Lang: dårlig kommunikasjon, gi opp?

[AnonymBruker]

Nå har jeg lest meg gjennom tusenvis av innlegg hvor folk ber om hjelp til å analysere daten, fordi jeg selv er elendig på den slags, men blir ikke klokere. Vet ikke om noen kan svare meg på noe konkret, men kjenner at jeg må få skrevet det ned hvertfall for jeg gir snart opp på det som kanskje er drømmemannen.

 

Vi har kjent hverandre en liten stund, men det ble ikke noe mer enn vennskapelig kontakt som bekjente før i januar. Vi har daglig kontakt med hverandre via telefon og generelt sosiale medier, og snakker egentlig om alt mulig rart. Møtes også ofte i jobbsammenheng. Vi tar ca like mye kontakt begge to, og jeg føler egentlig at det har gått riktig vei. Problemet kommer når vi møtes... 

Han kan sende meldinger som er i duren at han skulle ønske jeg var der fordi han vil kose, eller savner meg. Men så når vi faktisk er med hverandre oppfører han seg helt annerledes. Han tar overhodet ikke initiativ til noe som helst. Sitter langt unna, og bare det å få en klem er det jeg som tar initiativ til. 
Vi har hatt sex, tre ganger iløpet av disse månedene, så det er ikke sånn at det er ukjent for han.

 

Det har vært to ganger jeg har følt at det er så kjølig og ubehagelig at jeg faktisk løy om at jeg skulle noe annet og gikk. Følte meg rett og slett ikke velkommen. Og den ene gangen var det uplanlagt at vi skulle møtes, men han ville så gjerne ses så vi fikk det til. Og alle gangen jeg drar derfra, så sender han melding i ettertid om at han skulle ønske jeg sov over, men han har aldri noen gang sagt det når jeg faktisk fortsatt er der!! Han er ikke sjenert ellers så det virker ikke som det heller. 
Og det er ikke bare det fysiske, selv om jeg må innrømme at etter fem måneder begynner det å tære på nå. Han er også annerledes i væremåte. Kan bare ligge som slakt og ikke si noe som helst, da skjønner jeg ikke hvorfor han vil møtes i det hele tatt.

Vi har snakket om at vi begge er veldig treige på forhold, så det er jeg klar over og trives egentlig med det. Men det er denne kommunikasjonen som er så forskjellig fra SMS/telefon og når vi er sammen som driver meg gal. Som sagt er jeg ikke en som analyserer, jeg prøver å være relativt rak med hva jeg tenker og føler selv, og har også sagt det til han. Har sagt at dersom jeg er uklar på noe eller han ikke forstår meg så er det bare å spørre så får han svar på alt. Jeg er ganske åpen. 

Hver gang vi møtes blir jeg mer og mer forvirret. Vil han bare være venner hadde jeg ikke hatt noe problem med det egentlig, men det er vanskelig å skjønne. Er det bare tidsfordriv hadde det også vært greit om han bare sa det. Alt jeg egentlig vil ha er ukomplisert. Skulle ønske jeg bare kunne spørre rett ut, men jeg tar ikke sånt på melding, og når vi er sammen er det absolutt aldri stemning for å ta opp noe sånt...

Han påpeker ofte at vi passer sammen og jeg synes egentlig
det jeg også, men dette med kommunikasjon overskygger absolutt alt det andre for meg, og jeg tror snart jeg gir opp bare uten å egentlig ha fått noe svar. 

Alder er 25, og 28. Har ett forhold på seks år bak meg, og 

 

Anonymkode: 3ef2e...39d

[StinaMaria]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå har jeg lest meg gjennom tusenvis av innlegg hvor folk ber om hjelp til å analysere daten, fordi jeg selv er elendig på den slags, men blir ikke klokere. Vet ikke om noen kan svare meg på noe konkret, men kjenner at jeg må få skrevet det ned hvertfall for jeg gir snart opp på det som kanskje er drømmemannen.

 

Vi har kjent hverandre en liten stund, men det ble ikke noe mer enn vennskapelig kontakt som bekjente før i januar. Vi har daglig kontakt med hverandre via telefon og generelt sosiale medier, og snakker egentlig om alt mulig rart. Møtes også ofte i jobbsammenheng. Vi tar ca like mye kontakt begge to, og jeg føler egentlig at det har gått riktig vei. Problemet kommer når vi møtes... 

Han kan sende meldinger som er i duren at han skulle ønske jeg var der fordi han vil kose, eller savner meg. Men så når vi faktisk er med hverandre oppfører han seg helt annerledes. Han tar overhodet ikke initiativ til noe som helst. Sitter langt unna, og bare det å få en klem er det jeg som tar initiativ til. 
Vi har hatt sex, tre ganger iløpet av disse månedene, så det er ikke sånn at det er ukjent for han.

 

Det har vært to ganger jeg har følt at det er så kjølig og ubehagelig at jeg faktisk løy om at jeg skulle noe annet og gikk. Følte meg rett og slett ikke velkommen. Og den ene gangen var det uplanlagt at vi skulle møtes, men han ville så gjerne ses så vi fikk det til. Og alle gangen jeg drar derfra, så sender han melding i ettertid om at han skulle ønske jeg sov over, men han har aldri noen gang sagt det når jeg faktisk fortsatt er der!! Han er ikke sjenert ellers så det virker ikke som det heller. 
Og det er ikke bare det fysiske, selv om jeg må innrømme at etter fem måneder begynner det å tære på nå. Han er også annerledes i væremåte. Kan bare ligge som slakt og ikke si noe som helst, da skjønner jeg ikke hvorfor han vil møtes i det hele tatt.

