Ta kontakt med tidligere klassevenninne?

[AnonymBruker]

Jeg gikk hele grunnskolen i klasse med ei jente som skilte seg ut. Hun så vanlig ut, snakket som oss andre og hadde samme interesser, men hun skulket gym hele tiden, isolerte seg, løy innimellom og hadde strengt religiøse foreldre. Jeg glemte henne litt etter vi dro hver vår vei på videregående, men nå har jeg møtt en kvinne i jobbsammenheng med liknende historie, og jeg har begynt å tenke på jenten fra klassen min igjen. Hadde hun vært i klassen til et av mine barn, ville jeg varslet barnevernet, men den gangen gjorde man ikke slikt. Jeg er temmelig sikker på at hun ble misbrukt, og jeg har SÅ dårlig samvittighet for å ikke ha gjort noe da det demret litt for meg for mange siden. Hun brøt kontakten med familien sin og startet et nytt liv. Det gikk mange rykter, men de fleste trodde på foreldrenes versjon om at det hadde klikket for henne. (Psykisk sykdom. Fulgt av et megetsigende blikk, som om hun var den eneste i byen som slet.) Jeg har alltid følt at de har skjult noe, jeg får klump i magen når jeg ser foreldrene hennes, har alltid fått det. Dere vet den følelsen når noe ikke er som det skal være, men man ikke klarer å sette fingeren på det? Sånn. Jeg skulle så gjerne snakket med henne, høre om jeg kan gjøre noe. Og si unnskyld. Har snakket med andre fra gamleklassen, noen trekker på skuldrene, andre er enig. Men er det dårlig gjort å rippe opp i det om hun har gått videre? Jeg har ikke behov for å få avklart om det jeg tenker er riktig (overgrep), men jeg skulle så gjerne sagt til henne at jeg forstår hvorfor hun sa det hun gjorde, hvorfor hun gjorde det hun gjorde. At det gir mening nå. I hodet mitt er hun fortsatt den 12 år gamle jenta som ikke skulle ha gym pga mensen i åtte uker på rad. Bør jeg forsøke å ta kontakt? La det ligge? 

Anonymkode: a2918...e3f

[AnonymBruker]

Du tror at du nå vet sannheten om henne, det gjør du ikke. Jeg anbefaler deg å la henne være i fred. Hun kan ha forlatt alt det gamle for å gå videre og leve det livet hun vil ha. Det er ikke sikkert hun engang tenker på deg eller noen av de andre. 

Vet du hvor du finner henne? 

Anonymkode: e30d6...7bc

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal la henne være i fred. Hva oppnår du med å kontakte henne? Rippe opp i hennes gamle sår og lette din egen dårlige samvittighet? Hvem gjør du dette for, egentlig? Henne, eller deg?

Hvordan hadde du selv syntes det hadde vært om en gammel klassekamerat hadde kontaktet deg ut av det blå og sagt ”Du, jeg ville bare si unnskyld for det som skjedde på skolen. Skjønner jo nå at du ikke hadde det så greit hjemme…”

Du vet jo ingenting om hvordan hun egentlig har hatt det og hvorfor hun har gjort det hun har gjort. Det er hundrevis av grunner til å skulke gym (tro meg!), som IKKE har noe med verken overgrep eller hjemmesituasjon å gjøre. Kanskje dere var en del av grunnen til at hun har startet et nytt liv.

Var dere venner? Gode venner? Hadde dere kontakt utenom skolen? Om du føler at du MÅ kontakte henne, ville jeg ikke tatt opp noe av det du skriver om her. Eventuelt sende henne en melding ala ”Hei! Satt og så gjennom noen gamle bilder fra barneskolen og kom til å tenke på deg. Hvordan går det…” Og deretter se om det virker som om hun vil ha kontakt. Men som sagt, jeg synes du skal la henne være i fred. 

Anonymkode: 65e44...77f

[AnonymBruker]

Hvis jeg hadde opplevd noe slikt som barn, så ville jeg ihvertfall ikke snakket om det med en bekjent jeg ikke hadde truffet på 20 år. Og hva om det ikke hadde skjedd noe? Hva om hun bare hatet gym? Det er uansett for sent nå. Hvis det har skjedd noe, så har hun forhåpentligvis fått den hjelpen, støtten og terapien hun trengte. Tror ikke en fjern bekjent som kommer med dårlig samvittighet og sier unnskyld vil få henne til å våkne opp og oppsøke hjelp og endelig få orden på livet sitt. Det er uansett ikke din feil, og du hadde nok ikke forutsetninger til å se tegnene den gangen. Det er de voksnes ansvar (kanskje noen faktisk så det og meldte fra om det?)

Anonymkode: 3bd90...d54

[AnonymBruker]

Skjønner at det ikke er innafor, og kommer ikke til å ta kontakt.

Jeg skrev selvfølgelig bare generelle ting som kan passe på mange mennesker, de detaljene jeg bygget antagelsene på har jeg utelatt fra startinnlegget fordi det ikke er meg det gjelder. Det er lett å kjenne henne igjen om jeg utbroderer, så det kommer jeg ikke til å gjøre. 

Vi var gode venner på barneskolen, hadde mindre kontakt på ungdomsskolen, men hang en del sammen i 9. klasse igjen. Vi har søsken som er venner. 

Jeg vet at tre personer som var ansatt i det lokale BV på den tiden var medlem av samme kirkesamfunn som foreldrene hennes, og at andre barn der ikke fikk den hjelpen de trengte. Det vet jeg fordi jeg kjenner de (tidligere) barna i dag. De fikk ikke hjelp før de ble voksne nok til å flytte for seg selv. Det var ikke samme problematikk, men likevel. 

TS

Anonymkode: a2918...e3f

[Frøken888]

Skal du ta kontakt så er det fordi du ønsker å få bli kjent med denne jenta og eventuelt bli venninner hvis dere har muligheten for det. 

Noe jeg selv har gjort med mine to gode venninner og det ble da naturlig at vi åpnet opp for hverandre fordi vi hadde brukt tid til å få tillit til hverandre. 

Hun kan ha opplevd helt andre ting enn det du tenker og tenk hvis du tar feil? 

At du tenkte tanken bare for å få bekreftet dine egne tanker og følelser er desverre utrolig egoistisk. Her vil du dekke ditt behov og ikke hennes. Hva får denne jenta ut av at du kanskje bringer opp traumatiske minner? 

Vil du ta kontakt så gjør det fordi du ønsker en ny venn og med årene kan tilliten komme.

Å du må nok legge denne saken dø fordi ingen er tankelesere. Hvis man fokuserer for mye på et dilemma så kommer "fokuseringseffekten" inn.

Google ordet så forstår du at et dilemma eller et problem ikke er så ille eller kan bli løst på en helt feil måte faktisk kan bli det.