Vanskelige valg og hva bunner evt minsnøyen i??

[AnonymBruker]

Jeg er 37 og 3barnsmamma til en på 2, 4 og 6. Jeg er gift med en fantastisk mann, har en morsom jobb og ikke nok med det, vi har nettopp flyttet inn i drømmehuset. God økonomi har vi også. Men til tross for dette. Jeg er mer deppa og misfornøyd enn noen sinne.... Jeg vet om mange ting som kan være grunnen til dette, men det er vanskelig å vite hvilken av disse punktene jeg bør/skal ta tak i. Ja jeg kan ta tak i alt.. men aner ikke hvor skoen virkelig trykker...blir helt forvirra... Er jeg kanskje bare sliten av hele småbarnstiden, og prossessene vi har vært igjennom de siste årene. At jeg bare er utladet og synes alt er kjipt pga det... eller er det EN spesifikk ting....

1. Jeg savner mitt gamle sosiale liv- med nære venner som kjenner meg godt. Studievenner og singelvenner er Long gone til andre steder osv. Her vi bor nå har vi mest familie rundt oss, samt nye venner vi ikke riktig helt finner den dype kjemien med. Ting blir lett overflatisk, og jeg er ikke meg selv fullt ut med disse mennenskene- de begrenser meg i å utfolde meg 100%- fordi vi er ulik på så mangt. Vi har blitt kjent med mange, men sliter med å få skikkelige meningsfylte relasjoner. 

2. Jeg bor på et sted jeg ikke trives helt på. Jeg føler jeg ikke får utfoldet min personlighet her, da jeg opprinnelig er fra byen og bor nå altfor langt utenfor. Lest om flere her inne på forumet som ikke trives "på landet", og kjenner meg veldig igjen. Men økonomien stopper oss til å bo der jeg drømmer om å bo. og da er spørsmålet: er en mellomting bra nok. Flytte fra 20% til 60% fornøyd....hva om 60% ikke er nok- og det er derfor jeg er ulykkelig- fordi jeg føler min identitet og verdier ikke blir ivaretatt ved å bo i så små forhold.. Jeg vil gjerne bo "midt i byen". Må ofre sikker og romslig økonomi, god plass og nærhet til besteforeldre om vi flytter til bysentrum. 

3. Alt dette sliter på mitt forhold til min mann. Så nå har jeg begynt å tvile på mine følelser for han oppi alt dette!! Er det mulig liksom.... Har alltid vært trygg på vårt forhold, selv om jeg aldri har vært stooooooormende forelsket i han, så har vi hatt et solid og bra forhold alltid. Han er en flott mann. Men fordi jeg aldri har vært lidenskapelig forelsket så begynner jeg å tenke at det er det som er problemet.... og da blir hodet mitt enda mer deprimert... Han er jo mitt alt ... og jeg elsker han. Og hva er egentlig langvarig og ekte kjærlighet. Må man ha vært hodestups for at det skal være ekte? Man kan vel elske noen uten å ha hatt sånne følelser. Har jo vært forelsket, men har kanskje manglet det lille ekstra.  og følelser går vel opp og ned....

Så akkurat nå kjenner jeg på en liten livskrise, der jeg setter spørsmålstegn ved alt i livet mitt... og klarer ikke å se enden på det....:( 

 

Anonymkode: fcae9...f5f

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 37 og 3barnsmamma til en på 2, 4 og 6. Jeg er gift med en fantastisk mann, har en morsom jobb og ikke nok med det, vi har nettopp flyttet inn i drømmehuset. God økonomi har vi også. Men til tross for dette. Jeg er mer deppa og misfornøyd enn noen sinne.... Jeg vet om mange ting som kan være grunnen til dette, men det er vanskelig å vite hvilken av disse punktene jeg bør/skal ta tak i. Ja jeg kan ta tak i alt.. men aner ikke hvor skoen virkelig trykker...blir helt forvirra... Er jeg kanskje bare sliten av hele småbarnstiden, og prossessene vi har vært igjennom de siste årene. At jeg bare er utladet og synes alt er kjipt pga det... eller er det EN spesifikk ting....

1. Jeg savner mitt gamle sosiale liv- med nære venner som kjenner meg godt. Studievenner og singelvenner er Long gone til andre steder osv. Her vi bor nå har vi mest familie rundt oss, samt nye venner vi ikke riktig helt finner den dype kjemien med. Ting blir lett overflatisk, og jeg er ikke meg selv fullt ut med disse mennenskene- de begrenser meg i å utfolde meg 100%- fordi vi er ulik på så mangt. Vi har blitt kjent med mange, men sliter med å få skikkelige meningsfylte relasjoner. 

