 2b6db...7c3

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Dere kommer med mange gode poeng, og jeg blir litt bekymret for meg selv når jeg leser det dere skriver. 

Jeg studerer fysioterapi, blir ferdig autorisert om tre år (har igjen to år av bacheloren og ett turnusår). Det er jo tydeligvis kjempevanskelig jobbmarked for fysioterapeuter, så da ligger jeg vel tynt an. 

Hvis jeg eventuelt kommer til å angre i fremtiden på at jeg ikke var/er mer sosial, så tror jeg det eventuelt bare vil være pga. det at jeg risikerer å ikke få jobb siden jeg ikke har noe nettverk. Jeg trives så godt i mitt eget selskap, og føler ikke jeg mangler noe i livet selv om jeg ikke er oftere sammen med venner. Sånn er jeg bare, og tror jeg kommer til å være sånn i fremtiden også. Men så er det jo dette med jobb, da... Vil jeg i det hele tatt kunne få meg jobb, og vil jeg fungere i en vanlig jobb siden jeg ikke har hatt et "normalt" sosialt liv på flere år og dermed kanskje er blitt sær? 

Anonymkode: de101...da1

Selvfølgelig. Dette er et ikke-problem. For typiske helsefaglige yrker er det ikke viktig å ha et nettverk for å få en god jobb. Dette hører med andre yrkesretninger. 

Anonymkode: 2b6db...7c3

[Gjest Kaffekrus]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men du tenker da at jeg feks. kommer til å ha problemer med å fungere i en vanlig jobb blant mennesker når jeg er ferdig utdannet om fire år? Det er jo absolutt ikke noe jeg ønsker. Men synes det er vanskelig å tvinge meg selv til å være mer sosial, siden jeg trives som jeg har hatt det nå det siste året. 

Og hva mener du med "sære uvaner"? Kan ikke komme på noen sære uvaner jeg har nå, men kan jo være at dette utvikler seg i årene fremover. Som sagt så har jeg ikke noe problem med å snakke med andre osv. per i dag, men er jo bekymret for at dette vil gå i negativ retning. 

Anonymkode: de101...da1

Jeg tror ikke nødvendigvis det, for du vil jo omgås mennesker noe i studiehverdagen? Selvsagt da avhengig av at du faktisk snakker med folk og er sosial i denne typen setting. Uansett, så lenge du trives sånn er det jo ikke noe stort problem, men om dette endres?

Sære vaner, skulle det stå. Når man bor alene, og også er mye for seg selv, har man lett for å tillegge seg noen måter å leve på som er vanskelig å tilpasse, om du for eksempel finner en mann. Man blir kanskje også litt mindre "rund i kantene" av å være for mye alene?