Vi har snakket om at vi begge er veldig treige på forhold, så det er jeg klar over og trives egentlig med det. Men det er denne kommunikasjonen som er så forskjellig fra SMS/telefon og når vi er sammen som driver meg gal. Som sagt er jeg ikke en som analyserer, jeg prøver å være relativt rak med hva jeg tenker og føler selv, og har også sagt det til han. Har sagt at dersom jeg er uklar på noe eller han ikke forstår meg så er det bare å spørre så får han svar på alt. Jeg er ganske åpen. 

Hver gang vi møtes blir jeg mer og mer forvirret. Vil han bare være venner hadde jeg ikke hatt noe problem med det egentlig, men det er vanskelig å skjønne. Er det bare tidsfordriv hadde det også vært greit om han bare sa det. Alt jeg egentlig vil ha er ukomplisert. Skulle ønske jeg bare kunne spørre rett ut, men jeg tar ikke sånt på melding, og når vi er sammen er det absolutt aldri stemning for å ta opp noe sånt...

Han påpeker ofte at vi passer sammen og jeg synes egentlig
det jeg også, men dette med kommunikasjon overskygger absolutt alt det andre for meg, og jeg tror snart jeg gir opp bare uten å egentlig ha fått noe svar. 

Alder er 25, og 28. Har ett forhold på seks år bak meg, og 

 

Anonymkode: 3ef2e...39d

Vet hvordan det er. Det skal ikke bare være du som tar intiativ. Han skal også ta intiativ. Han skal vise interesse på lik linje med deg. Dersom du kjenner tegn på at noe er galt så ville jeg ha trukket meg helt unna. Det er min nye taktikk. Samt se hva han gjør da. 

Endret 12. juni 2016 av StinaMaria

[Gjest Miss Selfridge]

Skriver han at han vil kose med deg, så ber du han vise det neste gang dere sees også. Det holder ikke å skrive mye greier på SMS som ikke følges opp med handling. Enten er han utrolig sjenert eller så... vet jeg ikke hva det er. Tror det beste er å spørre han hva han egentlig vil neste gang dere møtes. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, StinaMaria skrev:

Vet hvordan det er. Det skal ikke bare være du som tar intiativ. Han skal også ta intiativ. Han skal vise interesse på lik linje med deg. Dersom du kjenner tegn på at noe er galt så ville jeg ha trukket meg helt unna. Det er min nye taktikk. Samt se hva han gjør da. 

Oh, takk for svar. Er nok det jeg har kjent på selv. Jeg pleier ikke å ha det sånn her, og nå sitter jeg med tårer i øynene og magevondt, sånn skal det jo ikke være. Tror nok det heller mot det...

Anonymkode: 3ef2e...39d

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Miss Selfridge skrev:

Skriver han at han vil kose med deg, så ber du han vise det neste gang dere sees også. Det holder ikke å skrive mye greier på SMS som ikke følges opp med handling. Enten er han utrolig sjenert eller så... vet jeg ikke hva det er. Tror det beste er å spørre han hva han egentlig vil neste gang dere møtes. 

Har forsøkt så smått å  konfrontere han med det tidligere, men får bare svar som: ja har vært litt sliten de gangene eller lignende. 

Men har vurdert å gjøre som du sier, fordi jeg mener at man skal prate med folk. Så får det gå til helvete om det gjør det. Aner jo ikke hvordan han takler å bli skikkelig konfrontert... Med mindre det er på SMS. Forbanna telefoner.

Anonymkode: 3ef2e...39d

[Gjest Miss Selfridge]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har forsøkt så smått å  konfrontere han med det tidligere, men får bare svar som: ja har vært litt sliten de gangene eller lignende. 

Men har vurdert å gjøre som du sier, fordi jeg mener at man skal prate med folk. Så får det gå til helvete om det gjør det. Aner jo ikke hvordan han takler å bli skikkelig konfrontert... Med mindre det er på SMS. Forbanna telefoner.

Anonymkode: 3ef2e...39d

Ja, ikke sant. Høres nesten ut som om han er veldig sjenert. 

Han må jo skjønne at det ikke kan bli noe om det forsetter sånn. Det kan jo hende han har godt av at du tar det opp eller sier noe når dere møtes. Bare spør hva han synes om deg eller noe i den dur. Hva ser han for seg liksom? Det er jo ikke unormalt å spørre om det. Ingen gidder å kaste bort tiden sin. 

[rundfirkant]

50 minutter siden, StinaMaria skrev:

Vet hvordan det er. Det skal ikke bare være du som tar intiativ. Han skal også ta intiativ. Han skal vise interesse på lik linje med deg. Dersom du kjenner tegn på at noe er galt så ville jeg ha trukket meg helt unna. Det er min nye taktikk. Samt se hva han gjør da. 

Dette er så sant. Foreslår at du tar en prat med han også før du gir helt opp. Merkelig oppførsel. Får du noen hint på melding da om hvor han vil at det skal gå?