2. Jeg bor på et sted jeg ikke trives helt på. Jeg føler jeg ikke får utfoldet min personlighet her, da jeg opprinnelig er fra byen og bor nå altfor langt utenfor. Lest om flere her inne på forumet som ikke trives "på landet", og kjenner meg veldig igjen. Men økonomien stopper oss til å bo der jeg drømmer om å bo. og da er spørsmålet: er en mellomting bra nok. Flytte fra 20% til 60% fornøyd....hva om 60% ikke er nok- og det er derfor jeg er ulykkelig- fordi jeg føler min identitet og verdier ikke blir ivaretatt ved å bo i så små forhold.. Jeg vil gjerne bo "midt i byen". Må ofre sikker og romslig økonomi, god plass og nærhet til besteforeldre om vi flytter til bysentrum. 

3. Alt dette sliter på mitt forhold til min mann. Så nå har jeg begynt å tvile på mine følelser for han oppi alt dette!! Er det mulig liksom.... Har alltid vært trygg på vårt forhold, selv om jeg aldri har vært stooooooormende forelsket i han, så har vi hatt et solid og bra forhold alltid. Han er en flott mann. Men fordi jeg aldri har vært lidenskapelig forelsket så begynner jeg å tenke at det er det som er problemet.... og da blir hodet mitt enda mer deprimert... Han er jo mitt alt ... og jeg elsker han. Og hva er egentlig langvarig og ekte kjærlighet. Må man ha vært hodestups for at det skal være ekte? Man kan vel elske noen uten å ha hatt sånne følelser. Har jo vært forelsket, men har kanskje manglet det lille ekstra.  og følelser går vel opp og ned....

Så akkurat nå kjenner jeg på en liten livskrise, der jeg setter spørsmålstegn ved alt i livet mitt... og klarer ikke å se enden på det....:( 

 

Anonymkode: fcae9...f5f

Hei. Jg har egentlig ingen gode råd til deg, men jeg er i en ganske lik situasjon som din...eller; frykter at jeg vil komme i den. Vi skal flytte fra byen til landet og må begynne i nye jobber, få ny omgangskrets etc og jeg er veldig redd for at jeg vil føle som deg. Vil ikke gå inn på hvorfor vi flytter her, men det er forsåvidt gode grunner, men jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver. Dit vi skal flytte, er folk veldig opptatt av friluftsliv etc, mens jeg finner mye mer glede i å sitte på en fortauskafe enn enn fjelltopp. Jeg frykter at jeg hele tiden vil måtte leve på andres premisser og late som jeg liker sånne ting for å "passe inn". Dette og mye mer gjør at jeg er spent på hvordan det vil gå. Jeg har bestemt meg for at dersom jeg ikke finner meg til rette, kommer jeg til å flytte tilbake til byen. Det vil bli et vanskelig valg dersom barnet vårt trives, men jeg vet jo at han trives her også, og jeg kan rett og slett ikke bo et sted hvor jeg ikke trives. Mannen min sier han vil flytte tilbake sammen med meg i såfall, og det håper jeg jo virkelig, men om nødvendig, kommer jeg til å vurdere å flytte alene. Er det en mulighet for dere å flytte tilbake? Hva er du redd for i såfall? 

Anonymkode: d317b...ed1

[AnonymBruker]

Takk for svar...Huff..hvis du allerede nå føler at du ikke vil trives så ville jeg virkelig revurdert planene. Det er så lett å si at det bare er å angre seg og flytte tilbake. Men det er på bekosning av energi, psyke og mange kjipe dager... Så tenk deg grundig om. Man må nesten ta et oppgjør med sine verdier. Hva gjør deg lykkelig, hva er typisk deg.... Det er der jeg er nå. Jeg vet at jeg ville elsket å bo i byen igjen, men er også redd jeg lever på en drøm om hvordan det var før. Nå har mange av de jeg kjente der endret livsstil eller flyttet... så ville måtte skape meg en ny omgangskrets i tillegg til de få jeg kjenner der fra før av. Det som stopper oss er 2 millioner kroner.... Det er det vi trenger for å bo der vi vet vi vil trives og der vi har bodd før og føler tilknytning til. Det som river meg i to ved å kanskje flytte dit inn i mindre forhold med det vi faktisk har råd til å betale er å gi opp en drøm av et hus og hage med boltreplass i alle retninger for store og små, og et hus som er perfekt å bli gammel i og tåle økonomiske kriser i... Gir da slipp på et sikkerhetsnett og mye komfort. Men hva er sikkerhet og komfort om jeg går rundt og depper og ødelegger familielivet.....

Anonymkode: fcae9...f5f

[Majott]

Jeg har også kjent på slike tanker noen ganger gjennom livet. Særlig når man har tatt ett eller flere store steg, som f.eks det å kjøpe bolig er. Da har jeg tenkt at "har jeg ikke mer å jobbe for og se fram til nå?", "er det sånn det kommer til å bli framover?".  Det jeg/vi hadde jobbet lenge og hardt for var plutselig skjedd, og jeg ble usikker på hva jeg da skulle gjøre. Man sitter plutselig der, og er ferdig med det man har jobbet for og drømt om i mange år. Hva nå, liksom?

Da må man se seg rundt, og finne nye prosjekter, nye mål å nå. Enten det er videreutdanning, et hageprosjekt eller hva det nå er. Man er i en stillstand, i påvente av å ha nye ting å jobbe mot og se fram til. Da er det lett å få tanker om at man ikke lenger føler det samme for mannen, at man ikke trives eller at man egentlig vil noe helt annet (jeg har vært der selv). Ikke gjør noe drastisk mens du føler det sånn. Det går over. Om du ikke trives etter et par år, så kan dere gjøre noe med det, men gi det litt tid ihvertfall. Det er lett å gjøre impulsive og dårlige valg når man føler man er i et vakuum. 

 

[lingua franca]

Det letteste må være å ta tak i det sosiale, siden det bare angår deg selv (og ikke mannen/familien slik flytting etc gjør). Hva med å kontakte gamle venner? Kanskje de tenker det samme som deg? Bor de langt unna?

[AnonymBruker]

28 minutter siden, lingua franca skrev:

Det letteste må være å ta tak i det sosiale, siden det bare angår deg selv (og ikke mannen/familien slik flytting etc gjør). Hva med å kontakte gamle venner? Kanskje de tenker det samme som deg? Bor de langt unna?

Har på en måte begynt å gjøre det. Det var da jeg innså at det er umulig for meg å være sosial slik jeg ønsker, her jeg bor nå. Det er logistikk og planlegging og man må avtale uker i forveien.  Og når dagen kommer kan man plutselig ikke fordi noe kommer i veien. (Syk, sliten, jobb, noe med ungene osv osv ) Og noen jeg tar kontakt med sier jaaaaa vi må ses savner deg. Men hverdagen deres er også hektisk med unger og jobb så det blir bare med det... jeg skjønner det for så vidt,  det er lettest å prioritere og planlegge med de som bor nærmest og du kan se impulsivt. Bor ca 1-2 timer unna de fleste.

Mitt "nye" nettverk bor jeg ca 20 min unna. Men finner meg ikke helt til rette der dessverre..prøvd i flere år.... Og her jeg bor er det så vidt en buss som går til litt utpå kvelden. Så er avhengig av bil og taxi ved sosiale kvelder/litt ut på natta ting... Føler meg isolert og tatt fra muligheten til å være spontant. 

Anonymkode: fcae9...f5f

[AnonymBruker]

Jeg savner også den gamle jeg og det gamle livet mitt. Nå sitter jeg med to barn og mann og kjedelig jobb og livet dreier seg om å avtale henting og levering i barnehage og skole, planlegge middagsmat og leggerutiner.

Jeg tror vi må prøve å ikke ha så høye forventninger til alt mulig.

Jeg vil jo ikke være foruten barna mine. (mannen min skulle jeg fint overlevd uten...) Og selv om jeg ikke helt husker det, så VET jeg at jeg drømte om et stabilt liv med mann og barn også i fortiden, selv om jeg faktisk hadde et veldig spennende liv da. Jeg minner meg på dette hver dag.

Det jeg gjør som gir meg glede i hverdagen for tiden, er å reise på turer. Gjerne alene, eller med venninner. Storbyferier, reise langt bort på konsert, samme hva. Men det er kjempeviktig å ha noe å glede seg til, og planlegge, som bare involverer en selv, og ens egne interesser. For min del er det en måte å være sosial med gamle venninner på. Vi bor i ulike deler av landet, men møtes en gang eller to i året til storbyferie. Disse damene er også småbarnsmødre og trenger en slik tur i ny og ne.

Jeg har også begynt å ta opp en gammel hobby, bare for å føle at jeg gjør noe for meg selv, som er mitt. Tror mange har behov for det. Kjenner folk som har blitt med i fotoklubber og reiser på fototur med likesinnede en gang i året, eller amatørmalerklubber, sikkert fullt av frustrerte fruer som leter etter meningen med livet der.

Anonymkode: abc2b...13f